Viser innlegg med etiketten James Joyce. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten James Joyce. Vis alle innlegg

1. september 2021

Mer om Virginia Woolf


 I et intervju i Aftenpostens lørdagsbilag 21. august i år kom Jan Kjærstad med tre litterære anbefalinger: "Når vi døde vågner" (1899) av Ibsen, Ali Smiths romankvartett "Høst", "Vinter", "Vår", "Sommer" (2016-2020) og Virginia Woolfs roman "Bølgene" (1931). Om Woolfs bok sier han: "Seks personer som flyter i hverandre. En skildring av mennesket som ligger hundre år forut for sin tid. Det vil si, vi har ennå ikke absorbert den."

Denne tittelen kjente jeg ikke igjen, det gjorde meg nysgjerrig, for jeg har hatt Virginia Woolf i bevisstheten i det siste på grunn av Instagram-kontoen Charlestontrust, som jeg også henviser til i innlegget nedenfor. Jeg måtte gå i engelskhylla og sjekke, jeg har mye av Woolf, men som jeg mistenkte glimret "Bølgene" med sitt fravær, så vel på engelsk som på norsk. Den må anskaffes. Samtidig har jeg nå også bestilt Jane Dunns bok om Virginia og Vanessa, jeg må vite mer om dem.

Enda så høyt jeg beundrer James Joyce, holder jeg faktisk Woolf for å være en større forfatter. Det kan man mene mye om, og det er det mange som har gjort. Så vidt jeg har forstått betraktes de begge, ulike som de er, som litterære foregangspersoner for stream of consciousness, men jeg synes altså at Woolf gjør det best, og at hun kanskje ikke fullt ut har fått den anerkjennelse jeg mener hun fortjener. HER er en interessant artikkel om Woolfs forhold til "Ulysses". 




17. juni 2021

Om å lese "Ulysses"

 

 


" Are we all Joyceans here, then?” the young professor asked, poking his head into the classroom doorway.

We looked back at him uncertainly. Yes, we were all here for the Ulysses seminar that met at six thirty P.M. on Tuesdays and Thursdays. But to call us “Joyceans” seemed like a stretch. Today—Thursday, January 29, 2015—was only the first day. And besides, this was City College.

No article about City College is complete without the obligatory phrase “the Harvard of the proletariat,” which was supposedly both our school’s nickname and its reputation in the mid twentieth century. By 2015, however, no one could deny that our beautiful Harlem campus was in decline. Governor Cuomo had recently slashed the budget for the entire CUNY system, with City College bearing the brunt of the cuts, and the disastrousness of this decision is difficult to convey without resorting to sodomitic imagery. That year, classrooms were so overcrowded that latecomers had to sit on the floor. One of my professors entered his office on the first day to find that his entire desk had been stolen. The humanities building still used old-fashioned blackboards, but the budget didn’t provide for chalk, so professors hoarded and traded it like prison cigarettes. Most bathroom stalls didn’t lock, and for several weeks, the entire campus collectively ran out of toilet paper—I’ll never forget the Great Toilet Paper Crisis of 2015 and the generosity it inspired in my fellow students, who shared their own toilet paper from home and never stooped to charging for it.

It was in this context that the English department decided to offer its first-ever Ulysses seminar, though they offered it as you might offer someone a home-cooked meal that you’re secretly pretty sure contains broken glass. “NB: This is a highly demanding course with a heavy reading load,” the course catalogue warned in bold italics, “more like a graduate seminar than a 400-level college class.” I don’t think it actually said “DON’T TAKE THIS CLASS,” but that was the obvious implication. I have since learned that our idealistic young professor was met with departmental resistance when he suggested a Ulysses seminar, and I now suspect that the department was half hoping no one would register for it at all. 

But the department hadn’t counted on the sheer belligerence of City College students. I took one look at that warning and immediately decided, thanks to the same knee-jerk rebelliousness that had led me to avoid college until the age of twenty-seven, that I had to take this class. I wasn’t the only one: there were thirty students in the Ulysses seminar. (This is what passes for a small discussion class at City College.)

Were we all Joyceans here, then? Taking our silence as a yes, our professor stepped into the crowded classroom.

“Why read Ulysses?” he began. “Well, not a lot of people have read it, even among those who study literature for a living. It’s quite long and extremely difficult. To have read Ulysses imparts a certain cachet. It will open doors for you.”

We gazed upon him in awe. Not so much because of his words—City College students are long inured to all forms of door-opening rhetoric—but because he uttered them in an English accent. According to our school website, City College students hail from more than a hundred fifty nations, but England, as far as I could ever tell, is not one of them. An English accent was a true novelty around these parts. And let’s be real here: America has such unresolved daddy issues about England, it’s embarrassing to behold. You could feel the air change in our windowless little classroom with the sudden collective snap to attention, the straightening of spines, the performative scribbling of notes, the solemn vow in every heart: I will be his favorite.

Once we actually began to read Ulysses, a novel that is largely about the need to break free of the British empire and everything it stands for, the irony of all this was not lost on us. “History is a nightmare from which I am trying to awake,” Stephen Dedalus says in the second chapter—the second episode, as we learned to call them—and we were chastened to realize that we were still happily dreaming away. But by then it was too late. You cannot traverse Ulysses without an experienced guide, and if we met ours with a level of mind-body-soul eros that is rarely experienced outside of the mother-infant bond and hardcore BDSM scenes … well, you weren’t there. This was a matter of survival.

Our professor had not been kidding about the length and the difficulty: it took hours to read a single episode, and we had to read an entire episode in advance of every class, which essentially meant that we were reading Ulysses every moment of our lives that we weren’t in class discussing it. We couldn’t skim it or CliffsNotes it because our professor opened each class with a fiendishly tricky little quiz that you could pass only if you’d done your own close reading. What does Bloom read on the toilet? (A newspaper called Titbits, and he wipes his ass with it too.) What does Bloom order for lunch? (A gorgonzola-and-mustard sandwich and a glass of burgundy because he wants something vegetarian and the culinary landscape of Dublin in 1904 is bleak beyond belief.) What does Bloom do during the final lines of “Sirens”? (He farts.) Never knowing what would appear on the next quiz, we studied the text with a maniacal attention to crammable detail: Number 7 Eccles Street. Storm petrels. Banbury cakes. Garryowen the dog. Bella the whoremistress. Metempsychosis. Pflaap. Sometimes, as a surprise, our professor would divide us into teams and host a game of Ulysses Jeopardy, with a Toblerone bar as the prize for the winning team, and we all hurled ourselves over our desks screaming, “Where is Dlugacz! Who is Mina Purefoy! What is a sexologist!” in mad pursuit of chocolate and professorial approval.

As a commuter school, City College is not designed to foster intimate friendships among its students, most of whom have jobs and families and homes in the outer boroughs. But gradually, through Jeopardy games and shared notes and heated debates on the bangability of Stephen Dedalus, we in the Ulysses seminar got to know each other. There was the star student who wept with rage whenever she lost at Jeopardy; she’d been in college for ten years and still hadn’t declared a major. There was the guy who liked to show up to class drunk and the one in recovery who always sat near him. There was the young single mother who sometimes showed up to class with her toddler daughter, a remarkably well-behaved child whom we affectionately dubbed “the littlest Joycean.” There were sex workers and social activists and this one girl who went by the nickname “Dragon Killer”—and there was me, initially embarrassed to be a twenty-eight-year-old college student but quickly coming to understand that no one ends up at City College without a backstory to rival Ulysses itself.

Week after week, we trudged up six flights of broken escalators (I have never once witnessed City College’s escalators in motion) to the windowless little room on the sixth floor. We wrote our midterm papers and tormented our automatic spellcheckers with words like bullockbefriending, strongmembered, elbowdeep, and Mrkrgnao. Winter turned to spring; the windowless classroom went from uncomfortably cold to unbearably hot. One sweltering day, we asked our professor if we could have class outside instead; he agreed, and we discussed the “Ithaca” episode on the graveled roof of the building, shouting over the wind as it fluttered our books and shuffled our notes and the sun set violently pink over the Hudson. What a wreck the campus was; how happy we all were. Every evening, after class, I speed walked downhill toward the 137th Street 1 train, wired and vibrating with a distinct kind of joy that I’d never felt before and have never felt since. It was the joy of knowing—knowing with bone-deep certainty—that everything I’d ever heard about college was a lie, that the Ivy League was a scam, that nothing at Harvard could ever hold a candle to what was happening here in the Ulysses seminar at the crumbling City College of New York.

On the final day of class, our professor took us out to a local pizza restaurant and awarded each of us a Ulysses completion certificate. “Congratulations!” it read. “You have hereby completed a thorough and noteworthy reading of Ulysses by James Joyce. This certificate entitles you to bragging rights as well as the ability to lead discussions, stimulating or otherwise, on this great novel.” We hugged; some of us cried. And then, just like that, it was all over. We had read Ulysses. For the rest of our lives, we would be people who had read Ulysses.

As a person who has read Ulysses (and who takes full advantage of said bragging rights), I am occasionally asked, “Frankie, should I read Ulysses?” I don’t know how to answer the question. First of all, Ulysses is not really a novel that one reads. It sounds pompous to say that it’s a novel that one experiences; I will say instead that it’s a novel to be wrestled with as the biblical Jacob wrestled with that mysterious angel, except that wrestling match took up only one night of Jacob’s life whereas Ulysses will take you multiple months at the very least, and I cannot in good conscience endorse that as a productive use of your precious free time.

But I can tell you this: we in the Ulysses seminar are still in touch. Some of us have become very dear friends. Recently, I ran into one of my classmates in a Barnes & Noble on the Upper East Side; though we’d never talked much to each other, we recognized each other instantly and embraced like long-lost sisters. An astonishing number of us have gone on to study literature in graduate school—including that hypercompetitive woman who took a decade to declare a major. Others have become psychologists, teachers, novelists; still, every year on Bloomsday, we remember with pride that we’re all Joyceans here.

As for me, I still display my certificate on my refrigerator—and I just found out that my final paper for the seminar, “Unspeakable ‘Circe’: Sexual Perversion and the Lacanian Detour in Ulysses,” is forthcoming in James Joyce Quarterly. I’m not a career academic, so when I received this news, the first thing I did was laugh. The second thing I did was email my former professor—perhaps now I’d be his favorite! And the third thing I did was send the journal my contributor bio, which says simply, “She received her undergraduate degree from the City College of New York.”

 

Frankie Thomas is the author of “The Showrunner,” which received special mention in the 2013 Pushcart Prize Anthology. Her writing has also appeared in The Toast, The Hairpin, and Vol. 1 Brooklyn. She is currently studying fiction at the Iowa Writers’ Workshop. She received her undergraduate degree from the City College of New York.

2. desember 2016

"Finnegans Wake" på norsk

Alle har alltid sagt at verket er uoversettelig. Men nå kommer det på norsk. En litterær sensasjon!
Les mer HER (Samlagets pressemelding) og HER (den norske Wikipedia-artikkelen). Selv har jeg ikke våget meg på dette verket på originalspråket engang, men den norske oversettelsen må jeg jo anskaffe meg.

Litt av hva oversetteren har hatt å stri med.


Bilderesultat for Finnegans wake
Kanskje like greit å anskaffe denne med en gang?

31. august 2014

Løsning på konkurranse

Den var vel litt fleip, konkurransen i innlegget nedenfor. Regnet ikke med at mange, om noen, kom til å løse den. Skjønt bynavnet Dublin burde jo gi et godt hint. Forfatter: James Joyce. Tittel: Ulysses. Bildet forestiller et innpakket såpestykke som Mr Bloom kjøper til Molly i kapittel 5. Egentlig går han innom Sweny's apotek på Lincoln Place for å kjøpe et hudvann til henne, men tar med et såpestykke også.

-- Ja, sir, sa apotekeren. Det blir to shilling og ni. Har De med flaske?
-- Nei, sa Mr Bloom. Gjør den i stand, er De snill. Jeg stikker innom senere i dag og så tar jeg ett av de såpestykkene. Hvor meget koster de?
-- Fire pence, sir.
Mr Bloom løftet et stykke til nesen. Søt sitronduftende voks.
-- Jeg tar dette, sa han. Det blir tre shilling og en penny.
-- Ja, sir, sa apotekeren. De kan betale det hele når De kommer tilbake.

(Oversatt av Olav Angell)

 
Sweny's apotek da jeg kjøpte såpestykket der på Bloomsday i fjor.

16. juni 2014

Bloomsday

I dag, 16. juni, er det Bloomsday. Bakgrunnen finner du HER, i Mytekalenderen, og nedenfor er noen bilder jeg tok i  Sandycove utenfor Dublin på Bloomsday i fjor (Sandycove er en forstad til Dublin, hvor Joyce Tower befinner seg, tårnet hvor åpningsscenen i Ulysses foregår. I dag Joyce-museum.)






6. februar 2014

A fascinating and original book


Jeg har nettopp lest en bok som er svært utypisk for min lese-agenda, nemlig den engelske grafiske romanen Dotter of her Father’s Eyes av ekteparet Mary M. Talbot (forfatter) og Bryan Talbot (tegner). Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg ble oppmerksom på denne boken, det må ha vært nokså tilfeldig, men på en eller annen måte har den fanget interessen.
Boken er dels Mary M. Talbots selvbiografi fra en oppvekst som tidsmessig faller omtrent sammen med min egen.  Hun vokste opp i Lancashire i England som datter av en akademiker-far som var en anerkjent Joyce- spesialist. Tittelen er hentet fra Joyces store, siste verk, ennå ikke oversatt til norsk (uoversettelig, men det sa man om Ulysses også), nemlig Finnegan’s Wake.
Parallelt med Talbots egen historie fortelles historien om Lucia Joyce, Joyces datter. I begge historier tegnes et bilde av et komplisert far-datter-forhold. Vi kommer tett på de to familiene, hvorav den ene (Joyce) temmelig dysfunksjonell (Lucia tilbrakte sine 30 siste år på sinnssykehus).

En gripende bok, både morsom og trist på samme tid. Og med gode tids- og miljøbilder. Det finnes masse stoff på nettet om denne prisbelønte boken.
HER er en anmeldelse i NY Journal of Books, og her en omtale på nettsiden Biographile, som bare omhandler biografisk litteratur. En meget interessant side.
HER er forfatteren Terry Eagletons omtale av Carol Loeb Schloss' biografi om Lucia Joyce: To Dance in the Wake, som Talbots har basert Lucia Joyce-delen av sin bok på.
 
 

En utypisk bok for meg, som sagt, men nå har jeg fått sansen for tegnede bøker. Lesingen av Fiske/Kvernelands Olaf Gulbransson-biografi i fjor gjorde nok sitt, men samtidig ser jeg nå at jeg ikke har ført denne opp på leselisten for 2013. Antagelig et ubevisst uttrykk for at jeg ikke har sett på denne typen bøker som "ordentlig" litteratur! Men det har endret seg nå. Jeg er allerede på jakt etter flere bøker av denne typen. Det er mye bra der ute, det vet jeg. Kvernelands Munch-biografi burde vel være et must til å begynne med. Men i denne sjangeren kommer jeg nok også til å se på det engelskspråklige markedet.  

 

16. juli 2013

Se å få lest Ulysses


«The demand that I make of my reader is that he should devote his whole Life to reading my works.»

-- James Joyce, in an interview with Max Eastman in Harper's Magazine; quoted in James Joyce (1959) by Richard Ellmann.















Men er det ikke ... I hvert fall en god etterligning. Opplesing fra Ulysses utenfor Joyce-tower på Bloomsday nå i år. Eget foto.

 Nå ja, det er kanskje et litt drøyt krav å stille. På den annen side er det mange som har et livslangt forhold til Joyce; jeg kan vel selv i all beskjedenhet regne meg blant dem.

For noen dager siden kom Politikens litteraturredaktør med den sterk oppfordring om å benytte sommeren til å lese Ulysses:

«Få dog læst Ulysses, for fanden!«, lyder det kontante, men velmente råd fra Politikens litteraturredaktør, til når hverdagen afløses af sommerferie, solrige dage og masser af tid til afslapning med en god bog. James Joyces modernistiske og meget svært tilgængelige klassiker fra 1920'erne er et hovedværk i verdenslitteraturen, og når man har tid - som i sommermånederne - så bør man kaste sig ud på syntaksens dybe vand og lægge litterær arm med de allertungeste drenge i klassen.»
(Hele uttalelsen finnes på DENNE TV-snutten.)

For det første må jeg jo si at oppfordringen om å lese noe tungt og ikke lett i sommermånedene, er en oppfordring etter mitt hjerte. Hele handlingen i Ulysses foregår jo dessuten i løpet av en sommerdag, nemlig 16. juni. På den annen side synes jeg det er tåpelig å fyre oppunder myten om at Ulysses er så tung og vanskelig tilgjengelig. Det er den faktisk ikke, hvis man gidder å anstrenge seg litt og legger forutinntattheten til side.

En annen utrolig tåpelig ting som Politikens litteraturredaktør kommer med, er å råde leseren til å hoppe over de tre første kapitlene! Makan. Skal man lese Ulysses, så får man lese den i sin helhet. Greit nok at man ikke helt skjønner poenget med de tre første kapitlene, siden de ikke henger sammen med resten, men likevel. De hører faktisk med. Og selve åpningssekvensen er selvsagt en av de virkelig kjente i verdenslitteraturen.

For noen uker siden var jeg i Joyce-tower i Sandycove utenfor Dublin, det selvsamme tårnet hvor  åpningssekvensen i Ulysses utspiller seg. Hva slags opplevelse ville det vært hvis jeg hadde vært ukjent med det første kapitlet?

Men i hovedsak er jeg hjertens enig med litteraturredaktøren. Se å få lest Ulysses, gjerne nå i sommer. Men glem det med den vanskelige tilgjengeligheten, bare les i vei. Og hopp for guds skyld ikke over de tre første kapitlene.



 

 
 
 
 
 
 
 
Bloggeren ved brystvernet på Joyce-Tower, skuende ut over Dublinbukta.
 
 
«Han gikk bort til brystvernet igjen og skuet ut over Dublinbukten, vinden rusket lett i det lyse eikefargede håret hans.
           -   Herregud, sa han lavt. Er ikke havet nettopp hva Algernon kaller det, en stor øm mor? Det snørrgrønne havet. Det pungkrympende havet. Epi oinopa ponton. Å, Dedalus, grekerne! Jeg må lære deg gresk. Du må lese dem på originalspråket. Thalatta! Thalatta! Hun er vår store ømme mor. Kom og se!
Stephen reiste seg og gikk bort til brystvernet. Han lente seg mot kanten og så ned på vannet og over mot postbåten som seilte ut fra havneinnløpet til Kingston.»
 
Fra første kapittel i Ulysses
Oversatt av Olav Angell

 

23. april 2009

Finnegans Wake





Å åpne et nytt nummer av tidsskriftet Vagant er alltid som å åpne en litterær skattkiste. Tykt og godt (160 sider) og med layout og innhold av høy klasse. Og hvilken sensasjon dukket ikke opp på s. 66 i årets første nummer: Finnegans Wake oversettes nå til dansk.

Finnegans Wake er jo blitt betraktet som uoversettelig. Det samme gjaldt Ulysses. Lenge måtte vi nordmenn klare oss med Mogens Boisens danske oversettelse, som til og med ble utgitt på norsk. Etter sigende oversatte Mogens Boisen Ulysses hele tre ganger. Så fant man etter hvert ut i Norge at den ikke var uoversettelige allikevel (naturlig nok - går det an på ett skandinavisk språk, så går det vel også an på et annet), og Olav Angell begikk en utmerket oversettelse. Jeg snakket med ham i fjor en gang tror jeg det var, og da bekreftet han at Finnegans Wake var uoversettelig. Jeg husker at jeg tenkte at det var en underlig ting å si av mannen som tross alt hadde oversatt Ulysses (og kan man i det hele tatt si at noe er uoversettelig?). Finnegans Wake er jo faktisk oversatt til italiensk, fransk, tysk, katalansk og japansk, kanskje også til andre språk som jeg ikke vet om, og nå blir den altså overatt til dansk. Dermed ser det ut til at historien gjentar seg - at vi nordmenn må forholde oss til dansk hvis vi vil lese Finnegans Wake i oversettelse, slik vi i sin tid måtte med Ulysses. Det er jo for dumt, er det ikke? Her burde et av de store forlagene kjenne sin besøkelsestid.

10. august 2008

De gamle er eldst










Bokettersynet er hjemme hos Jan Kjærstad i helgens nummer av Dagblad-Magasinet. «To av Kjærstads favoritter, Virginia Woolf og James Joyce, strekker seg dovent utover hyllemeterne. Det er røft regnet hundre år siden de skrev sine store bøker, Woolfs «Mrs. Dalloway» og «Til fyret», Joyces «Ulysses» og «Finnegans Wake».
- Jeg holder dem begge like høyt, forteller Kjærstad. - Woolf når nok dypere inn i meg. Men ingen legger lista høyere enn Joyce. Tenk bare å skrive ei bok som handler om natta, som han gjør, med utgangspunkt i at vi bruker en tredjedel av livet på å sove.
Den britiske damen, som tok sitt eget liv i 1941, og den kosmopolitiske iren er også begge faste innslag på pensumlister og i samtalene på bokbransjefester.
- Jeg leste «Til fyret» i tjueåra en gang, men det var mest for å henge med i kafésamtalene, innrømmer Kjærstad. - Men den har åpnet seg for meg på nytt i ettertid. Det har vel noe med modenhet å gjøre. Hos Woolf er det alminnelige og det unike formidlet med samme kraft.
Forfatteren blar opp i en Joyce-bok full av understrekinger. «Bak de duvende skinkene hennes» er et av uttrykkene han har latt blyanten utheve.
- Også Joyce har dette sanselige, det er fullt av lukter og smaker. Og det er blendende virtuost.

7. mai 2008

Smaken på godt språk

"Helt fra jeg var tolv og leste Sandemo og James Joyce samtidig, har jeg skjønt at det ikke er mulig å gå tilbake. Har man først fått smaken på virkelig godt språk, holder ikke ens indre ut den mishandlingen dårlig skrevne bøker utøver. I dag er ikke jeg i stand til å lese en chick flick-bok uten å ville ta livet av meg, og å lese romantikk eller krim gir meg ingen avslappende følelse, bare angst. Likevel ville jeg ikke vært uten de leseropplevelsene Sandemo gav meg; hun var med på å vise veien fremover."

Fra et innlegg i bloggen jung-redaksjon. Hele innlegget finner du HER.

15. mars 2008

Litt teori på en lørdag.







«Vår eigen Dag Solstad, rett nok åtti- og nittitalets Dag Solstad, har, slik yngre forfattarar har gjort før han, påstått at ein romanforfattar i vår tid med alvorlege ambisjonar må skrive i forhold til den modernistiske romanen, forenklar ein grovt kan ein seie at ein må skrive enten i forhold til Joyce eller i forhold til Proust eller i forhold til begge to. Det siste meiner Solstad er umogeleg, etter hans meining lar ikkje dei to forfattarane seg sameine, så det får bli enten Joyce eller Proust. Eg er ikkje så sikker på det, blant anna har Joyce og Proust det felles, trass alt som skil, at dei i si romanskrift ikkje først og fremst tyr til sveipande forteljing, med det ytre sosiale rommet og historie som scene, slik det har vore vanleg i den realistiske romanen, dei utviklar derimot ei romanskrift som lar den einskildes medvit vere sjølve scenen for romanskrifta, det betyr sjølvsagt ikkje at det sosiale rommet og historia med eitt er borte, heller berre tatt opp i romanen på ein meir realistisk måte enn tidlegare. Sjølv om den modernistiske romanen gjerne blir forstått i motsetnad til den realistiske, er den likevel meir realistisk, ikkje mindre.
Eg trur faktisk ein kan påstå at romanen før og etter Joyce og Proust nesten er to ulike slag litteratur, og det hovudsakleg på grunn av utviklinga av den indre monologen, dei store og avgjerande nyvinningane er som kjent ofte enklare enn ein trur, korleis dette enn måtte vere så står i alle høve Joyce og Proust heilt sentralt i det som har utvikla seg til ein modernistisk romantradisjon, med namn som Faulkner og Claude Simon, Beckett og Thomas Bernhard.
At eg sjølv kan vere samd med Solstad i å velje Proust før Joyce er no så si sak, eg har nok sans for Joyce, men litteraturen hans kan òg irritere meg veldig, ofte verkar det som om han gjer ting vanskelege for at dei skal vere vanskelege og det er noko eg ikkje kan med, det er ei slags unødvendig tildekking, eit åtak på det uforståelege som er i all god litteratur, det er som om Joyce spelar på at litteratur har noko uforståeleg i seg og gjer den til ein slags kunnskapsleik ein i prinsippet kan finne svaret på. Det får no vere som det er.»


Jon Fosse i essayet "Litt om James Joyce" i Gnostiske essay
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 1993

2. februar 2008

Dagens navn: James Joyce.





I fjor hadde jeg en serie som jeg kalte Dagens navn, som jeg dessverre ikke har fulgt særlig opp. Derfor blir det en reprise i dag, siden det er James Joyces fødselsdag. Den ble markert i fjor på DENNE måten.

26. desember 2007

Et juleselskap









Det er lenge siden jeg har hatt et innlegg i serien litterære måltider, men hva kan vel passe bedre nettopp nå enn en scene fra juleselskapet i «De døde», hovednovellen i Joyces gjennombruddsbok, novellesamlingen Dublinere (1914). Også den (i likhet med Ulysses) oversatt av Olav Angell.

’I det samme kom tante Kate trippende ut fra spisestuen og nærmest vred hendene av fortvilelse.
«Hvor er Gabriel?» spurte hun. «Hvor i all verden er Gabriel? Her sitter alle og venter, og så er det ingen som kan skjære opp gåsen.»
«Her er jeg, tante Kate,» ropte Gabriel med plutselig munterhet. «Klar til å skjære opp en hel flokk med gjess, om det skulle være nødvendig.»
En fet brun gås lå klar ved enden av bordet, og på den andre enden lå en stor skinke, med svoret avskåret og drysset med strøkavring, på en seng av rynket papir pyntet med persilledusker og med en papirmansjett om knoken, og rundt den lå en ring med krydderstek. Mellom disse ytterpunktene var det dekket opp med småretter - to små skåler med gelé, den ene rød og den andre gul, et flatt fat med terninger av mandelfromasj og rødt syltetøy, et stort bladformet grønt fat med stilkformet håndtak fylt med hauger av blårøde rosiner og skåldede mandler, et tilsvarende fat med en solid firkant med smyrnafiken, en skål vaniljesaus drysset med malt muskatnøtt, en liten bolle med sjokolade og konfekt svøpt i gullpapir og sølvpapir, og en glassvase med lang stangselleri. Midt på bordet sto to gamle solide krystallkarafler som skiltvakter på hver sin side av en fruktoppsats med en pyramide av appelsiner og amerikanske epler. Den ene karaffelen med portvin og den andre med mørk sherry. På lokket av pianoet sto en pudding på et enormt gult fat til tjeneste, og bak den igjen tre bataljoner med flasker, lyst og mørkt øl og mineralvann, oppstilt etter farven på uniformen, de to første sorte og brune med røde etiketter, den tredje og minste hvit med vannrette grønne bånd.
Gabriel gikk bestemt bort til sin plass ved bordenden og etter å ha kastet et blikk på eggen av forskjærkniven, stakk han gaffelen bestemt i gåsen. Han følte seg helt avslappet nå, for han var en mester i å skjære opp, og det var ingenting han likte bedre enn å presidere for enden av et veldekket bord.
«Frøken Furlong, hva skal jeg få gi Dem?» spurte han. «Et vingestykke eller en skive av brystet?»
«Bare en liten skive av brystet, takk.»
«Frøken Higgins, hva vil De ha?»
«Å takk, hva som helst, herr Conroy.»
Mens Gabriel og frøken Daly sendte rundt tallerkener med gås og med skinke og med krydderstek, gikk Lily langs raden av gjester med et fat varme poteter i en hvit serviett. Det var Mary Janes idé, og hun hadde også foreslått eplemos til gåsen. Men tante Kate hadde svart at helstekt gås uten eplemos alltid hadde vært godt nok for henne, og hun håpet at hun aldri skulle få oppleve å spise noe annet. Mary Jane serverte elevene sine og sørget for at de fikk av de beste stykkene. Tante Kate og tante Julia åpnet flasker og brakte dem fra pianoet, øl til herrene og mineralvann til damene. Det hersket en stund atskillig munter forvirring av støy og latter, beskjeder fra folk som sa hva de ville ha og som ombestemte seg, lyden av kniver og gafler som klirret mot tallerkener og korker som ble trukket opp. Gabriel begynte å skjære opp nye porsjoner så snart han var ferdig med første omgang, uten at han hadde servert noe til seg selv. Alle protesterte høylytt, og han møtte dem på halvveien ved å ta en stor slurk av ølglasset, for arbeidet med skjæringen hadde gjort ham varm og het. Mary Jane satte seg stillferdig ned for å spise, men tante Kate og tante Julia vimset fremdeles rundt bordet, tråkket i hælene på hverandre og gikk i veien for hverandre og ga hverandre beskjeder som ingen av dem hørte. Browne tryglet dem om å sette seg ned og spise, og det samme gjorde Gabriel, men de sa at det ikke hastet, og til slutt reiste Freddy Malins seg, grep tak i tante Kate og trykket henne ned i stolen under alminnelig jubel.
Da alle var vel forsynte, sa Gabriel med et smil:
«Vel, hvis det nå er noen som vil ha mer av det udannede mennesker kaller fyll, så la da bare hun eller han si ifra.»
Et kor av stemmer forlangte at han skulle begynne å spise selv, og Lily kom bort med tre poteter som hun hadde holdt av til ham.
«Vel, vel,» sa Gabriel vennlig idet han tok en ny slurk øl. «Og vennligst glem mitt nærvær, mine damer og herrer, i noen minutter.»’

1. oktober 2007

De ufullendte






"Spesielt fire bøker ble trukket frem i medienes søkelys som det 20. århundres viktigste romaner: Kafkas Prosessen, Prousts På sporet, Joyces Ulysses og Musils Mannen uten egenskaper. Men er disse tekstene egentlig romaner, "verk", i tradisjonell forstand? De har ett slående fellestrekk: de er ufullendte. Prosessen skulle brennes, fordi forfatteren ikke ville at den skulle komme ut, Proust (som fikk ferdigskrevet slutten, men ikke midten) og Musil (som aldri fikk skrevet slutten) brukte storparten av sine liv på å føye til stadig nye partier i manuskriptene, og Joyces Ulysses ble forbudt både i England og USA. På grunn av alle reisene og all sensuren mistet Joyce gradvis kontrollen over teksten. Fremdeles strides de lærde om hva som er en korrekt tekstutgave av Prosessen, På sporet av den tapte tid, Mannen uten egenskaper og Ulysses. For hvert tiår kommer de ut i nye utgaver som bærer betegnelsen "Korrigert og oppdatert versjon", og fotnotedelen blir tyngre og tyngre. Det er som om disse tekstene fremdeles skriver seg selv, men nå gjennom andre enn forfatteren."

Eivind Røssaak: Sic. Fra litteraturens randsone.

28. juli 2007

Ferdig med Ulysses.









Joyce henger over skrivebordet mitt, med Ibsen til høyre og Pessoa under. Pluss noen av illustrasjonene til mine egne bøker (de fleste bildene i bloggen blir større når man klikker på dem).





Nå er jeg ferdig med Ulysses, eller rettere sagt - ferdig i den forstand at jeg har lest den fra perm til perm for første gang. For ferdig med den er jeg nok slett ikke - da jeg lukket boka i går kveld, følte jeg en sterk trang til å begynne forfra igjen med en gang. Jeg gjorde det ikke, men jeg vil sammenligne det å ha lest Ulysses for første gang med å ha fått førerkort - det er som kjent først da man virkelig kan begynne å lære å kjøre bil. For Ulysses er, som Joyce selv har sagt, en bok som må leses igjen. Første gangs lesing er som å vandre rundt i en ny og ukjent by for første gang. Neste gang du vandrer der, ser du den med gjenkjennelsens blikk og utvider kjennskapen, og så videre, mer og mer, for hver gang.

Det var ikke så ille (unnskyld uttrykket) å lese Ulysses som jeg hadde trodd. Nå skal det da også sies at jeg var svært motivert og fast bestemt på å komme meg gjennom den. Taktikken var, som tidligere meddelt, å ikke stoppe opp, ikke la meg hindre av det jeg ikke forsto og ikke visste, selv om jeg riktignok skaffet meg noen kunnskaper underveis for å øke leseopplevelsen. Når jeg sier at det ikke var så ille, er det fordi denne boka er omgitt av en rekke myter, blant annet myten om at den er uleselig. Og uoversettelig. Men jeg har altså nå lest den, og til og med i en etter min mening glimrende norsk oversettelse av Olav Angell.

Min erfaring, etter å ha gitt meg i kast med Ulysses med et åpent sinn og fri for forutinntatte meninger (i den grad det er mulig), er at Ulysses er en stor leseopplevelse. I så måte ble jeg ikke skuffet, for det var akkurat det jeg hadde ventet (som tidligere meddelt har jeg lest deler av den fra før, så jeg visste delvis hva jeg hadde i vente). Man skjønner hvor nyskapende og oppsiktsvekkende den må ha vært da den kom, og samtidig er det jo utrolig at en bok som ble skrevet for over hundre år siden kan fremstå som like funklende frisk og moderne den dag i dag, med et språklig og litterært artisteri som knapt har sitt sidestykke. Det er og blir en fantastisk bok, ikke minst sett på bakgrunn av at den handler om høyst alminnelige mennesker som foretar seg høyst trivielle ting. Slik sett lærer Joyce oss å se det store i det små, det fantastiske i ethvert liv, i det å være menneske, ikke bare denne ene junidagen i Dublin for over hundre år siden, men til enhver tid, like gjerne her og nå, i dag.

Det er blitt hevdet at alle moderne forfattere står i gjeld til Joyce og Ulysses. Det er i seg selv en god grunn til å lese den. Én kategori mennesker som også vil ha stort utbytte av Ulysses, er alle som driver med eller drømmer om å skrive.


Det er en tilfredsstillelse å ha gjennomført et så stort leseprosjekt. Joyce-biblioteket har fått en kraftig tilvekst - jeg er nå oppe i 19 bøker om og av Joyce. Og det stopper nok ikke der.

Men det viktigste er fortsatt selve leseopplevelsen, den personlige berikelsen det er å ha opplevd Ulysses.