I skyggen av fortiden

Jeg er i Berlin for tiden, og i dag har jeg vært på Hitler-utstillingen i Deutsches Historisches Museum: "Hitler und die Deutschen. Volksgemeinschaft und Verbrechen" (Hitler og tyskerne. Nasjonalt fellesskap og forbrytelser (el. ugjerninger). Rett utstilling på rett plass - det er en historisk utstilling, i den forstand at slik utstilling om Hitler og hans forhold til det tyske folk, og omvendt, aldri har vært vist før. Den har vakt oppmerksomhet langt utenfor Tysklands grenser, og har også vært omtalt i norske medier. Utstillingen spenner fra Hitlers spede debut som politiker, fremveksten av nasjonalsosialismen, 2. verdenskrig og frem til i dag. Tyskerne er nemlig ikke ferdig med Hitler, og blir det formodentlig aldri. Eller som det står i museets egen omtale:

"Auch 65 Jahre nach dem Ende des Zweiten Weltkriegs bleiben Hitler und der Nationalsozialismus brisante Themen. Jede Generation stellt sich ähnliche Fragen:
Wie war Hitler möglich? Wie konnten Hitler und der Nationalsozialismus, die für Krieg, Verbrechen und Völkermord verantwortlich waren, bis zum Schluss auf eine breite Akzeptanz in Deutschland bauen? Warum waren viele Deutsche bereit, ihr Handeln auf den »Führer« auszurichten und somit die NS-Diktatur aktiv zu unterstützen?"

Ja, hvordan var dette mulig? Hvordan kunne et helt folk la seg forføre av en forbryterbande? Svaret er selvsagt meget komplekst, en vesentlig del av det ligger i behovet for "en sterk mann" etter 1. verdenskrig, keiserdømmets undergang og Weimar-republikken. Tyskerne led nød, i den grad at mennesker døde av sult. Hitler skapte orden og ga sosial trygghet. Men til en grusom pris ...

Som sagt: Hverken tyskerne (eller vi) blir noen gang ferdig med Hitler. Utstillingens siste avdeling har da også tittelen "Hitler und kein Ende" og handler om Hitler i etterkrigstidens tyske medier og tysk kunst. Blant annet har han prydet flere titalls forsider av nyhets- og aktualitetsmagasinet Der Spiegel i forskjellige sammenhenger. I dette rommet ble det også vist flere filmer som parodierer Hitler. Jeg gjengir en av dem "HER, Walter Moers "Ich hock' in meinem Bonker"", en animert film med Hitler og hans hund Blondi, alene igjen i førerbunkeren i et utbombet Berlin (beklager reklamen før filmsnutten). Et kor oppfordrer Hitler til å overgi seg, men han gjentar som et mantra at han overgir seg aldri.

Det føltes ikke godt å sitte å le av dette, med all den grusomhet og elendighet som preget de andre rommene i utstillingen - man kan trygt si at humor ikke var tema i utstillingen som sådan. Men lo gjorde jeg, om enn så diskré som mulig. Her er filmteksten på både tysk og engelsk (en liten oversetterbemerkning: ”Sau” betyr ikke ”sau” på tysk, men ”grisepurke” (etymologisk formodentlig i slekt med vårt "sugge".) Som skjellsord tilsvarer det med andre ord det norske ”svin”. ”Nazisau” = ”nazisvin”. Men "sau" er langt oftere brukt på tysk enn "svin" er på norsk.

Ich hock in meinem Bunker mitten in Berlin

Ich habe Blausäurekapseln und genug Benzin

Die Luftwaffe ist futsch, die Marine, das Heer

Der zweite Weltkrieg macht keinen Spass mehr

Kapitulation nä, da halt ich nix davon

Ich habe über mir drei Meter Stahlbeton

Kapitulation Nee Nee

Mir bleibt noch Blondie und ne Flasche Chantré.

Adolf du alte Nazisau

Kapitulier doch endlich

Das habt ihr euch so gedacht, dass ich kapituliere!

Ich kapituliere niemals!

Ich bin mit 53 Ländern im Kriegszustand

Und die Bomben nicht auf Engeland sondern Deutschland

Diese alliierten Bomberverbände nerven

Weil die nicht nur Bomben sondern Bombenteppiche werfen

Keiner hört mehr auf mich jeder macht was er will

Und hinter allem steckt dieser Churchill

Das tut weh, das tut weh, ich steh allein

da mit Blondie und ner Flasche Chantré.

Adolf du alte Nazisau

Kapitulier doch endlich

Nein, ich kapituliere nicht!

Ich kapituliere niemals!

Das kommt öberhaupt nöcht in die Töte, dass sich der Churchill

hinterher noch ins Fäustchen lacht!

Nein, dieser Churchill! Ich kapituliere nicht! Ich kapituliere niemals!

Also sowas! Ist ja gut Blondie! Ja wir kapitulieren nicht!

Nein keine Angst, nein wir werden den Krieg vielleichtsogar noch gewinnen!

Denke schon. Bin noch ganz zuversichtlich.

Eigentlich.

Ach, jetzt kommt der Abspann.Walter Moers… Mhm… Soso.

Halt – dassja viel zu schnell! Mach do nomal zuröck! Halt!

m… ist ja alles auf englisch.. komisch.

GFP: Großer Führerbunker… wahrscheinlich falsch geschrieben.


English Lyrics:

Berlin 1945. The world is burning, Germany is lying in ashes and Japan isnt

doing well anymore either. But one person isnt giving up.

There’s still light in the Führerbunker…

I’m sitting in my bunker in the middle of berlin

I’ve got cyonide caps and plenty gasoline

The Luftwaffe is kaputt, the Messerschmidts are far

The second World War isn’t fun anymore.

Surrender – nope, that’s not my cup of tea

I’ve got tons of concrete protecting me

No, surrender, Nein

Cause I’ve got Blondie and a bottle of Wine.

“Adolf, you bloody nazi pig

will you finally capitulate”

Me give up? Not in your wildest dreams!

I will never give up! Fuck!

I’m in state of war with 53 countries

and the bombs not on England but on Germany

these aliied bomber formations are nerving

because there throwing not bombs but bomb carpets

Nobody listens to me, everybody does what they want

and behind everything is this Churchill guy

that hurts, that hurts, I’m standing alone

with Blondie and a bottle of Chantré

“Adolf, you bloody nazi pid

will you finally capitulate”

No, I capitulate not!

I never capitulate!
No fucking way at all that Churchill

should laugh up his sleeves in the end!

No, this Churchill guy! I capitulate not! I never capitulate!

Well, I never! There, there, Blondie. Yes, we won’t capitulate!

No, fear not, we still might even win the war!

Think so. I’m still quite confident.

Actually.

Ah, now there’s the end credits.

Walter Moers… Mhm… I see.

Stop – that’s much too fast! Make it rewind! Stop!

that’s all in english… strange.

GFP: Great Führerbunker… probably misspelled.

Berlin Alexanderplatz

Nei, jeg var ikke på Alexanderplatz da jeg nylig var i Berlin. Jeg må innrømme at jeg heller ikke har lest Alfred Döblins kjente roman Berlin Alexanderplatz. Men denne boksen ønsker jeg meg virkelig til jul.

Dort, wo man Bücher verbrennt ...

Et veldig spesielt minnesmerke i Berlin, som har med bøker å gjøre, er "Bibliothek" på det som i dag heter Bebelplatz på Unter den Linden. Minnesmerket består av et underjordisk kvadratisk rom med veggene dekket av tomme hvite bokhyller. Rommet er ikke tilgjengelig, men kan besiktiges gjennom en glassplate i brolegningen. Minnesmerket er utført av den jødiske kunstneren Micha Ullman og ble innviet i 1995.


Det er til minne om nazistenes bokbrenning etter Hitlers maktovertagelse i 1933, da studenter fra det nasjonalsosialistiske studentforbundet og professorer fra Humboldtuniversitetet tømte det gamle universitetsbibliotekets hyller for "skadelig" litteratur, både skjønnlitteratur og sakprosa, og brente bøkene på plassen utenfor til stormende jubel og oppildnende hornmusikk fra SA- og SS-orkestre.





En av plakettene ved minnesmerket inneholder Heinrich Heines kjente sitat: "Der hvor man brenner bøker, ender man til slutt opp med også å brenne mennesker." Heine skrev dette i et av dramaene sine, Alansor, i 1821. Da handlet det om kristne riddere som brente Koranen under erobringen av Granada. Men jøden Heines ord om bokbrenning fortoner seg jo som uhyggelig visjonære med tanke på hva som skjedde i hans eget land over hundre år senere.


Brecht, Kafka, Musil, Marx og Freud var noen av de mest kjente navnene hvis bøker havnet på nazistenes bokbål. Vår egen Sigrid Undset var også i det celebre selskap. En annen av de fordømte forfatterne, Erich Kästner, var faktisk selv til stede i tilskuermengden. Modig gjort, må man si. Men Kästner var modig, han nektet å rømme landet og ble i Tyskland under hele krigen. I Norge (og antagelig i det hele tatt) er han mest kjent for barnebøkene sine, særlig Emil og detektivene. Jeg har lenge hatt lyst til å se litt nærmere på Kästner, så forleden dag kjøpte jeg Das grosse Erich Kästner Lesebuch.



"Seit Bücher geschrieben werden, werden Bücher verbrannt", skriver Erich Kästner i et av sine essays. Og det er riktig nok, bokbrenning var ikke nazistenes oppfinnelse, det var ikke noe nytt, slik det fremgår av DENNE tyske Wikipedia-artikkelen. Det skrevne ord har alltid vært farlig for noen, og er det fremdeles. Sin egen tilstedeværelse ved bokbrenningen i Berlin i 1933 kommenterer Kästner slik: "Ich habe Gefärlicheres erlebt, Tödlicheres - aber Gemeineres nicht!"

Berlin på sykkel

Berlin er en praktfull by å sykle i, ganske flat som den er, og med sykkelstier nesten overalt fordi gatene stort sett er brede og fine. Som man ser på bildet, er det til og med flerfelts sykkelstier og egne trafikklys for sykler. Respekten for trafikkreglene er meget stor - så lenge man selv holder dem, gjør også bilistene det. Folk flest har jo ikke med seg sykkel til Berlin. Selv har jeg denne uken bodd i en leilighet med tilhørende sykkel, men det går sikkert an å leie sykkel her. I sommerhalvåret kan også DETTE tilbudet med guidede sykkelturer (sykkel inkludert) være noe å tenke på. Berlins mest besøkte attraksjon, kuppelen på Riksdagsbygningen, skimtes til venstre i bakgrunnen.

Kurfürstendamm 217

Jeg bruker bare sykkel i Berlin, her er jeg på hjørnet av Kurfürstendamm og Fasanenstrasse, fotografert med eget kamera av en velvillig forbipasserende engelsk turist som lot seg sjanghaie til oppgaven. Berlin er stinn av turister, også i november, ikke minst på et så sentralt sted som Kurfürstendamm med alle sine eksklusive butikker og Europas største varemagasin KaDeWe. Særlig engelsk, skandinaviske språk og russisk hører man mye av.



En av grunnene til at jeg dro til Ku'damm i dag, var for å fotografere denne plaketten på adressen Kurfürstendamm 217 (jeg visste om den fra før, men hadde ikke noe bilde). Her bodde altså Robert Musil noen år mens han skrev på sitt store verk Mannen uten egenskaper, et ikke fullført romanprosjekt som regnes som et av 1900-tallets mest betydningsfulle, men som har den spesielle skjebne, er det vel neppe å ta munnen for full å påstå, at nesten ingen har lest det. Han nevnes ofte sammen med Joyce, Kafka og Proust. Alle regnes som meget betydningsfulle, alle etterlot seg mer eller mindre ufullførte verk, og like ufullført er lesingen av dem, for de fleste leseres vedkommende. Men kjenner dem gjør vi alle. Ikoner, kan man antagelig trygt kalle dem. Se for øvrig DETTE tidligere innlegget.

Når det gjelder ufullført lesing av disse fire, er jeg sikkert ganske typisk. Jeg har riktignok lest Joyces Ulysses (og blogget om det), men jeg har ikke lest Kafka skikkelig, jeg har ikke lest Proust og jeg har ikke lest Musil. Alle disse fire forfatterne er rikt representert i mine hyller, med sine hovedverk, så det er ikke dèt det står på. Men det er jo en stor jobb å lese dem, da. Lett å gå lei underveis, det tror jeg mange må innrømme. Det er i hvert fall min erfaring med Kafka, som jeg tross alt har begynt på flere ganger. Proust og Musil har jeg bare bladd i. Foreløpig. For det er nok også ganske typisk at dette er forfattere man hele tiden tenker at man skal lese.

Om Robert Musil vet jeg ikke stort, han var utdannet offiser og ingeniør og ofret så vidt jeg vet en trygg karriere til fordel for et temmelig magert utkomme som forfatter. Han valgte å være tro mot sitt litterære kall. Ingeniøren Musil ville ingen ha snakket om i dag. Forfatteren Musil er i dag et kjent navn i litteraturhistorien, lest eller ikke lest. At Musil bodde her på Kurfürstendamm til nettopp året 1933, er kanskje ikke tilfeldig - han hørte til de forfatterne som ble svartelistet av nazistene og rømte først til Østerrike og deretter til Sveits, hvor han døde.

Turrapport

Jeg kan ikke gå tur på vanlig måte her i Berlin, og det savner jeg. Det blir delvis kompensert ved at jeg sykler mye. I dag morges gikk jeg meg imidlertid en tur i nærområdet. I innlegget "Bokforbud" (to innlegg nedenfor) skrev jeg om de mange små minnesmerkene man finner rundt om i Berlin. Mindre enn det jeg kom over i dag, kan ikke et minnesmerke bli. Først holdt jeg på å gå forbi de to små blanke feltene på fortauet, jeg tenkte at det bare var markeringer for en eller annen teknisk installasjon. Men nysgjerrig som jeg er, kastet jeg et blikk ned idet jeg passerte.
I dette huset bodde det altså en gang et jødisk ektepar i begynnelsen av sekstiårene, Erna og Albert Lewitt. I mars 1943 ble først hun deportert og drept i Auschwitz. Fjorten dager senere led ektemannen samme skjebne i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Tenk hvordan de må ha hatt det før dette skjedde, i et diktatur hvor trakassering av jøder var offentlig politikk, tenk hvordan han må ha hatt det i de to ukene han satt alene igjen og ventet på det uunngåelige.
Mange år senere fikk de sitt minnesmerke utenfor gården hvor de bodde, i form av to små messingplaketter på fortauet, som skinner som gull i morgensolen. Jeg blir nesten på grinern av sånt. Sånne små minnesmerker gjør nesten større inntrykk på meg enn de store. Enkeltskjebnene blir så tydelige.

Bokforbud

Jeg er i Berlin og har tenkt å holde meg til det litterære også når jeg blogger herfra. Dette skiltet fanget naturlig nok min interesse da jeg var ute og syklet i formiddag. Et bilde av en bok - men med en dyster bakside som minnet om den gangen navn som Berlin og Tyskland satte en skrekk i verden, også i landets egne innbyggere (la oss ikke glemme det), og da i særdeleshet jødene. Noe av det spesielle med Berlin er at byen er en levende historiebok. Den har selvsagt sine store monumenter og minnesmerker (Denkmals), men noe av det som tiltaler meg med Berlin, er de mange små minnesmerkene i form av plaketter, graver, skilt etc. som man uforvarende kommmer over. Som det jeg kom forbi i dag. Det gjengir bare et bilde av en bok på den ene siden og to lovforordninger på den andre, og likevel sier det så mye. Også det skal Berlin ha: Den glemmer ikke sin historie.

På loppemarked

Blåhvitt fat med ukjent datering, 47 cm langt, Villeroy & Boch, kjøpt på loppemarkedet på Strasse des 17. Juni i Berlin september 2008.

«Det er inngangen til et loppemarked. Koster ingenting. Gratis adgang. Ustelte mennesker. Utspekulerte, finner på gale streker. Hvorfor gå inn? Hva venter du å få se? Jeg ser hele tiden. Jeg undersøker hva som finnes i verden. Hva som er igjen. Hva som er kastet. Hva som ikke lenger faller i smak. Hva som måtte ofres. Hva ett menneske trodde kanskje kunne interessere et annet. Men det er tøv. Hvis det finnes der, her, har noen allerede gått igjennom det. Men det kan være noe verdifullt der. Ikke akkurat verdifullt. Men noe jeg ville ha lyst på. Ville ha lyst til å redde. Noe som taler til meg. Til lengslene mine. Taler til, taler om. Åh ...

Hvorfor gå inn? Har du så mye tid til overs? Du vil se. Du vil vandre rundt. Du vil glemme hva klokken er. Det tar alltid lengre tid enn du tror. Så kommer du for sent. Du vil bli sint på deg selv. Du vil få lyst til å bli værende. Du vil bli fristet. Du vil bli frastøtt. Tingene er skitne. Noen er ødelagte. Dårlig lappet sammen, kanskje ikke lappet i det hele tatt. De vil fortelle meg om lidenskaper, pasjoner jeg ikke behøver å vite om. Behøver. Å, nei. Ikke noe av dette behøver jeg. Noe vil jeg kjærtegne med blikket. Noe må jeg løfte opp, føle på. Mens jeg blir betraktet, på ekspertvis, av selgeren. Jeg er ingen tyv. Mest sannsynlig, jeg er ingen kjøper

Hvorfor gå inn? Bare for å leke. En gjenkjennelseslek. For å vite hva, og for å vite hvor mye det var, hvor mye det burde ha vært, hvor mye det kommer til å bli. Men kanskje ikke for å kjøpslå, prute, ikke for å bli eier av. Bare for å se. Bare for å vandre omkring. Jeg føler meg lett til sinns. Jeg tenker ikke på noe spesielt. [...]

Hvorfor gå inn? Er det nok allerede? Kanskje finner jeg ut at det ikke er her. Hva det enn er - ofte er jeg ikke sikker - kan jeg legge det tilbake på bordet. Et inderlig ønske viser veien. Jeg forteller meg selv det jeg gjerne vil høre. Jo, det er nok.
Jeg går inn.»

Susan Sontag: Mannen som elsket vulkaner. Roman, Cappelen 1993. Oversatt av Ingrid Haug.







Spareku i støpejern, ukjent datering, 21 cm høy, kjøpt på loppemarkedet på Strasse des 17. Juni i Berlin september 2008. (Kua har sprekk på ryggen, og juret kan tas av for tømming.)

Litt turistinformasjon: Strasse des 17. Juni er forlengelsen av Unter den Linden i retning Charlottenburg. Loppemarkedet ligger ved Tiergarten stasjon og er et av de eldste, største og mest etablerte i Berlin, med priser og vareutvalg deretter. Her må man være ganske bevisst og kunne prute for å gjøre gode kjøp. Går man over Charlottenburger Brücke, fortsetter markedet med en avdeling for kunst og kunsthåndverk (med mye nye ting av små produsenter; klær, hodeplagg etc) som er verd å ta en titt på.

Farvel til Berlin

Farvel til leiligheten i det gamle Øst-Berlin i dag. Det slår meg at det var i liten grad det litterære Berlin jeg besøkte; det var historien og kunsten som dominerte. Jeg får ta igjen det forsømte en annen gang.















Denne fergen, med et velkjent litterært navn, var på vei inn til Rostock idet vår egen ferge la ut på Østersjøen. Og jeg undrer meg på hvorfor et tysk fergeselskap kaller en båt for "Tom Sawyer". Litterært interessert reder?

Noen inntrykk fra Berlin

Fra kuppelen i Riksdagen. Jeg kom meg dit - til slutt. Tipset jeg hadde fått, viste seg å stemme: Ingen kø mellom åtte og ni om morgenen.










Holocaust-minnesmerket. Meget spektakulært. Det gjorde inntrykk på meg. Videre til Topographie des Terrors, et utendørs minnesmerke på stedet hvor SS, Gestapo og den tyske sikkerhetstjenesten holdt til. Plutselig ble det for mye for meg, jeg ble nærmest fysisk dårlig av så mye jævlighet på en gang. Nok tysk historie for en stund.









Ikke en dag uten kunst, i dag var det Berlinische Galerie. Med logo etter min smak.

Budskapet til Jenni

Et relativt klart budskap i Tiergarten:
Jenni ich liebe dich, verstehst du das nicht?
Kanskje hun ikke gjør det? Kanskje det må andre kommunikasjonsformer til? Det kan dessverre også hende at at Jenni ikke er interessert.

Glienicker Brücke

På Glienicker Brücke i dag. I sin tid en viktig grenseovergang mellom øst og vest og en av verdens mest berømte broer på grunn av sine spektakulære spionutvekslinger. Dette bildet måtte være i svart-hvitt syntes jeg, for nostalgiens skyld. HER kan du se hvordan broen så ut den gangen.

Paradoksalt nok bød dagen i dag også på en helt annen Brücke, nemlig Brücke Museum Berlin, museet for den markante gruppen av tyske ekspresjonister som kalte seg "Brücke".

Liten dagsrapport fra Berlin

Omfattende byvandring i dag, spasertur hjemme fra Wedding gjennom noen heller forsømte parker (hele det gamle øst er jo lettere shabby) langs Berlin-Spandau Schiffartskanal (de første ofrene for Muren ble plukket opp av vannet her), til Berlin Hauptbahnhof, Berlins praktfulle nye sentralstasjon som jeg hadde lyst til å se på veien til Riksdagen. Utenfor Riksdagen var køen lang som et vondt år, så vi tok en båttur på Spree i stedet. Tilbake til Riksdagen. Fortsatt lang kø, som vi ikke gadd å stå i. Clouet er å komme mellom 8 og 9 om morgenen. Vi gikk bort på Strasse des 17. Juni, gjennom Brandenburger Tor og videre ned Unter den Linden til Museumsinsel hvor vi så to utstillinger i Deutsche Historische Museum.






Fra båtturen på Spree. Berlins nye sentralbanestasjon forut.








Jeg kan jo ikke la være å kjøpe bøker. Berlin har de herligste kunstbokhandler, for eksempel Walther König rett sør for Museumsinsel, ut mot Spreee. Siden jeg er i Berlin primært som billedkunstner denne gangen (jeg skal delta på en utstilling i Art Center Berlin neste år), har det blitt noen kunstbøker. Det skjønnlitterære har, i hvert fall foreløpig, begrenset seg til en nydelig liten faksimileutgave av Thomas Manns Tonio Kröger (med orginialillustrasjonene) og Kafka-biografien jeg nevnte i innlegget nedenfor. Den (Kafka-biografen) var så god og så greit tilgjengelig med mine tyskkunnskaper at jeg må ha med meg bind 2 også før jeg forlater Berlin. Jeg har forresten kjøpt en lydbok med Kafka også. Spent på hva jeg får ut av å høre ham på originalspråket.







Forrige gang jeg var på Brandenburger Tor, var i Murens tid, i begynnelsen av 1970-årene. Den gangen kom man ikke helt borttil, for Muren gikk like bak. For meg gir det alle senere Berlin-besøk en spesiell dimensjon at jeg også har opplevd den kalde krigens Berlin med den sinnssyke Muren og de omfattende grensekontrollene.













Art Center Berlin i Friedrichstrasse (glassfasaden midt på bildet). Jeg skal være med på en utstilling her til neste år.










Berlin er graffitiens by. Her fra baksiden av Tacheles.

Ich bin ein Berliner

I hvert fall midlertidig. Av den grunn blir det litt til og fra med bloggingen noen dager fremover. Som man kan se av trafikklysene, oppholder jeg meg i det tidligere Øst-Berlin. Berlin er som en levende historiebok. Historie og kunst. Og hyggelige mennesker.