En interessant formiddag

Her, hos Bertel O. Steen Telemark, er bilen min akkurat nå.



Jeg er en person som er vant til å ferdes med bil. Med bilglade forfedre og en barndom som innbefattet bilturer hver søndag om sommeren, foruten bilferier til utlandet (i en tid da bil ennå ikke var allemannseie), er jeg så å si flasket opp med det. Bilen gjorde verden tilgjengelig.
Som voksen har jeg alltid hatt bil, og til og med vært yrkessjåfør i ca ti år. Min husstand omfatter to voksne mennesker med hver sin bil, så vi er selvforsynte med transporttjenester. Det skal usedvanlig mye til for at jeg velger et annet fremkomstmiddel enn bilen, jeg lar av den grunn for eksempel gjerne være å drikke på fester. Nå er jeg ikke på fest så ofte at det gjør noe, så offeret er ikke stort.

I dag har jeg levert bilen på verksted. Biler må dit av og til. Normalt ville jeg da blitt hentet på verkstedet av husets andre bileier. Eller jeg ville fått en lånebil på verkstedet. I dag var omstendighetene imidlertid slik at jeg ikke kunne bli hentet fordi jeg er alene hjemme, dessuten hadde jeg glemt å bestille lånebil. Altså sto jeg plutselig uten mulighet for transport. Bilverkstedet ligger på et industriområde litt utenfor byen. Det sto en drosjeeier ved siden av meg i kundemottaket, og jeg spurte om han var ledig, men han befant seg der selvsagt i samme ærend som meg, det vil si at han hadde levert inn bilen sin.

Jeg kunne jo ringt etter drosje, men for det første er det sånn at jeg svært nødig bruker penger på drosje – litt paradoksalt kanskje, siden jeg selv har vært drosjeeier, men jeg er vokst opp med at drosje er luksus. I min barndom var drosje noe man bare tok i forbindelse med familieselskaper i julen. Til gjengjeld var det da veldig spennende å komme ut i mørket og kulden og inn i en stor, fin, varm bil som bare duvet av sted gjennom nattstille gater. Og tenk at det var noen som jobbet om natten! Men det var en digresjon.

Jeg gikk ut fra verkstedet og tenkte at jeg kunne jo praie en bil, men grunnen til at jeg ikke straks hadde ringt etter en, var nok at tanken på å ta bussen hadde dukket opp i bakhodet. Et sånt travelt industriområde måtte da ha bussforbindelse. Du vet et sånt strøk med industri, transportterminaler, møbelvarehus, Biltema, Fretex og lignende. Etter å ha gått et par hundre meter langs en sterkt trafikkert vei uten fortau kom jeg til en liten bit med fortau – og bussholdeplass. Men uten rutetabell. Jeg stilte meg opp og ventet en stund, men siden jeg ikke visste når – eller i det hele tatt om – det kom en buss, bestemte jeg meg for å gå videre ned til selve hovedveien som forbinder min egen by med den nærliggende nabobyen. Som sagt var denne sterkt trafikkerte veien stort sett uten fortau, og da er det ikke lett å være fotgjenger. En stund gikk jeg på en gressrabatt i veikanten, ellers gikk jeg på store asfalterte plasser forbi diverse trailerterminaler og andre virksomheter. Omsider fant jeg en gangvei som førte meg problemfritt under en diger rundkjøring og opp på en bro slik at jeg kunne komme til hovedveien på den andre siden av elven. Denne broen har jeg kjørt over mange ganger – for første gang kunne jeg nå se elvebreddene og omgivelsene rundt. Jeg kunne sågar stoppe midt på broen og se meg godt omkring. Det var veldig interessant, jeg fikk bokstavelig talt et helt nytt perspektiv på tingene.

Da jeg nærmet meg hovedveien på den andre siden, kjørte en buss forbi rett foran nesen på meg, og jeg tenkte at nå blir det vel en time å vente på neste. Men da jeg kom bort til bussholdeplassen, så jeg til min forundring at det gikk buss hvert tiende minutt. Det stemte ikke helt med virkeligheten, for jeg måtte vente i tyve. Igjen fikk jeg tid til å se meg godt rundt, og på alle bilene som kjørte forbi. Jeg konstaterte blant annet at forbausende mange fortsatt kjører med piggdekk.
Etter tyve minutter kom bussen – og jeg innrømmer det gjerne: Hvis ikke hukommelsen spiller meg et puss, var det første gang jeg tok bussen i løpet av de fjorten årene som har gått siden jeg flyttet tilbake hit til fødebyen.

Klager på bussjåfører er en gjenganger i lokalavisene, men min sjåfør var ikke bare hyggelig, men kjørte også ytterst kultivert og behagelig. I løpet av bussturen fikk jeg igjen et nytt perspektiv på tingene. For det første satt jeg mye høyere enn jeg gjør i min egen bil, for det andre kunne jeg bruke all oppmerksomhet på å studere omgivelsene.

Snart var jeg på bussterminalen i byen, og vandret de få hundre meterne til postkontoret for å hente dagens innhold i postboksen. Det å være uten bil ga meg en forunderlig frihetsfølelse som gjorde at jeg følte meg som turist i min egen by. Jeg oppfattet rett og slett verden på en annen måte.

Noe jeg alltid gjør i fremmede byer, er å gå inn i en bokhandel. Jeg gjør det aldri her i hjembyen, dels fordi jeg ikke liker bokhandelen her, dels fordi jeg handler på nettet eller i kontantsalget hos Norli. Men siden jeg nå følte meg som en turist, gikk jeg inn likevel for å høre om de hadde paperbackutgaven av Claudels Grå sjeler. Og det hadde de. Hyggelig betjening var det også. Samtidig plukket jeg på impuls med meg Thomas Bernhards Trær som faller. Etter bokhandelen skrådde jeg over gaten til biblioteket for å høre om de hadde fått inn Brodecks rapport, og det hadde de, men den var utlånt. Med andre ord er jeg ikke den eneste som har oppdaget Philippe Claudel. Men greit det, den kan jeg kjøpe hos Norli når jeg snart skal til Oslo.

Fra biblioteket var det bare ti minutter å gå hjem gjennom den gamle bydelen som jeg bor i. Akkurat denne strekningen har jeg selvsagt gått mange ganger, men jeg trafikkerer den langt oftere i bil enn til fots. Halvannen time etter at jeg leverte bilen på verkstedet, var jeg hjemme igjen. Det hører med til historien at jeg tar meg fri noen dager nå, mellom to oversetterjobber, så jeg var i det man kanskje kan kalle et slags feriemodus i utgangspunktet. Ellers ville jeg nok bare ha tatt drosje hjem og kommet i gang med dagens oversetterkvote. Nå skal jeg ha en avslappet lunsj og så ut og jobbe i hagen resten av dagen. Mens jeg venter spent på hva verkstedet sier når de ringer. Det har vært en fin og opplevelsesrik formiddag, men i morgen er jeg bilist igjen (og da fungerer også husets egen transporttjeneste).

Forresten skal jeg snart skrive et innlegg om mine erfaringer med bilverksteder. Bilverksteder er noe folk stort sett klager over, har jeg inntrykk av. Men ikke jeg. Jeg har veldig gode erfaringer med bilverksteder. Blant annet har jeg nå tre ganger på rad hatt bilen på verksted helt gratis, uten at jeg vet hvorfor. Hvorfor det ble gratis, mener jeg. Nå høres det sikkert ut som om jeg ofte har bilen på verksted, men det har jeg ikke. Det er sjelden eller aldri noe i veien med bilene mine. Men verkstedbesøk blir det jo uansett, for eksempel servicer og EU-kontroller. Jeg skifter ikke engang lyspærer, vindusviskere og hjul selv. Ikke tro at jeg ikke kan det hvis jeg må, men mitt forhold til biler går ut på å kjøre dem, ikke skru på dem. Jeg er nemlig overhodet ikke teknisk av meg. Hvis noe skal gjøres med min bil, skal det gjøres av kvalifisert personell på merkeverksted.

Men som sagt – dette skal jeg komme tilbake til.

Fortell meg noe jeg ikke vet

Interiør fra en Mercedes på en gårdsplass nær meg.




«BMW-sjåfører er verstinger,» fastslår Aftenpostens nettavis i dag, HER. Fortell meg noe jeg ikke vet, sier jeg da. At BMW-sjåfører er verstinger på veien, vet enhver som har øynene med seg i trafikken. Og Audi-sjåfører ligger ikke langt etter. Akkurat som undersøkelsen Aftenposten refererer til viser.

«Mercedes-eierne er de snilleste blant status-bilistene,» konkluderes det med. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig. Mercedes er synonymt med understatement. Det er totalt unødvendig, og fullstendig misforstått, å råkjøre med en Mercedes. En Mercedes-eier hever bare et overbærende øyebryn hver gang en vulgær BMW eller Audi raser forbi. Den omtalte undersøkelsen kan tyde på at BMW- og Audi-førere er mennesker med komplekser, mennesker som må bruke bilen for å kompensere for et eller annet. En Mercedes-eier er hevet over den slags. Ledestjernen foran på grillen forteller det som trengs. Noe mer er ikke nødvendig å si.

Kjør og hør.

Mitt eget mobile konserthus parkert i Frederiksberg allé. Bildet ble tatt fordi jeg fikk parkeringsbot, som jeg har klaget på til Frederiksberg kommune. Men jeg har ikke fått svar ennå.



Når jeg skal til Danmark, kjører jeg bil. Av og til tar jeg ferge fra nabobyen, litt avhengig av hvor i Danmark jeg skal. Men jeg har lang erfaring med E6 gjennom Sverige, senest nå da jeg var i København. Bilen min er godt egnet for langturer, med bl.a. femtrinns automat, cruise control, stor motor og et høyt komfortnivå. Men noe av det viktigste for meg, er radioen og CD-spilleren. Som regel hører jeg på radio når jeg kjører både i Sverige og Danmark, fordi jeg lærer mye av det, og fordi bilen er et godt sted å høre radio. Men innimellom hører jeg på medbrakte CD-er. Noen ganger blir det å kjøre bil over lange strekninger nærmest en meditativ opplevelse, som jeg ofte undrer meg over. På en måte er jeg i min egen verden, men samtidig reagerer jeg jo lynraskt og adekvat på det som skjer i trafikken. Kjøring i de hastighetene det er snakk om her, f.eks. 120 km/t, krever i høy grad tilstedeværelse og topp oppmerksomhet. Men det lar seg merkelig nok kombinere med å drømme seg helt vekk, som til musikk. Musikken, og ev. denne merkelige meditative stemningen, bidrar også til at man ikke merker tiden. Å kjøre på motorveier er jo dørgende kjedelig, men med radio og musikk kan man likevel ha det trivelig i det private og forhåpentligvis komfortable rommet som bilen er.

I boka Men först lite musik! 21 bilder och 60 texter om konsten att lyssna, som jeg kjøpte hos Norli for noen uker siden, leser jeg i essayet «Gasen i botten til Julio Iglesias» at journalisten Carin Öblad har laget den første (svenske?) undersøkelsen om temaet biler og musikk. Hun siteres:

«Bilterapi existerar inte som begrepp. Det är förvånansvärt, då folk använder sina bilar till långt mer än rationell transport. Vanligast är att bilen används som ett privat rum, en fredad zon. Bilkörning ger legitim tid att få vara ifred.»

Og essayets forfatter, Mikael Strömberg, skriver blant annet:
Var tredje person i hennes undersökning menar att de får sin starkaste musikupplevelse just i bilen og åtskilliga svarar att de spelar klassisk musikk som avkoppling när de är ensamma. Ja, varför bygga dyra konserthus, när det käraste och närmaste konserthuset finns tillgängligt i den egna bilen? Det spelar ingen roll hur bilen ser ut. Om det så är en Rover av senaste modell med läder och krom och tjugo högtalare i dörrar, golv och tak eller en rostig Trabant med monoljud i skuffen. En konsertsal är det. [...] Bilen är en kapsel som förflyttar passagerare i ett föränderligt landskap, som på film. Hela tiden flimrar bilder förbi som då och då behöver musiksättas för att ge resan ett vidare och inre mål. Både musikk, film och bilresande är temporala konstarter. De utspelas över tid, og rörelseenergin i kombination med pausen är deras gemensamma bränsle.»

Kan du kjøre meg til ...

Bloggeren som relativt nybakt drosjesjåfør en gang i 1970-årene, her fotografert ved Stensparken, like ved der jeg bodde.




I kveld har jeg tenkt å se på fjernsyn! NRK1 har nemlig et dokumentarprogram om drosjeyrket. Omtalen lyder slik:


«Sannheten hører du fra barn og fulle folk, heter det. Og drosjesjåføren, kunne man føye til. I en dokumentarfilm i kveldens «Faktor» møter vi sju av dem, på sju ulike steder.
NRK-journalist Steinar Birkeland har som baksetepassasjer tatt utallige drosjer for å komme seg til intervjuavtaler. Ofte har det slått ham at det er mer spennende å høre drosjesjåføren snakke, enn personen han er på vei til å intervjue.

Fra sin observasjonspost bak rattet, og gjennom sine ustanselige møter med alle typer mennesker, er drosjesjåføren en undervurdert samfunnsobservatør og forteller.
Han eller hun får impulser fra alle slags mennesker, har døgnkontinuerlig nærblikk på lokalmiljøet gjennom frontruta, og hører nyheter - ustanselig.

Men mer enn det: Drosjesjåføren skal få mennesker til å føle seg vel, han gir noe tilbake. Inn i intimsfæren sin får han folk av alle typer og med alle slags behov. Det er folk på vei til bryllup eller begravelse, på vei til ny jobb eller hjem etter å ha fått sparken. Passasjerene er statsmenn, popidoler, pleietrengende pasienter, kristenmoralister og hedninger. Alle skal de lukkes inn i drosjebilens knøttlille univers.
I kveldens dokumentarfilm blir du med på en lang drosjetur i alle landsdeler. Vi skal til storbyer, småbyer og grender - til Oslo, Trysil, Hammerfest, Bergen, Stavanger, Tromsø og Molde.

Opphavet til ordet «sjåfør» er fransk og betyr, direkte oversatt, «den som gir varme». Og Steinar Birkeland fant varme i rikt monn.»


Hyggelig, det. At han fant varme, mener jeg. Å være drosjesjåfør handler ikke bare om å kjøre bil, men enda mer om å forholde seg til mennesker. Passasjerene i en drosje skal føle seg vel under turen, og de skal være fornøyde når de går ut av bilen.
Men som det fremgår av omtalen over - det er snakk om mennesker av absolutt alle slag og i alle slags situasjoner. Jeg har tidligere sagt at en drosjesjåfør kan risikere å oppleve livet i full skala, fra fødsel til død. Selv opplevde jeg bare nestenfødsel og nestendød (heldigvis) - men opplevelsene og variasjonene kan være ekstreme. Når du henter en gråtende person på Ullevål sykehus klokka fire om natten, sier det seg selv at vedkommende har en trist opplevelse bak seg, for eksempel et dødsleie. Drosjesjåføren er den første vedkommende møter utenfor sykehuset. Hva sier du da, til et menneske som kanskje har fått livet snudd opp-ned?
I neste øyeblikk kan du få bilen full av berusede og skrålende gjester fra et nachspiel, som forventer at sjåføren er med på notene, og en av dem må kanskje spy på veien. Jeg kan for øvrig nevne at en drosjesjåfør må forholde seg til absolutt alle former for menneskelige utsondringer; oppkast, blod, urin ...

Det er mange grunner til at folk tar drosje; fordi de er stressa, fordi de er ukjente, fordi de er redde, fordi de er fulle, fordi de er for syke til å bruke annen transport, fordi det ikke finnes annen transport der eller da, fordi drosjeturen er siste mulighet til å få et sjekkeopplegg i boks, og i forbindelse med store feiringer og begivenheter i livet. For å nevne noe. Noen mennesker tar drosje daglig, for andre er det en nærmest utenkelig luksus.
Men alle ekstremer og variasjoner til tross: De aller fleste kjøreoppdragene er tross alt helt straighte turer fra punkt A til punkt B, med helt straighte mennesker.

Det omtalte dokumentarprogrammet foregår på syv forskjellige steder i Norge. Selv kjenner jeg bare yrket fra hovedstaden med alt som særpreger Norges eneste storby - hektisk trafikk, internasjonale kommunikasjonsforbindelser, knutepunkt for hele Norge, med riksinstitusjoner og rikskjendiser. Oslo sover aldri. Jeg tror jeg ville kjedet meg som drosjesjåfør i en småby eller på landet. Men det blir sikkert interessant å se hvordan yrket kan arte seg ulike steder i landet.

En taxi i natten.

"Den finjusterte motoren borar seg friksjonslaust gjennom halogenlandskapet."

Edmund Austigard: Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu. Samlaget 2007.

Av en eller annen grunn synes jeg dette er en utrolig nydelig setning - kanskje fordi jeg som tidligere drosjeeier har kjørt mye bil om natten og kjenner den nærmest meditative nytelsen ved å sitte bak rattet i en omtrent lydløs Mercedes og hvile blikket i lysskjæret fra billyktene som opplyser veien og landskapet foran meg, kilometer etter kilometer, gjerne alene på veien i den tiden på døgnet da resten av verden sover. Selv en Oslo-drosje får av og til anledning til å bytte ut bygatene med stille landeveier. Som et apropos til Beckström-boka hadde jeg en gang en tur til Töcksfors i Sverige midt på natten.

En bok treffer oss på mange ulike måter. Ordet "taxi" er selvfølgelig et slags trigger-ord for meg. Store deler av Beckström-boka handler om en situasjon jeg kjenner fra innsiden, som mannen bak rattet - en tid i livet jeg i dag har et lett nostalgisk forhold til. En verden av store, komfortable biler, tikkende taksametre, en hånd på byens puls døgnet rundt, bytrafikkens rytme i blodet - og mennesker, mennesker, mennesker. Drosjeyrket handler om å kjøre bil, men enda mer om å forholde seg til mennesker. Med en frase kan man si at intet menneskelig er en drosjesjåfør fremmed - i en drosje opplever man faktisk hele livet i revy, fra fødsel til død (selv var jeg heldig og opplevde bare nesten-fødsel og nesten-død). Men mer om det en annen gang.

"Nu har vi på rad disse måneder ..."

Det lille røde huset i skogen en tidlig novembermorgen, nærmere bestemt i går.

"Nu har vi på rad disse måneder med navn som lyder som trusler, november, desember ..." skrev Sven Elvestad (alias Stein Riverton) en gang. Vel, det kan jo ikke nektes for at dagene blir kortere og kaldere. Det var noen kuldegrader da jeg gikk ut på morgentur med bikkjene ved det lille røde huset i skogen tidlig i dag morges, men da vi kom tilbake, sto solen atskillig høyere på himmelen, og det ble nok en fin dag. Alle årstider har sin skjønnhet, det har også hver dag, hvis man bare ser etter.

I morgen skal jeg skifte hjul på bilen, en av hverdagens og årstidens trivialiteter. Jeg har kjørt piggfritt i seks år, men den bilen jeg har nå, kom med piggdekk, og trenger det nok også. NAF gikk nylig ut og oppfordret folk til å skifte hjul selv. Det gjør ikke jeg. Jeg skrur aldri på en bil. Det overlater jeg til fagfolk. Kan jeg skifte hjul? Herregud, ja, jeg er jo gammel drosjeeier. Men hvorfor i all verden skal jeg mase med å skifte hjul selv når Bertel O. Steen i Vestfold er villig til å gjøre det for en hundrings? Bare kjøre bilen inn i en pen og ren bilhall med god belysning og få det gjort av folk som har sånt å gjøre? (OBS: I foregående setning var det allusjoner både til Hemingway og til Asbjørnsen og Moe.)(Dessuten: Jeg bor ikke i Vestfold, men bilen er kjøpt der, og den vil gjerne til et verksted hvor den er kjent.)

Hvor vil jeg egentlig hen med dette? Aner ikke. Jeg har visst rotet meg litt bort her (kan skyldes at jeg drikker dårlig kartongrødvin). Meningen var å skrive et innlegg om høsten, tror jeg. I beste fall handler det om å nyte øyeblikket, og jeg kan ikke se noe i veien for at nytbare øyeblikk like gjerne kan forekomme en novemberdag som en hvilken som helst annen dag. For eksempel da jeg gikk morgentur med bikkjene i dag og utforsket nytt terreng i nærheten av det lille røde huset i skogen. En ny skogsvei, en demning, en jernbaneskjæring ... jeg kunne ramse opp. Og i går - i går kom det fire mann med ved til det lille røde huset i skogen. Alle ansatt ved en vernet bedrift. En av dem arbeidsleder (og nabo til det lille røde huset). De tre andre sånne som har bruk for å jobbe på en vernet bedrift. Sånne som ifølge Inger Hagerup har litt mindre håndbagasje enn oss andre. De var bare så søte at jeg nesten begynte å grine.

Jeg vet fortsatt ikke hvor jeg skal med dette innlegget, så jeg slutter nå.
Bare en ting: Hvis du tror jeg er blitt full av den dårlige papprødvinen (som ikke er så dårlig), så er jeg ikke det (legg for eksempel merke til at det ikke er skrivefeil i dette innlegget). Jeg har forresten funnet ut at valpolicella er rødvinen for meg. Jeg vet ikke mye om vin, men erfaringen har vist at man sjelden trår feil når man holder seg til italiensk. Det var polet på Briskeby, et særdeles trivelig pol med kyndig betjening, som under mitt seneste Oslo-opphold nå nylig åpnet mine øyne for valpolicella. Jeg skulle ha en lett og god rødvin som 1) passet til kylling, og 2) ikke ga meg hodepine når jeg skulle kjøre hjem dagen etter. Toralf Bølgen fremhever da også (i sin utmerkede bok Bølgens vin) valpolicella som et typisk eksempel på en lett og saftig rødvin som passer til magert kjøtt som kylling. Jeg har nemlig en god venninne i Jacob Aallsgate som alltid inviterer meg på middag når jeg er i Oslo, raffinert og minimalistisk, og som regel med kylling som kjødelig innslag. Med andre ord helt etter min smak.

Og apropos Oslo og mat: En av dagene spiste jeg lunsj i en bokhandel. Bogstadveien kryr jo nå av bokhandler, og i en av dem er det en liten kafé hvor man kan sitte og lese bøker og se ut av vinduet. Det funket bra. Maten var god, og jeg fikk noen smaksprøver av diverse bøker. Attpåtil hadde de en stor bunke av en av mine bøker (Barnas store gåtebok) inne i selve lokalet! Flott sted, med andre ord.
Nuff zed.

Si meg hva slags bil ...

Rover 75 - bilen jeg ikke har, men som jeg kanskje burde hatt?

På et Gyldendal-treff tidligere i år, eller rettere sagt da noen av oss var samlet på Stopp pressen etterpå, spurte jeg Lars Mytting (han med Hestekrefter, les mer HER), om han kunne gjette hva slags bil jeg hadde. Det var første gang vi snakket sammen, så han hadde ikke så mye å basere seg på. Det første som falt ham inn, var Rover. Etter et par feilskjær siktet han seg ganske raskt inn på riktig svar, nemlig Mercedes (C-klasse stasjonsvogn).
Her om dagen traff jeg en mann fra nabolaget i butikken, en jeg kjenner nokså overfladisk, men som jeg gjerne veksler noen ord med når jeg treffer. (Det spiller en viss rolle at han selv har en Rover 75, så han har formodentlig en forkjærlighet for engelske biler.) Han kom bort til meg og bemerket at det hadde stått en splitter ny Jaguar på gårdsplassen min en dag. Den interesserte ham tydeligvis. «Jeg hadde fint besøk,» sa jeg spøkefullt. «Men bilen min er vel ikke så verst den heller?» tilføyde jeg.
Å nei, det var ingenting i veien med Mercedesen min. Så fortalte jeg om han som skulle gjette hva slags bil jeg hadde, og som hadde gjettet på Rover.
«Ja, vet du hva,» sa min samtalepartner da, «du ville absolutt kledd en sånn bil som jeg har.» Altså to personer som uavhengig av hverandre assosierte meg med det engelske bilmerket Rover. Hvilken konklusjon skal jeg trekke av dette? Gir jeg et veldig konservativt inntrykk? Sånn sett kan det vel være like konservativt å kjøre Mercedes (jeg kunne ikke drømme om å kjøpe BMW eller Audi, som er vulgære og aggressive i mine øyne ). Og riktignok er jeg sånn passe anglofil, som nordmenn flest, men min kulturelle orientering går vel så mye i retning av det tyske.

Dette innlegget er inspirert av DETTE innlegget hos Cassandra Mortmain.

Er det noe med meg og biler?

Mine første bilturer foregikk i 1950-årene, i farfars 1936-modell Ford Eiffel. Om bilen var gammel, var olabuksa helt ny, i enhver forstand. Og som man ser, er jeg avbildet under en meget nødvendig pause i veikanten.

Hva slags forhold har jeg til biler? Et nødvendig onde, er min første tanke. Jeg er hverken teknisk interessert eller teknisk kyndig, og biler har for meg egentlig bare verdi som fremkomstmiddel. De gir meg frihet og bevegelighet. Jeg har vokst opp med bil, noe som - alderen tatt i betraktning - ikke er en selvfølge, siden folk flest ikke hadde bil i min barndom. De ti første årene av mitt liv var det f.eks. ikke fritt bilsalg her i landet. Det var rett og slett knapphet på biler, fordi industrien led under følgene av annen verdenskrig. Først i 1960 ble det igjen fritt bilsalg i Norge. Det man først og fremst brukte bilen til den gangen, var å kjøre på biltur. Hver eneste søndag om sommeren dro vi på tur, med nisteskrin, saft og kaffe. Det gjaldt å finne et fint sted å raste, gjerne ved et vann. Og vi dro på campingferie til Danmark og Sverige, med telt og hjemmesydde soveposer. Bilene var dårlige, veiene var dårlige, og jeg var konstant bilsyk. Det forhindret ikke at jeg har eid og kjørt biler i hele mitt voksne liv, i en periode også på profesjonell basis, som drosjeeier i hovedstaden.

On the road again.

Tilbake på egen gårdsplass.


I dag har jeg kjørt fra Viborg i Danmark og hjem til Norge. De statistiske fakta om turen er følgende:

Starttidspunkt: 06.15
Totalt tidsforbruk: 12 timer og 15 minutter.
Herav effektiv kjøretid: 10 timer og 11 minutter.
Det vil si at jeg hadde pause i totalt 2 timer og 5 minutter. Av disse gikk 1 time med til ventetid/overfart Moss-Horten. (Mye kjøring og lite pause, kan man si. Men som tidligere drosjeeier (dansk: taxavognmand) har jeg stor kjøreerfaring. Dessuten har jeg en komfortabel og velutstyrt bil som er godt egnet for langkjøring.)
Antall kilometer tilbakelagt: 949
Gjennomsnittshastighet: 93 km/t
Bensinforbruk: 0,69 l/mil (dansk: 10 km)
Værforhold: Overskyet og regnbyger i Danmark, sol i Norge og Sverige.
Spesielle forhold: Mye veiarbeid i Sverige, spesielt i Skåne. Hadde jeg visst det, ville jeg tatt fergen Helsingør-Hälsingborg i stedet for Øresundsforbindelsen. Mye trafikk, tydelig at ferietiden har begynt.
Ernæring: Nøtter, rosiner, frukt og vann, som jeg hadde innen rekkevidde i bilen. En tunfisksalat på Skånegården i Malmö. En grillpølse i brød nord for Göteborg.
Men nå kommer det store clouet: Jeg fortollet vinen jeg hadde med meg, 15 flasker for mye. Jeg kjørte på rød sone på Svinesund! Og jeg var den eneste privatbilen på parkeringsplassen utenfor tollstasjonen, som forresten var et arkitektonisk sett riktig tiltalende anlegg. Servicen var det heller ikke noe å si på. Masse luker å betale i, det hele var over på mindre enn fem minutter. Jeg sa hvor mye vin jeg hadde, tolleren spurte om jeg hadde noe brennevin i tillegg, jeg sa nei, og så spurte han hvor mange det var i bilen, og jeg sa at det er bare jeg, og så dro jeg kortet, og det var det. Teoretisk sett kunne jeg altså hatt bilen full av både det ene og det andre, for det var ingen som sjekket at jeg snakket sant. Antagelig tenkte de at en som kommer hit helt frivillig og fortoller vin, mens alle de andre suser forbi borte på grønn sone med bilen full, må være så småsprø at han ikke er intelligent nok til å juge. Jeg mener - hvem er det som fortoller vin på Svinesund? Jeg gjorde det altså. I dag. Jeg har ikke gjort det før, og jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det neste gang. Hvorfor gjorde jeg det? Dels av nysgjerrighet - for å se hvordan det var praksis, dels fordi de norske tollreglene irriterer vettet av meg fordi de gjør oss alle til kjeltringer. I dag nektet jeg å la staten gjøre meg til kjeltring.

På biltur med Hemingway og Scott Fitzgerald

Altså: Denne bloggen er ingen dagbok, bare noen spredte inntrykk fra det jeg leser og interesserer meg for. Men la meg likevel fortelle at jeg nettopp har kjøpt ny bil. Og bare så det er sagt: Jeg hører ikke til dem som bytter bil i utide. Det er seks år siden sist, og hele 24 år siden sist jeg kjøpte en fabrikkny bil Jeg hater å kjøpe ny bil. For det første er biler generelt altfor dyre her i landet, og man lurer alltid på om man får nok for den gamle og betaler altfor mye for den nye, osv. Alt man kjøper i dag, er jo billigere et annet sted eller i neste uke. Men i dette tilfellet er jeg faktisk fornøyd med innbytteprisen, og det er selvfølgelig deilig å ha helt ny bil.
Men la oss heller gå over til en litterær biltur. I ”En varig fest” (”A Moveable Feast”) forteller Hemingway om en biltur fra Lyon til Paris sammen med Scott Fitzgerald. Først litt om boken: ”En varig fest” ble skrevet i Hemingways siste leveår og utkom i 1964, etter dikterens død, men det er den unge Hemingway boken handler om. Han forteller om sitt liv den gang han skrev sin gjennombruddsroman ”Og solen går sin gang”, og en rekke berømte personer passerer revy -- Gertrude Stein, Ezra Pund, James Joyce, T.S. Eliot, Scott Fitzgerald. Inntrykkene strømmer på fra disse gylne år da livet for de unge bohemer i Paris ofte var fattig, men allikevel en fest, ”en varig fest”. En dag-til-dag-skildring av en lykkelig tid. Opptakten til bilturen er slik:

”Han fortalte at han og Zelda, hans kone, hadde vært nødt til å etterlate den lille Renault-bilen sin i Lyon på grunn av dårlig vær, og han spurte om jeg ville ta toget med ham til Lyon for å hente bilen og kjøre den til Paris sammen med ham.”

Hemingway blir begeistret for planen, for som han sier:

”Jeg kom til å være sammen med en eldre og kjent forfatter, og på bilturen kunne vi snakke sammen og jeg kom sikkert til å lære meget som det ville være nyttig å vite.”

Helt etter planen går turen ikke, og det er ikke det forventede utbyttet han sikter til når han etterpå lett ironisk sier at ”på den turen skulle jeg lære mange nye ting”.
Det hele begynner bra, inntil Fitzgerald gir etter for hypokondrien. Da starter moroa -- eller tragedien. For leseren blir det en hysterisk morsom biltur, men for den uheldige passasjeren (Hemingway) var den neppe fullt så morsom mens den sto på.

"I garasjen hvor Scott hadde etterlatt bilen, ble jeg forbauset over å oppdage at den lille Renaulten ikke hadde noen kalesje. Kalesjen var blitt ødelagt da bilen ble losset i Marseilles, eller den var blitt ødelagt i Marseilles på en eller annen måte, og Zelda hadde forlangt den fjernet og ville ikke ha påsatt en ny. Hans kone kunne ikke fordra bilkalesjer, fortalte Scott, og i åpen bil hadde de kjørt til Lyon hvor de ble stanset av regnet. Ellers var bilen i bra stand, og Scott betalte regningen etter å ha kranglet om diverse poster for vask, smurning og påfylling av to liter olje. Mannen i garasjen forklarte meg at bilen trengte nye stempler og åpenbart var kjørt uten tilstrekkelig olje og vann. Han viste meg at den hadde gått varm og brent malingen av motoren. Han sa at hvis jeg kunne få overtalt Monsieur til å skifte stempler i Paris, ville bilen, som var en god liten bil, bli i stand til å yde hva den var laget til.
”Monsieur vil ikke la meg sett på ny kalesje.”
”Ikke det?”
”Man har et ansvar for en bil.”
”Det har man.”
”Har Messieurs ikke regnfrakker?”
”Nei,” sa jeg. ”Jeg visste ikke om dette med kalesjen.”
”Forsøk å få Monsieur til å være serieux,” sa han bønnfallende. ”I det minste med bilen.”
”Ah,” sa jeg.
Vi ble oppholdt av regn en times tid nord for Lyon.
Den dagen ble vi oppholdt av regn noe slikt som ti ganger. Det kom i skurer, og noen av dem varte lenger enn andre. Hadde vi hatt regntøy ville det vært bare moro å kjøre i dette vårregnet. Nå måtte vi søke ly under trær eller ty inn i kaféer langs veien. Vi spiste en fremragende lunsj fra hotellet i Lyon, en fortrinlig stekt kylling med trøfler, lekkert brød og en hvit Macon-vin, og Scott var henrykt når vi drakk den hvite Maconnais hver gang vi stanset. I Macon hadde jeg kjøpt fire flasker fortrefflig vin som jeg trakk opp etter hvert som vi trengte dem.
Jeg er ikke sikker på om Scott noensinne hadde drukket vin av flasken før, og han syntes det var spennende som om han var på eventyr i et slumkvarter, eller som en ung pike ville synes det var spennende å bade i sjøen første gang uten badedrakt. Men utpå ettermiddagen begynte han å bli engstelig for helsen. Han fortalte meg om to mennesker som nylig hadde dødd av lungeinflammasjon. Begge hadde dødd i Italia og det hadde gjort et dypt inntrykk på ham. "

Resten av bilturen er en tragikomisk beretning om hypokondri og alkoholisme. Men de kommer seg til Paris -- omsider.