Verdens langsomste leser (eller lesningens lykksalighet)

"Av og til tenker jeg at jeg er verdens langsomste leser [...] Jeg sitter (eller ligger - faktisk har jeg også begynt å å og stå, alt for avvekslingens skyld) og leser, og plutselig skyter en setning meg ut i verdensrommet, og så sitter jeg der og tenker på noe interessant en fire minutters tid, før jeg er tilbake i boka, og neste setning sender meg ut på vandring igjen. Der kan tenke dere selv. En garvet leser som John Sutherland snakker i sin nye bok om en slags normal lesetid for romaner på cirka tre timer. Tre timer! Da er jeg ikke kommet til side femti engang. Det er kanskje en grunn til at det ikke ble så mange Dickens på meg (ærlig talt: ble det noen?) og at jeg ikke strakk det lenger i Dostojevskij-land enn til Idioten og Forbrytelse og straff (og gjentatte ganger abortert lesning av Brødrene Karamasov).
Idioten på tre timer, vel, det er en vakker tanke. At å lese en roman tidsmessig er som å gå på kino, i teateret, på konsert - eller på fotballkamp, for den saks skyld. Men kanskje er den langsomme og ukonsentrerte lesningen en - tror jeg - produktiv yrkessykdom? Jeg ser det i den nye boka til Nick Hornby. Også han leser temmelig langsomt. Og ofte uhyre samvittighetsfullt. Man leser ikke bare det man leser. Man assosierer, forviller seg inn på sidespor, får ideer til ting man vil skrive, eller gjøre, eller burde gjøre, eller man forstår plutselig hvorfor det gikk så forferdelig galt med de menneskene på den festen man var på sist lørdag, og så er man blitt ukonsentret og feilleser litt, og feillesningen skaper nye ideer, og så videre."

Tor Eystein Øverås: "Lesning i hastighetens tidsalder" i Livet! Litteraturen! (2009)
Opprinnelig publisert i Klassekampen 2. desember 2006.
Bøkene Øverås omtaler er John Sutherland: How to Read a Novel. A User's Guide og Nick Hornby: The Complete Polysyllabic Spree.

Å, som jeg kjenner meg igjen i dette. I "gjentatte ganger abortert lesning av Brødrene Karamasov", for eksempel (jeg har aldri kommet gjennom den første boka engang). Men også den langsomme lesningen, alle sidesporene, alle tankene og ideene og assosiasjonene som dukker opp, alle understrekningene som må gjøres, famlingen etter kladdeblokken jeg alltid har for hånden for å notere det som dukker opp, ord og formuleringer jeg kan bruke i en oversettelse jeg holder på med, ting jeg skal huske, bøker jeg må sjekke ... Lesning som læring, inspirasjon, opplevelse ... For en lykke!

Leserapport i romjula

Like før jul var jeg ferdig med å lese Laxness’ Verdens lys -- en fantastisk bok -- og plutselig visste jeg ikke hva jeg skulle gå i gang med. En paradoksal situasjon, i og med at man stadig føler at det er så mye man skulle ha lest. Men plutselig oppstår det et slags tomrom. Jeg gikk på biblioteket og plukket med meg følgende fra hylla for nye bøker: Tor Eystein Øverås: Livet! Litteraturen!, Arne Ruste: Piken i bakspeilet, Kurt Johannessen: Hendinga og Ellisiv Lindkvist: Alt jeg skriver er sant. Dagen etter dro jeg tilbake til biblioteket og lånte Den vertikale reisen og Kortfattet innføring i den bærbare litteraturen av Enrique Vila-Matas, som ble anbefalt av en annen blogger, Dipsolitteraten hvis jeg ikke husker feil.

Tor Eystein Øverås’ bok består av 56 artikler hvor forfatteren «søker å nærme seg livet gjennom litteraturen og litteraturen gjennom livet ved å lese Orhan Pamuk, J.M. Coetzee, P.O. Enquist, Virginia Woolf og mange andre» ifølge baksideteksten. Mange av disse artiklene har stått i Klassekampen.
Øverås skriver usedvanlig godt og tilgjengelig. En herlig bok, rett og slett, for alle leseglade mennesker. Øverås skriver underholdende og personlig og formidler både litteraturglede og -kunnskap.

Arne Rustes bok har jeg bare bladd i foreløpig. Johannessen lånte jeg fordi jeg nylig så noe av ham i et tidsskrift -- var det siste nummer av Vagant? Men Hendinga fenget meg ikke, så den la jeg raskt fra meg.

Ellisiv Lindkvists Alt jeg skriver er sant, derimot, likte jeg så godt at jeg fikk lyst til å lese den om igjen med en gang jeg var ferdig med den. Kortprosa er sjangeren. På en måte minner hun meg om Agnes Ravatn.

Når det gjelder Vila-Matas vekket ikke boka om den bærbare litteraturen noen umiddelbar begeistring hos meg, derimot gikk det bedre med Den vertikale reisen, så nå er jeg i gang med den.

Til jul fikk jeg Tomas Espedals Imot kunsten. Espedal er en av mine favoritter, og i denne boka har han utviklet sin særegne skrivestil ytterligere. Etter å ha lest litt synes jeg imidlertid at den lignet for mye på hans tidligere bøker hva tematikken angår. Det føltes veldig som å lese det samme, om enn på en litt annen måte. Derfor har den stoppet litt opp foreløpig, men jeg kommer så absolutt til å gi den en sjanse til, og får kanskje en annen opplevelse når jeg trenger ordentlig inn i den.