Ord over bord

Dette innlegget er en reprise fra bloggens første tid, desember 2006. Jeg kunne gjort det til en quiz og spurt hvem som har skrevet det, siden jeg neppe har lesere som har hengt med helt siden den tid. Men jeg tilstår like godt med en gang at jeg har skrevet det selv. Hele historien er imidlertid inspirert av navnet på jeg-personen, og her kommer en quiz allikevel - for dette navnet forekommer i et meget kjent verk i verdenslitteraturen. Hvilket?







-- Unnskyld, men er det en ledig plass ved dette bordet? Tillater De at jeg slår meg ned? Godt. Det var virkelig en utsøkt vennlighet av dem, det er så overfylt her i aften. Er det sikkert at De ikke holder plassen av til noen? Udmerket. Jeg vil så nødig virke påtrengende. Det er simpelthen imot min natur. Men tilgi meg, jeg glemmer rent å presentere meg, mitt navn er baron Rudolph von Schwanzenbad-Hodenthaler, baron Rudolph blant venner.
Jeg kan ikke huske å ha sett Dem her før ... De hører formodentlig ikke til stamgjestene? Jeg kan forsikre Dem om at Zum Rathauskeller er et glimrende sted. Jeg kommer ofte hit, verten er en god venn av meg.
Nå, der har vi hovmesteren. Jeg føler trang til et glass god vin. Jeg vil som sagt nødig virke påtrengende, men jeg kan ikke unngå å legge merke til at De har en tom vinflaske stående. Kan jeg trekke ytterligere veksler på Deres vennlighet ved å be Dem om å dele en ny flaske med meg? Hva sier De? Nei, men kjære Dem! Helt og holdent på min regning, naturligvis. Det skulle da bare mangle. Da synes jeg vi skal ha en flaske av husets beste hvitvin, en Chateau du Meursault. Den står ikke på kartet, men jeg vet at de har den her. Hvitvin gir en ganske annen tankens klarhet enn rødvin, er De ikke enig?

-- Ser man det! Skål! Det var virkelig ytterst imøtekommende av Dem å ville dele denne utsøkte drikk med meg. Tilgi meg at jeg blir en smule personlig, men jeg kan ikke unngå å fascineres av Deres bleke og tankefulle ansikt ... Jeg håper De ikke finner det utilstedelig at jeg spør hva de beskjeftiger Dem med? Er De forfatter! Nei, nå har jeg aldri ... Men det ante meg, min herre, det ante meg. Tro meg når jeg røber hva jeg sa til meg selv idet jeg sto der borte ved søylen og speidet etter et ledig bord ... der sitter en åndens mann som man kan føre en givende passiar med, sa jeg til meg selv. Det kunne jeg lese på Deres vakkert hvelvede panne. Man kan nemlig alltid lese folks karakter på pannen, det lærte jeg av min mor. Og så viser det seg at De er forfatter! Det var virkelig morsomt. Jeg vil betro Dem at jeg følte behov for åndelig selskap i aften. Mitt nervesystem er sensibelt, tilgi meg at jeg blir så personlig, men det var virkelig befriende å treffe Dem ... som sagt, mine nerver kan være nokså labile, og det skjer ofte på denne tiden av døgnet at jeg føler meg litt tungsindig, ikke minst nå i den mørke årstid. Og De vet nok hva Predikeren sier: Gi vin til den som er bedrøvet i sjelen! Skål!
Tenke seg til at De virkelig er forfatter ... Tør jeg være så fri å spørre hva De har skrevet? Ja vel? Den har jeg dessverre ikke lest ... meg til forkleinelse, naturligvis. Og på et så udmerket forlag ... Men nå har jeg merket meg tittelen og ser frem til å stifte nærmere bekjentskap med Deres litterære verk. Hva sier De? Er De allerede i gang med neste bok! Slik skal det være, ung mann! La oss utbringe en skål for Deres videre karriere!

-- Men hør nå ... ja, jeg vet godt at jeg nå blir aldeles urimelig personlig og påtrengende -- De må virkelig ikke ta det ille opp -- men jeg simpelthen må betro dem at jeg selv ønsket å bli forfatter en gang. Jeg var ganske ung den gang, omtrent på Deres alder, og jeg følte at jeg hadde en åre. Ja, jeg gjorde virkelig det. De vil ikke tro hvordan alt kom til meg -- idéer, setninger, underlige innfall og løsrevne replikker -- jeg noterte som en gal. Jeg kjøpte bunkevis av disse nydelige små skinninnbundne notisbøkene fra Deutsche Papierhandlung i Köln -- De kjenner dem sikkert. Men det hendte selvfølgelig også at jeg ikke hadde noen notisbok for hånden og måtte notere på det som bød seg, små løse lapper, aksjebrev, baksiden av hotellregninger, servietter, innpakningspapir ... endog ... De vil ikke tro det ... endog på toalettpapir. Ubrukt, selvfølgelig. De aner ikke hva jeg har skrevet på toalettpapir i årenes løp. Men jeg spør Dem -- hva skal man gjøre? Hva skal man gjøre når man sitter der i et ytterst privat ærend, hensunket i tanker og inspirasjonen plutselig kommer over en? Minutter senere kan jo det hele være glemt. Jeg gjorde for øvrig den erfaring at hårdt toalettpapir langt er å foretrekke til å notere på, mens jeg når det gjelder toalettpapirets egentlig formål, foretrekker det myke. Men nok om det.
De vil ikke tro som jeg kunne uttrykke meg den gang. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg karakteriserer denne perioden som en eneste lang fest. En ordets fest! Men nå skal De høre -- da jeg på denne måten hadde notert som en gal i flere år, måtte jeg jo til slutt foreta meg noe med det. Jeg syntes rett og slett jeg hadde et ansvar for å la offentligheten få del i mitt verk. På dette tidspunkt hadde jeg fjorten pappkasser med notater -- min samlede litterære produksjon. Hvor mange tusen ord jeg hadde skrevet, er det ingen som vet. Tolv hundre notisbøker! Samt alle de løse lappene. Dem hadde jeg forresten buntet hardt sammen ved hjelp av en syltepresse og bundet hyssing rundt.
Så var øyeblikket inne, min unge mann -- jeg ville finne en forlegger! Jeg måtte leie flyttefolk for å få det hele med meg, og så dro jeg til et velrenommert forlag i München.

-- Nå har jeg den filosofi, min unge mann, at førsteinntrykket slett ikke er uten betydning når man skal fremstille seg i slike sammenhenger. Én ting er at man som den største selvfølge skal fremstå velsoignert og dannet, men jeg fant i tillegg på at siden dette så å si bokstavelig talt var min inntreden i det litterære liv, en inntreden jeg ikke et øyeblikk tvilte på ville få varig betydning for den tyske litteratur -- hvorfor skulle jeg tvile på det? -- så kom jeg på den etter min mening glimrende idé at jeg ville gjøre denne inntreden så effektfull som mulig, ja, rett og slett gi den en dramatisk schwung, om De forstår.
Jeg trådte derfor inn på forleggerens kontor, tett fulgt av flyttefolkene med pappkassene, slo ut med den høyre armen i en nøye gjennomtenkt, men ikke desto mindre dramatisk og festlig gest, og utbrøt: «Glem unge Werthers lidelser!»
Synes ikke De også at det var en festlig entré? «Glem unge Werthers lidelser!» ropte jeg av mine lungers fulle kraft. Ikke så å forstå at jeg tok mål av meg til å bli en ny Goethe, men jeg er av den formening at enhver tid har sitt geni, og jeg synes ikke man skal sette sitt lys under en skjeppe, nei, det synes jeg virkelig ikke.
Kan De forresten si meg hva en skjeppe er for noe, unge mann? Ikke det? Nei, det ante meg nok. Men fortvil ikke, som de gamle romere sa -- ja, hva sa ikke de gamle romere! -- men det er en annen historie. Jo, en skjeppe er et kar, forstår De, et stort målekar, og hvis man setter sitt lys under et stort kar, da ikke bare skjuler man lyset slik at en selv og andre ikke lenger har noen glede av det, men -- og merk Dem det, unge mann -- før eller siden slukner jo lyset helt. På grunn av oksygenmangelen, naturligvis, men det tar bort litt av poesien, synes jeg, å blande fysikk opp i denne ellers så gripende metafor. Men dette var en digresjon, en omvei. Beklager. Rent bortsett fra -- hvor nyttige kan ikke omveiene være, også i overført betydning. Nå vel. La oss vende tilbake til forleggerens kontor.
Vet De hva som skjedde? De vil ikke tro det -- det skjedde ingen ting. Forleggeren gløttet knapt opp, bare fortsatte å lese i noen tilfeldige papirer han satt med i hånden, flyttefolkene ble stående rådløse bak meg med pappkassene i hendene, og jeg selv -- ja, mitt muntre utrop og min dramatiske gest ble nærmest klippet av i løse luften. Det inntraff rett og slett den fullkomne, og for meg ytterst penible, stillhet.
Omsider la forleggeren papirene fra seg, tok brillene av nesen og spurte ganske tørt, som om ingenting skulle ha hendt: «Hva behager?»
Ja, det var nettopp det han sa. «Hva behager?» sa han. Og kan De gjette hva han deretter sa? Nei, det kan De selvfølgelig ikke, men nå skal jeg fortelle Dem det -- jo, han sa: «Sett pappeskene der borte. De skal få høre fra oss.»
Og deretter et kort adjø. Det var det hele.

-- Det ble ikke til noe. De har gjettet det allerede, ikke sant? Det ble ikke til noe. Men skulle kanskje tro det var en fordel å være baron -- et godt navn, forbindelser og så videre ... Overhodet ikke. Forleggeren trodde visst jeg skriblet litt i ny og ne for å få tiden til å gå. Han hadde ikke engang gjort seg den umaken å lese gjennom manuskriptet. Det ville da også ha vært litt av en jobb, jeg innrømmer det, men har man ikke krav på å bli tatt alvorlig? Skal det brukes mot en at man er baron?
Så kom da den sorgens dag da jeg måtte avhente mitt litterære verk og bringe det hjem igjen. Men tro endelig ikke at jeg ga meg uten sverdslag! -- Dette må det da kunne lages en bok av, sa jeg.
-- En bok? spurte forleggeren og stirret først på meg og så på de fjorten pappkassene -- det var bare én av dem som overhodet var åpnet.
-- En bok? gjentok han. -- Av det der?
Og så lo han, min gode mann. Han brast i en rasende og hemningsløs latter, han lo slik ingen forlegger har ledd hverken før eller siden i hele den tyske litteraturhistorie!

-- Skal vi drikke ut? Jeg er Dem evig takknemlig for at De ville høre på meg. Det aner virkelig ikke hvor givende det var å treffe Dem. Hold endelig frem som De stevner ... jeg vil tro De har alle muligheter. Tillat meg et profesjonelt lite råd: Bare hovedsetninger. Et umulig bud å holde, som alle bud, men likevel. Og glem nå ikke paraplyen, det er så utrolig fort gjort.

aBSURD.

Som noen lesere av denne bloggen kan ha fått med seg, er jeg glad i absurd litteratur, i det absurde i det hele tatt. Det materialet jeg bruker som råstoff i barnebøkene mine, vitser, er i høyeste grad absurd. I vitsen går det meste an. Fantasien kan boltre seg uhemmet, uten tanke på den reelle verdens begrensninger. Ifølge Freud er vitsen er av den menneskelig tilværelses frisoner, ved siden av drømmen. Også i drømmen foregår det som kjent absurde ting.

Litterært sett er vitsen en historie eller et drama i miniatyrform. Det finnes knapt noen litterær sjanger som er så økonomisk som vitsen. Med f.eks. bare et spørsmål og svar (gåtevits) eller to replikker (kolonvits) har man en historie med personer, handling og et klimaks (poeng). Eventuelt også et scenario.
Men vitsen er en historie som får oss til å le, med eller mot vår vilje. Hvorfor? Fordi den inneholder en inkongruens, et absurd motsetnings- eller misforhold.

Den svenske humorforskeren Björn Roos definerer vitsen slik: "En relativt kort, fiktiv, i regel enepisodisk berättelse, där inkongruens föreligger och där berättelsen slutar abrupt med en skrattframkallande poäng."

Herlig med sånne definisjoner, ikke sant? Nå er jeg ironisk. Jeg tror det er Storm P. som har sagt noe sånt som at humor er det man ikke har når man prøver å forklare det. Sannsynligvis er det mye morsommere å være vitsebokforfatter enn humorforsker. Hvorfor inkongruensen i vitsen fremkaller latter, er en annen sak. Det finnes hjerneforskere som forsker seriøst på det. Når man ikke tenker over det, er det en selvfølge. Men begynner man å spekulere på det, er det veldig innfløkt.

Nå vel. Jeg har en god del litteratur om sånne ting, men jeg er hverken humorforsker, hjerneforsker eller litteraturteoretiker. Mitt eneste formål med å lese teori på dette området er å lage bedre vitsebøker, og det kan denne teorien til en viss grad brukes til.

Når jeg blir intervjuet, blir jeg av og til spurt om jeg har en yndlingsvits. Da pleier jeg å ta denne:

Hørt i musikkforretning:
- Er dette pianoet med garanti?
- Ja visst. Vi garanterer at det er et piano.

Den illustrerer godt det jeg sa om vitsen som en meget komprimert og økonomisk litterær sjanger. Her er et scenario, to personer, replikker og handling/klimaks. Sistnevnte består i et skjærende misforhold i premissene for samtalen. Kundens spørsmål er rasjonelt nok. Han er i en musikkforretning, ser på et piano (formodentlig med tanke på å kjøpe det) og spør om det er garanti på det.
Svaret er imidlertid fullstendig irrasjonelt. Å si at de garanterer at det er et piano, rokker jo ved hele virkelighetsforankringen i historien. I den virkelige verden ville det, under de samme omstendighetene, ikke herske den minste tvil om at det var et piano det var snakk om. Men plutselig rives denne rasjonaliteten vekk under oss, og vi befinner oss i fritt fall. Det hele blir absurd. Og - av en eller annen grunn - lattervekkende.

Nylig (19. januar) hadde jeg et innlegg med en liten historie av den russiske absurdisten Daniil Kharms, "The Readheaded Man":

"There lived a redheaded man who had no eyes or ears. He didn’t have hair either, so he was called a redhead arbitrarily. He couldn’t talk because he had no mouth. He had no nose either. He didn’t even have arms or legs. He had no stomach, he had no legs, he had no spine, and he had no innards at all. He didn’t have anything. So we don’t even know who we’re talking about. It’s better that we don’t talk about him any more."

Likheten med vitsen er tydelig. Også her begynner det tilsynelatende rasjonelt. En rødhåret mann er noe konkret og realistisk. Det er noe vi kan forestille oss. Riktignok har han hverken øyne eller ører, og det er jo noe spesielt, men realismen er fortsatt relativt intakt. Men så får vi vite at han ikke har hår, og at det dermed er helt vilkårlig at han blir omtalt som rødhåret. Nå begynner rasjonaliteten å rakne, og deretter skrelles den av lag for lag, som en løk. Til slutt er det ingenting igjen, den rødhårede mannen eksisterer rett og slett ikke, så Kharms konkluderer med at det er best vi slutter å snakke om ham.
Det er en viss logikk i det, for ingenting er jo ikke noe å snakke om. Eller er det?

Ingenting er jo også noe, som Beckett har hevdet. Hvis det er riktig som en filosof har sagt (husker ikke hvem) at ting bare eksisterer i kraft av sin motsetning, er ingenting motsetningen til noe. Og siden noe eksisterer, så må jo også ingenting eksistere.

Kharms historie er absurd. Er det en historie om en rødhåret mann, eller er det ikke?
Og er pianoet i vitsen over et piano, eller er det ikke?
Er det i det hele tatt noe som er slik vi tror det er?

Ronny har vært her

Sikkerhetskontrollert av Ronny


Ronny har vært her. Ronny er feieren vår. Vi hadde fått lapp i postkassa om at feiervesenet skulle foreta en sikkerhetskontroll av boligen. Denne kontrollen var frivillig, ble det opplyst, så vi trengte ikke slippe dem inn hvis ikke vi ville. Men jeg synes alltid det er hyggelig når Ronny stikker innom, enten han skal feie eller kontrollere eller hva han skal. Riktignok finner Ronny ofte noe galt, men det er jo litt av poenget, ikke sant? Dessuten kunne det jo være betryggende med en sjekk før jul.

Da Ronny ringte på, hadde jeg nettopp tilberedt dagens lunsj, inkludert dagens viktigste tekopp, som jeg gjerne vil nyte mens den er varm. Lunsj-teen er en nærmest livsviktig stimulans som gir meg fornyede krefter til å jobbe videre utover ettermiddagen. Jeg forklarte situasjonen for Ronny og spurte om han kunne komme tilbake litt senere, og det kunne han. Gjennom kjøkkenvinduet så jeg at han gikk til den nærmeste naboen, hvor ingen svarte, og deretter videre til neste nabo.

En time senere var Ronny tilbake igjen, og da var jeg klar. Det første Ronny gjorde, var å gi meg en fin kalender fra «aksjon Boligbrann». Der sto det alt en bør tenke på, for eksempel å avtale «et fast møtested utenfor boligen som er enkelt å huske» i tilfelle man må rømme huset på grunn av brann. Visste du forresten at 1. desember er «røykvarslernes dag»? Det har gått meg helt hus forbi, må jeg innrømme. På denne dagen skal man sjekke røykvarslerne og skifte batteri. Alt dette står i kalenderen, pluss sånne ting som at «vedfyring gir god varme og mye kos, men at det kan være lett å glemme at man da faktisk har et bål midt i stua».

Da kalenderen var overbrakt, fant Ronny frem skjemaet for kontrollen, hvor han kunne krysse av for «OK», «Ikke OK» og «Ikke aktuelt», og vi gikk i gang. Har du nødnummer i nærheten av telefonen? var Ronnys første spørsmål. Og mitt første svar var nei. Dermed måtte Ronny krysse av for «Ikke OK» på dette punktet. Heldigvis lå det en klistrelapp med nødnummer inni kalenderen, så det kunne rettes opp med en gang.

Røykvarslerne var neste post på lista. Siden vi har stort hus (100 kvm grunnflate x 4: kjeller, 2 etasjer og loft) har vi seriekoblede røykvarslere. Det vil si at hvis én av dem blir utløst, piper alle. Det er i hvert fall meningen at de skal det. Jeg gikk ned til røykvarsleren i kjelleren og trykket lenge på testknappen. Imens sto Ronny oppe i første etasje og hørte at det peip der og videre oppover. En veritabel kakofoni av uling og piping. Ronny var veldig fornøyd. Dermed fulgte en hel stripe X i «OK»-feltet: minst én fungerende røykvarsler (påbudt), riktig montert røykvarsler (påbudt), sammenkoplede røykvarslere (hvis montert). Ikke dårlig.

Så var det brannslukkingsapparatet. Hvor er det? spurte Ronny. Her, sa jeg og dro det fram fra bak paraplystativet i yttergangen. Et seks kilos pulverapparat. Veldig støvete. Hm, sa Ronny og så skeptisk på det. Da han spurte om det var lenge siden det var blitt ettersett, traff han meg på et ømt punkt. Jeg trengte ikke å svare engang, for datomerkingen fortalte alt. Dermed måtte Ronny krysse av for «Ikke OK» i feltet for «Slokkeutstyr i orden (påbudt)».
Dessuten skal du ha brannslukningsapparatet på soverommet, sa Ronny. Enda et kryss i rubrikken «Ikke OK» for punktet «Slokkeutstyr hensiktsmessig plassert (påbudt)».
Jammen er det mye å tenke på!

Sånn gikk vi gjennom det ene punktet etter det andre. I det store og hele sto det ikke så verst til. Til slutt fortalte Ronny meg hvor jeg kunne få service på brannslukningsapparatet, og så gikk han videre til neste hus.

Da jeg kom ned på kjøkkenet for å spise lunsj dagen etter at Ronny hadde vært her, sto kaffetrakteren på. Det vil si at den hadde stått på siden frokost. En typisk potensiell brannfelle. De fleste branner oppstår som kjent i elektriske apparater. Vi er bare to mennesker i huset, og bare én som drikker kaffe, og det er ikke meg. Skyldspørsmålet var derfor udiskutabelt. Uff da, sa gjerningskvinnen da jeg ringte henne og konfronterte henne med saken.

Dette ville ikke Ronny likt, sa jeg.

En historie fra virkeligheten

«Grøftetildragelsesmysteriet»
En beretning fra virkeligheten med tittel lånt fra en norsk samtidsroman


Kveldstur med bikkjene en fuktig og mørk fredagskveld i begynnelsen av desember. Vi går på en stille vei kranset av store trær som ruver over oss med svarte, sprikende greiner. På den ene siden ligger det en kirke, og på den andre en avrusningsklinikk. Og så noen tilbaketrukne eneboliger rundt omkring. Jeg går fort som vanlig, bikkjene svinser i strekksnorene sine. En av dem snuser på noe i det høye, visne gresset på oversiden av gangveien. Jeg kaster et fort skråblikk og er allerede på vei videre før hjernen min registrerer hva bikkja har snust på: Det ligger et menneske der. Jeg stopper opp, går tilbake. En dame i tretti-førti-årene, spread-eagled som det heter på engelsk, det vil si liggende på ryggen, med sprikende armer og ben. Normalt påkledd. Jeg rusker i henne, ingen reaksjon. Siden gangveien er litt hevet i forhold til veien, og skråningen hvor hun ligger befinner seg enda høyere, kan hun ikke være påkjørt. Hun har da heller ingen synlige skader, og jeg ser at hun ikke er død. Altså er hun ruset, og siden hun ikke bærer preg av å være narkoman, er det trolig snakk om god, gammeldags fyll.
Jeg rusker og roper, men ingen reaksjon. Det er varmegrader og det regner ikke, så det kan ikke være noen umiddelbar fare, men jeg kan jo ikke la henne bli liggende der. Jeg rusker og roper enda mer, og får omsider en slags reaksjon i form av grøtete enstavelsesord. Jeg spør om hun hører til på avrusningsklinikken, siden det er en i bokstavelig forstand nærliggende tanke. Nei, snøvler hun. Det går altså an å kommunisere med henne. Hvis hun hadde hørt til på klinikken, ville saken vært enklere. Da kunne jeg ha varslet der. Noen kikker over gjerdet fra klinikken og spør om jeg trenger hjelp. Men de er tydeligvis klienter der, så jeg sier nei.
Jeg prøver å oppnå kontakt med damen igjen og sier at hun må komme seg opp, at hun ikke kan ligge sånn. Ingen reaksjon. Hvis du ikke kommer deg opp, må jeg ringe politiet, sier jeg. Ingen reaksjon nå heller. Jeg venter litt. Da ringer jeg til politiet, sier jeg. Fortsatt ingen reaksjon. Jeg venter enda litt. Røsker og roper litt igjen. Null reaksjon. Så ringer jeg til politiet (jeg har nummeret liggende inne, det som automatisk kobler til den nærmeste av politiets sambandssentraler). Politiet svarer med en gang, og jeg forklarer hva det gjelder.
Mens jeg snakker med politiet, skjer to ting i rask rekkefølge: Damen i skråningen kravler seg opp med forbausende hurtighet, stiller seg på vaklende ben og lurer på hva som foregår. I det samme kommer en mann gående på fortauet, med hendene fulle av bæreposer. Han lurer også på hva som foregår, men gjenkjenner damen og vice versa; det viser seg at de er naboer, de bor i samme blokk. Jeg spør damen om alt er i orden, om hun klarer å komme seg hjem ved egen hjelp, og sier at jeg har politiet på tråden. Hun trenger absolutt ikke noe politi, sier hun, og virker plutselig forbausende klar og fattet tatt i betraktning at jeg bare et øyeblikk tidligere knapt klarte å få kontakt med henne. Dessuten er den nylig ankomne naboen tydeligvis innstilt på å følge henne hjem. Har du vært på julebord? spør han. Hun har visst ikke det akkurat, men en fuktig ettermiddag må det ha vært. Så du vet hvem hun er og hvor hun bor? spør jeg. Han bekrefter det og gjentar at de bor i samme blokk. Mora hennes bor også der, sier han. Hun som driver frisørsalongen på D, vet du. Jeg kan ikke si at jeg har kjennskap til frisørsalongene på D, men situasjonen ser jo ut til å ha løst seg. Jeg spør politimannen i telefonen om han har overhørt det hele, og det har han. Da ser det ut til at det har ordnet seg her, sier jeg. Politimannen er enig i det. Beklager bryderiet, sier jeg. Bare fint at du ringte, sier politimannen. Sikkert lykkelig for å slippe å lempe fyll; resten av fredagskvelden har nok likevel mer enn nok å by på i så måte. Og vi avslutter samtalen.
Kan du følge henne hjem? spør jeg naboen. Jeg føler fortsatt et visst ansvar for at damen skal komme seg i hus. For alt hva jeg vet kan hun jo finne på å legge seg overende igjen, skjønt det er lite som tyder på det nå. Naboen tar henne i armen, eller det kanskje er hun som tar ham i armen, og sammen vandrer de - eller rettere sagt vi - videre oppover bakken. Jeg litt foran med bikkjene, de to naboene arm i arm litt bak. Avstanden er ikke større enn at vi småprater litt underveis. Kanskje du burde gå inn til mora di, sier han. Men det er visst det siste hun kan tenke seg. Hun har tydeligvis ikke lyst til at mora skal se henne i denne tilstanden, og det kan jeg jo forstå. Det er ikke så veldig langt opp til blokka hvor de bor, kanskje seks-syv hundre meter. Det siste jeg ser til dem, er at de er på vei bort til inngangen, han med bæreposene sine og hun med et fast grep i den ene armen hans. De er nesten litt søte der de vakler av gårde, de ser ut som de passer sammen. Hittil har de tydeligvis bare sett hverandre på avstand, til tross for at de har bodd i samme blokk i kanskje flere år, men kveldens lille grøftetildragelse har ført dem nærmere sammen. Kanskje det blir et par av dem, tenker jeg idet jeg setter opp det vanlige travetempoet mitt igjen og forsvinner i mørket med bikkjene. Snart er vi omgitt av beksvarte jorder, bare med en og annen opplyst bondegård i det fjerne.

Dagen i dag

En tradisjonell religiøs skulptur av den typen som finnes i de fleste katolske hjem, og som jeg har stående i vinduskarmen på kjøkkenet. Bortsett fra at St. Josef betyr noe spesielt for meg, har figuren også stor affeksjonsverdi i og med at jeg fikk den av de to siste nonnene i hjembyen min, da de for noen år siden avsluttet St. Josefsøstrenes over hundreårige tilstedeværelse her.


Det er 1. desember. Første vinterdag - i hvert fall i kalenderen, men her strømmer regnet ned. Et annet år er allerede over, nemlig kirkeåret. Med første søndag i advent begynner et nytt kirkeår. Kalenderårets rytme betegnes først og fremst av årstidene. Kirkeårets rytme betegnes først og fremst av de to store festene som vår religion feirer - jul og påske. Begge disse festene har sin forberedelsestid - advent og faste -- perioder hvor man forbereder seg på møtet med det hellige. Advent litt mindre alvorlig enn fasten i så måte - en fødselsdag er en lykkeligere begivenhet enn dramaet på Golgata (selv om sistnevnte tross alt innebærer livets ultimate seier over døden, men det skjer jo mye fælt underveis).

Men nå - advent. Mørketiden gjør den velegnet til det den bør være for troende mennesker, nemlig en tid for fordypning og ettertanke. Samtidig er den omgitt av mye støy og stress og hemningsløs kommersialisme. Egentlig ikke noe å klage over. Vi kan velge i hvilken grad det skal angå oss. Da jeg nettopp var innom det lokale kjøpesenteret på lørdagshandlerunden min, var det nisseorkester (antagelig en liten avlegger av det lokale skoleorkesteret) og fullt av barn og foreldre der. Min første reaksjon var at det var anmassende. Er det nødvendig å begynne på jula så tidlig? Men samtidig - jeg har lagt barnefamilietiden bak meg, jeg kan tillate meg å tenke sånn. De foreldrene og barna som var med på dette er i en helt annen fase enn meg - de hadde det sikkert ålreit, og antagelig en del av tilhørerne også. Min egen advents-ro er mitt ansvar, ikke omgivelsenes.
Og hvis vi tror at julestress og kommersialisme er en moderne oppfinnelse, tar vi nok feil. Da Maria og Josef kom til Betlehem, var det som kjent stuvende fullt overalt, og det er ingen grunn til å tro at markedene og basarene den gang var noe mindre stressende og hektiske enn våre butikker og kjøpesentre er i dag, kanskje tvert imot.

Apropos: I fjor leste jeg den portugisiske nobelprisvinneren (1998) José Saramagos Jesusevangeliet på denne tiden, og brukte utdrag derfra som en slags adventskalender i bloggen. Saramago er erklært ateist, men kan jo ikke fri seg fra sin katolsk-kristne kulturarv. Men nettopp fordi han ikke er «oppbyggelig» og misjonerende, men behandler dette stoffet med sin litterære tryllestav - med den kunstneriske frihet og kraft bare en stor kunstner kan - fremstiller han paradoksalt nok Jesus og hans omgivelser på en måte som gir i hvert fall meg svært mye mer enn all verdens religiøse litteratur.

En av de viktigste begivenhetene i kalenderåret for meg, inntreffer litt før jul - når sola «snur». Det tar litt tid før det merkes, men bare vissheten - fra dag en - om at nå blir det lysere, har stor virkning på meg. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at Jesus fødselsdag er plassert akkurat på dette tidspunktet - om han virkelig ble født den 25. desember, vet ingen, men feiringen av dette nye åndelige lyset passer jo godt sammen med den urgamle feiringen av solas vending.

Ulysses, Ulysses ...

Takk til Marit for hyggelig kommentar til et av innleggene om Ulysses. Hun skriver blant annet: «Du skriver da så utrolig inspirerende og "nedpå" om denne at jeg faktisk kjenner lysta til å begynne på den for første gang siden innkjøpet av den spre seg i meg.»
Til det har jeg lyst til å si: Ulysses er ikke en bok man må ha lest. Det er ingenting man må ha lest, etter min mening, bortsett fra bøker som er pensum i en eller annen sammenheng. Hva man ellers skal lese og ikke lese, bestemmer man selv. Noen bøker, som f.eks. Ulysses, er så kjente og snakkes det så mye om og refereres det så mye til, at man kanskje kan bli fristet til å lese dem av den grunn. Eller føle det som en forpliktelse å gjøre det.
Mitt utgangspunkt er et annet: leseopplevelsen. Når jeg alltid har hatt et forhold til Ulysses (men altså ikke lest den fra perm til perm før nå), er det fordi den gir meg så enormt mye, ikke minst språklig sett. Jeg er tilbøyelig til å mene at alle skrivende mennesker bør lese den for å lære og la seg inspirere.
Det kan være vanskelig å nærme seg Ulysses med blanke ark, dvs med et åpent sinn, nettopp fordi så mye er sagt og skrevet om den, og fordi den er omgitt av så mye av det jeg vil kalle intellektualitet. Joyce var intellektuell. Han var klassisk utdannet i språk (klassisk i ordets egentlige forstand, man måtte lære latin den gangen), og benyttet sine språkkunnskaper til å livnære seg som språklærer i mange år, hovedsakelig under tiden i Trieste i Italia (familien Joyce bodde i utlandet hele sitt liv). En stor intellektuell kapasitet - men ikke snobbete!
Denne «dobbeltheten», hvis man kan kalle det dét, preger da også Ulysses. Samtidig som den er en veldig intellektuell bok, bl.a. med det lånte rammeverket fra Homers Odysseen, er den samtidig en veldig folkelig bok fordi dens personer er helt vanlige dublinere fra den lavere middelklasse. I forordet til den norske utgaven blir den karakterisert som «et av de store mesterverker i europeisk komisk litteratur».
Joyce ville at Ulysses skulle kunne leses uten spesielle forkunnskaper. Nå gjør ikke jeg det, ikke helt, fordi jeg har befattet meg så mye med den, og også skaffet meg en del litteratur om den, så jeg vet litt om den etter hvert. Men det hindrer likevel ikke at mitt utgangspunkt nå for å lese Ulysses fra perm til perm er enkelt og upretensiøst: Jeg prøver å legge all forutinntatthet til side og bare lese Ulysses som den leseopplevelse den er, bare oppfatte det jeg oppfatter (uten å plage meg med det jeg vet jeg ikke oppfatter). Ulysses gir, etter min mening, så enormt mye tilbake uansett. Hver gang jeg kommer til noe jeg ikke skjønner, hver gang teksten blir ugjennomtrengelig eller uforståelig, slapper jeg bare av og leser videre. Det er som å se et storslått maleri. Det er alltid mye man ikke skjønner, detaljer man ikke ser.
Man må vokte seg for å sette et intellektuelt filter mellom seg selv og opplevelsen. For det er dét det dreier seg om - å oppleve. I mitt tilfelle: min opplevelse. I ditt tilfelle: din opplevelse. Så kan andre si og mene og vite og oppleve akkurat hva de vil.
(Det er imidlertid, etter min erfaring, ingenting i veien for å kombinere denne innstillingen med åpenhet for kunnskap. Som det fremgår av det ovenstående, leser jeg gjerne om Ulysses også. Men hensikten med dette er vel å merke å berike min egen lesing, min egen opplevelse av det kunstverket Ulysses i første rekke er. For et kunstverk er først og fremst ment å skulle oppleves.)

On the road again.

Tilbake på egen gårdsplass.


I dag har jeg kjørt fra Viborg i Danmark og hjem til Norge. De statistiske fakta om turen er følgende:

Starttidspunkt: 06.15
Totalt tidsforbruk: 12 timer og 15 minutter.
Herav effektiv kjøretid: 10 timer og 11 minutter.
Det vil si at jeg hadde pause i totalt 2 timer og 5 minutter. Av disse gikk 1 time med til ventetid/overfart Moss-Horten. (Mye kjøring og lite pause, kan man si. Men som tidligere drosjeeier (dansk: taxavognmand) har jeg stor kjøreerfaring. Dessuten har jeg en komfortabel og velutstyrt bil som er godt egnet for langkjøring.)
Antall kilometer tilbakelagt: 949
Gjennomsnittshastighet: 93 km/t
Bensinforbruk: 0,69 l/mil (dansk: 10 km)
Værforhold: Overskyet og regnbyger i Danmark, sol i Norge og Sverige.
Spesielle forhold: Mye veiarbeid i Sverige, spesielt i Skåne. Hadde jeg visst det, ville jeg tatt fergen Helsingør-Hälsingborg i stedet for Øresundsforbindelsen. Mye trafikk, tydelig at ferietiden har begynt.
Ernæring: Nøtter, rosiner, frukt og vann, som jeg hadde innen rekkevidde i bilen. En tunfisksalat på Skånegården i Malmö. En grillpølse i brød nord for Göteborg.
Men nå kommer det store clouet: Jeg fortollet vinen jeg hadde med meg, 15 flasker for mye. Jeg kjørte på rød sone på Svinesund! Og jeg var den eneste privatbilen på parkeringsplassen utenfor tollstasjonen, som forresten var et arkitektonisk sett riktig tiltalende anlegg. Servicen var det heller ikke noe å si på. Masse luker å betale i, det hele var over på mindre enn fem minutter. Jeg sa hvor mye vin jeg hadde, tolleren spurte om jeg hadde noe brennevin i tillegg, jeg sa nei, og så spurte han hvor mange det var i bilen, og jeg sa at det er bare jeg, og så dro jeg kortet, og det var det. Teoretisk sett kunne jeg altså hatt bilen full av både det ene og det andre, for det var ingen som sjekket at jeg snakket sant. Antagelig tenkte de at en som kommer hit helt frivillig og fortoller vin, mens alle de andre suser forbi borte på grønn sone med bilen full, må være så småsprø at han ikke er intelligent nok til å juge. Jeg mener - hvem er det som fortoller vin på Svinesund? Jeg gjorde det altså. I dag. Jeg har ikke gjort det før, og jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det neste gang. Hvorfor gjorde jeg det? Dels av nysgjerrighet - for å se hvordan det var praksis, dels fordi de norske tollreglene irriterer vettet av meg fordi de gjør oss alle til kjeltringer. I dag nektet jeg å la staten gjøre meg til kjeltring.

Kan dansker, svensker og nordmenn forstå hverandre?

Spørsmålet kan selvsagt besvares med både ja og nei. Eller med et tja. De fleste nordmenn har trolig opplevd store variasjoner på besøk i våre to kjære naboland -- alt fra at man blir forstått sånn helt uten videre, til å ha en sterk fornemmelse av at man like gjerne kunne ha snakket gresk. Toppen av kransekaka er å bli tiltalt på engelsk. Det kan man faktisk oppleve både i Sverige og Danmark i ekstreme tilfeller.
Selv om jeg delvis lever av å oversette fra dansk og svensk til norsk, mener jeg paradoksalt nok at en nordmann, en svenske og en danske burde kunne snakke sine respektive språk og forstå hverandre uten problemer. Så nær burde vi stå hverandre i Skandinavia, og så godt kjennskap burde vi ha til hverandres språk og kultur. (Litt kuriøst i denne forbindelse er det kanskje at jeg nå sitter i Danmark og oversetter en svensk bok til norsk.)
Mye er nok situasjonsbetinget. I en hektisk situasjon er det kanskje ikke så lett. Lettere blir det sannsynligvis hvis vi f.eks. har familie i et av nabolandene og omgås i en mer avslappet og dagligdags atmosfære. Utallige nordmenn, svensker og dansker bor i et av nabolandene i forbindelse med jobb eller studier og har trolig få eller ingen problemer med å forstå eller å bli forstått.
Selv har jeg bodd flere år i Danmark, og har selvfølgelig ingen problemer med å forstå dansk. Jeg snakker også dansk, men langt fra perfekt. Ut fra mitt prinsipp om at alle i Skandinavia bør forstå hverandres språk, snakker jeg alltid norsk når jeg er i Danmark. Eller rettere sagt - jeg begynner med å snakke norsk. Noen dansker forstår meg greit, mange gjør det ikke. Da må jeg koble inn plan B, som består i bevisst å velge danske ord, dansk uttrykksmåte og et visst dansk tonefall. Det pleier å være nok til å bli forstått. I krisetilfeller må jeg utløse plan C, som vil si å snakke dansk.
En viss kjennskap til elementære danske ord og begreper er selvfølgelig en fordel. Danskene spiser morgenmad når vi spiser frokost, og deres frokost er vår lunsj. Og når de griner, så ler de (når de gråter, så græder de). Mens vi jo absolutt ikke ler når vi griner. Men danskene ler også, heldigvis. (Hva vil det forresten si å le? Ifølge Nu-Dansk Ordbog vil det si å «smile og frembringe stødvise lyde, ofte med åben mund, fordi noget er morsomt».) En minibank i Danmark heter en «hæveautomat», og et «ta-selv-bord» er en buffet. Og paprika heter «peberfrugt». I et dansk supermarked spør kassadamen ofte, hvis du betaler med kort: «På beløbet?» Det betyr: «Vil du ha ut noen kontanter også?» Så vanlig er det altså å ta ut kontanter når man handler i Danmark. I Norge er det kunden som spør om å få ta ut. Vær også klar over at mange danske butikker fortsatt kun tar Dankort og ikke f.eks. norske Visa betalingskort, men denne situasjonen har bedret seg atskillig de seneste årene. «Byttepenge» er forresten vekslepenger. Det kan også være greit å vite at halvtreds er 50, tres er 60, halvfjerds er 70, firs er 80 og halvfems er 90. Og at du på et dansk supermarked kan få grei nok rødvin til rundt 20 kroner. Ellers er prisene i Danmark nå stort sett som i Norge, bortsett fra enkelte ting som røyk og alkohol. Og så er det merkbart billigere å gå ut i Danmark.
Det er selvfølgelig mange andre både forskjeller og likheter. Som turist klarer man seg som regel utmerket med velvilje og godt humør.
Dette ble forsåvidt en dansk digresjon, fordi det er i Danmark jeg oppholder meg i øyeblikket.
For å vende tilbake til begynnelsen: Vår forståelse av hverandre i Skandinavia er formodentlig i høy grad situasjonsbestemt, og sikkert også i stor grad ganske individuell. Det er også et spørsmål om hvorvidt skandinaver virkelig opplever seg som beslektet i globale tid, og nå som Sverige og Danmark er medlem av EU. Jeg mener at vi ikke må gi slipp på den felles skandinaviske historiske og kulturelle arv og det skandinaviske fellesskap. La oss derfor alle gjøre det vi kan for å fremme et godt interskandinavisk naboskap.

Den korte norske Wikipedia-artikkelen om Skandinavia finner du her.

Den mer fyldige engelske Wikipedia-artikkelen om Skandinavia finner du her.

Lesetid.

Er det bare meg, eller har tropevarmen tatt pusten fra bloggerne? Jeg synes å ane en viss matthet rundt omkring i de bloggene jeg stadig er innom. Ikke at de er så mange, men samtlige virker preget av en viss passivitet.
Men sommeren er vel lesetid, er det ikke? Skjønt for lesende mennesker er vel hele året lesetid. For mitt eget vedkommende er det i hvert fall ikke tydelig avgrensede perioder av året som er mer lesetid enn andre.
Jeg har heller ikke en spesiell situasjon som jeg leser bedre i enn andre. Eller jo - hvis jeg setter meg ned for å lese skikkelig, må jeg ha en avslappet stilling. En god stol, eller helst liggende i sofaen. Og ro rundt meg.
Men i prinsippet kan jeg lese overalt og når som helst. Jeg kan også lese godt med mye aktivitet rundt meg, f.eks. på en fortauskafé. Lesingen kan være en måte å stenge omverdenen ute på, å finne et indre rom. Det trenger ikke være usosialt heller, for kanskje kommer man i prat med noen som deler ens litterære smak.
Man burde alltid ha en bok med seg. Selv har jeg alltid med meg en bok når jeg for eksempel skal sitte på et venterom, sånn at jeg slipper å sitte og bla i de triste bladene slike lokaler er utstyrt med.
Og en reise burde man jo ikke legge ut på uten lesestoff i lommen, slik at man har noe å gjøre i venteperioder og underveis.
”Flyplasslitteratur” er visst forresten et eget begrep. På flyplasser kjøper folk bøker som de ellers ikke ville kjøpt. Og leser dem, og legger dem kanskje fra seg eller kaster dem etterpå.
Selv skal jeg reise med ferge til Danmark i kveld. Fergeturer er drepende kjedelige, og jeg sørger alltid for å ha med noe å lese på.
Poenget er: Med en bok er man aldri alene. Man trenger aldri kjede seg. Man kan utnytte ventetid og dødperioder og opprettholde meningen i tilværelsen, nærmest uansett omgivelser. Boken trenger ikke batteri, tåler kulde og varme, er lett og grei å frakte med seg, sjenerer ikke andre, kan åpnes og lukkes på no time, koster ikke stort og er derfor ingen katastrofe å miste eller glemme. Og da har jeg ikke engang nevnt bokens virkelig store force, nemlig innholdet!
En kjær og nødvendig bestanddel av tilværelsen. Ikke minst om sommeren.

Hurra for bibliotekarene!

I innlegget den 4. juni, Slipp lesegleden løs, siterte jeg en forfatter som snakket om «de gamle tantene på biblioteket», som hemmet barns (særlig gutters) leselyst.
I går hadde avisen en notis hvor forfatter Tom Løberg opplyser at han ble feilsitert. Han sier:

«I artikkelen fremstår det dessverre som om jeg går i strupen på våre bibliotekarer og det ser ut som om jeg er sitert på å mene at ’de gamle tantene på biblioteket’ er et problem for barns leselyst. Her har dessverre journalisten misforstått, for dette har jeg ikke sagt, og det er ikke riktig at ’Løberg mener det er ’de gamle tantene på biblioteket’ som styrer.’ Saken er at jeg mener det halvveis. Men om andre enn bibliotekarene. Det fines etter min erfaring ingen ’gamle tanter’ igjen på norske biblioteker og de ansatte gjør etter min mening en glimrende jobb med å formidle leseglede til barn og unge. De er slett ikke deres skyld at de ikke får bøkene de vil ha eller nok midler til å gjøre en bedre jobb. Det skyldes uforstående politikere, sparekåte rådmenn og ’de gamle tantene’ i diverse statlige utvalg. Og her er nettopp problemet, som jeg forsøker å få frem. Det er de som velger ut hvilke titler som skal kjøpes inn til norske folkebibliotek som lider av ’tantete’ holdninger. Jeg tenker da på medlemmene av komiteene i Norsk kulturråd, som gjennom den statlige innkjøpsordningen i stor grad avgjør hvilke titler som havner på hyllene i norske bibliotek.»

Nettopp. Jeg sa da også i kommentaren min at jeg både håpet og trodde at holdningene hos bibliotekarene hadde gjennomgått en ikke ubetydelig bedring. Og så viser det seg at Løberg egentlig også mener det. Dermed er vi tydeligvis enige om at bibliotekarer er ålreite mennesker - og bra for leselysten.

Ferdig.

Rett som det er får jeg en eske med bøker. Helt gratis. Men ikke tilfeldig. Forfattere og oversettere får nemlig frieksemplarer av bøkene de skriver og oversetter. I går fikk jeg 15 eks av den sist utkomne oversettelsen min, På det fjerde skal det skje av Kajsa Ingemarsson. Oversatt fra svensk og utgitt i Gyldendals serie Litterære drops. Altså såkalt «chic lit».
For en produktiv forfatter og oversetter kan det bli mange bøker i løpet av et år. Hva gjør man med alle dem? Svaret er innlysende; bortsett fra dem man trenger til eget arkiv, er jo bøker populære gaver, så man sprer dem til venner og kjente.
En annen side ved plutselig å stå der med en eske med frieksemplarer, er at for første gang holder man det ferdige resultatet av en jobb i hånden. Hittil har den bare eksistert i elektronisk form. Man har jobbet på skjerm, levert på mail, lest korrektur på skjerm. Hvis det er en av ens egne bøker, har man kanskje sett en korrekturutskrift.
Men for første gang står man med ferdig produkt i hånden, med noe som ser ut og kjennes og lukter som en bok. Det er litt spesielt. Og det første man ser etter, er tabber og feil ...

Gjenbruk.

Ofte når jeg står med en antikvarisk bok i hånden tenker jeg på at denne boken har noen eid før meg, sannsynligvis en person som nå er død. En gang var den en del av et annet hjem og et annet menneskes liv. Den er preget av vedkommendes bruk (eller ikke bruk), kanskje har den et navnetrekk som forteller meg hva vedkommende het, kanskje har den en hilsen som forteller noe om vedkommendes forhold til andre mennesker.
I det første bindet av Prousts På sporet av den tapte tid, som jeg nylig kjøpte i Oslo Nye Antikvariat, står det: «Kjæreste Håvard julen 1988 med glede over begynnelsen, fra din Hæge Rachel.»
Det er snart tyve år siden. Lever de fortsatt? Formodentlig ikke. Hva slags forbindelse var det mellom dem, og hva slags begynnelse er det snakk om? Forlovelse eller ekteskap? I så fall er tyve år ikke så lang tid, hvis de var unge den gangen. Men de er kanskje skilt, eller det var kanskje en ny begynnelse mellom to mennesker som ikke var helt unge, eller Håvard er død og Hæge Rachel er ikke blitt sittende med boligen og alle bøkene ... Formålsløse funderinger, egentlig.

En gang blir mine bøker kanskje også spredt for alle vinder. Jeg kan jo ikke ta dem med meg ... Selv om mange forhåpentligvis kommer til å havne hos mine etterkommere, er det snakk om slike mengder og til dels så spesielle og jobbrelaterte emner at antikvariater og loppemarkeder sikkert også kommer til å få sine rikelige andeler.
Når mennesker blir borte, avsjeles også stedet hvor de bodde og tingene de omga seg med. Men som vi vet, kan både ting og bøker plasseres i nye sammenhenger og få nytt liv. «Hver gang en bok skifter eier, hver gang noen lar blikket gli over sidene, vokser dens ånd og styrkes,» sier Carlos Ruiz Zafón i Vindens skygge.
Kanskje nettopp dét skjer med de tolv bindene med Proust, nå som de igjen har fått en identitet, i et nytt hjem, i en ny sammenheng, her hos meg?

Problematisk setning.

Da jeg skrev innlegget under, om gode førstesetninger, hadde jeg egentlig tenkt også å bruke et eksempel fra Graham Greenes Brighton Rock. Men da jeg åpnet boka og så setningen på norsk, ble jeg litt paff. Den lyder slik:

«Hale visste at de hadde bestemt seg til å myrde ham før han hadde vært i Brighton i tre timer.»

Dette er etter min mening en riktig dårlig setning, fordi den er tvetydig. (For ordrik er den også, fire ord mer enn originalen.) Var det Hale som hadde funnet ut dette før han hadde vært i Brighton i tre timer, eller var det «de» som hadde satt en tidsfrist på tre timer på å myrde ham? Jeg tvilte på at uklarheten lå i originalen. Og ganske riktig - det gjør den ikke:

«Hale knew, before he had been in Brighton three hours, that they meant to murder him.»

Slik skriver Greene. Og det er en krystallklar setning. Før Hale har vært i Brighton i tre timer, vet han at de har tenkt å myrde ham. Og nettopp denne løsningen har den svenske oversetteren valgt:

«Innan han varit i Brighton tre timmar förstod Hale att de tänkte mörda honom.»

Som vi ser, har den svenske oversetteren overført originalens presisjon hundre prosent, og attpåtil med færre ord. Praktfullt. På norsk burde det hett:

«Før Hale hadde vært tre timer i Brighton, skjønte han at de hadde tenkt å myrde ham.»

Min versjon bevarer presisjonen, har en god dynamikk og bare ett ord mer enn originalen.

Og jeg spør meg - hvorfor har den erfarne og ellers så dyktige norske oversetteren valgt en så klossete løsning? En kjent førstesetning fra en kjent roman av en verdenskjent forfatter ... Det er helt ubegripelig for meg. Og irriterende, for det gjorde det umulig for meg å sitere den i den sammenhengen jeg hadde tenkt. Men jeg kunne jo bare oversatt den selv (slik jeg nå nettopp faktisk har gjort)? Ja, selvsagt. Men sedvane blant oss oversettere er at vi siterer fra den eksisterende oversettelsen, fordi det er den norske lesere kjenner. Den er så å si å betrakte som «autorisert». Dessuten føles det ikke alltid gunstig å oversette en løsrevet setning, for ikke å snakke om en løsrevet replikk hos for eksempel Shakespeare, for i stedet for den ene «autoriserte» versjonen på norsk, ender man da kanskje opp med mange forskjellige varianter av en formulering som selvfølgelig bare finnes i én versjon i originalen. Men dette prinsippet er ofte gjenstand for faglig diskusjon blant oss oversettere, for hva gjør man når den eksisterende norske oversettelsen ikke er god, som i dette tilfellet?

En oase i storbyen.

Utsikt fra rommet. Oslo er en grønn by.
Katarinahjemmet og dominikanerinnenes kloster ligger på en høyde mellom Bogstadveien og Majorstuveien, rett opp trappen ved Platekompaniet i B.veien.


Jeg har "gått i kloster" igjen, nærmere bestemt Katarinahjemmet på Majorstua. Bokshopping er en selvfølgelig del av ethvert Oslo-opphold. I dag Tronsmo, Norli (kontantsalget, for oss i bransjen) og mitt faste antikvariat, Oslo Nye Antikvariat på hjørnet av Majorstuveien og Industrigata. Jeg er så miljøvennlig at jeg lar bilen stå og lar apostlenes hester frakte meg rundt i byen. Klokken fem i dag skal jeg på Gyldendals sammenkomst for forfattere, oversettere, illustratører og andre forbindelser. (Og Aina - du skulle bare visst hvor mange kjendiser som pleier å være der. Han med påfuglserviset også - dog i egenskap av forfatter i denne sammenhengen ...)

Jeg har vært litt opptatt av Proust i det siste. Oslo Nye Antikvariat hadde en fullstendig, innbundet utgave av På sporet av den tapte tid, som jeg har vært på jakt etter og selvfølgelig sikret meg.

Om å lese.

Jeg tror min egen lesing følger omtrent disse prinsippene:

Jeg leser fordi jeg har lyst til å lese. Jeg er ikke forpliktet til å lese noen som helst bok, hverken klassikere eller bøker «alle snakker om». Bare jeg bestemmer hvilke bøker jeg skal lese, og grunnene til at jeg leser én bok og forkaster en annen, angår bare meg.

Jeg prøver aldri å påtvinge andre min litterære smak eller å presse noen til å lese en bok bare fordi jeg liker den. Jeg vet ikke hva som er best for andre enn meg selv. Når det faller naturlig, vil jeg imidlertid gjerne anbefale bøker til andre og selv være åpen for andres anbefalinger.

Jeg er klar over at en leseopplevelse er noe dypt personlig som ikke kan deles med andre. Jeg forventer derfor ikke at andre skal forstå hvilket utbytte jeg har av en bok eller hvorfor jeg leser de bøkene jeg leser. Derimot vil jeg gjerne diskutere bøker med andre når vi har utbytte av å utveksle synspunkter på en bok vi begge har lest.

Jeg føler meg ikke forpliktet til å lese en bok ferdig bare fordi jeg har begynt på den. Hvis jeg finner ut at en bok ikke gir meg noe, og at det er bortkastet tid å lese den, ser jeg ingen grunn til å lese videre. Det er for mange leseverdige bøker i verden til å bruke tid på dem som ikke er det.

Jeg føler meg ikke forpliktet til å lese en bok fra perm til perm. Hvis jeg vil lese bare deler av en bok, gjør jeg det.

Jeg lever i forventningen om tallrike kommende lesegleder i form av hittil uoppdagede bøker og forfatterskap, samt kjære gjensyn med dem jeg allerede kjenner.

Portrett av en norsk mann.

Allværsjakka, mitt hatobjekt nummer ett.

Norske menn er, jevnt over, en katastrofe når det gjelder stil og klær. Dette skyldes to ting: En generell klesmessig ukultur, eller rettere sagt mangel på kultur, og ... oppfinnelsen av den såkalte allværsjakka. Den som oppfant allværsjakka bør erklæres som en fiende av menneskeheten.
Når en nordmann skal på fest, f.eks. på julebord med jobben, tar han på seg en ukledelig dress (sannsynligvis den eneste han har - noe som ser ut som en fravokst konfirmasjonsdress eller noe kona har kjøpt til ham på Dressmann fordi det er billig og greit), og utenpå tar han allværsjakka (ofte i glorete farger og for kort til å dekke dressjakken).
Den typiske nordmann er barhodet, ev. har han trukket en ukledelig strikkelue (med eller uten dusk) ned over hodet, men et skikkelig norsk mannfolk går helst uten noe på hodet, uansett værforhold.
Skoene utmerker seg først og fremst ved å være upussede, noe de sannsynligvis har vært siden de forlot butikken, og det kan godt være et par klumpete Gore-Tex’er. Og gjerne brune, til aftenbruk. Og sokkene ... sokkene er, nesten uten unntak, for korte. (Herresokker skal være så lange at huden på leggen ikke synes når man sitter eller legger det ene benet oppå det andre. Det skader selvfølgelig heller ikke at sokkene står i stil med resten av antrekket. Tennissokker bør f.eks. ikke være ute etter mørkets frembrudd - og ofte ikke ellers heller, for den saks skyld).
Der har du en typisk nordmann. Men Jeeezus Christ, er det virkelig nødvendig å se ut som man kommer rett fra fjøset eller fottur på vidda bare fordi man er nordmann? Det burde ikke være det.

Nei, jeg skal ikke slutte å skrive om bøker ...

Men jeg vil nå ikle meg (bokstavelig talt!) en ny identitet som «glamouroversetteren», inspirert av glamourbibliotekaren og glamourjuristen (sistnevnte riktignok uten egen blogg). Skjønt - egentlig var det Aina (Flimrebloggen, se lenkene) som satte meg på tanken. Hun nevnte nemlig for en tid siden, og forresten også nå ganske nylig, at hun leser Dorothy L. Sayers, en av de store engelske krimdronningene, men dessverre ikke så kjent i Norge. Siden hun er en av mine favoritter, syntes jeg det var veldig morsomt at ung norsk leser leser henne. Jeg kommer nok til å skrive mer om Dorothy L. Sayers etter hvert, bare nøye meg akkurat nå, for å komme tilbake til poenget i denne omgang, at hun var meget interessert i herreklær og har til dels inngående beskrivelser av hvordan hennes detektivhelt, lord Peter Wimsey, kler seg. Og han har selvsagt økonomi og dannelse til å kle seg utsøkt.
Aina og glamourdamene skal imidlertid ikke ha all æren for at jeg utvider emneområdet. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive både om mannsrollen og om herreklær, og de to temaene lar seg til en viss grad kombinere. Hva har mannsrollen med dette å gjøre? Jo, det er jo en etablert myte at bare homser er opptatt av klær og liker å handle. «Skikkelige mannfolk» gjør ikke det. Jeg fleiper av og til med at jeg må ha et «homo-gen» fordi jeg både prøver å ha et bevisst forhold til klær og liker å handle. Grunnen til at jeg har et bevisst forhold til klær, er at jeg er veldig avhengig av de rette klærne for å føle meg vel.



Min salige morfar er vel det nærmeste jeg kommer et personlig stil-ikon. Det er trolig han jeg også har mine kunstneriske anlegg fra. En urban håndverksborger, alltid korrekt antrukket i nålestripet dress og hatt. Og stokk - ikke fordi han trengte det, men fordi det hørte til antrekket.
Han ville egentlig bli arkitekt og studerte møbeldesign og interiørarkitektur i Berlin, men ble snekkermester i stedet og drev egen fabrikk med møbel- og trevareproduksjon - lenge før Ikeas tid.



Stilmessig tilstreber jeg noe som kan betegnes som «avslappet eleganse», noe jeg kan føle meg passe avslappet og passe velkledd i samtidig. Jeg prøver å være klassisk uten å være kjedelig. Lenge syntes jeg at jeg ikke hadde råd til å kjøpe de klærne jeg egentlig ville ha, men så fant jeg ut at jeg egentlig brukte altfor mange penger på å kjøpe billige klær som jeg ikke trivdes i. Det er med klær som med så mye annet; man får langt på vei det man betaler for. Da jeg gikk over til å kjøpe dyrt, dvs. kjøpe de klærne jeg virkelig ville ha, skjerpet jeg også bevisstheten kraftig fordi jeg ikke ville risikere feilkjøp. Jeg begynte å tenke helhet, dvs. hele antrekk, og ikke minst kombinasjoner av plagg. Jeg har en overordnet plan og går nå meget målbevisst til verks når jeg anskaffer noe nytt. Yndlingsmerkene er bl.a. Armani, Gant og Melka, og så handler jeg en god del på fabrikkutsalget til Giovani i Sandefjord. Jeg kjøper ikke klær av et bestemt merke for merkets skyld. Når det gjelder Armani, er dette bukser som virkelig passer meg, og som jeg trives i. Filosofien er da at det er bedre å kjøpe én Armani-bukse som jeg føler meg vel i enn to--tre billigere bukser som jeg ikke føler meg vel i. Det er mulig at jeg bruker mer penger på klær enn før, men det oppveies av økt velvære og av at jeg har glede av plaggene mye lenger (en fordel for menn er nok at vi er mindre avhengig av motesvinginger).

Kommende innlegg om disse temaene blir bl.a. hvorfor norske menn er en klesmessig katastrofe og hvordan jeg nylig gikk frem da jeg trengte et nytt antrekk til en konfirmasjon.




Dorothy L. Sayers' detektivhelt lord Peter Wimsey (til venstre, tjeneren Bunter til høyre), her i den engelske skuespilleren Ian Carmichaels skikkelse. Lord Peter er alltid ekstremt velkledd. Dessuten er han litteraturinteressert som vi ser ... "Lord Peter's library was one of the most delightful bachelor rooms in London," forteller Sayers i Whose Body?. Så vidt jeg husker har han John Donne som sin yndlingsforfatter.

Nok er nok.

Jeg har alltid sett på Melodi Grand Prix, men jeg må innrømme at i en del år nå har det bare vært for tradisjonens skyld. Jeg mener - Melodi Grand Prix er jo så harry at det nesten har vært morsomt bare av den grunn. Men etter det finske vinnerbidraget i fjor fikk jeg nok, og årets norske bidrag, som ville vært pinlig selv på danskebåten, fikk begeret til å renne over. Så nå er det slutt. Farvel, Melodi Grand Prix.
I kveld blir det Almodóvar på NRK2.

Er det noen kunst?

I innlegget nedenfor skrev jeg blant annet følgende: «Levy var en av 1900-tallets mest toneangivende franske filosofer, samfunnsdebattanter og forfattere, og Baudelaires siste dager var en av de mest leste og omtalte franske romaner på slutten av 1980-tallet.»
Noen som reagerte på noe her? Da tenker jeg ikke på innholdet, men på det språklige? Neppe, vil jeg tro. Men jeg gjorde det. Jeg tenker på «1900-tallet» og «1980-tallet». Det første er riktig, det andre er feil. Det heter nemlig «1980-årene», ikke «1980-tallet». Altså: «Tallet» når det gjelder århundret, «årene» når det gjelder tiåret.

Observante lesere av denne bloggen vil kanskje ha lagt merke til at jeg ofte forandrer på mine egne innlegg. Ikke store forandringer, men korreksjon av skrivefeil og av og til litt endrede formuleringer (som regel forenklinger) - med andre ord språklige forbedringer (språklige forbedringer er nesten alltid identisk med forenklinger). Er det så farlig? Ja. Jeg lever av å skrive, det vil si av å skrive godt og riktig. Når det er sagt: Språk er ikke først og fremst regler og påbud, men kommunikasjon, og ikke minst kreativitet. Språket er en levende organisme som stadig forandrer og utvikler seg. Nesten alle språklige endringer begynner som feil. Tenk på SMS-språket. Det er så gærent som det kan få blitt, hvis vi legger ordbøker og grammatikk til grunn. Men en ny kommunikasjonsform har krevd et nytt språklig uttrykk. Dermed blir det meningsløst å snakke om feil. Alt er mulig med språket. Alfabetet er som en fantastisk palett som gir mulighet for all verdens farger og nyanser. Når språklige regler gavner kommunikasjonen, er de greie å ha. Ellers er det bare å glemme dem. Men for å bryte reglene, må vi først kunne dem. Det er som i billedkunsten: En god nonfigurativ maler maler ikke nonfigurativt fordi hun ikke kan male figurativt, for det ville bety at hun ikke kunne male i det hele tatt. All kunst handler om å kunne, ikke om å ikke-kunne.

En stor bok hadde åpnet seg.

«Ordet var ikke lenger bare et ord, men hadde plutselig samme vekt som en setning. Det var bare et ark med skrift på, men det var som om en stor bok hadde åpnet seg mot hans begjær. Et ord som en bok. Et ord som en verden. Et ord som under lupen avslørte en hel verden - en sjel? Det finnes diktere som lytter til ordene. Som smaker på dem. Det finnes diktere som liker å berøre, å beføle ordenes kropp. Selv var han på den tiden ikke ennå dikter, han hadde ikke øyne for annet enn malerkunstnens linjer og farger.
Så hvis han forteller denne historien, må han først si at han den dagen drømte om en malerkunst som bare skulle male ord? Men han kan også hevde at det var fra den dagen han forsto at et ord er noe man kan se, og at hele verdens sjel kan komme til syne i det, slik at det egentlig også er fra den dagen han virkelig valgte å bli dikter.»

Bernard-Henri Levy: Baudelaires siste dager

Sist jeg var i mitt faste antikvariat, Oslo Nye Antikvariat i Majorstuveien (les om det her), fant jeg denne boken av Levy, om Baudelaire. Det var et av disse lykkelige tilfellene da en bok nærmest havner i hendene på meg av egen vilje, da en bok finner frem til meg og ikke omvendt (har du opplevd det?), og jeg styrkes ytterligere i min tro på at det ikke finnes tilfeldigheter her i verden og at skjebnen har en mening med alt, eller i hvert fall det meste.
Baudelaires siste dager er et dypdeborende portrett i skjønnlitterær form av en stor kunstner i oppløsning, fremstilt av en ikke mindre stor kunstner; Levy var en av 1900-tallets mest toneangivende franske filosofer, samfunnsdebattanter og forfattere, og Baudelaires siste dager var en av de mest leste og omtalte franske romaner på slutten av 1980-tallet. I norsk oversettelse av Bente Christensen er den en bok jeg har vanskelig for å legge fra meg når jeg først har åpnet den (noe som igjen vil si at den ligger øverst på prioriteringslisten, sammen med Orhan Pamuks Snø, blant alle de bøkene jeg prøver å lese på en gang akkurat nå). Den består ikke bare den store testen (det at jeg ikke klarer å legge den fra meg), det er også en bok av den typen som gjør meg som leser så glad fordi jeg leser noe jeg ikke har lest før, som ikke har vært sagt på akkurat den måten, som ikke har vært sett med akkurat det blikket, som ikke har gitt meg akkurat de rislingene i sjelen over språkets og ordenes uendelige muligheter og gleder. Egentlig kjenner jeg hverken Baudelaire eller hans hovedverk Les fleurs du mal (Det vondes blomar på norsk), men akkurat det spiller mindre rolle. Når jeg er ferdig med denne boken, vil jeg kjenne ham.