Hukommelsens irrganger (2)

I innlegget «Hukommelsens irrganger» (fire innlegg nedenfor) omtalte jeg Bernhard Schlinks roman Høytleseren (Der Vorleser), som nå er filmatisert, og som jeg hadde glemt at jeg hadde lest, inntil en omtale av filmen i Aftenposten allerede dagen etter satte hukommelsen på gli. Og når hukommelsen først hadde kommet på gli, husket jeg denne boken som en stor leseopplevelse. Jo da, jeg er klar over at mange vil se en selvmotsigelse her, men dem om det. Jeg fastholder uansett at den var en stor leseopplevelse da jeg leste den for over ti år siden. Det gjelder imidlertid tydeligvis ikke for alle, så jeg dro på biblioteket i dag for å ta et gjensyn med den. Vel tilbake ved skrivebordet slår jeg opp på en tilfeldig side og leser følgende:

«Hvorfor blir jeg så trist når jeg tenker tilbake på denne tiden? Er det lengselen etter tapt lykke – og lykkelig var jeg i de følgende uker, da jeg virkelig arbeidet som en gal og stod til eksamen, og vi elsket med hverandre som om ingenting annet betød noe her på jorden. Er det kunnskapen om det som kom etterpå, og at det bare var noe som allerede var der, som siden kom frem i lyset?

Hvorfor? Hvorfor slår det som var vakkert for oss, sprekker fordi det gjemte avskyelige sannheter? Hvorfor forbitres erindringen om lykkelige år sammen, når det viser seg at den andre i alle disse årene hadde en elsker? Fordi man ikke kan være lykkelig i en slik situasjon? Men man var jo lykkelig! Mange ganger er en smertefull slutt allerede nok til at erindringen blir utro mot lykken. Fordi lykke kun er ekte når den varer i all evighet? Fordi bare det kan ende i smerte som allerede i utgangspunktet har vært smertefull, skjønt ubevisst og uerkjent? Men hva er en ubevisst og uerkjent smerte?»

(Oversatt av Torodd Lien)

Er ikke dette vakkert? Er ikke dette god litteratur? (Og bekrefter ikke dette min litterære hovedteori om at all litteratur dypest sett handler om kjærlighet?) Jo.

Hukommelsens irrganger

I Dipsolitteratens siste quiz (HER) var jeg helt utenfor. Og jeg som trodde jeg hadde litt oversikt i hvert fall. Etter en del nokså hodeløs gjettevirksomhet måtte jeg bare gi opp. Jeg skal ikke påstå at det ødela kvelden for meg, og at jeg gikk til sengs i formørket sinnstilstand, men noe bortimot.

Boken det dreide seg om, viste det seg, var Høytleseren av Bernhard Schlink. Som sagt fullstendig ukjent for meg, bortsett fra at jeg hadde registrert at det var en bok som het det, formodentlig fra bokklubbbrosjyrer og lignende.

Helt ubegripelig, den burde tydeligvis være kjent nok - se bare hva Wikipedia skriver: «In 1995 he published The Reader (Der Vorleser), a partly autobiographical novel about a teenager who has an affair with a woman in her thirties who suddenly vanishes but whom he meets again as a law student when visiting a trial about war crimes. The book became a bestseller both in Germany and the United States and was translated into 39 languages. It was the first German book to reach the number one position in the New York Times bestseller list. In 1997 it won the Hans Fallada Prize, an Italian literary award, and the Prix Laure Bataillon for works translated into French. In 1999 it was awarded the "WELT - Literaturpreis" of the newspaper Die Welt.» (Hele Wikipedia-artikkelen om Schlink finnes HER.)

Og denne boken hadde jeg altså ikke peiling på. Eller? For hva skuer mitt øye på førstesiden av Kulturdelen da jeg åpner Aftenposten neste morgen, om ikke annet enn bilde fra og omtale av filmatiseringen av boken, med Kate Winslet i den kvinnelige hovedrollen. Jeg hadde ikke hørt om filmen før heller, må jeg åpent innrømme.
Men - billedteksten åpnet hukommelsen da jeg så at det dreide seg om en ung manns forhold til en eldre kvinne. Han er 15, hun 36 da de treffer hverandre før krigen. De har et forhold, men forbindelsen opphører. Som jusstudent etter krigen møter han henne igjen som anklaget i en krigsforbrytersak. Visst har jeg lest denne boken! Det må ha vært da den kom på norsk i 1997. Jeg husker den til og med som en stor leseopplevelse, selv om utsnittet som var gjengitt i quizen, var borte fra hukommelsen og sa meg ingenting. Men nå skal boken anskaffes og leses igjen.