Bakerapport

OBS Dette innlegget er korrigert og utvidet. Jeg skrev først at brødet inneholdt basilikum, men det skulle være oregano. Dessuten har jeg tilføyd oppskriften nederst.




Ferskt og velduftende fransk landbrød etter oppskrift i Paul Hollywood: 100 smakfulle brød (Damm 2005). Oversatt av Ellen Christensen.



Som nevnt i forrige bakerapport fikk forsøkene med Morten Schakendas bok meg til å finne frem en helt annen bakebok, nemlig Paul Hollywoods 100 smakfulle brød, som kom på norsk i 2005. Hollywood er en engelsk baker som har vært sjefsbaker på flere av verdens ledende hoteller og som nå driver eget firma som leverer brød til restauranter og supermarkeder i London, i hvert fall gjorde han det på det tidspunktet da boken kom.

Jeg har aldri prøvd noen av oppskriftene hans, boken har bare stått i hylla. Som nevnt i omtalene av Schakendas bok var det to oppskriftene jeg prøvde der, loff og havrebrød, ikke spesielt spennende. Dessuten var det litt komplisert å skulle ha litt loffdeig i havrebrøddeigen, for det medførte jo at jeg måtte bake loff først. Og loffen og havrebrødet var altfor like, nærmest to varianter av samme brød. Dessuten opererer Schakenda bare med store oppskrifter, 3 store brød av gangen, nesten for mye for bollen på en Kenwood-maskin (som er mer tilpasset 2 brød). Ved siden av Schakendas relativt kompliserte prosedyrer gjør mengden i seg selv at det blir mye jobb, både tidsmessig og fysisk, å bake etter hans oppskrifter. Det ødela litt av moroa for meg. Mengder og ingredienser kan man selvsagt modifisere selv, og jeg kommer kanskje til å prøve havrebrødet hans med redusert mengde og et større innslag av de grove kornsortene. Men jeg liker best gode oppskrifter som jeg kan holde meg til.

Hollywood opererer med mindre mengder og enklere prosedyrer. Jeg valgte å begynne med fransk landbrød. Relativt enkelt, og greit med at oppskriften var på bare ett brød. Noe av clouet her er at det tilsettes oregano, fortrinnsvis fersk, men det gikk bra med tørket fra boks også. Dette brødet ble virkelig kjempegodt, foruten at det ser dekorativt ut. Jeg måtte prøvesmake det mens det ennå var varmt, og det var så godt at jeg kunne spist og spist uten noe som helst på. Men jeg prøvde det med både camembert og appelsinmarmelade, og det var bare helt himmelsk, en oppfatning som ble delt av flere enn meg. Jeg fikk faktisk straks en bestilling på et slikt brød som skal brukes som julegave!

Pain de campagne - fransk landbrød
400 g hvetemel pluss litt til utbaking
100 g fint rugmel
1 1/2 ts salt
30 g gjær (jeg brukte 1 pose tørrgjær)
50 g mykt smør (jeg brukte Kviteseid-smør)
1 stor bunt frisk oregano uten stilker, finhakket
(jeg brukte en neve tørket oregano fra boks)
3 dl vann

Ha alle ingrediensene unntatt vannet i en bolle. Tilsett vann litt etter litt og bland med hendene til alt melet er godt blandet inn.
Legg deigen over på en lett melet overflate og elt godt i 6 minutter (jeg brukte kjøkkenmaskin).
Legg deigen tilbake i bollen og la den heve i 2 timer.
Legg papir på et stekebrett. Hell deigen ut på bakebordet og lag en stor kule som du klemmer litt flat med hendene og drysser over mel. Skjær en firkant i toppen av brødet med en skarp kniv før du legger det over på stekebrettet og lar det etterheve i 1 time.
Varm ovnen til 220 grader og stek i 30 minutter, til brødet er gyllenbrunt.
La det avkjøles på rist.

PS Til å skjære snitt i brød før steking bruker jeg en skalpell, slik Schakenda anbefaler i sin bok. Min er faring er at det skal godt gjøres å finne en kniv som er så skarp at man ikke drar deigen med seg. Skalpeller kjøpes på apoteket, de har både engangs og med utskiftbare blad.

Bakerapport

Ikke noe galt å si om havrebrødet, men det kunne gjerne vært grovere etter min smak.


Havrebrød er bakt, og det ble fint, på mer enn én måte. Selve baksten var vellykket, men jeg hadde ventet meg et grovere brød. Men når jeg ser på ingrediensene, kunne det jo ikke bli særlig grovt med den sterke dominansen av hvetemel. Dette kommer jeg til å justere neste gang. Nå var det både smaksmessig og konsistensmessig for likt loffen jeg bakte først. Både loffen og havrebrødet hang godt sammen uten å være tunge. Havrebrødet var også like fint når det ble tint opp igjen etter frysing. Ikke det jeg vil karakterisere som et spennende brød, men et greit og anvendelig hverdagsbrød på grunn av form og konsistens. For eksempel må det egne seg godt til matpakke.

Som tidligere nevnt har Schakenda et kapittel om pizza, og nå på lørdag prøvde jeg hans hvite pizzasaus (rømme, hvitløk, oregano, salt og pepper). Jeg har selvsagt brukt rømmedressing til pizza, men aldri hatt rømme på pizzaen. Men det ble fantastisk godt! Bare så det er nevnt.





Etter å ha prøvd to av Schakendas oppskrifter, fant jeg frem en annen bakebok jeg kjøpte for noen år siden, men som jeg aldri har prøvd, nemlig 100 smakfulle brød av Paul Hollywood. Paradoksalt nok, for det var neppe Schakendas mening å få leseren til å søke etter mer spennende brød i andres bøker. Men Schakenda skal selvfølgelig få flere sjanser. Er det dessuten ikke ofte slik med kokebøker, at man bare finner noen få gode oppskrifter i hver? At man må plukke litt her og der? Det er i hvert fall min erfaring.

Tiden det tar

Som nylig nevnt kjøpte jeg forleden to kokebøker, Camilla Jensens Bønner og linser (omtalt et par innlegg nedenfor) og Morten Schakendas bakebok, som visstnok er kåret til årets kokebok. I går var tiden inne for å prøve den sistnevnte. Valget falt på havrebrød. Men en av ingrediensene var "ferdig hevet loffdeig". Jeg måtte med andre ord bake loff før jeg kunne bake havrebrød! Makan. Men greit nok, jeg bakte loff, og satte tilstrekkelig av loffdeigen i kjøleskapet til bruk i havrebrøddeigen i dag. Men Schakenda kunne vel gitt leserne en oppskrift på bare litt loffdeig siden han anbefaler dette brukt i andre oppskrifter? Jeg kan sikkert klare å regne ut det selv, men likevel.







Fersk, egenprodusert loff.





Uansett var det greit nok å begynne å bake loff, og loffene ble både fine og gode. Havrebrødbakeprosessen er i skrivende stund allerede i gang. I denne boken tar baking tid, til dels mye tid. Schakenda kaller tid for "den hemmelige ingrediensen" og forklarer hvorfor. Han kunne kanskje vært enda mer detaljert i forklaringene her og der -når han f.eks. sier "avkjøl brødene på rist" vil en amatør kanskje ikke skjønne om brødene da først skal tas ut av formene eller ikke. Selv har jeg bakt nok til å vite at det skal de. Men ut fra det inntrykket jeg har dannet meg så langt, er boken både inspirerende og meget tilgjengelig skrevet. Boken har oppskrifter på et rikt utvalg av bakervarer fra brød til boller, wienerbrød, skoleboller, croissanter, briocher, focaccia og pizza. En egen "sandwich-skule" er det også (som får tennene til å løpe i vann), og sannelig også noen middagsretter som Schakenda bruker restvarmen i de avanserte vedfyrte bakerovnene sine til, men som selvsagt lar seg lage like greit i vanlig ovn.
Det hele er meget lekkert fotografert av Pål Rødahl (som hvis jeg ikke husker feil var en av dem som var med og startet Fotogalleriet i Oslo i sin tid?).

Det eneste jeg så absolutt misliker med denne boken, er det malplasserte kjendisinnslaget, blant annet et forord av Leif Ove Andsnes. Ikke noe galt med Andsnes, snarere tvert imot, han har bare ingenting i denne boken å gjøre. Schakenda burde hatt såpass tillit til seg selv og sitt eget prosjekt at han hadde spart boken for kjendisvenn-jåleri av denne typen. Innslaget med Ingrid Espelid Hovig stiller i samme kategori, siden hun bare opptrer som kjendis og ikke tilfører boken noe faglig. Da er presentasjonene av lokale bønder og matprodusenter atskillig mer velvalgte og med til å gi boken karakter.
Og for å gjøre oss ferdig med det negative: Som norske sakprosabøker flest mangler boken register. Hva er det med norske forlagsredaktører? Vet de ikke hva register er, eller synes de det er feigt å finne lettvint frem til ønsket sted i en bok ved hjelp av dette fremragende hjelpemiddelet? I en bok som dette burde register vært en selvfølge.

Men nå må jeg ned på kjøkkenet og fortsette bakeprosessen.

Bønner og linser, folkens

På Gyldendals julefest i forrige uke snakket jeg blant mange andre med forfatteren av kokeboken Bønner og linser. Man går rundt og mingler, ikke sant, og bortsett fra store ånder som for eksempel Kjartan Fløgstad og Herbjørg Wassmo er det jo en masse forfattere man hverken har hørt om eller sett før. Selv er jeg hverken-eller - riktignok er jeg Gyldendal-veteran, men kan ikke påberope meg å være hverken en stor ånd eller særlig kjent.

Når man kommer i prat på en sånn fest, begynner man gjerne med å fortelle hverandre hvorfor man er der, for forfatteres vedkommende hvilke(n) bøker/bok man har begått.
Min umiddelbare reaksjon da jeg hørte tittelen Bønner og linser, var at det hørtes kjedelig ut. Men egentlig er jeg jo veldig glad i hvert fall i bønner (linser har jeg ikke så stor erfaring med), i særdeleshet kikerter, også kjent som garbanzobønner. Så med kikerter som utgangspunkt ble det en hyggelig og givende samtale med en kokebokforfatter som så vidt jeg oppfattet er debutant. Boka har allerede gjort seg bemerket, er kommet i flere opplag og er visstnok også nominert til en internasjonal kokebokpris.

Da jeg gjorde min årlige julebokhandel hos Norli dagen etter, havnet to kokebøker i kurven -Morten Schakendas bakebok (som jeg skal komme tilbake til) og Camilla Jensens bønne- og linsebok. Begge disse bøkene er visuelt meget tiltalende, med glimrende fotografier, og så personlige i formen at det er hyggelig bare å bla i dem. Alt tyder imidlertid på at disse to også er gode kokebøker som virkelig kan brukes.
Så tiltalende og inspirerende fortonte Bønner og linser seg at jeg måtte prøve den allerede i går. Valget falt på ”Bønner på himmelseng”, siden det dreide seg om en variant av en rett jeg ofte lager, nemlig hummus med salat. Vanligvis lager jeg salaten, som jeg legger oppå hummusen, av hakket rødløk, hakket agurk og hakket tomat, med dressing. I oppskriften i Bønner og linser besto salaten av hvitløk, revet skall av sitron, finhakket bladpersille, hvite bønner, kikerter og rødløk. Oppskriften sto i kapitlet ”Sideretter, salater og småretter”, men for folk med vegetariske sympatier er dette en grei nok hovedrett, særlig med brød til. Og den ble faktisk veldig god, det må jeg si.

I oppskriften sto det at hvitløken skulle knuses i morter. Rent bortsett fra at det er altfor sjelden jeg får brukt det gamle arvestykket av en støpejernsmorter jeg har, lærte jeg nå at støtt hvitløk gjør usedvanlig mye av seg. Det må være den aller mest effektive måten å benytte hvitløk på. Dermed blir det støtt hvitløk i stedet for hvitløkspulver i pizzasausen til lørdag.
I oppskriften står det at denne retten passer godt sammen med kylling, og det skal jeg prøve med restene i dag. Det vil si at denne retten ga nesten to middager for to personer.

Etter denne vellykkede første erfaringen med Bønner og linser varer det neppe lenge før jeg går løs på den igjen.

PS: Restene smakte utrolig godt til stekt kyllingfilet i dag. Egner seg nok bedre som tilbehør eller på en bufé enn som hovedrett, slik det antydes i oppskriften. Og forresten - er det ikke merkelig hvordan noen retter formelig blir bedre dagen etter?

Norsk alkohol(u)kultur

På dette bildet, fra hylla over komfyren på kjøkkenet hjemme hos meg, kan man se en kartong med min yndlingsvin, som jeg stort sett inntar hver eneste dag; Cuvée Christer Berens M d'a.


Det står en artikkel i Aftenposten i dag hvor budskapet er at «alkohol er blitt en altfor vanlig del av den norske kulturen». Hjelp. Hva i huleste mener man egentlig med et slikt utsagn? Sentralt i denne artikkelen står en person som har et alt annet enn uhildet utgangspunkt, nemlig en tidligere alkoholiker som i dag jobber for A-larm, en landsomfattende organisasjon for «brukere og pårørende innenfor rusfeltet».

«Nordmenn skal ha det beste av alt,» sier han. «Vi ønsker å være internasjonale og overta de kontinentale drikkevanene. Samtidig holder vi fast ved den tradisjonelle fylla som vi er kjent for i Norge.»
«Snakk for deg selv,» får jeg lyst til å si da. En forskningsleder ved Sirus - hva nå det måtte være - mener det er flere mulige forklaringer på den betydelige økningen av alkoholforbruk blant voksne:
«Vi har fått flere salgssteder og flere skjenkebevillinger. I hovedsak er det vinkonsumet som har økt, spesielt salget av kartongvin. Det kan tenkes at vin på kartong gjør at man drikker oftere og mer. I motsetning til vin på flaske er det vanskelig å holde oversikt over hvor mye man drikker av en kartongvin.»
Og det bare fortsetter og fortsetter. En professor i psykiatri med «spesialområde innen rusmedisin» sier:
«Vi har adoptert sydlige drikkevaner fra land der alkohol er en del av hverdagskulturen. Men at vi drikker vin til maten, gjør oss ikke mer kultiverte.»
Og den alltid tilstedeværende rusforskeren Hans Olav Fekjær: «For noen år siden var det vanlig å servere kaffe når naboen kom innom. I dag serveres det gjerne alkohol. Alkohol er blitt mer akseptert i alle sammenhenger,» sier Fekjær. Som synes utviklingen er skremmende.
Å herregud, sier jeg om denne vinklingen på vin og kultur. Den er bare så typisk norsk. Jeg har i min naivitet gått rundt og trodd at det faktisk var et aldri så lite fremskritt at vi har klart å tilegne oss litt vinkultur her i landet, men i forståsegpåernes øyne er vi altså i stedet på vei mot den visse undergang.
Jeg er klar over at det finnes mennesker som har problemer med alkohol, men det finnes mennesker som har problemer med alt mulig. Det er mulig det kommer som et sjokk på disse traurige, protestantiske, pietistiske «ekspertene», men jeg velger å påstå at det nå finnes ganske mange nordmenn som i likhet med meg selv nyter sin daglige vin til vederkvegelse for både kropp og sjel. Den helsemessig gunstige virkning av et moderat daglig rødvinsinntak er i dag så godt vitenskapelig underbygget at det ikke lenger burde være nødvendig å argumentere for det. Dertil kommer begreper som hygge og nytelse, som formodentlig er ukjente for de nevnte fagfolkene, som regner vin og vinkultur inn under «rus», ikke under kultur og nytelse. Hvorfor i all verden skal man ikke drikke vin hver dag? Det burde være like selvfølgelig som å innta vann og olivenolje (og for mitt eget vedkommende også en stor kopp svart te, fortrinnsvis China Keemum eller Assam, med melk). Vin er det næringsmiddelet som er mest omtalt i Bibelen, nesten utelukkende i positive vendinger (men det advares mot overdrivelse). For disse ekspertene virker det imidlertid som enhver form for vininntak er en overdrivelse. Hva er det de vil med uttalelsene sine? Hva er meningen med disse latterlige generaliseringene? Er de blitt blinde av det de driver med til daglig?

Jeg har tidligere uttalt at jeg skulle ønske jeg var blitt født i et av de store, europeiske kulturland. Det er når jeg leser artikler som denne at fortvilelsen over å være født i en kulturløs steinrøys virkelig våkner i meg.

Noe av forklaringen på denne sure, livsfornektende artikkelen, er kanskje at den ser ut til å stamme fra avisen Fædrelandsvennen i Kristiansand, på det dystre Sørlandet, selve innbegrepet av pietistisk åndelig formørkelse og pervertert kristendom. Paradoksalt nok den norske landsdel som ligger nærmest Europa geografisk, men lengst fra kulturelt og åndelig. Det er mulig at noe av forklaringen ligger der. Men uansett - jeg blir bare så oppgitt.

Dagsrapport med Sancerre

Jeg nyter sommeren, jeg nyter livet, jeg nyter til og med å arbeide. Og når dagens dont er tilbakelagt utpå kvelden, nyter jeg å dele dagens kulinariske høydepunkt med min hustru, på uterommet, med utsikt over hagen. I dag en ubeskrivelig god hjemmelaget fiskesuppe. På tidligere anbefaling av en venn fikk den følge av en hvitvin, en Sancerre La Terre des Anges. Vinen (takk, Olav) var like ubeskrivelig god som suppen, og det hele gikk opp i en høyere, salig enhet. Til måltidet hørte også isvann og brød med aioli, og til dessert var det friske bær fra hagen og litt camembert. Forgyll hverdagen, sier nå jeg.
Som også tidligere nevnt her i bloggen, samler jeg på blåhvitt porselen. Tallerkenene, som fikk sin debut under dette måltidet, er antikke, fra Rörstrands Shanghai-service. Jeg kjøpte nylig 6 stk av dem i en lokal brukthandel. Fra tidligere har jeg en kopp fra Rörstrands nåtidige Ostindia-serie i tekopp-samlingen min.

Vår frelser holdt seg til vin og vann, og som troende katolikk synes jeg selvsagt han er et godt eksempel, på dette som på andre områder. En pen karaffel eller flere bør man holde seg med. De kan kjøpes for en billig penge på Tilbords eller for den saks skyld Nille, man trenger ikke krystall. Hver morgen fyller jeg en karaffel med friskt vann fra springen, putter oppi en sitronskive og setter karaffelen i kjøleskapet. Så har jeg isvann med et hint av sitron til middagen om kvelden (jeg hater isbiter). Dette er godt og gratis (en sitron koster ikke mange kronene og holder lenge. Skrubb og skyll skallet før du skjærer pga eventuelle sprøytemidler). Utrolig at folk bruker penger på mineralvann tilsatt kunstig smak, f.eks. Farris.

Dagens middag

Dagens middag: Hummus med salat og resten av focacciaen fra i går. Jeg hadde vært i asiabutikken og kjøpt ingrediensene til hummusen tidligere i dag og hadde egentlig tenkt å lage den selv, men en person i min umiddelbare nærhet spurte om ikke hun skulle gjøre det, og det sa jeg ja til fordi jeg var travelt opptatt med noe steinlegging i den japanske hagen. Pussig nok første gang det lages hummus her i huset - pussig fordi vi prøver å holde en slags middelhavsdiett. Den ble veldig god - akkurat som å være i Tunisia, påsto kokken, som har vært i Tunisia og snart skal dit igjen (hvis det nå er noen som lurer på om det spises veldig mye salat her i huset, så stemmer det. Dette er ikke stedet for saus og poteter).






Dette hjørnet av den japanske hagen ble ombygd i dag.








En annen ting som skjedde i dag, var at katalogen min ble ferdigtrykt. I morgen skal jeg sende bildene til kollektivutstillingen i Berlin, som åpner 14. mai, og det var til den jeg bestemte meg for å lage en katalog. Den er på 35 sider og viser et tverrsnitt av hva jeg har fotografert fra slutten av 1970-årene til i dag. Den er på engelsk og norsk og har forord av en dr. i kunsthistorie. Designet er eget verk. Det føles litt pretensiøst å lage en katalog, men jeg syntes jeg var nødt til å ha det for å markedsføre meg. Som forfatter og oversetter er jeg vant til å være på trykk, men det er første gang jeg lager min egen høyst personlige trykksak.

Dagens middag

Spinatsalat og focaccia. Rødvin: Berens.

In vino veritas

Jeg er ingen vinspesialist, og vinspaltene i aviser og blader er stort sett gresk for meg. For meg koker det ned til hva jeg og min subjektive gane synes er godt eller ikke, og hva jeg har råd til. Her er noen viner som jeg på dette grunnlaget kan anbefale, og som jeg stadig vender tilbake til. Og som etter norsk målestokk er rimelige. (Klikk på bildet for å se detaljer. Det er fotomessig ikke helt topp, skal prøve å ta det bedre senere.) Siste: Nå er bildet forbedret. Vær obs på at det er flere Berens-typer på flaske. Denne er den beste. Se også kommentarene.

Matprat

Det er ikke det at jeg ikke har lagd pizza i dag, som vanlig på lørdager, men jeg har OGSÅ bakt sjokoladekake (dv. jeg bakte den i går kveld, men til i dag). Og den ble god. Det er en kake uten fyll, altså nærmest en stor formkake, men saftig og god, og med en tykk glasur av mørk sjokolade. Oppskriften på sjokoladekaken er hentet fra boken til høyre; Oplevelser for alle sanser. Opskriftsbog om maden, musikken og kunsten på Galleri Munken. Dette galleriet ligger i Løkken i Danmark, og er like mye en restaurant og et jazzkonsertsted som galleri. Boken har en innlagt CD som heter Den gode smag af jazz. Og er full av deilige oppskrifter. 

Boken til høyre, Sølvskjeen, vil jeg også bare benytte anledningen til å gjøre oppmerksom på med det samme, den omtales som den italienske "matbibelen" og er en av de beste kokebøkene jeg har vært borti. Nesten uten bilder, men med den ene gode oppskriften etter den andre. Boken kom på norsk i høst og dukket opp her i huset til jul, og har vært flittig i bruk allerede, faktisk med bare gode resultater. Det er så jeg gleder meg til morgendagens pastarett fra denne boken.

Når det gjelder min tradisjonelle lørdagspizza, har jeg de siste lørdagene eksperimentert med råvarer fra Peppes. I min lokale Meny-butikk er det nå et display med diverse Peppes Pizza-produkter; forskjellige meltyper, pizzasaus etc. Poenget for meg er ikke å prøve å etterligne Peppes pizza, men få en litt mer distinkt smak på min egen. Og det synes jeg at jeg oppnår med råvarene fra Peppes. Melet fra Peppes gir i hvert fall en pizzabunn med mer særpreg i smaken - kanskje det skyldes speltmelet - og pizzasausen, som jeg prøvde for første gang i dag, ga også et smaksmessig godt resultat sammen med mine egne ingredienser.

It's pizza time!

Jeg tror jeg kan si med ganske stor sikkerhet at noen Pizza Grandiosa aldri har befunnet seg innenfor mine fire vegger. Hvis folk hadde visst hvor enkelt det er å lage pizza selv, hadde aksjene i Orkla Foods stupt med en gang. Det gjør de kanskje uansett i disse tider, hva vet jeg, jeg har ikke aksjer i Orkla lenger, men i diverse andre selskaper, som stuper så det holder.
Dette går imidlertid ikke ut over lørdagshumøret, særlig ikke lørdagens høydepunkt, nemlig pizza, rødvin og (som regel) en Woody Allen-film (i dag Alice. Jeg hengte meg så opp i svakheter i oversettelsen at jeg fikk mer eller mindre beskjed om å holde kjeft til slutt. Occupational hazard. Beklager.) Pizzasmaken står nå på veldig tynn og sprø pizza, og den er det jeg som lager.






Her er en del av ingrediensene gjort klar. Oliven, serranoskine, mozzarella, ananas, tomater ... Midt i bildet ses det såkalte kokkeglasset. Pizzaen blir nemlig best hvis man drikker rødvin mens man lager den. Et viktig poeng som dessverre aldri blir nevnt i noen oppskrift.








Kveldens rødvin. Jeg er ikke vinkjenner og aner ingenting om den, bortsett fra at den var ypperlig til pizza. Antagelig noe jeg har hatt med fra Tyskland eller Danmark.









En annen ting som aldri nevnes i noen oppskrift, er at det er uhyre viktig med den rette musikken mens man lager pizza. Hva som er rett musikk, varierer selvsagt fra person til person. For meg er det denne plata, Italienske mirakler, en reise i vin og musikk fra Kirkelig Kulturverksted, som passer best. Opera for lovers går også bra.

Kvelden senker seg

En lang og produktiv arbeidsdag er til ende (korrekturlesing og oppretting av en oversettelse for Gyldendal Litteratur), bikkjene har fått kveldstur, og jeg sitter på uterommet med dagens sene middag og litt lesestoff. Det har ikke begynt å skumre ordentlig ennå, og regnet faller lett over hagen som brer seg ut foran meg. Det lukter gress og sensommer.

Som man vil se av bildet, består middagen av en enkel suppe med brød (hjemmebakt) og vann og vin til, og en liten osteanretning til dessert. På bordet ligger det noen aviser, tidsskrifter og bøker, til venstre for brettet Funny Way to be a Hero, en bok om britiske komikere. Bortenfor den ligger Ole Robert Sundes essaysamling Jeg er et vilt begrep, oppå et par nummer av Country Living. Så har vi en bunke aviser, og nyeste nummer av det katolske tidsskriftet St. Olav. Under dette ligger den nye IKEA-katalogen, og under den igjen nok et nummer av Country Living. Et nokså variert utvalg av lesestoff, vil jeg si.

Kikertsuppen min lages slik:

vann – ca ¾ liter
1 boks kikerter (skylles)
1 løk (gjerne rød) i biter
1 kløft hvitløk
1-2 gulrøtter i biter el. skiver
en liten neve kokosmasse
en liten neve pinjekjerner
2 buljongterninger (grønnsakbuljong)

Blandes godt og kokes sammen på svak varme lenge og vel, gjerne flere timer ....

Når du er klar til å spise: Tilsett 1 boks hakkede tomater og la det koke opp.
Server med en klatt rømme eller to og rikelig med hakket bladpersille.
Brød er godt til.

Dagens lunsj

Dagens lunsj: en tallerken med tomater, serranoskinke, fetaost, oliven, bladpersille. Brød ved siden av, til å bryte, og en skål med olivenolje, drysset med litt grovt salt, til å dyppe brødet i. Og så te med melk ... svart kinesisk te fra den lille kaffe- og tebutikken omtrent rett overfor Deli de Luca i Bogstadveien.
Og så noen aviser, og utsikt over hagen.
De små gleder og nytelser er ofte de største, det er nå min mening.

Lørdagsrapport

Deilig film (Balzac og den lille kinesiske syersken, fra biblioteket). Deilig vin (Villa Borghetti, Valpolicella Classico 2006, fra Polet), deilig pizza (tynn, knasende sprø, med mozzarella, tomat, ananas og serranoskinke, bakt av meg selv). Deilig selskap (min hustru, fremelsket gjennom ca. 30 år). I det hele tatt.

Ord for dagen.

"Hvis mulig, drikk rødvin til alle måltider bortsett fra frokost. "

Junior Soprano
Til bords med The Sopranos

Litterære fakta (og et forsvar for nytelsen).

Vin er det næringsmiddelet som er hyppigst omtalt i bøkenes bok, Bibelen. Ca. 1000 ganger i Det gamle testamentet, og ca. 500 ganger i det nye. Det interessante er at vin alltid omtales i positive vendinger. Bibelen oppfordrer i det hele tatt til nytelse når det gjelder mat og drikke. «Det beste et menneske kan gjøre er å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev,» sier Forkynneren. At Bibelen også appellerer til måtehold, dvs. advarer mot overdrivelser, er ikke noe motargument mot nytelsen. Mennesker har alltid, også i bibelsk tid, skjønt at det er dumt å forspise seg og dumt å drikke seg dritings. Det skjønner de fleste i dag også. Dette handler om nytelse og den gode beruselsen. Ikke vet jeg hvor pietister, avholdsfolk og lignende traurige eksistener får sine forskrudde meninger fra, men lese Bibelen kan de ikke.

Så gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med godt mot! Gud har jo for lenge siden samtykket i det du gjør.
Forkynneren 9, 7

Gi heller rusdrikk til den som holder på å gå til grunne, og vin til den som har sorg i sinn. La ham drikke så han glemmer sin armod og ikke minnes sin møye mer.
Ordtakene 31, 6

Det var mengder av kongelig vin, slik det sømmer seg hos en konge. Men det var fast regel at ingen skulle nødes til å drikke.
Ester 1, 7--8

Kjekk deg ikke når du drikker vin, for vinen har ødelagt mange. Som smelteovnen prøver stålet når det herdes, slik prøver vinen hjertene når de overmodige strides. Vin gir mennesket liv når den drikkes med måte. Hva er vel livet uten vin? Den er jo skapt for å gi menneskene glede. Drukket til rette tid og med måte gir vinen glede og god stemning.
Sirak 31, 25--28

Ta også en titt på det litterære måltidet du finner her .