Bakerapport

Ikke noe galt å si om havrebrødet, men det kunne gjerne vært grovere etter min smak.


Havrebrød er bakt, og det ble fint, på mer enn én måte. Selve baksten var vellykket, men jeg hadde ventet meg et grovere brød. Men når jeg ser på ingrediensene, kunne det jo ikke bli særlig grovt med den sterke dominansen av hvetemel. Dette kommer jeg til å justere neste gang. Nå var det både smaksmessig og konsistensmessig for likt loffen jeg bakte først. Både loffen og havrebrødet hang godt sammen uten å være tunge. Havrebrødet var også like fint når det ble tint opp igjen etter frysing. Ikke det jeg vil karakterisere som et spennende brød, men et greit og anvendelig hverdagsbrød på grunn av form og konsistens. For eksempel må det egne seg godt til matpakke.

Som tidligere nevnt har Schakenda et kapittel om pizza, og nå på lørdag prøvde jeg hans hvite pizzasaus (rømme, hvitløk, oregano, salt og pepper). Jeg har selvsagt brukt rømmedressing til pizza, men aldri hatt rømme på pizzaen. Men det ble fantastisk godt! Bare så det er nevnt.





Etter å ha prøvd to av Schakendas oppskrifter, fant jeg frem en annen bakebok jeg kjøpte for noen år siden, men som jeg aldri har prøvd, nemlig 100 smakfulle brød av Paul Hollywood. Paradoksalt nok, for det var neppe Schakendas mening å få leseren til å søke etter mer spennende brød i andres bøker. Men Schakenda skal selvfølgelig få flere sjanser. Er det dessuten ikke ofte slik med kokebøker, at man bare finner noen få gode oppskrifter i hver? At man må plukke litt her og der? Det er i hvert fall min erfaring.

Tiden det tar

Som nylig nevnt kjøpte jeg forleden to kokebøker, Camilla Jensens Bønner og linser (omtalt et par innlegg nedenfor) og Morten Schakendas bakebok, som visstnok er kåret til årets kokebok. I går var tiden inne for å prøve den sistnevnte. Valget falt på havrebrød. Men en av ingrediensene var "ferdig hevet loffdeig". Jeg måtte med andre ord bake loff før jeg kunne bake havrebrød! Makan. Men greit nok, jeg bakte loff, og satte tilstrekkelig av loffdeigen i kjøleskapet til bruk i havrebrøddeigen i dag. Men Schakenda kunne vel gitt leserne en oppskrift på bare litt loffdeig siden han anbefaler dette brukt i andre oppskrifter? Jeg kan sikkert klare å regne ut det selv, men likevel.







Fersk, egenprodusert loff.





Uansett var det greit nok å begynne å bake loff, og loffene ble både fine og gode. Havrebrødbakeprosessen er i skrivende stund allerede i gang. I denne boken tar baking tid, til dels mye tid. Schakenda kaller tid for "den hemmelige ingrediensen" og forklarer hvorfor. Han kunne kanskje vært enda mer detaljert i forklaringene her og der -når han f.eks. sier "avkjøl brødene på rist" vil en amatør kanskje ikke skjønne om brødene da først skal tas ut av formene eller ikke. Selv har jeg bakt nok til å vite at det skal de. Men ut fra det inntrykket jeg har dannet meg så langt, er boken både inspirerende og meget tilgjengelig skrevet. Boken har oppskrifter på et rikt utvalg av bakervarer fra brød til boller, wienerbrød, skoleboller, croissanter, briocher, focaccia og pizza. En egen "sandwich-skule" er det også (som får tennene til å løpe i vann), og sannelig også noen middagsretter som Schakenda bruker restvarmen i de avanserte vedfyrte bakerovnene sine til, men som selvsagt lar seg lage like greit i vanlig ovn.
Det hele er meget lekkert fotografert av Pål Rødahl (som hvis jeg ikke husker feil var en av dem som var med og startet Fotogalleriet i Oslo i sin tid?).

Det eneste jeg så absolutt misliker med denne boken, er det malplasserte kjendisinnslaget, blant annet et forord av Leif Ove Andsnes. Ikke noe galt med Andsnes, snarere tvert imot, han har bare ingenting i denne boken å gjøre. Schakenda burde hatt såpass tillit til seg selv og sitt eget prosjekt at han hadde spart boken for kjendisvenn-jåleri av denne typen. Innslaget med Ingrid Espelid Hovig stiller i samme kategori, siden hun bare opptrer som kjendis og ikke tilfører boken noe faglig. Da er presentasjonene av lokale bønder og matprodusenter atskillig mer velvalgte og med til å gi boken karakter.
Og for å gjøre oss ferdig med det negative: Som norske sakprosabøker flest mangler boken register. Hva er det med norske forlagsredaktører? Vet de ikke hva register er, eller synes de det er feigt å finne lettvint frem til ønsket sted i en bok ved hjelp av dette fremragende hjelpemiddelet? I en bok som dette burde register vært en selvfølge.

Men nå må jeg ned på kjøkkenet og fortsette bakeprosessen.