Ord for dagen

My library is an archive of longings.

Susan Sontag, As Consciousness is Harnessed to Flesh: Journals and Notebooks, 1964-1980

(Kanskje mange kan si det samme? Kanskje jeg også?)

Ord for dagen

"Writing is a beautiful act. It is making something that will give pleasure to others later."

Susan Sontag: Reborn. Early diaries 1947-1964

Fra det ene til det andre ...

"Just as I was once terrifiedly and neurotically religious and thought I should one day become a Catholic, so now I feel that I have lesbian tendencies ..."
Susan Sontag: Reborn. Early diaries 1947-1963. Hamish Hamilton, London 2008.


To bøker av Susan Sontag i posten i dag, fra amazon.co.uk: Reborn. Early diaries 1947-1963 og Against Interpretation and Other Essays.

Leserapport

Jeg er veldig fornøyd med at jeg har fått en aktiv begynnelse på leseåret 2009. I går avsluttet jeg Susan Sontags roman Mannen som elsket vulkaner. Skjønnlitteratur er ikke det Sontag er mest kjent for, men hun imponerer meg også på dette området.
«En roman som både utfordrer intellektuelt og behager estetisk. En roman om en svunnen tid, som insisterer på å være fra det tyvende århundre,» som det står på innbretten.

Romanen foregår på slutten av 1700-tallet og er basert på reelle personer og hendelser; den britiske ambassadøren i Napoli (Kongeriket De to Sicilier), Sir William Hamilton - skjønnånd og lidenskapelig samler - hans andre kone Emma og den engelske sjøkrigshelten Lord Nelson.
Om persongalleriet sier Sontag: «Min Il Cavaliere er Sir William Hamiltons dobbeltgjenger. I boken er han en oppdiktet person, på hvis vegne jeg har tatt meg de friheter som har passet hans natur, slik jeg har gjort det med de andre historiske personene som fremstår med sine virkelige navn. Jeg er takknemlig for de mange moderne historiske verk og biografier så vel som memoarer og brev fra denne perioden, som har gitt meg stimulans og informasjon.»

Litt morsomt for en norsk leser er at den norske diplomaten Fritz Wedel Jarlsbergs oldefar også var ambassadør i Napoli, og at hans bestefar var offiser der, slik det fremgår av DETTE tidligere innlegget.

Nå vel, Sontags roman er så visst ingen støvtørr historisk beretning. Hennes personskildringer er strålende, skarpe og tidløse, og hennes tanker rundt og synspunkter på for eksempel det å samle, kunne like gjerne vært en filosofisk avhandling. En praktfull, overveldende bok.

Samtidig leser jeg videre i Eat Pray Love, som jeg skrev om HER. Gilbert har nå lagt Italia bak seg og tatt opphold i en ashram i India for å finne seg selv, skjønt på jakt etter seg selv er hun jo hele tiden, men i India skal hun til kjernen. Jeg må innrømme at jeg holdt på å falle av lasset her, under Italia-oppholdet hadde hun blikket like mye rettet utover som innover, mens i India blir hun nokså navlebeskuende. Men samtidig skildrer hun det hele så godt, og ikke minst morsomt, at jeg har bestemt meg for å holde ut. Jeg må bare bruke litt tid på henne.

Etter Sontag var jeg klar for noe nytt. Hva skulle det være? Faktisk mens jeg satt og grublet litt over dette i formiddag, ploppet det inn en kommentar på DETTE tidligere innlegget, fra selveste Edmund Austigard. Det avgjorde saken - jeg fant straks frem hans debutroman Krinsereglane fra 2005, som jeg har hatt liggende ulest en stund, og leste de første sidene stående ved kjøkkenbenken mens jeg tinte en ciabatta til lunsj (det gjelder å utnytte ledige øyeblikk, ikke sant).

Listig

Susan Sontag skriver som sagt mye om samlere og om det å samle i sin roman Mannen som elsket vulkaner, som jeg leser nå. Jeg mener å ha registrert i bloggmiljøet en viss forkjærlighet for lister, og Sontag tar også for seg dette:

«Samlere er uforbederlige listemakere, og alle mennesker som liker å sette opp lister, er faktiske eller potensielle samlere.
[...]
Listen er i seg selv en samling, en sublimert samling. Man trenger ikke nødvendigvis å eie tingene selv. Å vite er å ha (heldig for dem som ikke har så mye å rutte med). Det er allerede en fordring, en måte å eie dem på, å tenke på dem i en slik form, i form av en liste: Det innebærer å sette pris på dem, rangere dem, si at de er verd å huske på eller ønske seg.

Det man liker: ens fem yndlingsblomster, kryddere, filmer, biler, dikt, hoteller, navn, hunder, oppfinnelser, romerske keisere, romaner, skuespillere, restauranter, malerier, edelstener, byer, venner, museer, tennisspillere ... bare fem. Eller ti ... eller tyve ... eller hundre. For midtveis gjennom hva det nå er for et tall man har bestemt seg for, så ønsker man alltid at man hadde et større tall å boltre seg i. Man har glemt at det var så mange ting man likte.

Hva man har gjort: alle man har gått til sengs med, alle stater man har vært i, land man har besøkt, hus eller leiligheter man har bodd i, skoler man har gått på, bilder man har eid, kjæledyr man har vært glad i, jobber man har hatt, Shakespeare-stykker man har sett ...

Hva verden har i seg: navnene på Mozarts sytten operaer eller kongene og dronningene av England eller hovedstedene i Amerikas femti stater ... Selv det å sette opp slike lister er et uttrykk for begjær: begjæret etter å vite, å se arrangert, å lære utenat.

Hva man faktisk eier: alle CD-ene, vinflaskene, førsteutgavene, de gamle fotografiene man har kjøpt på auksjon - slike lister gjør kanskje ikke mer ennå bekrefte det faktum at man har lyst til å tilegne seg ting, bortsett fra når det man har kjøpt, er i fare.»

Av en boksamlers bekjennelser

Her, i hylla for irsk litteratur, står den brukte og den innpakkede, nye utgaven av Becketts Watt, noveller, tekster side om side.


Hovedpersonen i Susan Sontags roman Mannen som elsket vulkaner, er en samler, og Sontag skriver mye om det å samle. Blant annet sier hun:

«De virkelig store samlingene er uhyre omfattende, ikke komplette. Ukomplett: motivert av ønsket om å bli komplett. Det finnes alltid én til. Og selv om du skulle ha alt - hva det nå måtte være - så ønsker du deg kanskje et bedre eksemplar (versjon, utgave) av det du har, eller, med masseproduserte ting (keramikk, bøker, kulturgjenstander), ganske enkelt én ekstra, i tilfelle den du eier blir mistet eller stjålet eller knust eller ødelagt. En sikkerhetskopi. En skyggesamling.»

Når det gjelder bøker må si at jeg har mer enn nok med å skaffe meg ett eksemplar, om jeg ikke skal ha et i reserve også. For noen bøkers vedkommende er jeg riktig nok på jakt etter et penere eksemplar, men i ett enkeltstående tilfelle har jeg faktisk en reservebok stående. Det gjelder Lanterne-utgaven av Becketts Watt, noveller, tekster som kom i 1976. Jeg skjønte fort at det var en bok jeg kom til å lese mye i, og svakheten med paperbacks med svart omslag er at særlig ryggen blir stygg og sprukken av lesing, dvs av at boken blir åpnet. Den svarte serie er et godt eksempel. Og det gjelder også nevnte bok av Beckett. Derfor anskaffet jeg meg et eksemplar til, som jeg pakket inn, og som jeg har hatt stående - innpakket - i hylla siden. Boka har aldri vært pakket opp. Dette er over tredve år siden, og limbåndet som holder gråpapiret sammen, har begynt å gå i oppløsning. Kanskje den ubrukte boka får antikvarisk verdi en gang? Jeg tror i hvert fall sikkert at den kommer til nytte og glede en gang. Selv kommer jeg nok til å klare meg bra med den slitte, velbrukte utgaven jeg har, for det er jo der jeg har alle understrekningene og andre kjære spor etter min egen lesing.

Men et lite anfall av samlegalskap var det, den gangen for over tredve år siden. Skjønt, som Sontag også sier: "En som nøler, som spør: Trenger jeg egentlig denne? Er denne virkelig nødvendig? er ingen samler. En samling er alltid mer enn nødvendig."

For øvrig samler jeg også på sitater ...

På loppemarked

Blåhvitt fat med ukjent datering, 47 cm langt, Villeroy & Boch, kjøpt på loppemarkedet på Strasse des 17. Juni i Berlin september 2008.

«Det er inngangen til et loppemarked. Koster ingenting. Gratis adgang. Ustelte mennesker. Utspekulerte, finner på gale streker. Hvorfor gå inn? Hva venter du å få se? Jeg ser hele tiden. Jeg undersøker hva som finnes i verden. Hva som er igjen. Hva som er kastet. Hva som ikke lenger faller i smak. Hva som måtte ofres. Hva ett menneske trodde kanskje kunne interessere et annet. Men det er tøv. Hvis det finnes der, her, har noen allerede gått igjennom det. Men det kan være noe verdifullt der. Ikke akkurat verdifullt. Men noe jeg ville ha lyst på. Ville ha lyst til å redde. Noe som taler til meg. Til lengslene mine. Taler til, taler om. Åh ...

Hvorfor gå inn? Har du så mye tid til overs? Du vil se. Du vil vandre rundt. Du vil glemme hva klokken er. Det tar alltid lengre tid enn du tror. Så kommer du for sent. Du vil bli sint på deg selv. Du vil få lyst til å bli værende. Du vil bli fristet. Du vil bli frastøtt. Tingene er skitne. Noen er ødelagte. Dårlig lappet sammen, kanskje ikke lappet i det hele tatt. De vil fortelle meg om lidenskaper, pasjoner jeg ikke behøver å vite om. Behøver. Å, nei. Ikke noe av dette behøver jeg. Noe vil jeg kjærtegne med blikket. Noe må jeg løfte opp, føle på. Mens jeg blir betraktet, på ekspertvis, av selgeren. Jeg er ingen tyv. Mest sannsynlig, jeg er ingen kjøper

Hvorfor gå inn? Bare for å leke. En gjenkjennelseslek. For å vite hva, og for å vite hvor mye det var, hvor mye det burde ha vært, hvor mye det kommer til å bli. Men kanskje ikke for å kjøpslå, prute, ikke for å bli eier av. Bare for å se. Bare for å vandre omkring. Jeg føler meg lett til sinns. Jeg tenker ikke på noe spesielt. [...]

Hvorfor gå inn? Er det nok allerede? Kanskje finner jeg ut at det ikke er her. Hva det enn er - ofte er jeg ikke sikker - kan jeg legge det tilbake på bordet. Et inderlig ønske viser veien. Jeg forteller meg selv det jeg gjerne vil høre. Jo, det er nok.
Jeg går inn.»

Susan Sontag: Mannen som elsket vulkaner. Roman, Cappelen 1993. Oversatt av Ingrid Haug.







Spareku i støpejern, ukjent datering, 21 cm høy, kjøpt på loppemarkedet på Strasse des 17. Juni i Berlin september 2008. (Kua har sprekk på ryggen, og juret kan tas av for tømming.)

Litt turistinformasjon: Strasse des 17. Juni er forlengelsen av Unter den Linden i retning Charlottenburg. Loppemarkedet ligger ved Tiergarten stasjon og er et av de eldste, største og mest etablerte i Berlin, med priser og vareutvalg deretter. Her må man være ganske bevisst og kunne prute for å gjøre gode kjøp. Går man over Charlottenburger Brücke, fortsetter markedet med en avdeling for kunst og kunsthåndverk (med mye nye ting av små produsenter; klær, hodeplagg etc) som er verd å ta en titt på.