Passe tempo

Når jeg ser på en del andre bokblogger rundt omkring, virker det som om noen lider av en slags lese-bulimi. Enkelte opererer med et antall leste bøker i løpet av en viss periode som jeg ikke engang skjønner er praktisk mulig, hvis disse bloggerne da ikke har all sin tid til rådighet for å lese, noe få eller ingen trolig har. Kvantitet må være et mål i seg selv for disse leserne, og/eller de lar seg stresse av all den litteraturen som finnes der ute, som de bare må ha med seg.
Selv slo jeg i mars i år, i DISSE innleggene, til orde for et slow reading-prinsipp (som det viste seg at jeg ikke var alene om å finne på), og det har jeg fulgt siden. At det er enormt mange flere bøker i verden enn jeg kan rekke å lese, stresser ikke meg. Jeg lar meg heller ikke affisere av vår tids intense markedsføring av bøker. Jeg forbeholder meg retten til suverent å avgjøre hva jeg skal eller må lese. Som det fremgår av listen over bøker jeg har lest i 2008 (til venstre), har jeg lest i gjennomsnitt ca. to bøker i måneden. Det er et passe tempo for meg, og det har gitt seg selv. I perioder leser jeg ganske intenst, i andre perioder får jeg knapt lest i det hele tatt, alt avhengig av arbeidsmengde og hva jeg ellers har å bruke tiden på. Med lesing mener jeg i dette tilfellet det jeg kaller «lystlesing». Jeg leser selvfølgelig en del i forbindelse med jobben som forfatter og oversetter også, men det er noe annet. Men alt i alt: Å lese er en form for lykke.

Slow reading.

I innlegget nedenfor slo jeg til lyd for en ”slow reading”-bevegelse, en slags litterær pendant til ”slow food”-bevegelsen. Det var en god idé syntes jeg, så god faktisk, at da jeg hadde postet innlegget, slo det meg at det sikkert var noen som hadde tenkt på det før. En rask gugling viste at det stemte. Det var visstnok selveste Nietzsche som lanserte begrepet første gang, og det er massevis av ressurser om «slow reading» på nettet, bl.a. i DENNE Wikipedia-artikkelen og i DENNE bloggen. HER er en blogg om å gjøre ting langsomt i sin alminnelighet. Og HER kan du se en svensk bok om temaet.

Mer om Ole Robert Sunde.

Egentlig skulle jeg bare skrive en kommentar til kommentarene til innlegget under, om Ole Robert Sunde, men kommentaren ble så lang at jeg like gjerne gjør et innlegg av den i stedet.

Altså Sunde: Jeg vet jo at Sunde har ord på seg for å være sær og utilgjengelig, og det blir bekreftet i kommentarene til forrige innlegg. Grunnen til at jeg likevel har gitt meg i kast med ham, om enn "bare" essayene og ikke romanene hans, er for det første at jeg ser ham på alle Gyldendal-sammenkomster, at han jo er en betydelig størrelse i norsk samtidslitteratur (jfr. Gyldendal-prisen som han nylig fikk) og at jeg rett og slett er blitt nysgjerrig på ham. Dessuten tiltrekkes jeg av det sære. Det jeg lurer på når det gjelder Sunde, er om hans måte å uttrykke seg på er noe veldig tilgjort eller om det er naturlig for ham. Ikke fordi det er så veldig interessant, egentlig, for det slår meg mens jeg skriver at all kunstnerisk stil vel egentlig er en kombinasjon av de to. Men også at "tilgjort" kan oppfattes på to måter, en negativ og en positiv. Negativ når den er kunstlet og spekulativ, positiv når den er vokst frem som en naturlig ytringsform for det talentet som har skapt den.

Jeg vet ikke hva som er hva når det gjelder Sunde. Men det jeg vet, enten det er Sunde eller Joyce eller Bernhard eller andre som er gjerrige med tegnsettingen og med å dele teksten inn i perioder, er at det krever mye av en leser å trenge inn i tekstene deres. Vanligvis er vi jo vant til å lese i en jevn strøm, men med tekster som vi snakker om her, stopper det helt opp, og vi må finne en annen og uvant rytme i lesingen. Det kan føles som når man kjører sparkstøtting og det går fint unna, og så kommer man plutselig til et sted hvor det er strødd. Man må nærmest dechiffrere teksten, studere den ord for ord, for i det hele tatt å skjønne hva som står.

Noen ganger irriterer man seg bare og slutter å lese, men min erfaring er at slike tekster ofte kan gi mye, hvis man bare tar seg bryet med å gå inn i dem. Kanskje noen burde starte en "slow reading"-bevegelse, tilsvarende den italienske "slow food"-bevegelsen?
Nå begir jeg meg kanskje ut på tynn is, men er det muligens sånn at det litterære bloggmiljøet er litt opptatt av å få lest så mye som mulig så fort som mulig? Det slår meg i hvert fall når det gjelder en del av den norske samtidslitteraturen jeg stadig utforsker, at mange av bøkene er svært raske å komme igjennom.

Men unntakene finnes altså. Som Sunde.