Leselykken tilbake

Som tidligere nevnt har jeg lenge slitt litt med leseinspirasjonen. På listen til venstre over hva jeg leser, står Janoschs selvbiografiske roman, som er interessant nok, bevares, men tysk er ikke så tilgjengelig for meg at jeg kan lese det helt fritt og utvungent, og Austigard sliter jeg med, som tidligere nevnt. (Pussig: En person i min umiddelbare nærhet hadde motsatt opplevelse av Austigards bøker, nemlig at den første (Krinsereglane) gikk lett, mens den andre var treg å komme gjennom.)

Nå vel - jeg har savnet den virkelig lystbetonte lesingen. Nå har jeg hatt ganske mye å gjøre i det siste, så jeg har ikke gått helhjertet inn for å finne noe. Men som så ofte ellers, har bøkene kommet til meg. For noen dager siden leste jeg DENNE anmeldelsen i Dagbladet, og det er klart at en så panegyrisk omtale pirrer ens nysgjerrighet. I hvert fall min. Egentlig har jeg sluttet å lese krim, men det er litt dumt med sånne kategoriske prinsipper, i hvert fall fant jeg ut at jeg skulle fravike det i dette tilfellet.
Og så var det omtalen av Nicolai Houm, referert til i innlegget nedenfor, som i like stor grad pirret min nysgjerrighet på denne forfatteren.

Følgen var at jeg tok turen til biblioteket i går. Hverken Claudels eller Houms siste var riktig nok kommet dit ennå, derfor begynte jeg med begynnelsen - Grå sjeler av Claudel og Knekk nakken, min venn av Houm.

Jeg var litt spent da jeg satte meg til med dem i går kveld, men det var full klaff fra omtrent første setning med begge. Leselykken tilbake!
Som et lite innlegg i den pågående debatten her i bloggen kan jeg nevne at handlingen i begge foregår langt utenfor granskauen, henholdsvis i en fransk småby og et fiktivt, krigsherjet land på Balkan.

Så nå er påskelektyren sikret - og jeg leser til og med krim, som seg hør og bør, men vel å merke ikke av det mest markskrikerske slaget.

Ut av skogen

I DETTE innlegget skrev jeg litt om min oppfatning av nyere norsk skjønnlitteratur, i forbindelse med lesingen av Marta Norheims Røff guide til samtidslitteraturen. Jeg sa blant annet:

«Det første som slår meg etter å ha lest denne røffe guiden til samtidslitteraturen, er at det er utrolig mye norsk samtidslitteratur jeg ikke får lyst til å lese. Dermed får jeg bekreftet et inntrykk jeg allerede hadde fra før, nemlig at den norske samtidslitteraturen stort sett handler om navlebeskuende særinger i by og bygd i steinrøysa Norge.
Hvis handlingen i boka foregår i en by, skal det være dop, banning og puling, og det hele skal være veldig trist og problematisk og minne mest mulig om en Wam og Vennerød-film. Hvis handlingen i boka foregår i en bygd, skal ingrediensene være nøyaktig de samme, bare med en del bilkjøring i tillegg, fortrinnsvis med gamle volvoer.

Slik jeg oppfatter norsk samtidslitteratur etter denne gjennomgangen, er den mer eller mindre kjemisk fri for enhver påvirkning fra de store kulturelle sammenhenger i verden utenfor steinrøysa. Her er ikke snev av europeisk åndstradisjon, historie, kunnskap eller åndelig utsyn. Eller av store følelser.»

I helgens nummer av bokmagasinet i Klassekampen leser jeg følgende i Silje Bekengs omtale av Nicolai Houm: Alle barn er laget av ild. Noveller, Tiden Norsk Forlag 2009:

”Houm er ikke redd for å krysse landegrenser eller la historiene behandler internasjonale spørsmål eller personer. Det virker kanskje ikke som noen big deal, men jeg ser dette altfor sjeldent hos unge, norske forfattere. Her er vi oppvokst med de beste muligheter for en bred, internasjonal forståelseshorisont, får utvekslingstilbudene kastet etter oss, reiser verden rundt og får inntrykk fra dette, men skriver likevel helst om ensomme, dysfunksjonelle menn som hogger ved og møter dyr ute i skogen. Denne tilsynelatende motstanden mot å trekke på erfaringer fra en større verden enn tre mål skog gjør for ofte lesningen av ung norsk skjønnlitteratur mindre interessant.”

Alltid godt å høre at det finnes andre som er enige med en (i parentes bemerket: Bekeng gjør oppmerksom på at hun generaliserer. Det gjør jeg også. Men vi mener antagelig begge at dette "innestengte" i norsk litteratur er såpass mye til stede at det setter sitt preg).

Houm er altså et av unntakene. Jeg ble nysgjerrig på denne forfatteren. HER er det som står om ham på forlagets hjemmeside.