Leserapport

Lenge var denne sommeren nokså traurig lesemessig sett. I et tidligere innlegg beskrev jeg det lett absurde i å være omgitt av tusenvis av bøker uten å finne en eneste å lese. Men det går faktisk an, og det er ikke første gang jeg opplever det. Av og til er det greit å gripe til noe gammelt, enten lese noe om igjen eller finne noe i hylla jeg ikke har lest før, men ofte higer en jo som leser etter noe nytt, noe man ikke har sett før, noe som kan begeistre.
De tre siste bøkene jeg har lest, har heldigvis bidratt til en lesemessig svært god avslutning på sommeren (for den er definitivt over nå).

De tre bøkene er:
Philip Roth: Hvermann
Aina Basso: Ingen må vite
J.M. Coetzee: Før barbarene kommer

En av USAs ledende forfattere, en norsk debutant og en afrikansk nobelprisvinner. Årsaken til at jeg har lest Philip Roth (for første gang), er sterk påvirkning fra en annen blogger (spectatia) som har ham som en av sine favoritter. Hvorfor jeg har lest Aina Bassos bok fremgår av tidligere innlegg, og J.M. Coetzee er en forfatter jeg liker. Egentlig skulle jeg ha hans siste bok, Et dårlig år, men den hadde ikke kommet i pocket ennå og jeg gadd ikke å betale for den innbundet, så dermed plukket jeg med meg Før barbarene kommer i stedet.

Philip Roths bok er Philip Roth på sitt aller beste, ifølge baksideteksten. «En inderlig, åpenhjerteig og samtidig universell fortelling om tap, anger og stoisk beherskelse. Vi følger hovedpersonen fra hans første sjokkartede møte med døden på barndommens idylliske strender, gjennom familiens prøvelser, hans egen oppvekst og livet fram til alderdommen. Han konstaterer sine jevnaldrendes forfall, samtidig som han sliter med å akseptere sitt eget.»
En bok som ved i stor grad å handle om døden på en fascinerende måte handler om livet. Først slet jeg litt med å komme i gang med den, men så kunne jeg ikke legge den fra meg. Den ga så absolutt lyst til å prøve mer av Roth.

Om Aina Bassos Ingen må vite sier anmelderen i Adresseavisen blant annet følgende:
«Romanen er svært kort, det er som om den befinner seg et sted mellom lyrikk og prosatekst. Språket er direkte og sanselig, melking skildres så man kan kjenne varmen fra kukroppen. I en serie fine øyeblikksskildringer hensettes vi til en annen tid og en annen verden. Men det er ikke bonderomantikken som i Tidemand og Gudes klare farger og langsomme strøk. Dette er snapshots i grovkornet oppløsning.»
En vellykket debut i enhver forstand må man kunne si. Heller ikke den klarte jeg å legge fra meg.

Coetzee har jeg nevnt flere ganger tidligere; han er eget tema i denne bloggen. Jeg er ikke spesielt interessert i Sør-Afrika, så for meg utgjør tid og sted og politiske forhold bare et fjernt bakgrunnsteppe for Coetzees glitrende skrivekunst. En forteller av rang.

Tre store leseopplevelser. Ganske dystre i innhold alle sammen, men skrevet så det går rett i margen i hvert fall på meg. Uansett hva en bok omhandler av fæle temaer, gjør den meg likevel glad på litteraturens vegne når den er så velskrevet at den gir meg den gode leseopplevelsen.

Formuleringskunst

I et innlegg 4. juni, J.M. Coetzees Elizabeth Costello, sa jeg blant annet: «Jeg har i det hele tatt merket at jeg har en svakhet for forfattere som skriver flytende og ujålete, dvs. uten noe «kunstnerisk» språk, men med det jeg kaller en slags musikalitet i språket, det vil si at det ikke er noe som skurrer, det bare flyter, du blir sugd inn i teksten og merker knapt at du leser.»

Coetzee er altså en slik forfatter i mine øyne. Torgrim Eggen er et godt norsk eksempel. For den saks skyld også Vigdis Hjorth. Plain storytelling. Plain da ikke i negativ betydning, men i den betydning at forfatterne ikke benytter seg av det jeg vil kalle et kunstspråk. (Jeg vet ikke om det er en fagterm eller ikke, men de fleste vil formodentlig skjønne hva jeg mener.)

Det betyr ikke at kunstspråk ikke funker, og det betyr heller ikke at det jeg kaller plain storytelling nødvendigvis funker. Jeg tror med andre ord ikke at det ene nødvendigvis er enklere enn det andre, eller at det ikke ligger hardt arbeid bak begge deler - når det funker.

Når plain storytelling ikke funker, blir man ikke grepet av historien, eller tror ikke på den, og når kunstspråk ikke funker, blir det bare tilgjort og kunstlet.
Forfatterne jeg har nevnt over, er eksempler på plain storytelling fra min egen leseerfaring, som jeg synes funker over all måte.

Et eksempel på kunstspråk som funker, er Aasne Linnestås. Linnestå formidler historier, men samtidig blir språket en egen dimensjon i seg selv, som noen ganger virker som om det befinner seg parallelt med eller et annet sted enn fortellingen, slik at man får to opplevelser i en. Det høres kanskje forvirrende ut, men i praksis går det opp i en høyere enhet. Jeg kan ikke forklare det bedre. Linnestås språk gir en nesten sensuell leseropplevelse. Noen eksempler fra Stanisław :

Døgnet har siktepunkter, det handler om å forgreine seg, danne flerstemte anledninger med seg selv og utvalgte

... alt som ikke skal sies sies ikke, det finnes en sår stripe fred et sted

De [...] forundres over nye oppdagelser, som; den samme gleden over en kopp te.

(Hun var viltvoksende. Kyss. Fest. Forsvinninger)

Oi

Coetzee er ikke snau. Kapittel 7 i Elizabeth Costello heter Eros og handler om sex mellom guder og mennesker. Det begynner med at hun forteller om poeten Robert Duncan, som hun bare har møtt en gang, uten at det ble noe, tydeligvis. Men: «Hun var tiltrukket av Duncan, med sin strengt romerske profil; hun ville ikke hatt noe imot et eventyr med ham, ville ikke engang, med den innstillingen hun hadde da, hatt noe imot å få et kjærlighetsbarn med ham, som en av disse dødelige kvinnene i mytologien som ble besvangret i forbifarten av en gud og satt igjen med ansvaret for et halvgudelig avkom.»

Eller helgudelig, kan vi kanskje si, i hvert fall i Marias tilfelle. For Maria kommer vi til, bare vent. Elizabeth Costello forlater nemlig snart den menneskelige sfære og begir seg fabulerende over til den gud-menneskelige sfære, etter å ha blitt minnet om Duncan fordi hun i en bok sendt henne av en amerikansk venn nettopp er kommet over enda en versjon av historien om Eros og Psyke, av Susan Mitchell, som hun ikke har lest før.

«Hvorfor denne interessen for Psyke blant amerikanske lyrikere? spør hun seg selv. Finner de noe amerikansk i henne, denne jenta som ikke er fornøyd med ekstasene gjesten i hennes seng gir henne natt etter natt, men må tenne en lampe, brette mørket tilbake, stirre på ham naken? Ser de noe av seg selv i hennes rastløshet, hennes hang til alltid å forlange mer?
Heller ikke er hun uten nysgjerrighet med hensyn til den kjønnslige omgangen mellom guder og dødelige, skjønt hun har aldri skrevet om det, ikke engang i sin bok om Marion Bloom og hennes gudehjemsøkte mann, Leopold. Det som fascinerer henne, er ikke så mye metafysikken som mekanikken, det praktiske aspektet ved samkvem over en værenskløft. Ille nok at en fullvoksen svanehann skal dytte føtter med svømmehud inn i baken på en mens han får viljen sin, eller en okse på et tonn lene seg mot en med all sin stønnende vekt; men når guden ikke tar bryet med å forvandle seg, og forblir i sin fryktinngytende skikkelse, hvordan tilpasser menneskekroppen seg dette jordskjelvet av begjær?
Det skal sies til Susan Mitchells forsvar at hun ikke viker tilbake for slike spørsmål. I diktet hennes ligger Eros, som for anledningen later til å ha gitt seg selv menneskestørrelse, på ryggen i sengen, med vingene hengende ned til siden og (formodentlig) jenta oppå seg. Gudesæd flommer åpenbart i strie strømmer (dette må også Maria fra Nasaret ha erfart da hun våknet av drømmen, ennå en smule skjelven, med helligåndfrø rennende nedover lårene). Når Psykes elsker kommer, blir vingene hans dyvåte; eller kanskje vingene drypper sæd, kanskje de selv blir organer for fullbyrdelse. Når han og hun får orgasme samtidig, eksploderer han som (Mitchells ord, mer eller mindre) en fugl skutt i flukten. (Hva med jenta, har hun lyst til å spørre poeten -- hvis du kan si hvordan det var for ham, hvorfor ikke fortelle oss hvordan det var for henne?)»

Vi har så vidt vært inne på Maria, men Coetzee er ikke ferdig med henne:

«Når man ser bort fra apokryfene, har hele den kristne mytologien bare én tilsvarende hendelse, og det i den mer alminnelige formen, hvor den mannlige guden -- temmelig upersonlig, temmelig fjernt, må det sies -- besvangrer den dødelige kvinnen. Magnifica Dominum anima mea, skal Maria ha sagt etterpå, kanskje en forvanskning av Magnam me facit Dominus. Det er omtrent alt hun sier i evangeliene, denne jomfruen uten sidestykke, som om det som hendte henne, hadde gjort henne stum for resten av livet. Ingen rundt henne er så skamløse at de spør: Hvordan var det, hvordan føltes det, hvordan holdt du det ut? Men spørsmålet må ha meldt seg, for venninnene i Nasaret, for eksempel. Hvordan holdt hun det ut? må de ha hvisket seg imellom. Det må ha vært som å bli pult av en hval. Det må ha vært som å bli pult av Leviatan, og rødmet når de sa ordet, disse barbente barna av Juda stamme, akkurat som hun, Elizabeth Costello, også nesten griper seg i å rødme da hun setter det på papiret. Grovt nok blant Marias landsmenn; direkte uanstendig hos noen som er to årtusener eldre og klokere.»

Hvordan hun holdt det ut? Orgasmen bør jo ha vært guddommelig, mener nå jeg, uten snev av blasfemi. Den eneste andre forfatteren jeg har vært borti, som har tatt for seg akkurat dette temaet (Gud som besvangrer Maria) er José Saramago i Jesusevangeliet, en aldeles praktfull bok. Men den har jeg ikke her nå, så jeg kan ikke sjekke akkurat hvordan han skildrer det. Det slår meg imidlertid at dette må være et lite behandlet tema i kunsten i det hele tatt. Ekstase og religion er riktig nok ingen sjelden kombinasjon, og ofte er det vel atskillig erotikk i denne ekstasen, men Maria og Gud? Også p-ordet, da gitt.

Elizabeth Costello

I et innlegg 26. mai med tittelen «Eggende lesning» (fordi det kom til å handle om Torgrim Eggens Hermanas), beklaget jeg over at jeg fikk lest lite. Jeg skrev blant annet: I innlegget under gjør jeg rede for lesesituasjonen for tiden. Den er ikke optimal, og langt fra tilfredsstillende. "Lengelsen etter bøkene" var arbeidstittelen på dette innlegget, men den ble på en måte litt misvisende. Jeg er omgitt av bøker nær sagt fra gulv til tak, jeg jobber med bøker og lever med bøker. Jeg burde heller kalt det lengselen etter lesingen, lengselen etter å synke ned (på en sofa) og synke inn (i en bok). Lengselen etter å ha tid til å lese, uforstyrret, over lengre tid. Kanskje jeg har det? Kanskje jeg kan utnytte tiden bedre?

Kanskje jeg kunne utnytte tiden bedre, ja. Det viste det seg at jeg kunne. Ikke før hadde jeg innsett problemet og vurdert det seriøst, så fant jeg tid til å lese ut Hermanas ganske raskt. Jeg fant i det hele tatt ut at visst har jeg tid til å lese, bare jeg er flink nok til å utnytte de anledningene som byr seg.

Etter Hermanas skulle jeg ta meg en liten pause mens jeg er på arbeidsopphold i Danmark, tenkte jeg. Her må jeg for det første jobbe ganske hardt, for det andre må jeg lese på oppdrag som medlem av Bastian-komiteen for barne- og ungdomslitteratur. Men jeg kunne ikke dy meg for å ta med et par bøker, nærmere bestemt J.M. Coetzees Elizabeth Costello (en omtale i Dagbladet finner du HER) og Aasne Linnestås Stanisław. En omtale av den finner du HER. Hvordan jeg fikk Linnestås bok, kan du lese om i innlegget under.

Coetzees bok har jeg hatt liggende en stund - jeg sørger alltid for å ha en del uleste bøker liggende, for innimellom trenger man plutselig noe nytt. Som nå, når jeg skulle reise til Danmark. Coetzees bok er rar - den er essayistikk i fiksjonsform, ved at den fiktive hovedpersonen (den australske forfatteren Elizabeth Costello, først og fremst kjent for romanen Huset i Eccles Street, med Nora Bloom som hovedperson, fremfører en rekke meninger og synspunkter som foredragsholder, for eksempel om vår behandling av dyr (som Costello sammenligner med Holocaust). Et annet spørsmål som drøftes, er om en forfatter selv blir skadet ved å gå inn i det ondes problem (eksemplifisert ved Costellos angrep på en virkelig bok om avstraffelsen av de medvirkende i Stauffenbergs attentat mot Hitler).

Jeg vet ikke om jeg liker denne boka. Enkelte partier, som det om dyr og Holocaust, må jeg innrømme at jeg skumleste litt fordi jeg syntes det ble kjedelig intellektuell kverning. Samtidig er det partier som er veldig fengslende, og det er noe med Coetzees uttrykksmåte som jeg liker - blant annet uttrykker han seg ofte svært siterbart. Jeg har i det hele tatt merket at jeg har en svakhet for forfattere som skriver flytende og ujålete, dvs. uten noe «kunstnerisk» språk, men med det jeg kaller en slags musikalitet i språket, det vil si at det ikke er noe som skurrer, det bare flyter, du blir sugd inn i teksten og merker knapt at du leser.

Et eksempel på Coetzees «siterbarhet» er dette, som Costello sier om filmatisering av bøker:

«Filmen er et forenklende medium. Det ligger i sakens natur; man kan like godt forsone seg med det. Den arbeider med brede
strøk.»

En som kommer med motargumenter mot Costellos forsvar for dyr (Costello er vegetarianer), og som reagerer både på sammenligningen mellom vår tids dyreslakting og Holocaust, og også på Costellos vegetarianisme, sier:

«Vegetarianismens forbud mot kjøtt er bare en ekstrem form for matforbud, og matforbud er en rask, enkel måte en elitegruppe kan definere seg selv på. Andre menneskers matvaner er urene, vi kan ikke spise eller drikke med dem.»

Boka er utmerket oversatt av Mona Lange.