My Strange Friend Marcel Proust

My Strange Friend Marcel Proust: Marcel Proust in Cabourg, 1896.Next month, City Lights will publish Lost Profiles: Memoirs of Cubism, Dada, and Surrealism, a series of reminiscences and miniportraits of modernist writers and artists—Blaise Cendrars, James Joyce, Pierre Reverdy, and others—by Philippe Soupault, a Dadaist who, with André Breton, wrote Les Champs magnétique in 1919, kicking off the Surrealist movement. Soupault’s sketches... Read More » (lenken i begynnelsen av dette sitatet).

Som noen av denne bloggens følgere kanskje vil huske, leste jeg På sporet av den tapte tid for tre år siden, i 2013. Denne sommeren tilbrakte jeg også en natt på Grand Hotel Cabourg ved den franske kanalkysten, som er en viktig lokalitet i verket.

Proust og jeg i lobbyen på Grand Hotel Cabourg.

Utsikt fra hotellrommet. Prousts utsikt ...

Proust om alderdommen

 

Og nå forstod jeg hva alderdommen var - alderdommen som av alle virkeligheter kan hende er den vi lengst bevarer en rent abstrakt forestilling om: vi ser på kalenderen, daterer våre brev, ser våre venner gifte seg, våre venners barn, uten å forstå, av frykt eller dovenskap, hva dette innebærer, inntil den dagen vi får øye på en ukjent silhuett, som for eksempel [navn] som forteller oss at vi lever i en ny verden, inntil den dagen sønnesønnen til en av våre venninner, en ung mann som vi instinktivt ville behandle som en kamerat, smiler som om vi spøkte med ham, for i hans øyne kunne vi vært hans bestefar; jeg begynte å forstå meningen med døden, kjærligheten, åndens gleder, smertens funksjon, kunstnerkallet osv. For om navnene hadde mistet sin individualitet for meg, begynte ordene å avdekke sin fulle betydning. Bildenes skjønnhet ligger bak tingene, idéenes foran dem. Slik at den første slutter å blende oss når vi har nådd dem, mens den andre blir forståelig først når vi har lagt dem bak oss.

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Den gjenfundne tid

Oversatt av Anne-Lisa Amadou

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når vi leser

Når vi leser, er vi i virkeligheten alle våre egne lesere. Forfatterens verk er bare et slags optisk instrument som han rekker leseren for å gi ham anledning til å skjelne det som han, uten denne boken, kanskje ikke ville ha sett hos seg selv.
Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Den gjenfundne tid

Noen tanker om Proust

Lei av Proust? Da er det like godt å styre unna denne bloggen, tror jeg, for Proust kommer nok  til å forbli et tema. Men ikke det eneste, da. Min filologvenninne som jeg leser På sporet av den tapte tid parallelt med, sa nettopp i en mail:

Jeg strever med siste bind av Proust-verket, men endelig har jeg kommet til at han tematiserer det å skrive. Det er oppslukende. Jeg kan ikke glemme beskrivelsen av forfatteren Bergotte i første bind. Er den ikke fascinerende? Han skriver at Bergotte er helt middels, at han slett ikke er spesielt begavet, og at dette er viktig for at han skal bli en god forfatter. En forfatter må ikke med sitt intellekt og sin begavelse stå i veien for sitt verk, han skal være et medium som kan speile menneskers liv. Jeg husker ikke eksakt disse refleksjonene, men jeg skal lese dem om igjen.

Formuleringen men jeg skal lese dem om igjen traff noe hos meg, for allerede i løpet av nest siste bind begynte jeg å glede meg til å ta fatt fra begynnelsen igjen! Når man nærmer seg slutten, vet man jo så mye mer, og jeg forestiller meg at det vil bli en like stor leseopplevelse å lese verket på nytt når man kan se alt i sammenheng. For å si det rett ut - jeg tror at Proust kommer til å oppta meg så lenge jeg kan lese.  

Jeg vet at det siste bindet er viktig, at det så å si inneholder nøkkelen til helheten. Verket handler nemlig om jeg-personen, Marcel (som både er og ikke er Proust selv), som drømmer om å bli forfatter. På en måte handler altså På sporet av den tapte tid om tilblivelsen av seg selv. Først i siste bind løsner det for ham, så han kan begynne å skrive. Skrive det verket leseren nettopp har lest, hvis jeg har forstått det riktig. Det er uhyre fascinerende og spennende.

Proust og jeg



Proust og jeg i foajeen på Grand Hotel i Cabourg (Balbec i verket). Beklager at jeg ikke har fått retusjert vekk den røde boksen på veggen bak meg. Til gjengjeld er jeg iført et av mine vintage Hermes-slips og Boss-blazeren min fra Ferner Jacobsen for å leve opp til standarden. Jeg bodde på samme type rom som Proust og spiste det samme til middag som han (flyndre) i den samme spisesalen, som han beskriver som et akvarium pga de store vinduene ut mot strandpromenaden.

 

En milepæl i Proust-lesingen min må jeg vel kunne kalle det når jeg nå har tatt fatt på det siste og 12. bindet i den innbundne norske utgaven. Det er den delen av verket som heter «Den gjenfundne tid». Jeg sa nylig i et brev til en filolog-venninne med fransk i fagkretsen, som også leser Proust for tiden, at jeg opplever det å lese På sporet av den tapte tid som både en lidelse og en nytelse. En lidelse i de kjedelige partiene, som for eksempel Fangen 2, som jeg nettopp er ferdig med, hvor hans endeløse kretsing rundt forholdet til Albertine setter leseren på en tålmodighetsprøve. I hvert fall denne leser. En annen ting er at jeg ikke tror på dette forholdet for fem øre, men det skal jeg komme tilbake til i et annet innlegg.

Nytelsen ved å lese På sporet av den tapte tid ligger i at det samtidig som det i lange passasjer er dørgende kjedelig, hele veien utgjør et overflødighetshorn av observasjoner, karakteristikker og aforistiske formuleringer som kan gjøre leseren ør av inntrykk og leseglede hvis man leser ham på den rette måten, det vil si på verkets premisser, det langsomme tempoet Proust legger opp til. Da blir det rene meditasjonen, som en leser av denne bloggen nylig kommenterte.

Og så nærmer jeg meg nå selvsagt også bonusen - tilfredsheten over å ha gjennomført mitt største leseprosjekt noensinne, tilfredsheten over faktisk å ha lest På sporet av den tapte tid.

Har jeg sitert Proust før?

De tingene man oftest snakker om for spøk er som regel de som er ekstra plagsomme, men som man ikke vil gi inntrykk av å være plaget av, kanskje med et uinnrømmet håp om denne ekstra fordelen at når den vi snakker med hører oss spøke med det, vil han tro at det ikke er sant.
Fra "Fangen". Oversatt av Anne-Lisa Amadou

 

Overskriften er selvsagt (selv)ironisk ment. Visst har jeg sitert Proust før, jeg har til og med et eget felt med et Proust-sitat i venstre marg. Jeg liker siterbare forfattere, og Proust hører så definitivt til dem. Han lar sine sylskarpe observasjoner av mennesker og livets allehånde tildragelser utkrystallisere seg i aforistiske utsagn nærmest på hver side. Innimellom kan han riktig nok være dørgende kjedelig, men det oppveies til gagns av alle partiene i verket som ikke er det, og hvor man ikke klarer å legge boken fra seg. Man blir rikelig belønnet for ikke å gi opp underveis. Forresten er jeg nå kommet til bok nr. 9 (av 12), den delen som heter "Fangen".

Menneskelige akvarier

I På sporet av den tapte tid - I skyggen av piker i blomst 2 (Balbec) beskriver Proust spisesalen på Grand Hotel, «hvor lyset flommet fra elektriske kilder og forvandlet spisesalen til et kjempemessig, eventyrlig akvarium der arbeiderbefolkningen i Balbec, fiskerne og også de småborgerlige familiene, usynlige i mørket utenfor, trykket seg mot glassruten for å granske det overdådige liv til disse mennesker som sakte vugget i brenninger av gull ...» (Oversatt av Anne-Lisa Amadou)

 Også Graham Greene bruker akvarium-metaforen i Toget til Istanbul (Stamboul Train):

«Menneskene fløt som fisk i gyldent vann, befridd for tyngdekraftens vold, fløy uten vinger, gjennomskinnelige, i et glassakvarium. Stygge ansikter og uformelige kropper ble som forvandlet, om ikke til skjønnhet, så iallfall til forvridde skikkelser som var formet i en slags spotsk hengivenhet. På denne gyldne tidevannsbølgen steg og sank de, hvisket og drømte.» (Oversatt av Kari Risvik)

 Kan det tenkes at Greene var direkte påvirket av Proust her? Engelsk var det første språket På sporet av den tapte tid ble oversatt til, i årene 1922-1930. Stamboul Train kom i 1932.

 Hele metaforen og formuleringer som «mennesker som sakte vugget i brenninger av gull», «på denne gyldne tidevannsbølgen steg og sank de» ... er dette en tilfeldig likhet? Det kan det selvsagt være, men det er heller ikke utenkelig at Greene fikk denne metaforen fra Proust og gjorde den til sin.

 

 

Litt om Proust igjen ...

 

 

To innlegg nedenfor har jeg et innlegg med tittelen «Nabokov og Langelands blinde flekk». Innlegget handler om at både Nabokov og Langeland påstår at det ikke finnes vanlige, arbeidende mennesker i På sporet av den tapte tid, til tross for at det myldrer av dem på nær sagt hver eneste side. Jeg stiller meg svært undrende til at ingen av dem ser disse menneskene, at de så å si ikke ser skogen for bare trær. Jeg har henvendt meg til Langeland både per melding på Facebook  og på mail, men ikke fått svar. Det skuffer meg, for jeg ville gjerne hatt hans kommentar til dette. Jeg undres hva grunnen kan være til at han ikke har svart meg. Det kan jo være at det ligger under en litteraturdoktors verdighet å kommentere et blogginnlegg, eller at han er flau fordi jeg har påpekt en for meg uforståelig side ved hans Proust-lesning, og fordi jeg kanskje har rett i min kritikk. Det kan bare bli spekulasjoner.

Jeg kan bare gjenta min forundring over at hverken Nabokov eller Langeland ser alle disse arbeidende menneskene som Proust ser så tydelig, og som han nærmest peker ut for alle som leser På sporet av den tapte tid. Så mye som det er skrevet om Prousts verk, må det sikkert være andre lærde Proust-kjennere som har befattet seg med dette.

Foruten feilaktig å påstå at «arbeiderklassen [...] er så godt som fraværende», skriver Langeland også at «selv det profesjonsutøvende borgerskap er underrepresentert til fordel for mennesker som utelukkende lever av sin formues avkastning». Og det er nok riktig. Når det gjelder det profesjonsutøvende borgerskap, er det min oppfatning at leger er ganske godt representert. Jeg har lest et sted at leger er den yrkesgruppen som er tallmessig best representert i Ibsens diktning, og tro om ikke det samme er tilfelle hos Proust? Dette er det selvsagt folk som har studert og funnet ut av, så det lar seg bekrefte eller avkrefte. Hvorfor Ibsen har så mange leger i sine skuespill, vet jeg ikke, men det finnes det ganske sikkert også teorier om eller forklaringer på. Ibsen jobbet jo som lærling på et apotek i sin ungdom; kanskje det ligger noe der.

Hos Proust var legestanden ganske nær for hånden, for å si det slik. Hans far var en kjent lege, en foregangsmann innen folkehelse og forfatter av en rekke populærmedisinske bøker. Ja, faren var faktisk lenge en atskillig mer kjent forfatter enn sønnen, om enn altså innen sakprosa og ikke skjønnlitteratur. Til overmål var Prousts bror også lege, blant annet krigskirurg under første verdenskrig. Et pussig triumvirat, dette - en robust, vellykket medisiner av en far, det samme med broren, og så den sykelige, nevrotiske Marcel, som aldri fikk seg hverken utdannelse eller jobb. Men som endte opp som litterær verdensberømthet. Langeland har så absolutt et poeng når han sier at «Proust led nok av mye, men skrivesperre led han ikke av».  Resultatet ble «en av de mest komplekse og velkomponerte litterære konstruksjonene verden har sett», også for å sitere Langeland.

Prousts formuleringskunst

Så snart Swann hadde tatt markisen i hånden og sett hennes utringning på nært hold og ovenfra, kastet han et oppmerksomt, alvorlig, konsentrert, nesten bekymret blikk ned i bluselivets dyp,  og hans nesebor, som ble helt beruset av markisens parfyme, vibrerte lik en sommerfugl som skal til å fly og sette seg på den blomsten den har fått øye på. Så ristet han plutselig svimmelheten av seg, mens Madame de Surgis selv, som riktignok følte seg temmelig brydd, måtte tvinge seg til å puste normalt igjen, i den grad kan begjæret være smittsomt.

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Sodoma og Gomorra I

Oversatt av Anne-Lisa Amadou

Nabokov og Langelands blinde flekk

 

Under lesningen av Nabokov og Langelands bøker om Proust er det en ting jeg reagerer på, og det er hva de ser, eller rettere sagt ikke ser, av arbeidende mennesker.  «De eneste former for profesjoner vi får se, enten i utøvelse eller som resultater, er kunstneriske eller akademiske,» sier Nabokov.

Men det er rent sludder.

Og det kan virke som om Langeland har de samme skylappene når han sier at «arbeiderklassen og jordbruksklassen er så godt som fraværende». Langeland har i det minste rett når det gjelder jordbruksklassen, men hva med arbeiderklassen?

Jeg vet ikke hva Langeland definerer som «arbeiderklassen», men faktum er at det kryr av tjenende ånder i Prousts verk, især det man kalte tyende i gamle dager, altså tjenestefolk i private hjem, som de miljøene Proust skildrer selvsagt var helt avhengige av: tjenestepiker, kammertjenere, lakeier, dørvoktere, kokker, kusker, gartnere etc., etc.. Men det er også rikelig av andre tjenende ånder i På sporet av den tapte tid; restaurant- og hotellbetjening, drosjekusker, håndverkere. Hvis man talte opp alle disse, ville de i antall antagelig utgjøre like mange som alle de overklassemenneskene Proust skildrer. Selvfølgelig skildres ikke alle disse arbeidende menneskene like utførlig som personene i det overklassemiljøet verket foregår i, med unntak av jeg-personens families egen Françoise. Men også enkelte andre fremheves på en måte som gir dem personlighet og individuelle trekk. For de er der hele tiden; det praktisk talt myldrer av dem. Og Proust ser dem så absolutt.

 

Hvorfor ser ikke Nabokov og Langeland dem? For Nabokovs vedkommende kan man kanskje finne en forklaring i at han selv kom fra velstående kår hvor tjenende ånder var en selvfølge, men slik jeg tolker Langeland, er han like blind. Merkelig.

Den aristokratiske vennlighet

 

«Jeg begynte å kjenne nyansene i den aristokratiske vennlighets tause eller talende sprog, en vennlighet som er glad for å helle litt balsam på underlegenhetsfølelsen hos dem den rettes mot, men allikevel ikke så meget at den forsvinner, for i så fall ville den miste sin eksistensberettigelse. «Men De er da vår likemann, om ikke mer,» syntes Guermantene å si med all sin ferd, og de sa det på den hyggeligste måten, for at man skulle elske dem, beundre dem, men for all del ikke tro dem; om man innså denne vennlighetens fiktive karakter, var man i besiddelse av det de kalte god oppdragelse, trodde man at vennligheten var reell, var man en ubehøvlet person. Ikke lenge efter fikk jeg for øvrig en belæring som med all mulig tydelighet fullendte min innføring i den aristokratiske vennlighets rekkevidde og grenser. Det var ved en formiddagsmottakelse som hertuginnen av Montmorency holdt for dronningen av England; det hadde dannet seg en hel liten kortesje foran bordet med forfriskninger, og i spissen vandret dronningen ved hertugen av Guermantes’ arm. Selv ankom jeg akkurat da. Med sin ledige hånd vinket hertugen til meg og gjorde på minst førti meters avstand en serie vennskapelige tegn som så ut til å bety at jeg kunne nærme meg uten frykt, at jeg ikke ville bli spist levende istedenfor de små ostesnittene på bordet. Men jeg begynte å bli fullbefaren i hoffenes sprog, og istedenfor å gå så meget som et skritt nærmere, bukket jeg dypt på førti meters avstand, uten et smil, slik jeg ville ha gjort overfor en person jeg knapt kjente, hvorpå jeg beveget meg videre i motsatt retning. Om jeg hadde skrevet et litterært mesterverk, ville Guermantene ikke ha æret meg mere for det enn for dette bukket. Ikke bare ble det registrert av hertugen, skjønt han den dagen måtte hilse på over fem hundre personer, men også av hertuginnen som efterpå hadde truffet min mor og fortalt henne om det, vel å merke uten å tilføye at jeg hadde vært altfor beskjeden og at jeg burde ha kommet nærmere. Hun fortalte mamma at hennes mann hadde vært helt betatt av mitt bukk, at man umulig kunne tenke seg noe mer talende. Man ble aldri ferdig med å tillegge dette bukket all verdens fortrinn, dog uten å nevne det som hadde forekommet aller mest prisverdig, nemlig at det hadde vært så diskret; man ble heller aldri ferdig med å gi meg komplimenter for det som jeg oppfattet mindre som en påskjønnelse av fortiden enn som en instruks for fremtiden, på samme måte som denne så taktfullt formidles elevene fra rektoren på en undervisningsanstalt: «Glem ikke, kjære barn, at disse premiene mindre er til dere enn til deres foreldre, for at de skal sende dere tilbake neste år.» Det var på den måten Madame Marsantes, når en person fra et annet miljø kom inn i hennes verden, lot ham høre lange lovtaler over «de beskjedne personer som man finner når man har bruk for dem og som ellers vet å holde seg i bakgrunnen,» og det er på den måten, i en indirekte form, man opplyser en tjener som lukter vondt om at karbad er godt for helsen. »

Marcel Proust: På sporet av den tapte tid - Sodoma og Gomorra I
Oversatt av Anne-Lisa Amadou

Proust-suvenirer

Og hva er så dette? Jo, det ser man jo, det er skjell. Minner fra sommeren? For så vidt. Men også en litterær suvenir, på sett og vis. Og helt gratis. Skjellene plukket jeg nemlig på stranden foran Grand Hotel i Cabourg. Jeg innbiller meg ikke at de har ligget der helt siden Prousts tid, men likevel. Glassvase fra IKEA på Slependen.

I DETTE tidligere innlegget kan du se plakaten jeg fikk under oppholdet i Cabourg.

Halvveis på sporet

Som få - om noen - andre forfattere har Proust forenet liv og verk i et livsverk. Det kostet ham helsen, det kostet ham vennskap, og det kostet ham til slutt livet. Proust skrev seg til døde, men det ble makeløs litteratur ut av det.

Henrik H. Langeland





I går avsluttet jeg bind 6 i På sporet av den tapte tid. Det vil si at jeg er halvveis i verket. Jeg slet litt med denne boka, det skal innrømmes, men dette er jo et verk man ikke kommer gratis til uansett.

Bind 6 inneholder Veien til Guermantes 2 og begynner med en meget betagende skildring av bestemorens død. Man kan godt trekke på smilebåndet av den homoseksuelle forfatterens psykopatologiske binding til mor og bestemor, men dette er og blir en vakker passasje med en egen nerve, som virkelig griper leseren. Dessuten utgjør den også et velkomment avbrekk i de langtekkelige og omstendelige beskrivelsene av aristokratiets liv, og da i særdeleshet den høyadelige Guermantes-familien, som spiller en viktig rolle i hele verket, men i særdeleshet i bind 6.

Nå hadde jeg tenkt å ta en liten pause fra Proust (velfortjent, synes jeg selv), men da jeg hadde satt bind 6 på plass i hylla i går kveld og skulle finne meg en ny bok, var det Henrik Langelands bok om Proust som meldte seg som eneste aktuelle kandidat. Og underbevisstheten var kanskje den klokeste av oss, for nå, halvveis i verket, har jeg for det første bedre forutsetninger for å forstå mye av det Langeland skriver, samtidig som kunnskapene fra hans bok kan berike lesingen av de siste seks bindene og dermed totalutbyttet av verket. Jeg hadde jo også opprinnelig tenkt å lese verket i sammenheng, så da blir det kanskje til det likevel. Jeg har heller ikke noe annet som jeg brenner etter å lese, til det er jeg for oppslukt av Proust.

Når jeg bruker ord som «langtekkelige» og «omstendelige» høres det kanskje avskrekkende ut for dem som ennå ikke har lest Proust, men samtidig sier jeg altså at jeg er «oppslukt av Proust». For det første - dette med de lange setningene er ikke noe problem dersom man følger Langelands råd og betrakter semikolonene som punktumer. Språket kan være omstendelig, ja vel, men syntaksen er tross alt helt normal. Og man må gjøre et valg, man må rett og slett gå inn i disse beskrivelsene på forfatterens premisser, senke skuldrene, glede seg over detaljrikdommen, humoren, det psykologiske skarpsynet, de aforistiske formuleringene - det er i det hele tatt utrolig mye å glede seg over i På sporet av den tapte tid, også - eller ikke minst - nettopp i de passasjene man i svake øyeblikk kan bli fristet til å oppleve som langtekkelige og omstendelige. Proust vil at det skal gå langsomt slik at vi får det hele med oss, og da må vi være med på det.

Proust-rapporten

Jo da, jeg leser fortsatt Proust. Jeg er nå på slutten av bind 6 og nærmer meg med andre ord halvgått løp. Det betyr at jeg snart er «nøyaktig halvveis i tekstmassen», for å si det med Langeland. Og «tekstmasse» må vel sies å være et velvalgt ord her.

På sporet av den tapte tid er ikke akkurat handlingsdrevet. Nå har jeg riktig nok heller ikke som krav av litteratur skal være det, så absolutt ikke, men jeg må innrømme at det dette verket mer enn noe kretser rundt, nemlig Marcels dissekering av aristokratiets liv, de nitide skildringer av hvem som kan mottas i hvilke salonger og ikke minst alle tenkelige nyanser i det sosiale spill og menneskelige samkvem, er en prøvelse å komme gjennom. Det er detaljert og utpenslet inntil det kjedsommelige og jeg må virkelig bruke viljen for å lese videre. Også Langeland påpeker at en del partier kan bli vel langtekkelige, og at «etter våre dagers litterære standarder ville nok deler av På sporet av den tapte tid være tjent med en skikkelig manusvask».

Samtidig kan man jo ikke unngå å bli imponert over forfatterens observasjonsevne både når det gjelder den fysiske verden og den menneskelige natur - hans psykologiske skarpsyn, hans innblikk i den menneskelige psyke generelt. Det er ikke den detalj som unngår hans blikk. Men man må altså innstille seg på detaljplanet også som leser, det nytter ikke å ta teksten i store sveip her.

Men slik skal det være: Ifølge Langeland ga Proust stoffet den formen han gjorde for i det hele tatt å få anskueliggjort det tematiske. «Han vil at vi som lesere skal skjerpe oss, han vil tvinge oss til å lese oppmerksomt. Prousts språk er et motvekt til journalistspråket, til overflatespråket. Han vil at vi skal rykkes ut av vår vante måte å (skum)lese på, han vil presse oss ned i tekstens underliggende betydningslag. Og dit kommer vi ikke uten at vi samtidig tvinges ut av vår tilvante lesemåte.»

Og hva er så egentlig verkets tematikk. Jo, ifølge Langeland er På sporet av den tapte tid «i bunn og grunn en estetisk dannelsesroman, historien om Marcels gradvise innsikt i skjønnhetsopplevelsens beskaffenhet og forutsetninger». For å kunne motta inntrykk av estetisk art, det vil si føle glede over skjønnhetsopplevelser, er det viktig at vi bryter med vanen, det vil si med våre vante betraktningsmåter og handlingsmønstre.

Og så spiller tiden selvsagt en stor rolle, tid er jo et sentralt ord i verkets tittel. «Marcels gradvise forståelse av vanebruddets rolle i den menneskelige tilegnelsesprosessen gjør at han i siste instans lærer noe om forholdet mellom erfaringen av skjønnhet og erfaringen av tid. Det grunnleggende spørsmålet i På sporet av den tapte tid er i hvilken grad og på hvilken måte skjønnhetsopplevelsen står i relasjon til tidsopplevelsen - hvilken sammenheng det er mellom estetikk og temporalitet.»

Det blir litt vel teoretisk for en enkel sjel, dette. Men når Langeland sier at «det største vanebruddet av alle, det mest grunnleggende bruddet med vanens forblindende automatikk, det er å bryte med den ubevisste måten å være i tiden på, det er å erfare tiden, gjøre tiden sansbar. Å bryte med vanen er i siste instans å finne igjen den tapte Tid» så synes jeg det blir mer fattbart. For det han snakker om her, og det Proust kanskje også snakker om, det er vel å leve i nuet, være til stede her og nå.

Og dermed får dette relevans til mitt eget liv, for jeg mener å ha et bevisst forhold til tiden, til min tid og opplevelsen av å eksistere i den. Og når det gjelder lesingen av På sporet av den tapte tid, ja, så tar den altså den tiden den tar. Og jeg er i denne tiden, i denne leseopplevelsen. Det at et litterært verk tar så lang tid å lese, er en utfordring og en opplevelse i seg selv.

Grand Hotel Cabourg

Det skal ikke nektes for at man føler seg velkledd med Mercedes når man bor på Grand Hotel.
 
Bildet yter ikke størrelsen på rommet full rettferdighet. Bare sengen var vel ca 3 meter bred.
 Utsikt fra balkongen. I forgrunnen strandpromenaden, eller Promenade Marcel Proust. Badesesongen var ikke helt kommet i gang.


Man støter på Proust overalt. Det var i denne butikken jeg fikk plakaten omtalt i innlegget nedenfor.


Plakett på plenen i parkanlegget foran hotellet.

Grand Hotel ligger svært dominerende til i Cabourg, for enden av hovedgaten. I forgrunnen Casinoparken (casinoet skimtes til venstre for hotellet).


Min egen Gilberte, Albertine etc.

Grand Hotel i all sin velde, sett fra stranden, skjønt det er vel bare den høyre delen, med de to gavlpartiene, som er selve hotellet. De seks store vinduene nederst er inn til spisesalen, den Proust omtalte som et akvarium. Vårt rom var i annen etasje i gavlpartiet til høyre.

Disse tre ungdommene, to jenter og en gutt, ga meg assosiasjoner til Marcel og hans unge piker i blomst.

Korridoren. Meget teppebelagt.

Marcel og jeg. Mon tro hvor stor del av hotellets belegg som skyldes Proust?

Foajeen. Til venstre resepsjon, spisesal og utgang til stranden, rett frem trapper og heiser, til høyre hovedinngangen. Bildet er tatt fra baren.

Utsikt fra rommet, gjennom balkongdøren. Gardinene var tunge og lystette.

En drink i baren etter middagen. Min egen Gilberte, Albertine etc. til venstre.

kommentar til innlegget nedenfor spørres det om jeg opplevde noen gjenkjennelse under besøket i Cabourg, underforstått en gjenkjennelse med Proust. Ja, så absolutt. Det vil si, ikke i byen i seg selv, den beskriver vel Proust nokså overflatisk, men i høy grad på Grand Hotel, som han beskriver i detalj. Hotellet er ikke mer modernisert enn at man lett kan leve seg inn i hans beskrivelser, fordums prakt er så absolutt intakt. Utsikten over havet og lysets mange skiftninger er noe av det han dveler ved, og vi bodde selvsagt også i et rom på sjøsiden, med egen balkong ut mot strandpromenaden. Rommet var forresten kjempestort, med en egen liten korridor, og badet var vel på størrelse med et gjennomsnittlig hotellrom. Man hadde følelsen av å bo i en suite. En artig detalj var det at de gamle dørvriderne var behold, det ga liksom en direkte lenke tilbake til Prousts tid. Selv om dette var den dyreste hotellnatten jeg noen gang har hatt, må jeg si at det var verd hver eneste krone. Det var fantastisk å oppleve dette stedet midt i lesingen av På sporet av den tapte tid.
«Akk, vinden fra havet! En time senere, mens vi satt og spiste i den store spisesalen og fra sitronens lille lærhylster presset noen dråper gull på to flyndrer som snart efterlot på tallerkenen en ryggrad hvis vifte av tynne ben hadde fjærens krusninger og sitarens klang ...»
Som Proust spiste jeg også flyndre til middag (han gjorde det hver kveld), men på servitørens spørsmål om han skulle fjerne ryggbenet eller om jeg ville gjøre det selv, hadde jeg heldigvis vett til å be ham om å gjøre det. Det ble en imponerende oppvisning i hvordan et slikt ryggben skal fjernes. Og middagen ble selvsagt inntatt i den samme spisesalen som Proust omtaler så grundig, der «lyset flommet fra elektriske kilder og forvandlet spisesalen til et kjempemessig, eventyrlig akvarium der arbeiderbefolkningen i Balbec, fiskerne og også de småborgerlige familiene, usynlige i mørket utenfor, trykket seg mot glassruten for å granske det overdådige liv til disse mennesker som sakte vugget i brenninger av gull ...»

Den spesielle reiseglede ...

En Renault AG taxi anno 1911 ville kanskje ha bragt bestemoren og Marcel til Balbec hvis de hadde valgt bil fremfor tog.

«I dag ville bestemoren hatt en stor, eldre citroen eller peugeot og kjørt til Cabourg på en formiddag, med Marcel fartsblind og svimmel i forsetet. Han ville nok ikke hatt lappen. Og det skal vi kanskje bare være glad for,» sier Cyno Grassator i en kommentar til På togtur med Marcel (tre innlegg nedenfor) .

Bil er ikke helt ukjent hverken for bestemor eller Marcel. Bilen nevnes første gang på slutten av Veien til Swann 2, Navnet. Her skjer det et tidsskifte i fortellerens perspektiv, han gjenfinner ikke Boulogneskogen slik den var da han svermet for Madame Swann der:

«Det fullkommenhetsideal som jeg bar i meg hadde jeg den gang knyttet til en åpen, høy vogn og et par magre hester som var fyrige og lette som hvepser; og oppfylt av en trang til å gjense det jeg hadde elsket - en trang som var like brennende som den mange år tidligere hadde drevet meg ut på disse samme veier - higet jeg nå efter å stå overfor dette syn, i selvsamme øyeblikk som den enorme kusken til Madame Swann, overvåket av en liten lakei som ikke var større enn en knyttneve og like barnslig som Sankt Georg, prøvde å temme disse stålkrefter som kjempet dirrende og forskremt. Akk nei! Nå så jeg bare biler som ble kjørt av mekanikere med lange barter og med en kjempestor kammertjener ved siden av seg på setet.»

Når bestemoren og Marcel skal reise til Balbec, er bilen blitt så vanlig at den faktisk er et alternativ - og allikevel ikke:

«En slik reise ville man i dag antagelig foreta med bil og derved innbille seg at man gjorde den mer behagelig. Gjennomført på den måten ville den da også i en viss forstand være sannere, man ville få en nærmere, mer fortrolig kontakt med bakker og kurver og slik fornemme jordens stadig skiftende ansikt. Men den spesielle reiseglede består allikevel ikke i å kunne gå av underveis og stanse når man er trett, den består i å gjøre forskjellen mellom avreise og ankomst ikke så umerkelig, men så tydelig som mulig, den er å kjenne den i dens fulle omgang, intakt, slik den var i oss da vi i fantasien reiste fra det sted der vi bodde og rett inn i hjertet av det sted vi drømte om, i et sprang som var et mirakel ikke bare fordi det tilbakela en avstand, men først og fremst fordi det forenet to enestående, adskilte steder på jorden, fordi det førte oss fra ett navn til et annet, noe som konkretiseres (bedre enn ved biltur hvor det hverken finnes start- eller ankomststed) ved den gåtefulle prosess som fullbyrdes på jernbanestasjonene, disse utvalgte steder som nesten ikke er noen del av byen, men som samtidig rommer kvintessensen av dens personlighet, i samme forstand som de bærer dens navn i malte bokstaver på et metallskilt. [...] Disse vidunderlige steder som jernbanestasjonene utgjør, og hvorfra man begir seg til fjerne reisemål, er imidlertid også tragiske steder, for om de fullbyrder det mirakel å forvandle fjerne land, som hittil bare har hatt eksistens i våre tanker, til selve de omgivelser vi lever i, må vi, av nettopp samme grunn, idet vi forlater venterommet gi avkall på snart å gjense det kjente og kjære værelse der vi befant oss for ennå bare et øyeblikk siden. Man må oppgi alt håp om å komme hjem og sove i sin egen seng når man først har besluttet seg til å tre inn i den stinkende hule som fører inn til mysteriet, inn i et av disse glasstekkede atelierer, som jernbaneballen på Saint-Lazaire hvor jeg så meg om efter toget til Balbec, og som over den sønderrevne byen spente ut en av disse veldige, blygrå himler, tunge av trusler om skjebnesvanger dramatikk, maken til visse nesten parisisk modernistiske himler hos Mantegna eller Veronese, under hvilke der bare kan utspille seg en eller annen forferdelig og høytidelig handling, som en avreise med jernbanen eller forberedelsene til en korsfestelse.»

Intet mindre! Tro hva han ville sagt til dagens bilisme. Han ville vel fortsatt tviholdt på toget. Man kan virkelig ikke tenke seg Marcel bak et ratt.

Hvor heldig kan man være?

Jeg handler en del hos Nynorsk Antikvariat i Tvedestrand, og hver gang de utgir en ny katalog, sendes den som PDF til faste kunder slik at de får forsyne seg før bøkene legges ut på nettet. I katalogen jeg nylig fikk tilsendt var det en egen avdeling for Litteratur om litteratur, og den slo jeg selvsagt straks opp på. Og hva fant jeg ikke der, jo, nemlig den etterlengtede essaysamlingen Omkring Marcel Proust av Anne-Lisa Amadou. Og ikke bare den, men også en annen og tidligere essaysamling av Amadou som jeg ikke engang visste om, nemlig Dikteren og hans verk. En studie i Marcel Prousts estetikk. Jeg hev meg på telefonen og sikret meg begge.

På togtur med Marcel

Jeg leser og jeg leser Proust. Jeg er nesten imponert over mitt eget tempo - i går kveld begynte jeg på bind 4 i den norske utgaven. Det vil si andre del av den andre av verkets syv hovedinndelinger; I skyggen av piker i blomst II. Til nå har jeg lest om jegpersonens tilbakeblikk på barndommens ferier i Combray, deretter forteller han som ung mann om livet hjemme i Paris, hvor han inngående skildrer sosietetens liv, særlig den velstående Swanns kjærlighet til den meget tiltrekkende, men angivelig noe lettlivede Odette. I neste bolk er Odette plutselig blitt Madame Swann, og det dreier seg nå om jegpersonens forhold til familien Swann, i særdeleshet datteren Gilberte. Dette forholdet tar slutt, og I skyggen av piker i blomst II begynner med at jegpersonen drar på sommerferie til kystbyen Balbec i Normandie (virkelighetens Cabourg) sammen med bestemoren.

Jeg tror det er Langeland som påpeker at Proust er en stor humorist, og reisen til Balbec er så morsomt beskrevet at jeg nesten fikk assosiasjoner til Tre mann i en båt. Nevroser og hypokondri folder seg her ut i full blomst, for ikke å snakke om morsbindingen.

Så lenge den persiske kirken i Balbec, oversprøytet av skumdriv fra stormen, bare var et syn jeg betraktet fra dypet av min seng, var det fra mitt legemes side ikke kommet noen innsigelser mot denne reisen. De inntraff først da det hadde forstått at det skulle være med på turen, og at man om aftenen på ankomstdagen ville ledsage meg til et værelse som var «mitt», og som jeg ikke kjente. Dets protest hadde vært spesielt heftig fordi jeg dagen før avreisen hadde fått vite at mor ikke kom til å bli med oss [...]

Bestemoren vil gi reisen et historisk sus ved å ta den samme ruten som Madame de Sévigné gjorde i sin tid, dels med tog, dels med vogn, «men bestemor var blitt nødt til å oppgi denne planen, efter påbud fra min far som visste at når hun organiserte en forflytning med henblikk på å få den til å avgi det størst mulig åndelige utbytte, måtte man regne med et betydelig antall forvekslede tog, forsvundne kofferter, halsesyker og misforståelser».

Man skal altså reise med tog hele veien. Og tog er jo ikke jegpersonen helt fremmed, siden hans yndlingslektyre er togtabeller. «Vi skulle altså rett og slett forlate Paris med dette tretten toogtyve-toget som jeg syntes jeg kjente ut og inn, så ofte jeg hadde funnet det frem i togtabellen hvor det hver gang ga meg ikke bare fornemmelsen, men nesten også den lykksalige illusjon av oppbrudd.»

Moren følger dem på stasjonen, og plutselig er oppbruddet ikke lenger en lykksalig illusjon. «Under påskudd av travelhet med de mange gjøremål i det nye huset - men i virkeligheten for å spare meg for denne opprivende form for avskjed - ville hun endog ikke bli på stasjonen til toget skulle gå, men hadde besluttet å forlate oss før dette tidspunkt da oppbruddet - som inntil da hadde vært kamuflert under mengden av travle forberedelser hvorav ingen er definitivt uopprettelige - plutselig forekommer helt uutholdelig, dette tidspunktet da adskillelsen ikke lenger er til å unngå, da den fremtrer i alt sitt omfang, konsentrert i et endeløst øyeblikk av maktesløst, ytterste klarsyn.»

For å unngå eventuelle kvelningsanfall [dvs angst] har legen rådet ham til å innta en kraftig dose med øl eller konjakk ved avreisen. Dette mishager bestemoren, men da jegpersonen utbryter: «Hva, du vet hvor syk jeg er, du vet hva legen har sagt,» mildnes hun og sier at selvsagt må han få seg noe å drikke hvis det kan hjelpe ham. Og når jeg nå allikevel gikk og drakk altfor meget i baren på toget, var det fordi jeg følte at jeg ellers ville fått et forferdelig anfall, og det ville tross alt være verre for henne.

Bestemoren vil ha ham til å slappe av og sove, men jegpersonen er altfor opptatt av å betrakte alt mulig både inni og utenfor toget, alt fra landskap til hvordan solen lister seg inn gjennom glipen i gardinet og brer seg ut over dørens polerte ekepanel og stoffet på benkene.
 «En gammel konduktør innfant seg og ba om billettene våre. Sølvglansen fra metallknappene på uniformen hans unnlot ikke å gjøre inntrykk på meg.»

Dessuten vil han gjerne snakke, mens bestemoren vil ha ro. «Så snakket jeg til henne igjen, men det lot ikke til å glede henne. Jeg selv derimot følte stor glede ved lyden av min egen stemme, som over de aller minste, nesten umerkelige bevegelser i mitt eget legeme. Derfor prøvde jeg også å trekke dem ut, jeg dvelte lenge ved hvert ord jeg uttalte, og følte at hver gang jeg lot blikket falle på et nytt sted, var det et godt sted som jeg gjerne kunne betrakte i det uendelige.»

Bestemoren forlater toget for å besøke noen venninner underveis. Jegpersonen reiser videre og tilbringer natten om bord. Togets bevegelser virker beroligende på ham, «de opphevet søvnløshetens sentrifugale bevegelse ved å utsette den for et motsatt trykk, som holdt meg i likevekt, og der min ubevegelighet, og snart også min søvn, følte seg båret av sted med den samme følelse av velvære som jeg ville hatt om min hvile hadde skyldtes mektige naturkrefters årvåkne påpasselighet der jeg et øyeblikk hadde vært inkarnert for eksempel i en fisk som sover i dypet og slumrende bæres frem av havets strømmer, eller i en ørn som seiler i luften med stormen som eneste støtte».

Deretter opprinner en ny dag: «Soloppganger er en ledsagende omstendighet ved lange togreiser, på lik linje med hårdkokte egg, ukeblad, kortstokker, og elver der båter strever seg oppover uten å komme av flekken.»

På en ensomt beliggende stasjon går en pike langs vognene og tilbyr kaffe med melk til de passasjerene som er våkne. Jegpersonen blir sterkt betatt. «Livet ville ha forekommet meg vidunderlig om jeg bare hadde kunnet tilbringe hver time på dagen sammen med henne, om jeg hadde kunnet følge henne ned til elven, inn til kuene, opp til toget, være ved siden av henne bestandig, føle at hun visste om meg, at jeg hadde en plass i hennes tanker. Hun skulle ha innviet meg i landlivets gleder, og i morgentimenes.»

Men før han får vinket henne bort til seg, kjører toget videre. Mot Balbec, et nytt og ukjent sted med nye og ukjente prøvelser.

På jakt etter Proust

Her er mine bøker om Proust. Fire av dem hadde jeg fra før, de andre er nettopp anskaffet. Nå har jeg det jeg trenger, synes jeg. I hvert fall til denne første gjennomlesingen av verket. Jeg forstår godt dem som blir besatt av Proust. Det er en hel verden man trer inn i når man går i gang med På sporet av den tapte tid. Jeg prøver å holde fast ved at det jeg på denne måten skaffer meg av bakgrunnskunnskap først og fremst skal fremme opplevelsen av verket, og ikke bli et mål i seg selv. Disse to bøkene er jeg forresten fortsatt på jakt etter:

Noen personer hos Proust

Øverst fra venstre: Mme Geneviève Bizet (kona til den berømte komponisten og datter av komposisjonslæreren hans på konservatoriet) . Ifølge en kilde var  hun den viktigste modellen for Odette de Crécy. Flere andre kilder nevner imidlertid Laure Haymann som den viktigste modellen, en kjent kurtisane som hadde vært elskerinnen til hertugen av Orléans, kongen av Hellas, prins Egon von Fürstenberg og også Prousts grandonkel, Louis Weil (da er det vel hun som er damen i rosa, som fortelleren treffer under sitt uanmeldte besøk hos onkel Adolphe i verkets første del, Combray?). Dumas den yngres kameliadame, Marguerite Duplessis, nevnes også. Geneviève Bizet var født Halévy, og i Hvordan Proust kan forandre ditt liv forteller Alain de Botton at Proust i skoletiden var forelsket i en klassekamerat som het Daniel Halévy. Genevièves bror? 
Selvsagt kan Proust ha tatt noe fra alle disse kvinnene, og kanskje flere med, da han skapte skikkelsen Odette. Men at Odette i hvert fall er mørk, som Geneviève Halévy/Bizet (se bildet), slår fortelleren ettertrykkelig fast i Omkring Madame Swann (dvs. Odette), første del av I skyggen av piker i blomst 1, hvor han i en omtale av hennes datter Gilberte sier at "Intet kunne ved første øyekast stå i større kontrast til Madame Swann, som var mørk, enn denne piken med rødblondt hår og gyllen hud".

Elisabeth, grevinne Greffulhe, modellen for hertuginnen av Guermantes.

Den norske toppdiplomaten baron Fritz Wedel Jarlsberg var modellen for den tyske diplomaten Faffenheim-Munsterberg-Weinigen, den personen i På sporet av den tapte tid som ifølge oversetteren Anne-Lisa Amadou er "innehaver av de fleste adelstitler, som er blant verkets rikeste, forfengeligste og mest høylydte". (Mine tidligere innlegg om FWJ finnes HER og HER.)
Amadou sier videre om Wedel Jarlsberg: "Norges minister i Paris forteller i sin selvbiografi Reisen gjennom livet [tittelen feilaktig gjengitt av Amadou; riktig skrivemåte er Reisen gjennem livet] at han traff Marcel Proust under krigen, og han kunngjør stolt [Wedel Jarlsberg, Norges siste baron, forteller stolt og meget selvbevisst om det aller meste] at den store forfatter en dag forlot sin seng og sitt lydisolerte korkværelse i den ene hensikt å treffe den norske baron. Nå vet vi at disse krigsårene 1914-1918 var Prousts mest intense arbeidsår, da hans selvvalgte isolasjon ble forsterket ved at det kulturelle og mondéne liv i Paris var gått nesten helt i stå. I hele denne tiden og frem til han døde i 1922 lå Proust til sengs og skrev, og når han en sjelden gang - helst midt på natten - forlangte sin frakk og gikk ut, var det alltid fordi han trengte å dokumentere seg for et presist punkt i verket. Ønsket om å treffe Wedel Jarlsberg kan bare ha vært diktert av et slikt behov, og i Veien til Guermantes, i en passasje som er blitt tilføyet nettopp under krigen, finner vi den norske minister overdådig portrettert der han gjør sin entré hos markisen av Villeparisis, omgitt av en aura av titler, pengemidler og kongelige bekjentskaper, naivt og støyende ufransk i sine selskapsmanérer, listig og urokkelig germansk i sin diplomatiske praksis. At nordmannen delte Faffenheims svakhet for "l'esprit parisien" og hans glade tro på selv å beherske den, blir ytterligere klart når man leser Reisen gjennom livet."
Sitat fra Amadous essay "I bruddets tegn" i Å leve med Proust og andre essays, red. Gordon Hølmebakk, Gyldendal 1992.

Léontine Lippmann, modellen for Mme Verdurin

Robert de Montesquiou, modellen for baron de Charlus.