Exit Anna Karenina

Så er jeg ferdig med Anna Karenina. Nesten tusen sider med et av verdenslitteraturens mest kjente og gripende kjærlighetsdramaer. Det har vært en fantastisk leseopplevelse, det må jeg si. Og nå begynner jeg å få tettet hullene når det gjelder de store russere, i løpet av et par år har jeg lest Raskolnikov (Forbrytelse og straff), Krig og fred, Brødrene Karamasov og nå altså Anna Karenina. Det har ingen hensikt å rangere dem, alle er gripende og storslåtte på hver sin måte.

Man blir litt satt ut av et litterært maratonløp som lesingen av en sånn diger klassiker er, i hvert fall blir jeg det, men det er anstrengelsen verd, så absolutt.

 Samtidig føler jeg nå behov for noe kortere og lettere. Det blir i første omgang Kaja Schjerven Mollerins essaysamling Sammen, hver dag, som mitt forlag Gyldendal var så vennlig å gi meg så jeg kunne lese den og blogge om den. Og det skal jeg gjøre - både lese om den og blogge om den. Jeg har allerede begynt å «smuglese» litt, men nå skal jeg lese den grundig fra perm til perm. Men tilbake til Anna Karenina: Nå er jeg godt rustet til filmen når den kommer på norske kinoer over jul. Samtidig har jeg bestemt meg for også å se den gamle filmatiseringen med Greta Garbo i hovedrollen.

 Skjønt hovedrolle og hovedrolle: Anna Karenina slutter med en lang passasje hvor Levin faller til ro med sitt kristne livsssyn og med familielivet på godset. Og det slo meg da at det på en måte er han, Tolstojs litterære selvportrett, som er den egentlige hovedpersonen i boken. Ham ser vi på en måte innenfra, mens vi ser Anna Karenina utenfra.

 En annen ting: I innbretten på tredje bind av min Bokklubb-utgave av Anna Karenina, står det: «Anna Karenina er tidstypisk og kan derfor virke fremmed og kanskje kuriøs på slutten av 1900-tallet.» Det er jeg ikke enig i. For det første gir den et godt innblikk i den russiske overklassens fantastiske verden, som skulle komme til å forsvinne med revolusjonen.

Men skreller man bort det tidstypiske, synes i hvert fall jeg at det ikke er noe problem å se det evig menneskelige i mange av de problemstillingene vi møter i verket. Vel kunne Annas og Vronskijs forhold ikke møte de samme hindringer i vårt samfunn i dag, men kjærlighetsløse ekteskap og omveltende lidenskaper forekommer overalt og til alle tider. Det samme med forholdet mellom Kitty og Levin - det har aldri vært bare enkelt å leve sammen, om enn kjærligheten er aldri så sterk.

 Jeg tror nettopp dèt er noe av hemmeligheten ved alle store verk i litteraturen, at de handler om det evige menneskelige som alle kan kjenne seg igjen i, uansett tid og sted.

Anna Karenina

Kitty og Levin har også sine problemer, men deres forhold styrkes i motgangen. Bilde fra den nye filmatiseringen - irske Domhnall Gleeson som Levin og svenske Alicia Vikander som Kitty. (Skildringen av landadelsmannen Levin er et selvportrett av Tolstoj.)


Egentlig hadde jeg tenkt å la bloggleserne følge min lesing av Anna Karenina, men i stedet gikk bloggen i dvale, en dvale den nå riktignok ser ut til å være våknet av, men «Anna Karenina-føljetongen» ble det slutt på. Det betyr imidlertid ikke at det ble slutt på lesingen. Jeg har nå nettopp tatt fatt på tredje og siste bok, og nærmer meg så smått slutten. Og jeg må bare få si det som sikkert lyder som en banal selvfølge: For en fantastisk bok dette er. Det er sjelden jeg har vært så bergtatt av en historie som denne. At Tolstoj er en fantastisk forteller, fikk jeg demonstrert da jeg leste Krig og fred for to år siden (det første jeg leste av ham), men Anna Karenina slår det meste av hva jeg har lest i det hele tatt. Det er så dirrende intenst hele tiden, og man kommer så under huden på disse menneskene at man gripes i sitt innerste.

Jeg har nå lest en del av Dostojevskij og Tolstoj de siste årene, og ut fra det jeg har lest om dem, har jeg fått inntrykk av at det eksisterer en oppfatning av at Dostojevskij er mer moderne i sin psykologi enn Tolstoj. Jeg har vanskelig for å forstå det, jeg synes Tolstoj er en så skarptseende og dyptloddende menneskekjenner som det går an å bli, og dessuten en mer effektiv og underholdende forteller enn Dostojevskij, synes jeg. Det kan riktig nok skyldes at jeg har lest Dostojevskij i en eldre oversettelse og Tolstoj i nyere, men jeg er ikke sikker på at det i så fall bare skyldes det.

Den røde tråden i boken er selvsagt forholdet mellom Anna og hennes elsker Vronskij og den umulige stillingen de setter seg selv i, både sosialt og personlig, ved å følge hjertets stemme som de gjør. Parallelt med denne røde tråden går den viktige bi-tråden som følger Levin og Kittys forhold. Den utgjør en organisk naturlig del av beretningen og oppleves ikke som en demonstrativ kontrast. Begge forhold skildres med mange nyanser; Kitty og Levin har det ikke bare lett, og Anna og Vronskij opplever jo en berusende lykke, men tendensen i de to forholdene er likevel klar i det lange løp; Kitty og Levin bygger, gjennom sine viderverdigheter, et grunnlag for varig samhold og lykke, mens Annas og Vronskijs forhold beveger seg ubønnhørlig mot undergangen.

En del episoder fremtrer som små høydepunkter underveis; dramatisk, som når Anna, etter å ha forlatt mann og barn, sniker seg til et møte med sønnen i sitt tidligere hjem - den stakkars gutten er sågar forsøkt innbilt at moren er død - eller muntert, nesten komisk, som skildringen av kirkevielsen til Levin og Kitty, som er like ubehjelpelige og henførte av stundens alvor begge to.

Nå har jeg nettopp lest om da Anna får besøk av sin svigerinne Dolly, som kanskje er den som står henne nærmest. (Boken begynner jo med at Anna hjelper Dolly i den prekære situasjonen da Dolly oppdager sin manns utroskap.) Da Dolly besøker Anna nå da boken går mot slutten, lever Anna og Vronskij på hans gods langt ute på landet, sosialt isolerte. Begge går imidlertid entusiastisk opp i driften av godset og virker lykkelige utad, men nettopp i denne passasjen blottlegges det hvor ulykkelig Anna er innerst inne, hvor håpløs situasjonen er. Sosialt kan hun reddes ved å få skilsmisse fra sin mann og formalisere sitt forhold til Vronskij, men sønnen, som hun elsker så høyt, har hun mistet uansett, for ham vil hennes mann ikke gi slipp på, og datteren som Anna har fått med Vronskij, er også ektemannens datter juridisk sett. Dessuten betror Anna Dolly at hun ikke kan få flere barn, og kan dermed ikke skape en ny «legal» familie med Vronskij. I denne passasjen fremkommer det også at Anna har begynt å ta et opiumspreparat, et tydelig tegn på at hun bak fasaden har det alt annet enn bra.

 Det er nesten utrolig at spenningen nå mot slutten kan være så intens til tross for at slutten er så kjent som den er. Det er lenge siden jeg har vært så intenst grepet av en bok som denne.

PS Da jeg var på kino i Berlin nylig, så jeg en trailer for den nye filmatiseringen med Keira Knigthley i hovedrollen. Den ga så absolutt mersmak. Nå fremgår det riktig nok av boken at Anna faktisk er relativt fyldig - fyldig og blendende vakker. KK svarer unektelig bare til ett av disse kriteriene, men traileren tyder uansett på at det skal bli en opplevelse å se henne som Anna Karenina.

Anna Karenina-føljetongen

OBS Ikke følg med på denne lesningen hvis du ikke vil vite hva som skjer i Anna Karenina, men jeg regner handlingen i boken som så kjent at de fleste er innforstått med den. 




Vronskij og Oblonskij møtes altså på stasjonen for å ta imot henholdsvis mor og søster, som kommer med samme tog fra St. Petersburg. Vronskij har tydeligvis møtt Oblonskijs søster Anna Karenina før, men husker henne knapt og forbinder ikke noe spesielt med henne. Leseren skjønner at de nå kommer til å møtes på stasjonen, og at dette møtet blir skjebnesvangert. Men her viser Tolstoj sitt mesterskap. Toget stanser, folk strømmer ut, det er liv og røre og trengsel slik det er når et tog tømmes for mennesker. Vronskij går inn i toget for å hente moren:

«Vronskij fulgte efter konduktøren inn i vognen og stanset ved kupédøren for å slippe forbi en dame som skulle ut. Verdensmannens sikre blikk fortalte ham straks at dette var en dame av det aller beste selskap. Han unnskyldte seg og ville stige inn i kupeen, men følte med ett en trang til å kaste enda et blikk på henne - ikke fordi hun var meget vakker, ikke fordi hele hennes figur vidnet om eleganse og dempet gratie, men fordi det hadde vært et eiendommelig kjærlig og ømt uttrykk i det skjønne ansiktet da hun passerte ham. Da han så seg tilbake, snudde hun også hodet. De strålende, grå øynene, som virket så mørke under de tykke øyenvippene, stanset vennlig og oppmerksomt på ham, som om hun kjente ham igjen, men flyttet seg straks over på mengden som nærmet seg; det var som om de søkte noen. I dette korte blikket rakk Vronskij å legge merke til en tilbaketrengt livlighet som spilte i ansiktet hennes og flagret mellom de strålende øynene og det nesten umerkelige smilet som kruset leppene hennes. Det var som om hennes vesen flommet over av noe som trosset hennes vilje og ga seg uttrykk snart i øyenglansen, snart i smilet. Hun anstrengte seg for å slukke øynenes glans, men den lyste mot hennes vilje i det knapt merkbare smilet.»

Snakk om frampek! Men det får straks sin forløsning, for litt etter kommer damen inn i kupeen igjen fordi hun ikke har funnet den hun søkte på perrongen, og da skjønner Vronskij at det er fru Karenina, som har hatt selskap med hans mor på hele reisen.
Omsider kommer alle seg ut av toget, og Anna finner broren. Men så blir det oppstyr på perrongen. Mennesker med skrekkslagne ansikter løper forbi, det er tydelig at det har skjedd noe uvanlig. Det viser seg å være en jernbanearbeider som er blitt overkjørt av toget og drept. Mannen har vært eneforsørger for en stor familie, og Vronskij gir stasjonsmesteren et betydelig beløp (to hundre rubler), som han ber ham overbringe til enken. Men vi skjønner at han gjør dette mer for å gjøre inntrykk på Anna Karenina enn av medfølelse med enken.
 Ulykken går inn på Anna, og på vei bort fra stasjonen omtaler hun den som «et dårlig varsel». Et nytt frampek fra forfatterens side, mot bokens slutt.

Vel hjemkommet til bror og svigerinne forteller Anna svigerinnen at hun traff Vronskij på stasjonen. Hun omtaler ham begeistret som en sann ridder, men nevner ikke episoden med de to hundre rublene «Av en eller annen grunn syntes hun det var ubehagelig å tenke på dem. Hun følte at det var noe som angikk henne i den episoden, noe som ikke var som det skulle.»
Men Anna bidrar til forsoning mellom broren og hans kone, slik broren har håpet og forventet.

Så langt alt godt. Nå ser man frem til det store ballet som Vronskij har invitert med seg Kitty til. Men Anna Karenina skal også på dette ballet, og så vidt jeg vet blir dette en avgjørende scene for utviklingen av deres forhold.

Anna Karenina-føljetongen

Den svenske skuespilleren Alicia Vikander spiller den unge fyrstinne Kitty Sjtsjerbatskaja i den nye filmatiseringen av Anna Karenina. Hun spiller også dronning Caroline Mathilde i den nye danske storfilmen En kongelig affære.







Etter lunsjen drar Levin samme kveld til aftenselskap i Kittys hjem. Han ankommer tidlig for å få litt tid alene med Kitty slik at han kan fri til henne. Men han har altså en rival i grev Vronskij.

«Fyrstinne Kitty Sjtsjerbatskaja var atten år. Dette var henne første vinter i selskapslivet. Hun hadde gjort større lykke enn begge sine elder søster og endog større lykke enn moren hadde ventet. Ikke nok med at de unge herrer som danset på Moskvas baller, nesten alle var forelsket i Kitty, men allerede denne første vinteren dukket det opp to seriøse partier: Levin og, så snart han var reist, grev Vronskij.»

Kittys foreldre har alvorlige samtaler om de to beilerne, samtaler som går over i regulære tretter. Fyrsten holder på Levin, mens moren ønsker et bedre parti for datteren, det vil si Vronskij. «Moren likte ikke Levins bisarre og skarpe meninger, hans ubehjelpelige oppførsel i selskapslivet som hun trodde skyldtes stolthet, og det som for henne måtte fortone seg som et villmannsliv ute på landet blant fe og bønder.»

Levin er en meget velstående godseier, men foretrekker altså livet på landet, og er ikke interessert i karriere eller posisjoner eller et liv i mondene kretser. Vronskij derimot «tilfredsstillet alle morens ønsker. Meget rik, intelligent, fornem, vel inne i en militær hoffkarriere og dessuten et fortryllende menneske. Noe bedre kunne man ikke ønske seg.» Og at han har alvorlige hensikter angående Kitty er, ifølge moren, hevet over tvil. Levin ankommer tidlig og oppnår det han vil i første omgang, nemlig å få en stund alene med Kitty før aftenselskapet, et selskap hvor begge de to beilerne skal være til stede. Kitty skjønner at Levin kommer tidlig for å fri til henne, men er delt når det gjelder de to.

«Hun følte at denne aftenen, da de to skulle treffes for første gang, ville bli bestemmende for hennes skjebne. Og hun så dem stadig for seg, snart hver for seg, snart sammen. Når hun tenkte på fortiden, dvelte hun glad og rørt ved minnene om sitt forhold til Levin. Barndomserindringene og minnene om Levins vennskap med hennes avdøde bror ga hennes forhold til ham et eget poetisk skjær. At han elsket henne, og det var hun sikker på, smigret og gledet henne. Og det var så godt å tenke på Levin. Men i minnene om Vronskij blandet det seg noe tvungent, enda han så absolutt var en dannet og rolig mann; det var akkurat som om de var noe uekte - ikke ved ham, han var svært liketil og snill, men ved henne selv. Sammen med Levin følte hun seg derimot fullstendig klar og rolig. Men til gjengjeld så hun for seg de mest strålende og lykkelige perspektiver så snart hun tenkte på sitt fremtidige liv sammen med Vronskij; et liv sammen med Levin lå for henne i tåke.» 

 Levins kjærlighetserklæring gjør et voldsomt inntrykk på henne, hennes sjel strømmer over av lykke, men det varer bare et øyeblikk, for så tenker hun på Vronskij, og Levin får nei, det svaret han har fryktet og kanskje forventet. Aftenselskapet går sin gang, Levin holder ut så lenge han kan, fyrsten (Kittys far) omfavner ham og snakker med ham uten å legge merke til Vronskij, og Kitty skjønner ikke hvordan faren kan være så uvennlig stemt overfor Vronskij. Levin ser endelig sitt snitt til å komme seg ut, og det siste minnet han har fra dette aftenselskapet, er Kittys lykkelige, smilende ansikt da Vronskij ber henne med på ball.

 Da Kitty har lagt seg, blir hun liggende lenge uten å få sove. Hun er usikker på om hun har gjort det rette valget. Lykken blir forgiftet av tvil. Og moren og faren har en ny krangel. Faren er rasende over det han karakteriserer som hustruens tåpelige ekteskapsmakeri. Fyrsten er klar i sin sak: «Jeg ser en mann med alvorlige hensikter, det er Levin, og jeg ser en løs fugl, denne døgenikten som bare er ute etter moro.» Ingen tvil om at det er fyrsten som ser klart her. I det neste kapitlet får vi vite litt om hvordan Vronskij tenker og ser på ekteskapet, og han virker ikke akkurat seriøs.

 Dagen etter drar Vronskij til stasjonen for å møte moren. På stasjonen treffer han Oblonskij, som venter søsteren med samme tog.

«Å, er det fru Karenina?» spør Vronskij. 
«Du kjenner henne, ikke sant?» 
«Jo, jeg kjenner henne visst. Eller nei ... Sant å si husker jeg ikke,» svarte Vronskij distré, ved navnet Karenina fikk han en tåket forestilling om noe stivt og kjedelig.

To sentrale ting kommer nå til å skje ganske snart, så vidt jeg skjønner, nemlig at Vronskij og Anna møtes for første gang i boken, og så denne fatale ulykken de blir vitne til på stasjonen, som jeg vet er en berømt scene fra boken. Spenningen stiger.

Dagens Anna Karenina

Den irske skuespilleren Domhnall Gleeson som Levin i den nye filmatiseringen.






Under gårsdagens lesning i Anna Karenina dukket den andre av bokens hovedpersoner, Vronskij opp, dog også han foreløpig bare i form av omtale, men det er jo interessant å se hvordan han fra første stund presenteres som en trussel.
Det skjer under lunsjen som Oblonskij og Levin har sammen (se innlegget nedenfor). Oblonskij har som sagt gjennomskuet at Levin er forelsket i Kitty, og dette blir selvsagt samtaleemnet under måltidet.

Levin tømte glasset sitt, og begge ble sittende et øyeblikk uten å si noe. 
«Det er en ting til jeg må si deg. Du kjenner Vronskij?» spurte Stepan Arkadjitsj Levin. 
«Nei, ham kjenner jeg ikke. Hvorfor spør du?» 
«La oss få en flaske til,» sa Stepan Arkadjitsj henvendt til tataren, som fylte i glassene og svinset omkring dem - særlig når de ikke hadde bruk for ham. 
«Hvorfor burde jeg kjenne Vronskij?» 
«Du burde kjenne Vronskij fordi han er en av dine rivaler.»

En farlig rival, kan man få inntrykk av:

«Vronskij - det er en av sønnene til grev Kirill Ivanovitsj Vronskij og en av de aller fremste representanter for Petersburgs jeunesse dorée. Jeg ble kjent med ham da jeg tjenestegjorde i Tver og han kom til en sesjon. Han er styrtrik, vakker, har gode forbindelser, er fløyadjutant og på toppen av alt dette - en meget kjekk og grei mann. Men han er mer enn bare en kjekk mann. Senere har jeg lært ham å kjenne som både dannet og meget intelligent; han er en mann som vil nå langt.

Stepan Arkaditsj vet også å fortelle at Vronskij er opp over ørene forelsket i Kitty. Levin blir mørk og dyster da han hører dette, men Stepan Arkadjitsj beroliger ham: «Vent litt, vent litt, sa Stepan Arkadjitsj smilende og rørte ved Levins hånd. «Jeg har sagt deg hva jeg vet, og jeg gjentar at i denne vanskelige og delikate saken har du så vidt jeg kan se, alle sjanser. [...] Men jeg ville råde deg til å få saken avgjort så snart som mulig,» fortsatte Oblonskij og fylte glasset hans.

For øvrig er det et intervju med Keira Knightley i Aftenposten i dag, i forbindelse med hennes rolle som Anna Karenina. Filmen har allerede har hatt premiere i England, men kommer ikke til Norge før i februar.

Anna Karenina-føljetongen

Vel, jeg leser altså Anna Karenina. Det har ikke stoppet opp denne gangen (se innlegget nedenfor).

Som jeg tidligere har vært inne på når det gjelder bøker som kan karakteriseres som «leseprosjekter», synes jeg det kan være en fordel med litt bakgrunnskunnskaper, men ikke for mye. I min utgave av Anna Karenina (De norske Bokklubbene, 1996), er det et utmerket forord av oversetteren, Erik Egeberg (professor i russisk litteratur ved Universitetet i Tromsø).

Hovedpersonene i boken er selvsagt først og fremst Anna Karenina, «en gift kvinne som faller for en annen mann og som går til grunne på det forholdet», for å sitere forordet. Vi vet med andre ord hvordan det går. Nå er det imidlertid ikke sånn at hun hengir seg til ham med åpne armer. «Hun vet god forskjell på rett og galt, hun stritter imot, men lidenskapen griper henne med overveldende kraft og river henne med. Det er denne storhet både i person og pasjon som gir hennes skjebne tragisk rang og løfter den dit opp hvor bare Guds, ikke menneskers dom, gjelder.» Ikke småtteri, men så er vel dette også en av verdenslitteraturens store kjærlighetsaffærer.

Noe som ytterligere bidrar til bokens format, er at Annas og elskeren Vronskijs forhold konstrasteres mot et annet par, Kitty og Levin. Levin er bærer av mye av bokens idéinnhold, ganske enkelt fordi Tolstoj har gitt ham så mye av sitt eget - sine egne tanker, sin egen smak og ikke minst sin egen tvil. To og tredve år gammel har Levin ingen høy stilling og noen posisjon i det fine selskap, «han var bare en godseier som drev med avl av kyr, sneppejakt og husbyggeri» - i likhet med Tolstoj selv, kunne man vel kanskje si her.

Anna Karenina begynner, som tidligere nevnt (i innlegget nedenfor), med en av de mest kjente åpningssetninger i verdenslitteraturen og med den dystre stemningen hjemme hos familien Oblonskij etter at fruen har fått vite at ektemannen har stått i med den franske guvernanten. Byråsjef Stepan Arkadjitsj Oblonskij fungerer som eksposisjon i boken (er det ikke dèt det heter?), altså som forfatterens innføring i handling og personer. Hans søster, som snart skal komme på besøk (og visstnok bidra til å bedre forholdet mellom den bedratte hustru og ektemannen), er nemlig Anna Karenina. Hun er sågar hans yndlingssøster. Oblonskijs hustru er på sin side en eldre søster av den unge Kitty som Levin er så forelsket i.

Ifølge forordet finner også dette paret hverandre, «men ikke med lynets fart. Men så opplever de da også en kjærlighet som istedenfor å fortære og ødelegge gir varme og liv.» Levin er igjen en venn av Oblonskij. Nå er jeg kommet dit at Levin er ankommet Moskva fra sitt gods på landet, for å fri til Kitty. Men han er svært usikker på seg selv. Anna Karenina har foreløpig ikke dukket opp. Akkurat nå er Levin og Oblonskij ute på en restaurant og spiser lunsj. Levin nøler med å betro vennen hvorfor han er kommet, men Oblonskij har skjønt det. «Gjettet du det?» svarte Levin uten å ta øynene, hvor det glitret dypt inne, fra Stepan Arkaditsj. Når det gjelder dette forholdet vet jeg altså, igjen takket være forordet, at dette kommer til å gå bra. Hvordan det går med Oblonskij og hans kone vet jeg ikke, men det er jo mulig at den forsoningen Anne visstnok kommer til å bringe, gir varige resultater. Men som sagt - de egentlige hovedpersonene, Anna og Vronskij, har foreløpig ikke vist seg, men Anna er nevnt fordi hun snart skal komme på besøk til sin kjære bror og ulykkelige hustru. Men så er jeg da også bare et lite stykke uti første bok foreløpig.

Anna Karenina og jeg

Som det fremgår av det nedenstående, vet jeg foreløpig ikke hvilket forhold Anna Karenina (her i Keira Knightleys skikkelse) har til familien Oblonskij, men det finner jeg nok snart ut. (Det kan uansett ikke bli for mange bilder av Keira Knightley.)






Det begynner å bli en stund siden jeg ble ferdig med første bind av Péter Nádas’ trilogi, men etter et kort mellomspill med Jørn Lier Horsts siste bok (Jakthundene), vet jeg fortsatt ikke hva jeg skal lese videre. Riktignok har jeg en liste over bøker jeg har tenkt å lese, men ingen av dem trenger seg på.

Førsteprioritet har nok Anna Karenina, på grunn av den nye filmatiseringen som kommer i høst, men også fordi det er en klassiker jeg vil ha lest. Jeg har begynt å lese i den, men kommer ikke videre. Jeg har litt det samme forholdet til denne som jeg hadde til Brødrene Karamasov i sin tid, som jeg begynte på utallige ganger, og hver gang stoppet det opp da jeg kom til klosterscenen. I Anna Karenina kommer jeg aldri lenger enn til de første sidene, det vil si den ubehagelige situasjonen hjemme hos familien Oblinskij.

Anna Karenina begynner jo med en av de mest kjente åpningssetningene i verdenslitteraturen: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Jeg er noe i tvil om sannhetsgehalten i denne påstanden; jeg er tilbøyelig til å tro at det er like mange individuelle måter å være lykkelig på som det er å være ulykkelig. Men fra denne generelle førstesetningen går vi allerede i neste setning over til én konkret ulykkelig familie, nemlig Oblonskijs, hvor fruen er kommet under vær med at mannen har stått i forhold til den franske guvernanten og har erklært at hun ikke lenger vil bo under samme tak som ektemannen.

Da vi kommer inn i handlingen, har denne anstrengte situasjonen vart i tre dager, og både ektefellene selv, familiens øvrige medlemmer og tjenerskapet føler det smertelig. Ja, så ille er det at «alle familiens medlemmer og tjenerskapet følte at samlivet deres var uten mening og at mennesker som tilfellet hadde ført sammen på en hvilken som helst skysstasjon, hadde mer til felles enn de, familien Oblonskij og dens tjenerskap. Fruen forlot ikke sine værelser, mannen hadde vært hjemmefra i tre dager. Barna løp omkring i hele huset og visste hverken ut eller inn; den engelske frøkenen var røket uklar med husholdersken og hadde skrevet et brev til en venninne og bedt henne finne en ny post til henne, kokken var dratt alt dagen i forveien, midt under middagen, og kokkepiken og kusken ba om oppgjør.»

Det hele er Stepan Arkadjitsj Oblonskijs egen feil - i stedet for å bli fornæmet, nekte alt, forsøke å rettferdiggjøre seg, be om tilgivelse eller endog late som ingenting, kom han nemlig i skade for, ganske ufrivillig, å la ansiktet lyse opp i det vanlige, godmodige og derfor tåpelige smilet. «Da Dolly så det, rykket hun til som av fysisk smerte, og heftig som hun var, fant hun utløsning i en foss av hårde ord og sprang ut av værelset.»

Oblonskij angrer ikke på selve forholdet, bare på at han ikke klarte å holde det bedre skjult for konen. Hvis han hadde visst hvordan nyheten ville virke på henne, ville han nemlig lagt mer vinn på å skjule sine synder. «Han hadde aldri tenkt klart gjennom dette problemet, men han hadde en dunkel forestilling om at konen alt for lengst hadde forstått at han var utro og nå så gjennom fingrene med det. Det forekom han til og med at hun, en utslitt og eldet kvinne som ikke lenger var noe å se på, bare en almindelig og bra husmor, hun måtte av ren rettferdighetssans være overbærende. Det viste seg å være stikk motsatt.»

Den trykkede stemningen til tross, Oblonskij angrer som sagt ikke på forholdet. Riktignok er det «noe trivielt, noe simpelt i å gjøre kur til sin egen guvernante. Men for en guvernante! (M-lle Rolands smil og skjelmske sorte øyne sto levende for ham.)» 

Og stort lenger har jeg aldri kommet. Også denne gangen har det stoppet opp her. Men siden jeg for et knapt år siden klarte å komme videre med Brødrene Karamasov, så må jeg vel klare det med Anna Karenina også denne gangen? Det er bare å ta seg sammen, rett og slett, og lese videre. Altså: Anna Karenina.