Åndssnobb?

Åndssnobb og åndssnobb, fru Blom. Jeg vil anbefale å lese DETTE intervjuet med Tomas Espedal. Uansett hva man måtte mene om ham og meningene hans (jeg syntes f.eks. det var utrolig arrogant av ham å si nei til Riksmålsprisen), synes jeg det er befriende med mennesker som i den grad har sin integritet og selvstendighet i behold.

Leserapport

Om sommeren er lesetid eller ikke, er for meg et helt uinteressant spørsmål. Årstidene påvirker ikke hva eller hvordan jeg leser. For tiden lar jeg meg, som jeg var inne på i et annet innlegg nylig, lede av lesingen, noe jeg synes er veldig spennende. For tiden er «Østerrike» stikkordet, og jeg aner sant å si ikke hvorfor. Jo, det begynte vel med at jeg av en eller annen grunn, som også er helt obskur for meg, leste Bernhards Mine priser. Deretter gjorde en av mine faste lesere meg oppmerksom på Gabriel Moros 365 dager med Ludwig Wittgenstein, og så fulgte Bernhards Wittgensteins nevø. Underveis selvfølgelig ispedd en del bladring i andre bøker, blant annet i Wittgensteins egne.

Flamme-singelen Kollasj av David Shields fikk meg til å kjøpe boka som Kollasj er et utdrag av, Reality Hunger. Og i en artikkel i siste nummer av Vagant, nevner Susanne Christensen, en av Klassekampens bokanmeldere, denne boken. «Shields bog består af 618 fragmenter - de fleste citater alle mulige steder fra - som skal overbevis os om at nonfiction is the new fiction, at romanen som vi kender den, med fiktive karakterer og sirlige plotlinjer, er død som en sild, og at diverse former for «reality-based art» så som biografien, dokumentaren, det personlige essay, performancekunst og teknikker som sampling og appropriation er the shit.»

Til dette vil jeg bare si som jeg har sagt før, at romanen aldri kommer til å dø, til det rommer den altfor mange muligheter som kunstnerisk medium. Ikke engang i sin konvensjonelle form kommer romanen til å dø, men for meg er det den eksperimentelle, ukonvensjonelle romanen, særlig på det språklige område, som er den mest spennende.
(Men et lite apropos her er det jo at jeg selv kommer med en dokumentar på Cappelen Damm nå i august, godt skjult som ghost writer riktignok. Gun Vik: Din hånd i min, er boken. Men alle burde vel skrive en roman en eller annen gang? Eller?)

Et annet litterært tidsskrift som nettopp ankom en postboks nær meg, var Bokvennen. Dermed var jeg tilbake til Gabriel Moro igjen, for han er jo Bokvennens nye redaktør, og han har etter min mening virkelig gitt bladet et løft, både innholds- og utseendemessig. I et stort og interessant intervju snakker Tomas Espedal ikke bare nettopp om det jeg nettopp har vært inne på i forbindelse med romanen, nemlig det språklig spennende kontra den konvensjonelle fortellingen: «Jeg er glad for at det finnes noen som skrivger gode fortellinger, men det interesserer meg ikke. Mange av de bøkene som folk leser, kalrer jeg faktisk ikke å lese. Jeg prøver gang på gang, men får det ikke til. Det jeg identifiserer meg med, er det som ikke er godt fortalt. De siste ti årene har jeg nesten bare lest samtidslyrikk. Det har gitt meg presise språkopplevelser. jeg synes litteratur først blir interessant der det er vanskelig [...] Språkarbeid er det største privilegiet en kan ha, siden språket er det mest verdifulle vi har. Med en gang man blir klar over at man arbeider med det vakrest og alvorligste medium vi har, går det ikke an å skrive setninger som «hun gikk bortover korridoren på høye hæler klikk, klakk». Alle kan skrive slike setninger. Men hvem kan skrive frem det urovekkende, det man aldri før har sett, men likevel kjenner igjen? Setninger som tar pusten fra deg, som får deg til å gråte?»
«Blir du noen gang misunnelig når du leser?» spør intervjuerne, og Espedal svarer: «Jaja! Virkelig. Jeg blir faktisk ofte knust. Peter Handkes Mitt år i Ingenmannsbukten (1994) tok nesten livet av meg. Jeg forstår den dag i dag ikke hvordan han klarte å skrive den boken. Den gjorde meg så misunnelig at jeg holdt på å gi opp som forfatter.»

Dette gjorde meg så nysgjerrig at jeg måtte ta en tur på biblioteket og låne Handkes Mitt år i Ingenmannsbukten. Jeg har bare bladd litt i den foreløpig, men nok til å skjønne hvorfor den gjorde inntrykk på Espedal. Men noen grunn til misunnelse har han ikke, etter min mening. Jeg synes Espedal skriver bedre.

Men Handke - dermed var jeg tilbake til Østerrike igjen. Og sannelig hadde ikke Bokvennen også en artikkel om Jelinek. Østerrike igjen. Hun har jeg forresten aldri lest noe av, kanskje jeg skulle prøve? Jeg må også lese mer av Herta Müller, ikke østerriker riktignok, men i hvert fall i det tyske språkområde.

Men nå må jeg først og fremst lese ferdig Gamle mestere.

Apropos Espedal og samtidslyrikken, så er han veldig opptatt av Ann Jäderlund og hennes spennende språkbehandling. Kanskje på tide at jeg også tar frem den boka jeg har av henne, som jeg hittil bare har bladd litt i.

Kritikerprisen til Espedal

Dette var veldig moro. Les mer i Aftenposten HER.

Innendørsspasering

«Kanskje er dikteren en av de såkalte østerrikske innendørsspaserende? Man starter ved sengen, går langsomt mot badet. Man slår vann i badekaret. Heller i et kilo havsalt. Man svømmer. Deretter går man fra stranden og inn mot kjøkkenet. En kopp kaffe. Man trekker en kopp kaffe. Man røyker en sigarett. Så følger man teppet gjennom stuen og bort mot skrivebordet ved vinduet.»

Tomas Espedal: Dagbok

Mer gåing

Hva slags bok er Tomas Espedals GÅ? Jeg vet ikke. Essays, dagbok, flanerier, roman ... Men altså, høyst lesverdig. «Skrevet i et språk og med en oppfinnsomhet som er ganske unik i dagens norske litteratur. Det klinger en sølvbjelle av mester Hamsun over de stilistisk fineste partiene, dette er edel prosalyrikk» skrev Knut Ødegård i Aftenposten. «Drivende godt skrevet. Med en rytmisk fremdrift som forplanter seg i leseren,» skrev Sindre Hovdenakk i VG.

Espedal tar oss med på vandring, sine egne vandringer og filosofenes og dikternes, fra Aristoteles som gikk og underviste i søylegangene i Lykeion, via Sokrates’ spaserturer, stoikerne som fikk sitt navn etter stoaen, gangveien hvor de spaserte og diskuterte. Immanuel Kant som gikk sin daglige spasertur rundt Königsberg etter middag, Philosofenweg i Heidelberg, hvor Hegel etter sigende gikk sin vanlige tur. Dantes guddommelige komedie er en vandring, Wordsworth og Coleridge vandret i Lake District, Baudelaire var byvandreren, alle flanørers far.
Det engelske ordet for å reise, travel, har interessant nok samme opphav som det franske ordet for arbeid, travail.

Espedal går i Tyskland, Italia og andre steder, på landsbygda som i storbyer, i drabantbyen Åsane i Bergen, på Osterøy og i andre vestlandslandskap. Det er selvfølgelig like mye en indre reise som en ytre. Og når leseren først har lagt ut på ferden sammen med forfatteren, er det ingen vei tilbake. Men når man vender tilbake, for det gjør man jo før eller siden, det vil si avslutter lesingen i dette tilfellet, er man en stor erfaring og en leseopplevelse rikere. Det kan jeg si selv om jeg foreløpig bare er på s. 34.

Espedal siterer Kierkegaard:

«Fremfor alt, tap ikke lysten på å gå. Hver dag går jeg meg inn i en tilstand av velvære, og går bort fra enhver sykdom; jeg har gått til mine beste tanker, og jeg kjenner ingen tanker som er så tyngende at man ikke kan gå fra dem. Men ved å sitte stille, desto nærmere kommer man en følelse av å være syk ... Så hvis man bare sørger for å holde seg gående, vil alt ordne seg.»

Ord for dagen

"Det er bare å tenke tanken: du skal leve hele livet med deg selv. Du kan finne en ny kjæreste, du kan forlate familie og venner, reise bort, finne en ny by og nye steder, du kan selge det du eier og kvitte deg med alt du ikke liker, men du kan aldri - så lenge du lever - bli kvitt deg selv."

Tomas Espedal: GÅ. (Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv)

Dette sitatet er en reprise; jeg hadde det også i april 2007 (denne bloggen er snart tre år gammel). Men det er et veldig godt sitat da? Tomas Espedal uttrykker seg svært aforistisk, det er mange brukbare sitater i bøkene hans. Det blir mye Tomas Espedal nå, jeg vet ikke hvorfor, eller jo, det var dette intervjuet i siste nummer av Morgenbladet, eller kanskje det egentlig var synet av ham på Gyldendals høstfest, han har en intens, fortettet utstråling (bare se på bildet i Morgenbladet), og jeg visste at jeg som leser ikke var ferdig med ham, noe som også har manifestert seg i at jeg har hatt GÅ stående på nattbordet i flere år uten å bla mer i den enn jeg gjorde like etter at jeg hadde kjøpt den, men i går kveld tok jeg den frem igjen og begynte å lese den, for nå vil den leses fra perm til perm, jeg vet ikke hvorfor dette skulle ha et par år på å modnes, sånt trenger man ikke spekulere på for man finner neppe noe svar uansett. Lesingen lever sitt eget liv, det er noe av det spennende med den. Noen ganger kan den styres, andre ganger må man bare gi etter og la seg lede av den.

HER kan du lese om et møte bloggeren Bharfot hadde med Tomas Espedal. Og HER et intervju på Bergen Offentlige Biblioteks hjemmeside (de har mange gode forfatterintervjuer!).

Hva er det jeg skriver?

«Hva er det jeg skriver? Jeg skriver en bok om det å gå. Det har jeg holdt på med i mer enn tre år. Jeg skriver og går. Leser og går. Jo mer jeg går, desto vanskeligere er det å skrive. Det er som om gåingen undergraver skrivingen. All denne gåingen har forstyrret og til dels ødelagt skrivingen. Gåingen gjør meg urolig, den går i blodet. Så snart jeg begynner å gå, tenker jeg bare på gåingen og alt det som hører gåingen til: hvor skal jeg sove, følg nøye med stien, snart begynner det å regne, det er tid for å spise, hvor finner jeg vann? Bare sjelden tenker jeg på det å skrive, og da tenker jeg at det å skrive er unødvendig. At skrivingen bare forstyrrer meg. Og at tanken på det å skrive står imellom meg og selve gåingen: å se, å lytte, lukte, gå. Hvor rent og riktig jeg tenker når jeg går! Derfor må jeg slutte med all denne gåingen. Jeg må slå meg til ro. Holde meg inne. Først da er det kanskje mulig å skrive noe tilfredsstillende om det å gå.»

Tomas Espedal: Dagbok

"Å skrive tar livet av meg"

"Å skrive tar livet av meg. Skrivesituasjonen bryter meg helt ned. Det blir bare verre og verre for hver bok. Men det er nå hva jeg driver med. Og jeg løper ikke for å trene meg opp, nei. Fra dem som løper kommer det bare tom og intetsigende litteratur."

Tomas Espedal i et intervju i siste nummer av Morgenbladet.

Tomas Espedal løper ikke, nei, han går, akkurat som jeg. Det har han skrevet en bok om, som heter Gå, og som jeg har, men som jeg ikke har lest, men som er god å ha og som jeg vet kommer til å gi meg mye glede en dag. Tilfeldighetene har også villet det slik at jeg kjenner noen av de traktene på Vestlandet som han går i. Men han går mange andre steder også, jeg har bladd så mye i boken at jeg vet det.
Når Espedal sier at fra dem som løper kommer det bare tom og intetsigende litteratur, er det selvsalgt fordi gåing, i motsetning til løping, er forenlig med meditering og tankevirksomhet. Løpere har som regel musikk på øret, de er med andre ord ikke til stede i det de gjør, men bringer sin egen narsissistiske, teknosentrerte virkelighet med seg ut i naturen, noe som er fullstendig malplassert. Dermed avskjærer de seg ikke bare fra de verdifulle impulsene omgivelsene kunne gitt dem, men også fra sin egen indre kreative prosess. Folk som går er til stede i det de gjør, de har en totalopplevelse av det de foretar seg. For den som går, går synsinntrykkk og lydinntrykk opp i en høyere enhet og stimulerer tanker og fantasi. Å gå er det ideelle tempoet for sjelen.

Intervjuet med Espedal er for øvrig ledsaget av et portrett som jeg gjerne skulle tatt selv. Espedal var på Gyldendal-festen i forrige uke, og hver gang jeg ser ham får jeg lyst til å snakke med ham, men så tenker jeg at da bør jeg ha lest Gå først. Så jeg venter til jeg har gjort det.

Og hvis man blar om (i siste nummer av Morgenbladet), kommer man til en anmeldelse av Trude Marsteins siste bok, Ingenting å angre på, en veldig god anmeldelse, ikke god fordi anmelderen tydeligvis liker boka, men god fordi det forekommer meg å være en veldig velskrevet anmeldelse, en anmeldelse som er en leseopplevelse i seg selv, og som gir meg lyst til å lese boka. Jeg hører til dem som ble veldig imponert over Marsteins forrige bok, den med det usannsynlig store persongalleriet, Gjøre godt.

Ord for dagen

«Det er bare å tenke tanken: du skal leve hele livet med deg selv. Du kan finne en ny kjæreste, du kan forlate familie og venner, reise bort, finne en ny by og nye steder, du kan selge det du eier og kvitte deg med alt du ikke liker, men du kan aldri -- så lenge du lever -- bli kvitt deg selv.»

Tomas Espedal i gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. 2006

Om å gå og skrive.

«Ja, jeg vil skrive en bok om det å gå, sier jeg. [...] Det er en god idé, sier jeg, og derfor står jeg fast, jeg klarer ikke å skrive når jeg har gode idéer. Gode idéer er det verste jeg vet. De byr meg imot. Gode idéer blir sjelden gode bøker.
Men er det sånn at dårlige idéer blir gode bøker? spør Elisabeth, hildegunnsøsteren som alle sier ligner på Hildegunn, men hun har ikke det samme blikket; dette blikket som vi aldri vet hva ser når hun ser det samme som oss. Dikterens blikk. Hildegunns blikk. Elisabeth har øyne som ligner søsterens, en munn som ligner, et ansikt som ligner, men denne likheten er ikke annet enn en stor forskjell.
Det blir ikke gode bøker verken av gode eller dårlige idéer, sier Hildegunn. Å skrive er å motarbeide sine egne idéer; hvis jeg vet hva jeg skal skrive, og hvordan, så orker jeg ikke å skrive det. Skrivearbeidet må være åpent, og så er det om å gjøre å arbeide frem bokens strukturer, skrive frem diktets innhold som oftere går dypere enn det man selv vil med diktet.
Gjelder det også for prosa?
Det burde gjelde for all litteratur, sier Hildegunn. Det er historien om Tolstoj, han hadde en idé om å skrive en roman hvor han fordømmer en kvinne som er umoralsk. Han ville vise hvor forferdelig galt det går med en kvinne og familien hennes når hun er utro, men romanen han skrev ble noe helt annet enn det han hadde tenkt. Selve skrivearbeidet førte, mot Tolstojs vilje, til den vakre og tragiske historien om Anna Karenina. Det er det som er litteratur, at vi skriver oss frem til noe vi ikke har ønsket, et vakkert monster, som Mary Shelleys Frankenstein, noe vi ikke har klart å tenke ut på forhånd.»

Fra Tomas Espedal: gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006)

Om lyrikeren Hildegunn Dale kan du lese her og her, og et intervju med henne i Klassekampen finner du her.
Skrivekunst-akademiet i Hordaland (Bergen) finner du her.
Mer om og av Tomas Espedal i denne bloggen finner du her.

Nytt tema opprettet: vestlandsforfattere
«Om å gå» er eget tema i denne bloggen (se under)

Noen må sette språket høyest.

«Det har lenge vært en sannhet at leseren er hellig, men det behøver ikke utgjøre kjernen av det man egentlig arbeider for som forfatter. Skriving kan også være en slags forskning hvor man bare tar hensyn til sjanger, språk og materialet man jobber med. Hvis litteraturen skal komme videre, må noen være så fandenivoldske og arrogante at de setter språket høyest. [...] Man vet at selv om det finnes en leser, så er det leseren som må følge forfatteren og ikke omvendt.»
Tomas Espedal i et intervju i Morgenbladet 16.-22. mars 2007.

Ifølge Espedal er det først og fremst små forlag, tidsskrifter, nettsteder og miljøer som skjønner denne tankegangen. I tråd med dette har han selv nylig skrevet en roman som ifølge målsetningen skulle være så kort som mulig. Romanen, som kommer på undergrunnsforlaget H-Press, er på tolv sider og går etter hvert i oppløsning. Dette er visuelt markert ved at teksten stadig blir tynnere utover i boken og bokstavene spredt utover sidene til det er helt tomt.

Er det dette den franske litteraturteoretikeren Maurice Blanchot mener med «litteraturens forsvinning»? når han sier at «litteraturen går mot seg sjølv, mot sitt vesen som er forsvinning»? Her er jeg på litt tynn is, siden litteraturvitenskap ikke er mitt fag, men jeg tenkte straks på Espedal da jeg leste om Blanchot.

Hjemmesiden til H-Press finner du her.

En innføring i Blanchot finner du her.

"Jeg legger meg i sengen og leser ..."

Tomas Espedal leser ikke bøker, han skriver dem (se innlegget nedenfor). Uttalelsen står på trykk i siste nummer av Morgenbladet der Tomas Espedal blir interjuvet som Ukens navn fordi han er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for boken Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv.
Hvorfor sier Tomas Espedal noe så dumt og arrogant? undrer jeg. Ingen leser så mye som skrivende mennesker. De to aktivitetene er nærmest uadskillelige. Det gjelder selvfølgelig også for Tomas Espedal. Jeg har endt opp med to mulige forklaringer: 1)Tomas Espedal sier det fordi han synes det er jævla tøft å si det, 2)Han sier det fordi han ikke leser for moro skyld, men fordi alt han leser på en eller annen måte er relatert til forfatterjobben.
Samme kan det egentlig være: Tomas Espedal leser selvfølgelig mye. Det er nok å gå til hans egne bøker for å finne ut det, så i går gikk jeg til bokhylla og fant frem Gyldendal-pocketen hvor Espedals tre bøker Biografi, Dagbok og Brev er samlet i ett bind.
Det første jeg støtte på, var et sitat av Pessoa, som også er en av mine yndlingsforfattere, og som uttrykker seg uhyre siterbart. Jeg går ut fra at Pessoa også betyr noe for Espedal, siden han siterer ham. Egentlig trengte jeg da ikke lese videre, for hvor får man et sitat fra, om ikke fra det man har lest? Altså et bevis på at Espedal leser. Og Pessoa-sitatet er ikke det eneste sitatet i boka.
Men jeg ble jo sittende og lese Espedal, og ganske riktig -- han skriver så vakkert også om det å lese. Se bare her:

«Hvor viktig det er å lese de rette bøkene på de rette stedene! Å velge den rette årstiden, tiden på døgnet, morgen eller kveld, det er ikke likegyldig. Å velge det rette stedet for akkurat den boken, er nesten viktigere enn selve boken.»

Sånn skriver bare et menneske som har et så nært forhold til det å lese at det utgjør en stor og viktig del av livet. Og se her:

«Jeg elsker å forsvinne. Idet jeg åpner en bok, er jeg tilbake i barnet; jeg visste ingenting bedre enn å gjemme meg, sette meg bak døren, krype inn i klesskapet, klatre opp i trærne og sitte helt stille til det ikke lenger er mulig å skille denne lengselen fra naturens egen. Eller opphøre bak døren, forsvinne i triangelet av dørkarm, linoleum og skygge. Vi sier: han forsvant i en bok, ble oppslukt av historien. Men like bedøvende som det å forsvinne, er ritualene som er forbundet med det å lese. Du setter deg i stolen, tenner lyset og forsvinner. Du legger deg i sofaen, åpner boken, kjenner lukten av papir og forsvinner.»

«Hva er det jeg leser? Jeg leser i Bibelen. Romaner leser jeg ikke. Etter at jeg fikk briller har jeg mistet interessen for romaner. Jeg leser dikt. Jeg leser alt av Kristian Lundberg. Jeg leser Morten Søndergaard. Jeg leser Klaus Høeck, det må være en av mine aller største leseropplevelser: In Nomine. Jeg leser Ann Jäderlund. Jeg må være forsiktig med Ann Jäderlund. Jeg må i det hele tatt være forsiktig med hva jeg leser. Det minner meg om at jeg må være mer uforsiktig med hva jeg skriver.»

Sterkt, av en som ikke leser. Jeg skal lese mer Tomas Espedal.

Hvis noen fortsatt er i tvil om at Tomas Espedal er et lesende menneske, anbefales dette intervjuet.

Jøss ...

"Jeg leser ikke bøker, jeg skriver dem."

Tomas Espedal i Morgenbladet 8.--14. desember 2006