Leserapport

Denne bloggen har i all hovedsak dreid seg om min lesning av skjønnlitteratur. Nylig innså jeg, til min overraskelse, at min lesning i det siste har kommet til å dreie seg mer om sakprosa. Av de fire siste bøkene jeg har lest, er det tre bøker som ikke er skjønnlitteratur: Anne-Lise Seips biografi om Johan Sebastian Welhaven, Jane Dunns dobbelbiografi om søstrene Virginia Woolf og Vanessa Bell, og Uwe Wittstocks beretning om tyske forfatteres situasjon i tiden omkring Hitlers maktovertagelse. 

Boka om Welhaven leste jeg som en følge av interessen for Aasmund Olavsson Vinje og norsk kulturelt og litterært miljø på 1800-tallet, interessen for Vanessa og Virginia oppsto uten at jeg kan se noen klar årsak, kanskje det var så enkelt som at jeg på grunn av noe jeg leste i en avis oppdaget at jeg ikke hadde Virginia Woolfs "Bølgene" (den har jeg nå, jeg vil gjerne ha henne komplett på norsk). Dunns biografi har i sin tur ført til at jeg har begynte å interessere meg for Bloomsbury-kretsen, kretsen av intellektuelle og kunstnere som oppsto rundt de to søstrene, og som fikk stor betydning. Dette fører igjen til nye bokanskaffelser. 

Uwe Wittstocks bok leste jeg fordi jeg interesserer meg for denne epoken i tysk historie, dvs. Tyskland i mellomkrigstiden, fra republikk til diktatur. Og med Wittstocks bok kunne jeg kombinere denne interessen med interessen for tysk litteratur. Wittstocks bok er forøvrig spennende som en kriminalroman, han går tett på de daglige begivenhetene, på gatekampene, truslene, forfølgelsene. Hvilke forfattere som allerede har dratt i eksil (f.eks. Remarque), hvem som vurderer fra dag til dag om det er trygt å bli i Tyskland eller ikke, hvem som må pakke kofferten i all hast og kanskje rømme ut bakveien før døra bli slått inn av SA. Thomas Mann og hans kone Katja slapper av på et hotell i Sveits på hjem til Tyskland, men Erika og Klaus rekker å advare dem mot å komme hjem før de selv må forlate hjemmet i München i all hast og komme seg i sikkerhet i utlandet. 

Jeg spør meg selv om hvorfor jeg nå i stor grad har vendt meg bort fra skjønnlitteraturen. Noe av forklaringen er kanskje at jeg har lest så mye. Jeg har lest Joyce, Proust, Mann og Musil, jeg har lest Kafka og Becket, Pessoa og Grass og Graham Greene, Dickens og Flaubert, jeg har bevisst drevet det jeg kaller "kanonisk" lesning av både eldre og nyere forfattere, altså lesning av de store hovedverkene i litteraturen. Så mye at jeg på en måte føler meg mettet. Det er tid for noe annet.

Og dette "noe annet" er tydeligvis lysten på mer kunnskap. Gjerne relatert til litteraturen, som de tre bøkene nevnt her, men også til historie og kultur. En annen annen ting er at mens jeg foretrekker skjønnlitteraturen i norsk oversettelse, leser jeg gjerne sakprosa på andre språk. Det passer godt sammen med at jeg også prøver å forbedre tysken og fransken.

Hva jeg leser

Jeg har hittil hatt en rubrikk i høyre marg som het «Jeg leser nå». Den har utspilt sin rolle fant jeg ut, fordi min lesing ikke foregår så velordnet som at så leser jeg den boka, og så leser jeg den boka. Kanskje leser jeg ikke en bok ferdig, kanskje leser jeg bare litt spredt i den, og kanskje, som nå, leser jeg flere bøker på en gang. Jeg leser heller ikke bare skjønnlitteratur, som rubrikken og bloggen opprinnelig var innsiktet på. Jeg har derfor endret rubrikken til å handle om bøker som er aktuelle, vel å merke aktuelle for meg. Ikke nødvendigvis nye bøker, men bøker jeg av en eller annen grunn interesserer meg for akkurat nå. Akkurat nå altså en bok om nazidiktaturets innvirkning på tysk litteratur.

Sebastian Haffners bok «Notater om Hitler» har jeg lagt til side foreløpig, det samme med Judith Hermanns novellesamling «Sommerhaus später». Nå leser jeg Jane Dunns dobbelt-biografi om søstrene Virginia Woolf og Vanessa Bell (nés Stephen), «A Very Close Conspiracy», som undertittelen lyder; de to sto sto hverandre svært nær hele livet. Det vil nok føre til at jeg kommer til å lese mer av Virginia Woolf. 

Samtidig leser jeg Anne-Lise Seips biografi om Johan Sebastian Welhaven, begge bøkene nevnt i nylige innlegg, og begge utrolig spennende og fascinerende. Welhaven har til nå bare vært et navn for meg, interessen for ham er blitt vakt gjennom «Vinje-perioden» jeg nettopp hadde, som begynte med Jon Severuds «Ei gjenreise. Ferdaminne etter A.O. Vinje», der han går opp sporene etter Vinjes berømmelige «Ferdaminne frå sumaren 1860», deretter måtte jeg selvsagt lese «Ferdaminne» i original, deretter kom Jon Severud med «Ein europeisk døl. Et nytt blikk på A.O. Vinjes journalistikk». 

Det skal for ordens skyld nevnes at sakprosaforfatteren Jon Severud (pensjonert lektor fra Bergen med en stor produksjon bak seg), er nesten-nabo og venn her i Danmark. Da interessen for min med-telemarking Aasmund Olavsson Vinje således var vakt (jeg må innrømme at han også hittil bare hadde vært et navn for meg), fulgte så «Villmann, vismann og veiviser. En essaysamling om A.O. Vinje», redigert av Lars Roar Langslet og Jon H. Rydne, og Olav Vesaas’ biografi «A.O. Vinje. Ein tankens hærmann.»

Interessen for Welhaven kom med Vinje, de var gode venner og tilhørte i stor grad det samme intellektuelle miljøet, og Welhaven er derfor ofte nevnt både i Vinjes bøker og i bøkene om Vinje. 

 

Te med Luther

Denne bloggen handler om den skjønnlitterære lesingen min. At jeg regner det som min "egentlige" lesing, er et uttrykk for hvor høyt jeg verdsetter litteraturen som kunst. Men selvfølgelig leser jeg også andre ting, dvs. sakprosa. Som forfatter og oversetter, og i det hele tatt som et menneske som lever av og med bøker, forholder jeg meg til mange bøker i løpet av en dag. Poenget er at dette er stort sett bøker jeg bare slår opp i eller leser stykkevis og delt. Her en kveld tok jeg for eksempel frem en bunke hagebøker (jeg har et stort bibliotek, grovt regnet rundt 7000 bøker, eller kanskje mer) og bladde i dem med tanke på den nye vekstsesongen som nå bare er noen måneder unna. Jeg har store planer på husmannsplassen min og trenger inspirasjon. Og da jeg leste i Luther-biografien i går kveld, bladde jeg i en del av den katolske litteraturen jeg har (som aktiv katolikk har jeg noen hyllemeter med det òg).

Og det er for så vidt Heinz Schillings Luther-biografi dette innlegget skal handle om. Hvis noen hadde sagt meg at jeg skulle bli fullstendig oppslukt av den, ville jeg ha ledd. Men det er jeg altså blitt. Selvfølgelig er dette relevant for meg som katolikk - det er en viktig del av kirkehistorien det handler om.  Og så er det altså Luther-jubileum i år - 500 år siden han slo opp tesene sine på kirkedøren i Wittenberg. Det var for øvrig ingen krigserklæring, slik mange oppfatter det. Kirkedøren fungerte som oppslagstavle for akademia, og Luther (eller Luder som han ennå het da), innbød bare til debatt. Augustinermunken og pateren Martin Luder hadde på dette tidspunktet  ingen tanker om å skape en ny kirke, han ville bare reformere den som fantes, og som han selv var en del av, dvs den katolske kirke.

Det spesielle med Schillings bok er at han kombinerer seriøs historisk fagkunnskap med en svært lesbar fremstilling. I den norske utgaven har han fått utmerket hjelp av oversetteren, Eivind Lilleskjæret. Som med fagprosabøker flest, hadde jeg bare tenkt å bla litt i denne boken, lese litt om det mest sentrale i reformasjonen, men så ble jeg så trukket inn at jeg måtte begynne fra begynnelsen og lese fra perm til perm. Det er en murstein, så det tar litt tid, men det er både spennende og ikke minst uhyre lærerikt.

Derfor kommer jeg nå til å ta med sakprosa både i blogginnlegg og i leselistene (venstre marg) når det er bøker som opptar meg, og som jeg leser i sin helhet.

PS I Klassekampens bokbilag på julaften hadde Tom Egil Hverven en stor artikkel om denne boken. 

Lesingens irrganger

Da jeg var ferdig med Hermann Broch, gikk jeg litt lenger tilbake i tysk litteratur og leste Lucinde av Friedrich Schlegel. En bok jeg ikke hadde hørt om før jeg tilfeldig kom over den i Norsk Oversetterforenings leilighet i Berlin, hvor jeg oppholder meg av og til. En merkelig bok som ikke gjorde veldig stort inntrykk på meg, men jeg skjønner jo at den vakte oppsikt i sin samtid. Her er en omtale:

En «skandale», «en estetisk uhyrlighet», er karakteristikker som har vært tatt i bruk om romanen Lucinde fra 1799, en lovsang til den frie og sanselige kjærligheten, det ultimate følelsenes og sansenes forhold mellom mann og kvinne. I kretsen rundt Novalis, Fichte og Schelling var det en av romantikkens aller fremste teoretikere, Friedrich Schlegel, bedrev sine skjønnlitterære eksperimenter, og det ved å formulere et moderne kjærlighetens credo. I improvisasjoner, stemningsbilder, refleksjoner og brev mellom to elskende sammenfatter han hvordan kjærligheten som grensesprengende kraft bare lar seg virke-liggjøre i et likeverdig forhold, kort sagt: en hyllest til kvinnen, til friheten, til impulsiviteten, hengivelsen og den elskov som når de høyere sfærer såvel som de jordiske.

Etterpå hadde jeg faktisk ikke noe på leselisten. Jeg opererer heller ikke egentlig med noen plan over den videre lesingen, men det hender jeg har bestemt meg for å lese det eller det. Jeg måtte derfor bruke "la boken komme til meg"-metoden og vandret langs hyllene. Boken som kom til meg, var Mrs. Dalloway av Virginia Woolf. Det er vel nå den eneste av hennes hovedverker jeg ikke har lest. Jeg har veldig stor sans for Woolf. Jeg mener hun er den aller beste når det gjelder stream of consciousness. Som leser trives jeg veldig godt i hennes selskap. Men boken går mot slutten, og hva da? De seneste årene har jeg lest mange av de store verkene i litteraturen, nå sist Mannen uten egenskaper. Men som jeg nettopp var inne på i et tidligere innlegg, og som også fremgår av leselistene til venstre, jeg leser faktisk nyere ting også. Og nå føler jeg at det er på tide å gjøre nettopp det. Så når jeg nå snart er ferdig med Woolf, tar jeg en tur på biblioteket, kikker i hylla for nye bøker og ser om det er noen som "kommer til meg" der. Jeg leser anmeldelser, men har ikke merket meg noen spesielle. Bestselgere er uinteressante for meg, jeg er ute etter det litt sære, gjerne språkdrevne. Jeg er ikke så interessert i bøker som "handler om noe", f.eks. Vigdis Hjorth. Språket hennes er dessuten for flatt for meg, for endimensjonalt.

Leserapport

De som ikke har besøkt denne bloggen før og tror de kommer til en tradisjonell norsk bokblogg hvor årets bøker omtales og reklameres for, blir antagelig skuffet, for jeg denne bloggen handler bare om min lesing. Jeg leker ikke anmelder, og jeg leser fortrinnsvis innen det man kanskje litt pretensiøst kan kalle "den store tradisjon", altså kanonisk litteratur. Verdenslitteraturen. Man kan kalle det et dannelsesprosjekt. I år har jeg for eksempel lest Thomas Manns Trollfjellet og (omsider!) Robert Musils Mannen uten egenskaper. Kafka har det også vært en del av. Mye tidlig 1900-tall med andre ord. Men som man vil se av leselistene i venstre marg, er ikke dette bildet helt entydig. Det fremgår nok tydelig at Rune Christiansen er min norske yndlingsforfatter, og en norsk debutant finner man også på årets liste (Frederik Svindland). Ja, helt uten moderne innslag er listene slett ikke. Men jeg kan vel garantere at de er fri for bestselgere, altså de bøkene det snakkes om og reklameres mest høyrøstet for.

Når jeg har lest litt i litteraturhistorien rundt Thomas Mann og Robert Musil, har jeg stadig støtt på navnet Hermann Broch, uten at det har sagt meg noe. Men jeg fikk jo et tydelig inntrykk av at han var et stort navn i tysk litteratur. Etter Musil gikk jeg derfor i tyskhylla (jeg har bøkene inndelt etter nasjonalitet og/eller språkområder) og så etter om jeg hadde noe av Broch. Og det hadde jeg - langnovellen Barbara, visstnok en av hans mest kjente. Ifølge oversetterens etterord "en fortettet fortelling med sterke prosa-lyriske partier, der Broch altså tidvis presser språket til det ytterste i sitt forsøk på å formidle sine visjoner om menneskelivets dypeste enhet. Novellen regnes gjerne som Brochs fremste og mest representative mindre prosaverk. En naturalistisk begivenhet gjøres transparent på en måte som har ført til at flere forskere har satt Broch på linje med Kafka eller Joyce."
Så langt oversetteren Sverre Dahl (en av bok-Norges fremste germanister). Mellom linjene står det her at Broch er krevende å lese. Han minner i så måte mye om de essayistiske partiene i Mannen uten egenskaper. Men de nesten ugjennomtrengelige partiene hos såvel Musil som Broch overstråles av en nesten utrolig språklig skjønnhet og kunstnerisk høyverdighet.
Da jeg googlet litt på Broch og tittelen Barbara, oppdaget jeg noe morsomt. For et par år siden så vi på hjemmekinoen en tysk film som het nettopp Barbara. Den handler om en kvinnelig lege i Øst-Tyskland som regimet ikke stoler på, og som derfor sendes ut i provinsen som straff og for å bli holdt under oppsikt. Stor var min overraskelse da jeg nå fant ut at filmen er basert nettopp på Brochs novelle. En litt fri tilpasning riktignok, men likevel.

Stillbilde fra Christian Petzolds film Barbara (2012). En av flere nyere filmer som skildrer livet i DDR

Leserapport

 

Mange kjenner seg nok igjen i dette. Men er det et problem, egentlig? Det er da absolutt mulig å forholde seg til flere bøker på en gang- jeg vil tro at de fleste lesende mennesker, i likhet med meg, gjør nettopp det. Det jeg skriver om i denne bloggen, er skjønnlitteraturen jeg leser. Men jeg forholder meg til, dvs. blar i, kikker i, leser i, mange andre bøker hele tiden. Den siste uken har jeg for eksempel lest en god del i den tyske boka jeg kjøpte da jeg var i Berlin nylig (omtalt tre innlegg nedenfor), pluss en annen jeg fant i leiligheten i Berlin - Norsk Oversetterforenings leilighet, som har et rikholdig utvalg av oversatt skjønnlitteratur - nemlig Friedrich Schlegels Lucinde, oversatt av nestoren blant norske tyskoversettere, Sverre Dahl, en oversettelse som innbrakte ham Goethe-medaljen. Den fikk jeg bare lest noen smakebiter av, men det er en bok jeg kommer til å anskaffe for å lese i sin helhet. 

Men nå er jeg hjemme hos Mannen uten egenskaper igjen og går i gang med bind 3 (av fire) for alvor. Jeg hadde ikke boka med meg på reise. Jeg håper å bli ferdig med hele verket før jul. Time will show.

Men ved siden av skjønnlitteraturen, det jeg kanskje kan kalle den egentlig lesingen, forholder jeg meg jo til mange andre bøker i kategorien sakprosa. I går ble jeg for eksempel oppmerksom på en bok jeg må se nærmere på, nemlig Peter Longerichs bok Tyskerne og jødene, med originaltittel Davon haben wir nichts gewusst - direkte oversatt Det visste vi ikke noe om. Et tema som interesserer meg. Den boka kommer jeg til å anskaffe. 

Hint

Hvis noen skulle lure på hva jeg leser i sommer, får man et sterkt hint her.

Leserapport

På plass i sofaen med Trolldomsfjellet av Thomas Mann.

Kjære bloggleser, fikk du lest mye i helgen? Da mener jeg ikke først og fremst i denne bloggen, selv om det er mye å lese her også. Jeg leser nå Trolldomsfjellet av Thomas Mann, i Per Qvales glimrende oversettelse (HER er Wikipedia-artikkelen om boka). Det er en tett tekst med tildels lange setninger, jfr. bildet, men likevel overraskende lett å lese. Jeg fortsetter altså med kanonisk litteratur. Det slår meg at forrige leseprosjekt, Juvikfolke, og Trolldomsfjellet, er fra samme tidsepoke, dvs. rundt 1920. De er svært forskjellige både i litterær stil og i handling, men enkelte tidstypiske ting går igjen, som for eksempel tuberkulosen. Trolldomsfjellet foregår jo på et tysk sanatorium. Som litterære mesterverk flest, har de også det til felles at man blir trukket inn og ikke klarer å slutte å lese.

Overmot

Jeg burde ha skjønt at det var overmot å lese Juvikfolke og Trolldomsfjellet samtidig, men det varte ikke så lenge før jeg ble nødt til å innse det. Så nå er Trolldomsfjellet lagt til side inntil jeg er ferdig med Juvikfolke. Det var jo den jeg begynte med først, og jeg er nå halvveis i den. Navnet Odin dukker nå opp for første gang, og det skjerpet interessen, for jeg vet at det er en av hovedskikkelsene i Juvikfolke og dermed i Duuns forfatterskap. Det understrekes ved at Duun skildrer ham ganske inngående allerede fra syvårsalderen, og det har han ikke gjort med noen av de andre skikkelsene i verket. Så nå altså - full konsentrasjon om Duun. Ett storverk av gangen holder. Så får jeg heller ta noen avstikkere til mindre ting, f.eks. noe nyere norsk litteratur.

Leserapport

Det kan ha vært en tilfeldighet, men da lesegleden forsvant på forsommeren, var det mens jeg leste Nattens ømhet av F. Scott Fitzgerald. Det er noe av det kjedeligste og mest intetsigende jeg har lest. En slags blek pastisj av viktoriatidens store klassikere. Ingen språklig finesse, ingen sofistikasjon. I 1920-årene hadde litteraturen kommer lenger enn dette. Jeg ville heller lese Ulysses to ganger i strekk enn noe av Fitzgerald. Nattens ømhet måtte jeg rett og slett bare gi opp underveis.

Lesegleden vendte tilbake med én norsk og to franske forfattere, alle nålevende og aktive. Rune Christiansen, Patrick Modiano og Jean Echenoz. Jeg tror jeg har og har lest alle romanene til Christiansen nå. Nylig leste jeg ferdig Modianos siste på norsk, Så du ikke går deg bort, og leser nå Jeg stikker av Echenoz.
Samtidig leser jeg Olav Duuns Juvikfolke. Duun har for meg bare vært et tørt og ukjent navn i litteraturhistorien, men en positiv og interessant artikkel om ham i Klassekampen, samt debatten like etterpå i forbindelse med at Dag Solstad hadde uttalt seg negativt om Duun, gjorde at han festet seg i oppmerksomheten. Så tok jeg ned Juvikfolke, som jeg har hatt stående ulest i hylla i årevis, og nå er jeg bare helt hekta, selv om jeg ikke forstår alle ordene i Duuns trønderdialekt. Men Duuns språk og fortellerteknikk er helt fantastisk.
Olav Duun er et utslag av min relativt planmessige lesing av klassikere. Det er en del av allmenndannelsen, mener jeg, å kjenne klassikerne.

Christiansen, Modiano og Echenoz er vel eksempler på det jeg kaller min sære og utrendy litterære smak. Ingen av disse vil figurere på noen bestselgerlister, noe som i mine øyne er et kvalitetstegn. Jeg finner språklige fellestrekk hos disse tre. Det er ikke handlingen, men språket som er det viktige hos dem. Jeg orker ikke bøker som "handler om noe", pleier jeg å si. Det er kanskje en spissformulering, men jeg er altså ikke interessert i bøker som har et bestemt budskap. Jeg vil berøres av språket. Så kan boka handle om hva den vil.

PS Angående Nattens ømhet: Hvordan oppleves det å rakke ned på en bok som "alle" holder for å være en stor leseopplevelse? Jfr. utdraget fra Pushwagners forord, i bloggmargen til venstre. Nå har han riktig nok sikkert fått fet betaling for å uttale seg positivt, men det kan jo også hende at han virkelig mener det han sier. Han er uansett ikke alene om å bruke store, rosende ord om Nattens ømhet. Men det er vel kanskje ikke rarere enn at vi mennesker er forskjellige, også som lesere?