4. 50 fra Paddington.

I kveld skal jeg se på fjernsyn for første gang på flere måneder, tror jeg. Årsaken er at NRK1 sender Agatha Christies Miss Marple: 4.50 fra Paddington, i en britisk/amerikansk produksjon fra 2004. Håper bare at den er mer britisk enn amerikansk i uttrykket, ellers gidder jeg ikke. I beste fall blir det en deilig kveldsstund med nostalgisk engelsk krim. Jeg har sett den før, for mange år siden, i en annen versjon.

I sakens anledning har jeg laget følgende liste (lenge siden jeg har hatt en liste nå) med boktitler som handler om tog:

1. Graham Greene: Toget til Istanbul
2. Agatha Christie: Mord på Orientekspressen
3. Agatha Christie: 4.50 fra Paddington
4. Jonathan Jerv (Nordahl Grieg): Bergenstoget plyndret inat
5. Charles Dickens: Sporskifteren
6. Bohumil Hrabal: En liten jernbanestasjon i krig
7. Gunnar Lunde: Benken ved jernbanestasjonen
8. Vigdis Hjorth: 17.15 til Tønsberg
9. Rolf Jacobsen: Fjerntog
10. Georges Simenon: Mannen som så etter togene
11. Heinrich Böll: Toget var i rute
12. Patricia Highsmith: Billett til helvete

Ord for dagen.

«Verden blir aldri den samme etter et godt dikt.»
Dylan Thomas

Den engelske Wikipedia-artikkelen om Dylan Thomas finner du her, og et par gode nettsider om dikteren finner du her og her.

Mer om å lese ...

En ganske annen innstilling til lesing enn i innlegget under, finner vi i Jane Austens Emma. Her befinner vi oss i et miljø hvor lesing er en pliktøvelse for å vise at man er et dannet menneske. Heldigvis ser det ut til at heltinnen har vett til å bryte med de sosiale konvensjonene og lese av den eneste grunn man bør ha for å lese: lyst.

«Emma har hatt planer om å lese mer helt siden hun var tolv år gammel. Jeg har sett atskillige lister hun har satt opp på ulike stadier, over bøker hun ville lese regelmessig - glimrende lister - meget velvalgte og velordnede - noe ganger ordnet alfabetisk, og noen ganger etter et annet prinsipp. Den listen hun satte opp da hun bare var fjorten - jeg husker at jeg var så imponert over hennes vurderingsevne at jeg tok vare på den en stund, og hun har sikkert satt opp en utmerket liste nå også. Men jeg har sluttet å vente meg noen planmessig lesning av Emma. Hun kommer aldri til å innordne seg under noe som krever flid og tålmodighet, og forstand fremfor følelser.»

Jane Austen: Emma. Oversatt av Merete Alfsen.

Litterære fakta

Filmen Clueless er basert på Jane Austens roman Emma.

Et godt Jane Austen-nettsted finner du her. Dette nettstedet har en egen side som viser parallellene mellom Emma og Clueless. Dessverre klarer jeg ikke å lenke direkte til denne siden, så du får lete deg frem på dette innholdsrike nettstedet hvis du er spesielt interessert. En god BBC-filmatisering av Emma er tilgjengelig på DVD nå. Jeg kjøpte den på Platekompaniet for et par uker siden (serie på fire timers varighet, deilig engelsk nostalgi på innesnødde vinterkvelder). Og hvorfor ikke ta med Stolthet og fordom samtidig? (vanlig spillefilm). Den er med Keira Knightley i hovedrollen. Jeg bare sier det, fordi jeg har oppdaget at Knightley er en skuespiller som folk er enten for eller imot. Jeg er for. Og jeg snakker altså om Knigthley som skuespiller, bare så det er helt klart. Men aller best er det selvfølgelig å lese Jane Austen, som finnes i gode norske oversettelser.

Litterære fakta

George Bernard Shaw er den eneste nobelprisvinneren i litteratur (1925) som også har mottatt en Oscar (1938). Sistnevnte fikk han for manuset til filmversjonen av hans populære drama Pygmalion, historien om den folkelige blomsterpiken Eliza Doolittle, som forvandles til lady av språkpedagogen professor Higgins. Vi kjenner den best i den amerikanske musikalversjonen, My Fair Lady (også filmatisert med samme tittel), Shaws mest spilte stykke. Ironisk nok har han dermed nytt størst popularitet i annenhånds versjon (bare få av de vel femti stykkene hans spilles i dag), og slett ikke i overensstemmelse med de alternativene han selv så for seg:

"Som dramatiker kommer jeg enten til å bli husket like lenge som Aristofanes, og i klasse med Shakespeare og Molière, eller jeg kommer til å være en bortglemt narr lenge før århundret er slutt."

Shaws Oscar-statuett har for øvrig sin egen historie. Shaw avskydde publisitet og var ikke til stede ved mottagelsen, og det gikk lenge rykter om at han ikke hadde fått selve statuetten. Etter et besøk hos Shaw kunne den kjente filmstjernen Mary Pickford imidlertid bekrefte at den sto på peishylla. Da Shaw døde, var Oscar-statuetten blitt så anløpen og stygg at den like godt ble brukt som dørstopper. Den er senere blitt restaurert og er nå behørig utstilt i Shaws hjem i Hertfordshire, som nå er museum.

Litterære måltider (2)

«Rommet hvor guttene spiste var en stor sal med fliselagt gulv og en kobberkjel i den ene enden. Av den øste mesteren, for anledningen utstyrt med et forkle, opp havresuppe med en stor sleiv, assistert av to koner. Av denne utsøkte blandingen fikk hver gutt én skål, og ikke noe mer, -- unntagen ved festlige anledninger, da de også fikk et halvt hekto brød. Skålene trengte aldri til å vaskes. Guttene gned dem så blanke med skjeene sine at de skinte, og når de var ferdige med det -- og det tok ikke lang tid, for skjeene var nesten like store som skålene -- kunne de sitte og glo på kobberkjelen med så grådige øyne at det så ut som de til og med kunne sluke mursteinene den stod på, og imens underholdt de seg med å renslikke fingrene for eventuelle suppedråper. Gutter har i alminnelighet glimrende appetitt. Oliver Twist og kameratene hans led i tre måneder en langsom sultedøds kvaler, men til slutt ble de så ville og besatte av sult at en gutt, som var stor for alderen og ikke vant til slikt -- faren hadde nemlig drevet en liten spiseforretning -- ymtet noe om at hvis han ikke fikk en skål havresuppe til om dagen, var han stygt redd for at han en natt ville gå løs på og ete den gutten som sov ved siden av ham, og som var en liten svekling. Han hadde et vilt, forsultent glimt i øynene, og de trodde blankt på ham. Det ble holdt råd, og trukket lodd om hvem som etter kveldsmaten skulle gå bort til mesteren og be om mer, og loddet falt på Oliver Twist.
Kvelden kom, og guttene inntok sine plasser. Mesteren tok oppstilling ved kobberkjelen med fattighusassistentene rundt seg, havresuppen ble porsjonert ut, og forsvant. Guttene hvisket til hverandre og blunket til Oliver, mens de nærmeste dunket i ham. Om han enda var bare barnet, så var han fra seg av sult og elendighet. Han reiste seg, nærmet seg mesteren med skål og skje i hånden, og sa, halvt forferdet over sin dumdristighet:
-- Unnskyld, sir, jeg vil gjerne ha litt mer!»

Charles Dickens
Oliver Twist

Ord for dagen.

"Jeg leser ikke en bok for bokens skyld, men for min egen."

William Somerset Maugham

Dagens navn: Charles Dickens

Charles Dickens (7. februar 1812--9. juni 1870)

Illustrasjon fra min samling av forfatterplakater.

«Fru Phelps så bortover hyllene og tenkte seg godt om. Hun visste ikke riktig hva hun skulle ta fram. Hvordan går man fram når man vil finne en berømt voksenbok til en pike som er fire og et halvt år gammel? [...]
- Prøv denne, sa hun til slutt. - Den er veldig berømt og veldig god. Hvis du synes den er for lang, kan du bare si ifra, og så skal jeg finne noe annet som ikke er for langt og ikke så vanskelig.
- Store forventninger, leste Matilda. - Av Charles Dickens. Den vil jeg veldig gjerne prøve.
Jeg må være helt gal, sa fru Phelps til seg selv. Men til Matilda sa hun: - Selvfølgelig skal du få prøve den.
De neste ettermiddagene greide fru Phelps nesten ikke å slippe den lille jenta med øynene. Hun satt time etter time i den store lenestolen lengst borte med boka i fanget. Hun var nødt til å ha den i fanget fordi den var for tung å holde, og derfor måtte hun lene seg framover for å kunne holde den. Det var et merkverdig syn. Den lille mørkhårede skikkelsen satt der med føttene ut i været, fullstendig oppslukt av historien om Pip og gamle frøken Havisham og huset hennes som var fullt av spindelvev og akkurat så fantastisk som bare den fantastiske fortelleren Dickens kunne gjøre allting. [...]
I løpet av en uke hadde Matilda lest Store forventninger. Den utgaven hun hadde var på fire hundre og elleve sider. - Den var nydelig, sa hun til fru Phelps. - Har Dickens skrevet noen flere bøker?
- Ganske mange, sa den forbløffede fru Phelps. - Skal jeg finne en annen til deg?»

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at Roald Dahl lar Dickens være Matildas første møte med voksenlitteraturen. Det er hans måte å vise sin beundring for den store mester på. For ikke lenge siden leste jeg selv Store forventninger om igjen, faktisk for første gang siden jeg leste den som barn, som Illustrerte Klassikere, altså i tegneserieform, og da gikk det virkelig opp for meg hvor stor Dickens egentlig er.
Å lese Dickens er som å træ rett inn i viktoriatidens England, men som alle store diktere skaper Dickens også sitt eget univers. Dickens har de store forfatteres magi, og kanskje klarer Henning Hagerup, i sitt innledende essay til Bokklubbens praktfulle utgave av Store forventninger, å sette ord på i hvert fall noe av hva denne magien består i:

«Det var altså Pickwickklubben som ble min inngang til Dickens’ univers. Det er ingen dårlig inngang, og det kan være hensiktsmessig å begynne der, i og med at det dreier seg om forfatterens første roman, men spørsmålet er om ikke nesten en hvilken som helst av romanene hans ville hatt samme virkning. Sannsynligvis ville jeg blitt like oppslukt uansett hvilken Dickens-bok jeg hadde tatt med meg på turen, for på alle stadier av sin kunstneriske karriere bevarer Charles Dickens en enestående evne til å forføre - slik et utall av lesere opp gjennom tidene har kunnet bevitne. Dette har riktignok fått enkelte kritikere til å konkludere med at han ikke kan tas helt alvorlig, men Dickens’ generelle litteraturkritiske posisjon er i dag så fjellstø at de aller færreste ville reagere negativt når noen kaller ham Englands største romanforfatter. Det råder dessuten enighet om at hans betydning for romanens senere utvikling vanskelig kan overvurderes. F.eks. har både Dostojevskij og Kafka åpenbart lært av ham, og det er ikke mange senere engelskspråklige romanforfattere som er fullstendig frie for dickenske trekk.
Og hva kan i så fall karakteriseres som «dickenske trekk»? Ganske mye, men jeg skal nøye meg med å vise til noen av de viktigste egenskapene. Dickens har en fortellerevne at det mest frapperende slaget, urban (og i en alt annet en nedsettende betydning) primitiv på en gang. Historiene hans fortelles av et opplyst menneske i industrialismens tidsalder, men med hypnotisk-suggererende virkemidler som delvis later til å gå helt tilbake til fortellerkunstens fødsel: Det er ikke vanskelig å forestille seg en Dickens som trollbinder en forsamling rundt et leirbål. Han har også en gudbenådet evne til å skape minneverdige skikkelser, bl.a. fordi han så ofte fremstiller dem med en superb blanding av komikk, ironi og dyp hengivenhet. Dertil kommer at han er en samtidskronikør av en slik art at en moderne leser kan få fornemmelsen av at 1800-tallets England var mer Dickens’ verk enn en historisk realitet, eller at det oppstod i kjølvannet av bøkene hans. Denne tanken ville han selv betraktet med en viss gru, i og med at et annet fremtredende trekk er hans sylskarpe blikk for nettopp urettferdighetene og grusomhetene i den verden han skildrer; hans reformiver og sterke indignasjon på vegne av Englands fattige bidrar til å gi bøkene ekstra nerve. Ennvidere har han et våkent deskriptivt blikk som får med seg alt som trengs for å formidle en stemning eller situasjon - samt det som for så vidt ikke «trengs». George Orwell lovpriste hans talent når det gjaldt å finne «den unødvendige detalj». Sansen for situasjonskomikk svikter ham dessuten aldri; selv noen få ord henslengt i forbifarten kan være nok til å få leseren til å gapskratte, men han viker heller ikke unna for tragedie, patos eller - for den saks skyld - rent melodrama, og med enkelte unntak slipper han unna med det siste. Endelig besitter han en fenomenal fortellerglede som, via en litterær smitteeffekt, avføder en tilsvarende leserglede.»


Mer om Dickens finner du her, på engelske Wikipedia.

Ord for dagen

"Å skrive er en form for terapi. Iblant undrer jeg meg på hvordan alle de som ikke skriver, komponerer eller maler kan klare å flykte fra galskapen, melankolien og den paniske frykt som ligger innebygd i menneskets situasjon."

Graham Greene
Flukt

Dagens navn: William Somerset Maugham

William Somerset Maugham var knapt ferdig med legeutdannelsen og turnustjeneste på Londons østkant før han opplevde skandalepreget suksess med sin første bok og dermed ga medisinen på båten for å vie seg til et liv som skrivende menneske. Et meget langt og produktivt sådant, han ble over nitti år, og var aktiv nærmest til det siste. Homofil var han også (fant han ut etter å ha vært gift og fått barn), i en tid da det var noe man ikke var altfor offentlig med. Maugham er vel aldri blitt regnet som en av de helt store, selv omtalte han seg som «verdens fremste annenrangs forfatter». Det var en ironi han trygt kunne koste på seg, for hans kommersielle suksess var førsterangs.

Som hans biograf Ted Morgan sier det: "He did so well that he became known as the Grand Old Businessman of English Letters. He occupied and took pleasure in the position of most celebrated English writer. His pen earned him at least four million dollars. The writer is a man alone, without affiliation, but Maugham turned his Moorish symbol into a trademark the world over. No one else so exemplified the profession of a writer. His concern over money matters, his quarrels with publishers, his directives to agents were all a part of his ambition to control his product. There was in Maugham a supreme efficiency of performance that has rarely been seen in literature."

Ifølge Ted Morgan var Maugham også en av fire engelskmenn som hadde gledet sitt folk mer enn noen andre på 1900-tallet. De tre andre var Charles Chaplin, Noel Coward og P.G. Wodehouse.

En pussighet er at han selv, formodentlig spøkefullt, ga stammingen skylden for at han ble forfatter. "You see, what has influenced my life more than any other single thing has been my stammer. Had I not stammered I would probably have had the same sort of classical education as others in my class of life. Instead of becoming a wanderer on the face of the earth, I would have gone to Cambridge as my brothers did and perhaps become a don and every now and then published a dreary book about French literature. I once said to Winston Churchill: 'If I had not stammered I might have gone into politics and with my knack for speaking languages I might have become a foreign minister.' He looked at me and grunted. So I became a writer."

Litterært sett raget han nok høyest som novelleforfatter. En av de mest kjente novellene hans, Regn, har en av de beste åpningssetningene jeg vet om: «Det nærmet seg sengetid, og når de våknet neste morgen, ville de ha land i sikte.» Den som klarer å la være å lese videre etter en slik setning, vet ikke hva nysgjerrighet er.

For deg som er nysgjerrig på å vite mer om Somerset Maugham, er det en god og grundig Wikipedia-artikkel her.

Hvordan George Orwell lagde te.

Jeg skal ikke påstå at denne bloggen er den eneste som har bøker og te som et av sine temaer, men det er neppe mange av dem. Vi kan ikke la det gå for lang tid mellom hver gang vi berører dette temaet, så la oss i dag se på hvordan George Orwell lagde te. Det fortalte han omverdenen i denne artikkelen i Evening Standard, 12. januar 1946 . Uhyre detaljert og saklig - og erkebritisk. Jeg er kanskje ikke helt enig med ham på alle punkter, men det får så være. Alle teelskere har selvfølgelig sine egne hangups, vaner og preferanser.
Illustrasjonen er hentet fra bloggen Babes With Books som du finner her. Den påstår blant annet at «Smart girls are hot», og det er som om jeg skulle ha sagt det selv. For dem som synes bildet er litt på kanten, vil jeg bare si: ærlig talt, se hva hun leser! Stort mer relevant kan det jo ikke bli. Jeg velger ikke illustrasjoner helt i tåka heller.

The End of the Affair

På lørdager skal man se romantiske filmer. Det er en av filmtittingens uskrevne regler. Og i kveld på NRK2: Slutten på et forhold. Basert på Graham Greenes The End of the Affair (1951), norsk utgave i den gule serie allerede samme år, Slutten på leken, oversatt av Peter Magnus.

«Filmen er sterkt preget av Graham Greenes fascinasjon med katolisisme og moral,» heter det i NRKs omtale. Boken ble skrevet på den tiden Greene konverterte til den katolske kirke, og er ganske riktig sterkt preget både av det og av andre personlige erfaringer. "I have caught belief like a desease. I've fallen into belief like I fell in love," sier han blant annet. NRKs omtale kan du lese her.

Jeg er selv konvertitt, og altså en trosfelle av Greene, men det er bare én av grunnene til at han er en av «mine» forfattere. Og The End of the Affair har for meg alltid stått i en særstilling blant bøkene hans. William Faulkner likte den også: «For me one of the most true and moving novels of any time, in anybody’s language.» Eller som det heter på omslaget til den norske Lanterne-utgaven: "En av de merkeligste og vakreste kjærlighetsromaner som noen gang er skrevet."
Jeg har sett filmen før, men det er lenge siden, så jeg har tenkt å se den igjen i dag.
Noen sitater fra boken:

«If a woman is in one’s thoughts all day, one should not have to dream of her at night.»

«Love, of course, excuses everything - so they believe, and so I used to believe in the days when I loved.»

«How strange too and unfamiliar to think that one had been loved, that one’s presence had once had the power to make a difference between happiness and dullness in another’s day.»

«It’s a strange thing to discover and to believe that you are loved, when you know that there is nothing in you for anybody but a parent or a God to love.»

Hvorfor på engelsk? Fordi jeg bare har lest den på engelsk. Det er i den engelske utgaven alle understrekningene mine er.

Time Bites

Doris Lessing (87) er still going strong, ifølge novembernummeret av The New York Review of Books. 55 bøker er det blitt etter hvert, hvorav to i år. En av dem er Time Bites: Views and Reviews, en samling artikler, foredrag, bokanmeldelser og radiokåserier. Hvor hun blant annet forteller at hun liker Tarjei Vesaas.

Om å mestre ordene ...

”Når jeg bruker et ord,” sa Lille Trille i en ganske foraktelig tone, ”betyr det akkurat det jeg velger at det skal bety – hverken mer eller mindre.”
”Spørsmålet er,” sa Alice, ”om man kan få ord til å bety så mange forskjellige ting.”
”Spørsmålet er,” sa Lille Trille, ”hvem som er herre i huset – dermed basta.”
Alice var altfor paff til å si noe, så etter en liten stund begynte Lille Trille igjen: ”De har temperament, noen av dem – særlig verb: De er de mest hovmodige – adjektiver kan man gjøre hva som helst med, men ikke verb – men jeg mestrer hele bunten! Ugjennomtrengelighet! Det er nå min mening!”
”Vil du være så snill,” sa Alice, ”å forklare meg hva det betyr?”
”Nå snakker du som et forstandig barn,” sa Lille Trille med en tilfreds mine. ”Med ’ugjennomtrengelighet’ mente jeg at vi har snakket nok om det emnet, og at du heller får si hva du har tenkt å gjøre etterpå, for du akter vel ikke å bli her resten av livet.”
”Det er veldig mye å få ett ord til å bety,” sa Alice ettertenksomt.
”Når jeg får et ord til å gjøre så mye som det,” sa Lille Trille, ”betaler jeg det alltid litt ekstra.”
”Å!” sa Alice. Hun ble altfor paff til å si noe annet.
”Å, du skulle se dem komme innom her om lørdagskvelden,” fortsatte Lille Trille mens han skaket alvorlig på det store hodet sitt, ”for å hente lønningen sin, altså.”
(Alice turte ikke spørre hva han betalte dem med, så derfor kan jeg ikke fortelle deg det.)

Fra Lewis Carroll: Alice gjennom speilet, kap. 6, Omnipax 2006. Oversatt av Knut Johansen.

Lesefrukter

«Bentley Drummle hadde en så forurettet mine at til og med når han åpnet en bok, så han ut som om forfatteren hadde fornærmet ham personlig.»

Charles Dickens: Store forventninger, kap. 25

Fordelen med å kunne alfabetet

"Jeg tenker ofte over hvor mye lettere mitt liv ville ha vært og hvor mye tid jeg ville ha spart hvis jeg hadde kunnet alfabetet. Jeg vet aldri hvor I og J skal være uten å si G, H først. Jeg vet ikke om P kommer før eller etter R, og hvor T er plassert, har det meg til denne dag vært umulig å få inn i hodet."

William Somerset Maugham (etter eget utsagn "verdens fremste annenrangs forfatter").

Ord for dagen (mer te og bøker)

"For meg finnes ikke den tekopp som er stor nok eller den bok som er lang nok."

C.S. Lewis (forfatteren av Narnia-bøkene)


http://en.wikipedia.org/wiki/C.s._lewis

Hvis du ikke har sett filmen Shadowlands om forholdet mellom C.S. Lewis og Joy Gresham, kan den varmt anbefales. Med Anthony Hopkins og Debra Winger i hovedrollene. http://en.wikipedia.org/wiki/Shadowlands

Have a cup of tea

Forsidefoto (portrett av Edith Sitwell): Cecil Beaton http://en.wikipedia.org/wiki/Cecil_beaton

Aliaset Tehme Melck indikerer at jeg har et forhold til te. Jeg ble en gang karakterisert som te-fascist, fordi jeg drikker thé naturel og ikke pose-te. Norge er jo et uland når det gjelder te, så det er ikke lett å være tedrikker her. Å få en anstendig kopp te på et utested er som å vinne i lotto, skjønt på såkalte hippe, urbane steder kan man være heldig. Le Rustique i Oslo (Majorstua og Grünerløkka) er et godt eksempel. Kaféen på Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand et annet. Som tedrikker får man en viss nese for de rette stedene. Men mange er de ikke. Selv på bedre spisesteder er det mer regelen enn unntaket at man blir avspist med teposer. Og er man gjest i et privat hjem, og ikke deltar i det tradisjonelle kaffe-ritualet (la meg for ordens skyld opplyse at jeg overhodet ikke drikker kaffe, av den enkle grunn at jeg ikke liker det, og rett og slett ikke får det ned), oppstår som regel den samme pinlige situasjonen hver gang man bryter konvensjonene ved å be om en kopp te. «Ja, jo, vi har visst noen teposer et eller annet sted.» Og så rotes det frem noen eldgamle teposer fra innerst i kjøkkenskapet. Og det slår aldri feil -- hvis folk overhodet har te, er det Earl Grey. Denne forjævlige, aromatiserte bastardutgaven av te er tydeligvis innbegrepet av te for folk flest. En anstendig, svart te i løs vekt, velegnet til å blandes med melk, som for eksempel assam eller keemum, glimrer alltid med sitt fravær. Søker man etter ”keemum” på Google får man, typisk nok, ikke et eneste treff på norske sider. Ett av utallige bevis på at Norge ikke er et kulturland.
Vel. I England er selvfølgelig alt så meget bedre for en tedrikker. Hvilket bringer meg til en av mine (mange) yndlingsbøker, nemlig Edith Sitwells English Eccentrics. Ytterligere et bevis på at Norge ikke er et kulturland, er selvfølgelig at nordmenn aldri har hørt om hverken Edith Sitwell eller hennes brødre. En smule lys i uvitenhetens mørke kan bibringes ved hjelp av Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Edith_Sitwell Edith Sitwell var ikke bare datter av en britisk eksentriker, men i høy grad en eksentriker selv. Og hun skrev altså om andre eksentrikere. Så tilbake til hva dette egentlig skulle dreie seg om, nemlig hennes bok English Eccentrics, som jeg har i en nå ganske sliten Penguin-utgave fra 1978 (originalen så verdens lys i 1933, en revidert og utvidet utgave kom i 1958. Edith Sitwell, «who’s greatest pleasures were listening to music and silence» døde i 1964).
Og så til saken: I kapitlet «Some Amateurs of Fashion» hopper hun elegant fra å beskrive forkjærligheten for snus til å beskrive forkjærligheten for te. Jeg siterer:

«Lord Petersham was a great connoisseur of tea, and Mr Timbs tells us that in the same room that contained the jars of snuff, were arranged tea-canisters containing Cougou, Pekoe, Souchong, Gunpowder, Russian and others. Indeed, his fathers house, Harrington House, was long famous for its tea-drinking. Lord and Lady Harrington and their family would receive their visitors upon these occations in the long gallery, and here the family of George III enjoyed many a cup of tea. Such, indeed, was the enthusiasm for tea, that when General Lincoln Stanhope returned home from India, after an absence of many years, he was welcomed by his father with the words, ‘Hullo, Linky, my dear boy, delighted to see you. Have a cup of tea!’»