Litt om Knausgård

En FB-venn av meg skrev nylig:

NÅR KNAUSGÅRD UTTALER seg i avisen, lytter kulturfolket slik de ville ha lyttet til sine fedres testamente. Det er som om han er en lammestek, og så skal alle plutselig skjære seg en godbit fra spiddet. De får vann i munnen og setter seg straks ned på stedet og biter i seg teksten med ham. Det norske kulturlivet er Knausgårds fotnoter.

Til dette svarte poeten Helge Torvund:

Då høyrer eg ikkje til kulturfolket, i alle fall. Eg er litt usikker om eg skal kjenna meg utstøytt eller nøgd. Eg hoppar over det, slik eg gjer med sportsidene. Les i staden eit intervju med ein ukjent poet frå eit anna kontinent, som aldri har publisert ei bok. Eller nokre publiserte brev mellom to menneske som begge er gløymde av nesten alle.

Jeg er helt enig med Torvund. Jeg forstår ikke det voldsomme oppstyret rundt Knausgård, og jeg leser ham ikke (bortsett fra at jeg har lest debutboka hans; Ute av verden). Da han begynte med Min kamp, skjønte jeg straks hvilken litterær lemenvandring det kom til å bli, så jeg holdt meg unna fra første stund. Jeg har ikke rørt disse bøkene, ikke engang bladd i dem av nysgjerrighet. (Selv om jeg, sett utenfra, også lot meg imponere litt av prosjektet, slik jeg ga uttrykk for i et tidligere blogginnlegg.)

Men alt skal være så voldsomt med Knausgård. I siste nummer av Klassekampen får han bre seg over mange sider med en hjerneoperasjon han har vært med på. Nå mangler det bare at han skal gå over Nordpolen eller noe sånt. 

Knausgårds prosjekt

I forbindelse med DETTE innlegget var det en kommentator som så frem til å høre min mening om første bok i Knausgårds nye og store prosjekt Min kamp. Jeg må imidlertid innrømme at jeg ikke har lest den, sitatet i innlegget fant jeg i en annen blogg og gjenga det fordi jeg syntes det var interessant sammen med utdraget fra Ørstaviks siste bok (som jeg har lest).

Min første tanke da jeg leste om Knausgårds Min kamp, var at er det ikke typisk mannlig forfatter å bryske seg med et sånt kjempeprosjekt. Mannlige forfattere skal liksom være så tøffe, de skal være helter. Det var jeg litt inne på i DETTE innlegget. Men om jeg ikke har lest Knausgårds siste, så har jeg lest OM prosjektet og gjennom omtalen fått mer og mer sans for det. Dristig og spesielt må man vel i hvert fall kunne kalle det, enten man nå mener det positivt eller negativt. Bare å rappe denne tittelen og gjøre den til sin, er flott gjort, synes jeg.

HER kan du lese forfatteren og oversetteren Stian M. Landgaards innlegg på sin blogg om Min Kamp.