Nytt leseår

Lesehøst

Selv om dagene kan være varme og fine, blir kveldene lengre og lengre og mørkere og mørkere. Man kan tillate seg å fyre i peisen nå, og siden man ikke lenger kan jobbe i hagen utover kvelden eller ta en kveldstur på stranda, er jo lesing et ypperlig alternativ. Det er det selvsagt i en viss forstand alltid, men jeg er enig i teksten på denne gamle amerikanske bibliotekplakaten (som jeg har en replika av på kontoret mitt): October - A good time to Read!

September

Denne faksimilen av en amerikansk bibliotekplakat har jeg hengende på kontoret mitt (jeg har månedene oktober, januar og mars også). Jeg samler på plakater og annen billedkunst som har med bøker å gjøre.
Noen mener sommeren er den idelle lesetid, andre mener det motsatte. For meg er alle årstider lesetid. Men for dem som mener at lesing hører mørke kvelder til, så er det på tide å komme i gang igjen nå.

Forfattere på veggen

Det opprinnelige bildet til dette innlegget ga ikke noe inntrykk av formatet på plakatene, så jeg tok et nytt bilde (Billie ville gjerne være med, hun kan ikke se noe annet formål med at jeg setter meg på huk, enn at jeg ønsker nærkontakt med henne.)

Jeg har i tidligere innlegg nevnt at jeg samler på forfatterportretter, særlig i form av plakater. For eksempel har jeg et flott portrett av av James Joyce, som vist i DETTE tidligere innlegget. Andy Warhols H.C. Andersen-plakat har jeg også.
Nå som jeg leser Proust, har jeg selvsagt ønsket meg et portrett av ham. Da jeg nylig var i Cabourg (Prousts Balbec), så jeg en fin Proust-plakat i en butikk. Plakaten var for et lokalt Proust-arrangement og bare til oppslag, ikke til salgs. Jeg prøvde med min meget begrensede fransk å spørre damen bak disken om hvor jeg kunne få tak i en sånn. Da hun skjønte at jeg gjerne ville ha en slik plakat, tok hun den resolutt ned fra veggen og ga meg den med et smil.
Hun kunne ikke gitt meg en bedre gave, og jeg kunne ikke fått en bedre souvenir med meg hjem fra Cabourg.
Men selvsagt kjøpte jeg  madeleiner også. Nå er plakaten innrammet og skal få sin velfortjente plass på veggen.
Til Frankrike kom jeg fra Irland, og i Irland feiret jeg Bloomsday.
Forrige gang jeg var i Irland var for over førti år siden. Da så jeg blant annet James Joyces eneste skuespill, Exiles (i hvert fall det eneste som spilles) fremført av et studentteater på Trinity College (jeg var tilbake på Trinity i år, men da for å se Book of Kells og The Long Room). I over førti år har jeg spart på plakaten for Exiles-fremføringen jeg så den gangen i Dublin, og da jeg sendte Proust til innramming, sørget jeg for at Exiles-plakaten også kom i glass og ramme omsider. Herlige litterære minner begge deler.

October - A good time to Read!

Enhver tid på året er selvsagt lesetid for den leseglade, men etter manges mening er høstkveldene lesetiden fremfor noen. Og siden oktobermørket nå ruger tett utenfor stuevinduet, bringer jeg her et passende bidrag fra min samling av litteraturrelaterte plakater og annen kunst, en nostalgisk amerikansk bibliotekplakat.

September!

Nostalgisk amerikansk bibliotekplakat fra min samling av plakater og annen kunst som har med bøker og litteratur å gjøre.



Det er bare å se i øynene at høsten er over oss. Back to work, back to school, back to books. Mørkere kvelder innbyr kanskje til mer lesing, men for virkelige lesehester er all tid lesetid, både sommer og høst og vinter og vår.









Interiør fra kontoret mitt, med lav sensommersol inn gjennom vinduet.

Slipp lesegleden løs.

Illustrasjon: Rolf Jansson. Opprinnelig laget som forsideillustrasjon til en av sitatbøkene mine. Nå henger den på veggen på kontoret mitt.


I Kjærstads artikkel ”Den virkelige kanon” (Aftenposten lørdag 2. juni), som jeg nylig refererte til, sier han blant annet at han som et alternativ forsøker å tenke seg at kanon ikke er hva vi bør lese, men det som får oss til å lese. Ikke bare de første bøkene i barndommen, men de første bøkene som fører oss inn i voksenlitteraturen. «Det er tross alt få som er blitt lesere ved å starte med Ulysses eller Peer Gynt.»

Så enig, så enig. Jeg tror faktisk at leselysten er blitt drept hos ganske mange barn og unge, fordi de har måttet lese ditt og datt. Min mening er at barn, når de er blitt gamle nok til å lese selv, bør få lese akkurat det de selv vil. Mitt første møte med en del av klassikerne var gjennom tegneseriebladet ”Illustrerte Klassikere”. Og jeg slukte Detektivmagasinet og Hardy-guttene. Jeg husker fortsatt den enorme spenningen og forventningen foran hver ny Hardy-bok, som jeg lånte av en eldre fetter. Jeg tror knapt jeg har lest så intenst noen gang. Og litt senere, Greven av Monte Christo, i en serie med Alexandre Dumas som min mor kjøpte av en dørselger. Det var akkurat så fargerikt og eventyrlig som det skulle være.

En lokalavis på mine trakter har i dag et intervju med en barnebokforfatter jeg må innrømme at jeg ikke engang har hørt om (les om ham her), som er inne på nettopp dette.

«Jeg mener at barn bør få lese fordi de har lyst til å lese, ikke fordi de må lære noe. Voksne ser skit på tv hver kveld, men ønsker på død og liv at barna må lære noe av lesingen.
En grunn til at folk ikke leser bøker, er at man ikke før lese de bøkene man vil fra start av. Et godt eksempel er Hardy-guttene, som ikke var høyverdig nok og moralsk nok som litteratur.»
Løberg mener det er ’de gamle tantene på biblioteket’ som styrer.
«De har ødelagt for mange generasjoner menn. Hver gang debatten raser bør man sjekke hva bibliotekene kjøper inn og hva de ikke kjøper inn. Lesergleden kan ikke påtvinges.»

Jeg kan selvsagt ikke være mer enig. Den misforståtte pedagogiseringen på dette området har skadet lesegleden hos mangt et barn. Den bunner etter min mening i en feiloppfatning av hvordan lesing fungerer for barn. Serier som Hardy-guttene og Frøken Detektiv er en kongevei inn til lesegleden - og dermed til mer lødig litteratur senere i livet. Dersom, vel å merke, foreldrene selv står for en genuin kultur- og litteraturinteresse og respekterer barnas egne lesevalg i slukealderen. Det er nemlig dér det ligger.

Jeg jobbet en gang litt i en bokhandel som var en av landets første med egen barnebokhandel. Det var i de progressive syttiåra. Men det var dessverre også de politisk korrekte syttiåra. Det medførte at Hardy-guttene og lignende serier var bannlyste fra hyllene. Men det var akkurat de bøkene mange kom inn og spurte etter, for om tiden var aldri så politisk, så var det ikke alle som lot seg diktere til å kjøpe korrekte bøker av typen ”far steller hus, mor kjører heisekran”.

Den samme dogmatiske holdningen lever kanskje videre hos en del bibliotekarer, som Løberg påpeker, selv om jeg faktisk både håper og tror at holdningen i de kretser har gjennomgått en ikke ubetydelig bedring. Eller sagt på en annen måte: Jeg velger å tro at barnebokbibliotekarer fremmer atskillig mer leselyst enn de kveler.

Men altså: La barn lese det de vil. La dem bestemme selv. Inspirer dem med din egen leselyst, vær et godt eksempel ved selv å velge bokhylla fremfor fjernsynet, ved selv å være nysgjerrig overfor litteraturen, og del med deg av din egen glede over bøkenes verden. Men gjør det i full respekt for at barna skal gå sin egen vei, i litteraturen som i livet.

Read the books...

Formen er nostalgisk, med budskapet alltid like aktuelt. En oppfordring fra amerikanske bibliotekmyndigheter til å bruke måneden mars til å lese i. Det finnes en slik plakat for hver måned, og jeg har fire av dem i min plakatsamling, som for det meste består av forfatterportretter, men også andre relevante motiver, som dette. Det er ikke så mye igjen av mars nå, men all tid er lesetid.

Dagens navn: Henrik Ibsen

Den kjente skiensmannen Henrik Ibsen,
her portrettert av porsgrunnskunstneren Nina Resch.

Kommer jeg utenom? Kan jeg bare late som ingenting? Nei. Ibsen ble født i dag. I Skien. Eller i «nordbygda», som vi kan finne på å si her i Porsgrunn, når vi skal være morsomme. Porsgrunn og Skien er et av disse byparene i Norge som på grunn av sin nære geografiske beliggenhet (én mil fra sentrum til sentrum) er dømt til et liv i evig konflikt og konkurranse. Men det er for så vidt ikke poenget. Det er et ubestridelig faktum at Skien er og blir fødebyen til en av verdens største dramatikere. Men hva har det gjort Skien til? Ingenting. Byen er en soleklar favoritt til tittelen «Norges kjedeligste by», blant annet er den blottet for ethvert tilløp til urbant kaféliv. Tross enkelte krampaktige forsøk fra byens side, som å kalle kulturhuset for Ibsenhuset og teateret for Teater Ibsen, har Ibsen absolutt ikke kunnet redde den. Naturlig nok, etter som han selv må ha hatet sin fødeby. Han flyttet i hvert fall hjemmefra som femten-sekstenåring og vendte visstnok tilbake bare én gang i hele resten av sitt liv, og da bare på en liten snartur. Det sier jo sitt.
Skien er definitivt ikke Norges svar på Stratford-on-Avon. For sikkerhets skyld har Skien kommune nettopp sagt nei til enda en statue av Ibsen, også den en såkalt «frakkemann», dvs. helfigur med frakk. De har nemlig en lignende statue fra før, som står i en park midt i byen. Den gamle statuen er utformet slik at når man ser den fra den ene siden, ser det ut som om Ibsen står med tissen ute. I virkeligheten er det hånden hans, men som sagt - fra en viss vinkel ser hånden ut som noe helt annet. Morsomt, ikke sant? Det har i hvert fall skolebarn i Skien syntes i generasjoner. Tipper at Vigdis Hjorth også har vært og sett den, hun har jo funnet seg en bilselger fra Skien, og har med «Hjulskift» gjort sitt til for å gjøre Telemarks hovedstad mer synlig i norsk litteratur.
Ellers må jeg si det om Ibsen at jeg aldri har fått taket på ham. For det første er jeg ingen teatergjenger, og dramatikk er jo ikke det man helst setter seg ned og leser. Jeg føler at alt som har med Ibsen å gjøre blir så forpliktende og intellektuelt og støvtørt, noe man liksom må kunne og mene noe om som god nordmann. Men Ibsen har ikke noe poesi i seg, som Shakespeare, og han har ikke den samme galskapen i seg som Strindberg. Og hvor det ble av Nora, interesserer meg overhodet ikke. For å være helt ærlig forbinder jeg Nora mest med syltetøy. («Noras hjemmelagede bringebærsyltetøy» er faktisk innmari godt. Det minner meg på at jeg må få beskåret og bundet opp mine egne bringebær skikkelig i år. Ingenting er som egen avl, tross alt. Men ikke et ord om Ibsens røde ripsbusker og andre buskvekster i denne sammenheng.)
Nei, skal vi konkludere med at dette var et forfatterportrett som sporet litt av? Eller som kanskje aldri kom seg på sporet i det hele tatt? Sorry, Henrik. Men gratulerer med dagen, uansett.

Et tidligere innlegg i bloggen, om James Joyce og Skien (!) - og Henrik Ibsen - finner du her.
Hvis du vil gå mer seriøst til verks, ser den norske Wikipedia-artikkelen om Ibsen god ut. Den finner du her.

For å si det med Dickens ...

"Det var en av den typen marsdager når solen skinner varmt og vinden blåser kaldt, når det er sommer i sollyset og vinter i skyggen."

Charles Dickens: Store forventninger, kap. 54

Oversatt av Ragnhild Eikli

Ekstrem opprydding.

Egentlig klarer jeg ikke å ha det stygt rundt meg, men det er ikke alltid sammenheng mellom liv og lære. Men hver gang jeg er ferdig med en jobb, må jeg bare rydde, for det første fordi det roter seg til med papirer og oppslagsverk og jeg vet ikke hva, og fordi det ofte blir så hektisk at jeg knapt nok registrerer hvordan jeg har det rundt meg. Men etterpå må jeg rydde, først og fremst arbeidsplassen, for å få jobben ut av systemet og ikke minst som en mental forberedelse til neste. Denne gangen tok jeg like godt hele arbeidsrommet, et stort og deilig rom i det store gamle huset jeg bor i. Bildene gir forhåpentligvis et visst inntrykk av før og etter (men hvorfor i huleste må Blogger plassere de to bildene forskjøvet i forhold til hverandre?) Plakaten er Andy Warhols H.C. Andersen-plakat. Jeg samler på forfatterplakater.

En liten kommentar lørdag 13.: Den som klikker på og forstørrer det høyre bildet, altså "etter"-bildet, vil se at støvfjerningen under bokhyllene har vært svært mangelfull. Det er rettet opp under den tradisjonelle lørdagsrengjøringen i dag.

Humoristen Beckett

Günter Winkelmann: Samuel Beckett
Fra min samling av forfatterportretter.
Dette er et originalarbeid (tegning).
Mer om kunstneren:
http://www.varden.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20050930/KULTUR/109300098






Jeg har tidligere, i forbindelse med Ulysses, påpekt hvor morsom Joyce er. Ja, Ulysses fremheves faktisk som et av de store mesterverker i europeisk komisk litteratur.

http://aroundbooks.blogspot.com/2006/11/et-av-de-store-mesterverker-i-europeisk.html

Hva med Beckett? Like morsom, etter min mening. Watt er min yndlingsbok, og jeg ler så jeg griner. Jeg har til og med et reserveeksemplar stående i bokhylla, i påvente av at det første skal gå i oppløsning.
Kronikken i siste nummer av Morgenbladet handler om Beckett, og humoren er et av de aspektene som betones. Både Joyce og Beckett er omgitt av det jeg vil kalle en masse «intellektuelle barrierer». Mitt råd er: Glem dem. Glem hvordan du tror du må lese Joyce og Beckett. Glem alt du tror du må vite for å lese dem. Tillatt deg selv å være en enkel leser, deg selv. Les -- og opplev. Eller som kronikøren i Morgenbladet sier det: «Spesifikk kunnskap om referanser Beckett benytter fra filosofi og litteraturhistorie, blir i løpet av forfatterskapet en gradvis mindre viktig betingelse for å ha glede av tekstene. Tekstene åpner for at et årvåkent sinn kan være tilstrekkelig for et berikende møte med dem.» Nettopp.

Kronikøren er Mikkel Astrup, stipendiat i litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo

Sitatet hentet fra "Den globale Beckett", kronikk i Morgenbladet 1.--7. desember 2006

Jeg lurer på om jeg skal begynne å lese Ulysses igjen

Ja, jeg lurer på om jeg skal begynne å lese Ulysses igjen. Jeg har lest deler av den, men ikke hele. Spørsmålet er om jeg skal begynne fra begynnelsen, eller fra der jeg sluttet sist. Fra begynnelsen, antagelig, for å få helheten i det. Men først må jeg finne Bjørn Tysdahls Joyce-biografi, som er grei å støtte seg til underveis. At jeg ikke kan finne en bok, er for så vidt ikke noe nytt. Jeg har for mange bøker til at jeg klarer å holde oversikten. Men jeg burde klare å finne Joyce-biografien i løpet av en uke hvis jeg går inn for det. Jeg vil så rapportere fra lesingen av Ulysses her i bloggen.

Plakaten er fra min samling av forfatterportretter i plakatform. Kjøpt i Dublin tidlig på 1970-tallet. Kunstneren Jim Fitzpatrick er fortsatt going strong: http://www.jimfitzpatrick.ie/

Ord for dagen

Jeg holder på å skrive bok. Jeg er allerede ferdig med sidetallene.
Stephen Wright


Illustrasjon: William Lunden