Lesetid.

Er det bare meg, eller har tropevarmen tatt pusten fra bloggerne? Jeg synes å ane en viss matthet rundt omkring i de bloggene jeg stadig er innom. Ikke at de er så mange, men samtlige virker preget av en viss passivitet.
Men sommeren er vel lesetid, er det ikke? Skjønt for lesende mennesker er vel hele året lesetid. For mitt eget vedkommende er det i hvert fall ikke tydelig avgrensede perioder av året som er mer lesetid enn andre.
Jeg har heller ikke en spesiell situasjon som jeg leser bedre i enn andre. Eller jo - hvis jeg setter meg ned for å lese skikkelig, må jeg ha en avslappet stilling. En god stol, eller helst liggende i sofaen. Og ro rundt meg.
Men i prinsippet kan jeg lese overalt og når som helst. Jeg kan også lese godt med mye aktivitet rundt meg, f.eks. på en fortauskafé. Lesingen kan være en måte å stenge omverdenen ute på, å finne et indre rom. Det trenger ikke være usosialt heller, for kanskje kommer man i prat med noen som deler ens litterære smak.
Man burde alltid ha en bok med seg. Selv har jeg alltid med meg en bok når jeg for eksempel skal sitte på et venterom, sånn at jeg slipper å sitte og bla i de triste bladene slike lokaler er utstyrt med.
Og en reise burde man jo ikke legge ut på uten lesestoff i lommen, slik at man har noe å gjøre i venteperioder og underveis.
”Flyplasslitteratur” er visst forresten et eget begrep. På flyplasser kjøper folk bøker som de ellers ikke ville kjøpt. Og leser dem, og legger dem kanskje fra seg eller kaster dem etterpå.
Selv skal jeg reise med ferge til Danmark i kveld. Fergeturer er drepende kjedelige, og jeg sørger alltid for å ha med noe å lese på.
Poenget er: Med en bok er man aldri alene. Man trenger aldri kjede seg. Man kan utnytte ventetid og dødperioder og opprettholde meningen i tilværelsen, nærmest uansett omgivelser. Boken trenger ikke batteri, tåler kulde og varme, er lett og grei å frakte med seg, sjenerer ikke andre, kan åpnes og lukkes på no time, koster ikke stort og er derfor ingen katastrofe å miste eller glemme. Og da har jeg ikke engang nevnt bokens virkelig store force, nemlig innholdet!
En kjær og nødvendig bestanddel av tilværelsen. Ikke minst om sommeren.

Gjenbruk.

Ofte når jeg står med en antikvarisk bok i hånden tenker jeg på at denne boken har noen eid før meg, sannsynligvis en person som nå er død. En gang var den en del av et annet hjem og et annet menneskes liv. Den er preget av vedkommendes bruk (eller ikke bruk), kanskje har den et navnetrekk som forteller meg hva vedkommende het, kanskje har den en hilsen som forteller noe om vedkommendes forhold til andre mennesker.
I det første bindet av Prousts På sporet av den tapte tid, som jeg nylig kjøpte i Oslo Nye Antikvariat, står det: «Kjæreste Håvard julen 1988 med glede over begynnelsen, fra din Hæge Rachel.»
Det er snart tyve år siden. Lever de fortsatt? Formodentlig ikke. Hva slags forbindelse var det mellom dem, og hva slags begynnelse er det snakk om? Forlovelse eller ekteskap? I så fall er tyve år ikke så lang tid, hvis de var unge den gangen. Men de er kanskje skilt, eller det var kanskje en ny begynnelse mellom to mennesker som ikke var helt unge, eller Håvard er død og Hæge Rachel er ikke blitt sittende med boligen og alle bøkene ... Formålsløse funderinger, egentlig.

En gang blir mine bøker kanskje også spredt for alle vinder. Jeg kan jo ikke ta dem med meg ... Selv om mange forhåpentligvis kommer til å havne hos mine etterkommere, er det snakk om slike mengder og til dels så spesielle og jobbrelaterte emner at antikvariater og loppemarkeder sikkert også kommer til å få sine rikelige andeler.
Når mennesker blir borte, avsjeles også stedet hvor de bodde og tingene de omga seg med. Men som vi vet, kan både ting og bøker plasseres i nye sammenhenger og få nytt liv. «Hver gang en bok skifter eier, hver gang noen lar blikket gli over sidene, vokser dens ånd og styrkes,» sier Carlos Ruiz Zafón i Vindens skygge.
Kanskje nettopp dét skjer med de tolv bindene med Proust, nå som de igjen har fått en identitet, i et nytt hjem, i en ny sammenheng, her hos meg?

Bok(jule)handel

Hvert år kombinerer jeg julesammenkomsten hos Gyldendal med julehandel i hovedstaden. En av de viktigste postene på programmet er bokkjøp hos Norli. Norlis bokhandel er min yndlingsbokhandel. Det er også stedet for «kontantsalget», en spesiell kasse hvor folk fra forlagsbransjen handler med personalrabatt. Før lå det i kjelleren, nå er det oppe i annen etasje, inne bak ordboksavdelingen. For å handle på det såkalte kontantsalget må du ha kjøpekort fra et forlag, noe som gir 40-25 % rabatt på bøker fra forlag tilknyttet Den norske forleggerforening. Og den rabatten er det jo absolutt verd å ta med seg.
I år hadde jeg som vanlig med meg en liste over bøker jeg skulle kjøpe som julegaver. «Boknissen» er et begrep i heimen, et lett gjennomskuelig psevdonym. Jeg kjøper til og med bøker i julegave til meg selv. Men hvilke bøker som sto på julegavelisten i år, kan jeg selvsagt ikke si her og nå, selv om hverken familie eller venner renner ned denne bloggen.
Men det er jo så mye som frister når man først befinner seg i et paradis som Norli. Annet bind av Montaignes essays måtte jeg absolutt ha, nå da Montaigne kommer på norsk. Første bind kjøpte jeg i fjor. Og så fant jeg en utgave av Homers Odysseen, en klassiker i ordets rette forstand, som hittil har manglet i min boksamling, og som jeg trenger nå da jeg skal lese Ulysses. I avdelingen for klassikere og litteraturvitenskap fant jeg også nyutgaven av Donaldismen, som jeg ikke leste første gang den kom ut på syttitallet. Og en svensk bok om mitt eget fag, Något att orda om, Tankar kring konsten att översätta. På et bord fant jeg en norsk bok om slang, også faglig relevant. Og en bok om rare ord fra hele verden. Kanskje ikke så veldig relevant ... men morsom. Avdelingen for svensk og dansk må jeg alltid innom. Resultatet i år ble en diktsamling av Ann Jäderlund og en av Klaus Høeck, en svensk og en dansk lyriker jeg først nylig er blitt oppmerksom på. Av og til må man ta noen sjanser.
Det ble en del bøker ... og en del penger. Men også mange gleder å se frem til. Har du lagt bøker under treet i år, eller skjemt bort deg selv litt i en velassortert bokhandel?

Illustrasjon: Anne Gutu

På skattejakt i Oslo Nye Antikvariat

Even Fen, innehaveren av Oslo Nye Antikvariat, hater data, men elsker bøker.

En bokhandel er én ting, men finnes det noe sted hvor en bokelsker og -samler føler seg mer vel enn i et velfylt antikvariat? Mitt faste antikvariat er Oslo Nye Antikvariat på hjørnet av Industrigata og Majorstuveien, ett kvartal opp fra Bogstadveien. Ganske unnselig, med noen bokkasser utenfor. Inne er det akkurat så fullstappet som det skal være i et antikvariat, et velordnet rot som gir ilinger nedover ryggen ved tanke på det man kan finne. For eksempel akkurat den boken, som man har lett så lenge etter, eller bøker man aldri har hørt om, men som fanger blikket og interessen, eller bøker som bare er rare eller pene eller hva det måtte være.
Mannen bak disken heter Even Fen, og bøkene finnes bare i hyllene og i hans hode, ikke på nettet. Det vil si at du kan finne bøker her som du ikke finner på antikvariat.net. Dessuten er prisene i Oslo Nye Antikvariat jevnt over lavere enn i mange andre Oslo-antikvariater.

Sist jeg var innom Oslo Nye Antikvariat, nå i desember, kjøpte jeg Kunderas Romankunsten (jeg samler på Kundera og manglet den), dessuten Langsomheten, en av Kunderas romaner som jeg ikke hadde hørt om engang. Så en pen utgave av Nabokovs Lolita, en moderne klassiker som hittil har manglet i min samling, og ikke minst Flukt av Graham Greene (som jeg også samler på), andre del av hans selvbiografi. Første del, Noe av et liv, hadde jeg fra før.

Vær klar over at i et antikvariat finner du også ofte ganske nye bøker, til en langt billigere penge enn i bokhandelen. Ta turen innom Oslo Nye Antikvariat du også. Datafri sone, men stappfullt av bøker.

Ord for dagen

"Den som elsker en bok vil aldri savne en trofast venn, en god rådgiver, en munter kamerat eller en virkelig trøster i nøden. "

Isaac Barrow

... bara med hjälp av böcker.

«Jag minns en vårdag på 20-talet, när jag satt under en blommande hägg uppe vid Engelbrektskyrkan och läste ’Sult’, större läsupplevelse har jag nog aldrig haft. Jeg var ung og ensam och mycket fattig, jag hade nyss kommit från landsorten og kände just ingen i Stockholm. Om vardagarna på kontoret gick det ju an, men mina söndagar var ensamma och trista, dem kunde jag komma igenom bara med hjälp av böcker.»

Hvem var denne damen?

Dette er for så vidt ikke ment som noen formell konkurranse, men det kan kanskje være morsomt å teste sitt kjennskap til det litterære landskap. Sitatet burde inneholde pekepinner nok for den litterært bevandrede. Svaret kommer i løpet av uken.

Jeg innleder et nytt tema i dag; Hamsun. Han som alle har på nattbordet. Og som alle lesende mennesker har et forhold til. Temaet ble egentlig innledet for noen dager siden, med innlegget om Herbjørg Wassmos lesehistorie. Her er altså en annen dame som har lest Hamsun. Svensk. Og derfor passende illustrert med den svenske skuespilleren Per Oscarsson som hadde hovedrollen i dansken Henning Carlsens film. Et vakkert skandinavisk samarbeid. Det er dessuten på tide med mer svenske innslag i denne bloggen, som foruten litteraturen og kjærligheten til bøkene også er basert på en slags skandinavisk tanke, det vil si at vi bør føle oss hjemme i hverandres kultur og språk her i Skandinavia.

Fra en boksamlers liv

Interiør fra heimen

Så godt som alle bøkene jeg skriver om og avbilder i denne bloggen, er fra min egen boksamling. Siden jeg har samlet på bøker hele livet, og lever av og med bøker, er den ganske omfattende. Men jeg er hverken bibliofil eller feinschmecker, så det er snakk om et bruksbibliotek, et høyst personlig bibliotek som gjenspeiler min litterære smak og mine arbeidsområder - og samlemani. I den grad jeg samler bevisst, er det gjerne snakk om enkelte forfatterskap, enkelte fagområder, samt at jeg generelt prøver å ha så mange hovedverk og andre sentrale verk som mulig.
Har du lest alle disse bøkene? er det noen som spør. Selvfølgelig har jeg ikke det. Det er mange grunner til å anskaffe en bok. Samlemanien i seg selv kan være én. Men jeg anskaffer jo stort sett bøker på grunn av innholdet, dvs. nettopp for å lese dem, eller for å slå opp i dem. Jeg har for eksempel noen hyllemeter med ordbøker og andre oppslagsverk. Det er jo ikke bøker man leser i den forstand. Og noen ganger anskaffer jeg bøker bare for å ha en forfatter mest mulig komplett. Men til grunn for det hele ligger lesegleden. En særegen opplevelse er forresten å gå på oppdagelsesferd i egne hyller, kanskje plukke frem en bok jeg kjøpte for tyve år siden, og så oppdage at nå, nå er tidspunktet inne for å lese den. Hva med bokhyller? Har jeg hylleplass nok? Overhodet ikke. En boksamler som lar seg stoppe av praktiske detaljer som bokhylleplass, er ikke virkelig glad i bøker.

Ord for dagen

Nest etter gleden ved å eie bøker, finnes det ingen større glede enn å snakke om dem.


Charles Nodier, fransk forfatter (1780--1844)

http://en.wikipedia.org/wiki/Charles_Nodier

Joy of books ...

Ikke mange gleder kan måle seg med gleden over bøker. De vender oss ryggen der de står -- men for noen rygger! Disse bøkene fra min egen peishylle er anskaffet dels på grunn av innholdet, men hovedsakelig på grunn av utseendet. Og jeg gleder meg over begge deler.

Klikk for større bilde - det gjelder de fleste bildene på bloggen.

Ord for dagen (mer te og bøker)

"For meg finnes ikke den tekopp som er stor nok eller den bok som er lang nok."

C.S. Lewis (forfatteren av Narnia-bøkene)


http://en.wikipedia.org/wiki/C.s._lewis

Hvis du ikke har sett filmen Shadowlands om forholdet mellom C.S. Lewis og Joy Gresham, kan den varmt anbefales. Med Anthony Hopkins og Debra Winger i hovedrollene. http://en.wikipedia.org/wiki/Shadowlands