Mer bibliotek

 

La oss håpe vi ikke opplever denne dagen! Heldigvis var alt i orden på det lokale biblioteket da jeg nettopp var innom der.

Hvis noen tror at biblioteket er et kjedelig sted ...

Bare en liten påminnelse ...

Ja, bruk biblioteket!

Bibliotekdød?

Hvis kommunene fortsetter å redusere bevilgningene til bibliotekene, blir dette kanskje en realitet og ikke bare fiksjon?

Goethe på biblioteket

Goethe. Eget foto, Hamburger Bahnhof Berlin 2009.






Jeg vil igjen gjøre oppmerksom på bloggen Tyskbokhylle, en fin og velskrevet blogg for alle som er interessert i tysk litteratur og i tysk og europeisk kultur. Siste innlegg handler om Anna-Amalia-biblioteket i Weimar. Et lite utdrag avslører hvordan Goethe var som låntager:

Det vakre biblioteket har hatt mange berømte ledere hhv. bibliotekarer opp gjennom tidene. Den mest kjente er Goethe (große Überraschung?), som overtar denne funksjonen i 1797. Goethe er forøvrig bibliotekets mest aktive låner (det er dokumentert at han lånte rundt 2300 bøker i tidsrommet fra 1792 til 1832). Ikke er han særlig flink til å levere bøkene tilbake heller, men etter at han overtar ansvaret for boksamlingen, bestreber han seg på å levere tilbake de verkene han har "disponert privat" i lang tid, i de mest graverende tilfellene i 20 år. Basert på egen erfaring lager han strenge utlånsregler. Og han slår fast at for å få lov til å gå inn i biblioteket må man først hilse høflig på bibliotekaren, og å ta bøkene egenhendig ut av hyllene er strengt forbudt.

Et lys i deg sjøl

"Hun gikk på det lokale biblioteket én gang i uka, hver onsdag, og der viste hun meg hvordan bøkene var organisert, skjønnlitteraturen, poesien, de forskjellige faggruppene, og hvis du ga det en halv time av ditt liv, fikk du med deg de grunnleggende prinsippene, og så kunne de føre deg i hvilken som helst retning du hadde lyst til å gå, hvis du ville tenne et lys i deg sjøl og bli opplyst."

Per Petterson i sin tale da han ble overrakt Nordisk Råds litteraturpris 2009 i går. Talen er gjengitt i Aftenposten i dag. Talen handler om hvor viktig det er med bøker i et hjem, og hvor viktig biblioteket er.

Biblioteket er løsningen

Etter at jeg kuttet ut Telenor Mobilt Kontor fordi det var for dyrt og dårlig, er jeg helt uten internettforbindelse i det lille røde huset i skogen. Da er biblioteket godt å ha. Det er jo (nesten) alltid et bibliotek i nærheten. Riktig nok får jeg ikke sjekket e-posten fordi fylkeskommunen ikke vil oppgi inn- og utgående server for e-post og jeg ikke husker passordet mitt til Telenor, men litt blogging ble det i hvert fall.

På biblioteket om sommeren (et litt avbrutt innlegg)

Er det bare meg, eller er det noe spesielt med biblioteket om sommeren? Stemningen er annerledes, synes jeg, doven og avslappet på en god måte, som å komme inn i en kjølig oase der den lett støvtørre duften av bøker virker behageligere enn noen gang. Ved første øyekast ikke så mange mennesker, men bibliotekarene er der, hjelpsomme og effektive som alltid, og visst er det mennesker også, ivrige lesere som enten ikke er på ferie, eller som synes at ferien er en ypperlig lesetid, og barn som har funnet veien til biblioteket som en avveksling fra fornøyelsesparker og badeliv. Det lesende menneske - året rundt.

Jeg var på biblioteket i forgårs og lånte følgende:

Tove Nilsen: Skrivefest
E.M. Cioran: Sønderrevet
Anne Holt: Det som aldri skjer
Jørn Lier Horst: Felicia forsvant
Jørn Lier Horst: Den eneste ene
John le Carré: Nattportieren

I neste innlegg skal jeg kommentere hvorfor jeg lånte nettopp disse bøkene - jeg rekker det ikke nå, for duften av nystekt kyllingfilet siver opp fra uterommet, og da er heller ikke rødvinen langt unna - med andre ord, kveldens middag er umiddelbart forestående.

Gammelt bokmerke.

Da jeg ryddet i bøkene, dukket dette bokmerket fra Deichman opp. Jeg fant det i en bok jeg lånte der for mange år siden, og har tatt vare på det som et lite klenodium. Det er ca. 12 x 7 cm og uten årstall, så jeg vet ikke hvor gammelt det er. Fra rundt 1900 en gang?

Lese- og bibliotekrapport.

Fredag var jeg på biblioteket. Problemet med å låne bøker på biblioteket, er at man må skille seg av med dem igjen. Jeg er sånn at jeg må eie bøker, særlig bøker som har kommet til å bety noe for meg. Å skille seg av med Aasne Linnestås Krakow var derfor ikke noe morsomt, men som sagt tror jeg bøkene hennes snart kommer til å befinne seg i mine egne hyller, hvis jeg kjenner meg selv rett. En av de nye bøkene jeg lånte på biblioteket, var hennes debutroman; Utland. Jeg har allerede begynt å lese den, og igjen blir jeg intenst grepet av dette språket. Dermed er Pål Gerhard Olsens I den røde solens lys, som jeg hadde begynt på, lagt til side foreløpig.
En av hensiktene med bibliotekbesøket var også å låne Heidi Marie Krizniks siste bok, siden jeg føler at hun uforskyldt er blitt trukket inn i min argumentering for at norsk samtidslitteratur i stor grad består av navlebeskuende særinger som enten trasker rundt i granskogen eller kjører rundt i gamle volvoer. For det første er nok bildet mer nyansert enn som så, for det andre ville jeg yte Kriznik den rettferdighet at jeg i hvert fall tok meg bryet med å lese henne, sånn at jeg visste hva jeg snakket om.
Men hva opplevde jeg på biblioteket - bibliotekaren hadde ikke engang hørt om Kriznik! Og ikke hadde de den siste boka hennes heller, men den er innkjøpt av Kulturrådet, så de skulle få tre eksemplarer derfra, forhåpentligvis ganske snart. Siden det tross alt ikke er så lenge siden jeg selv ble oppmerksom på Kriznik, så det var ingen grunn til å briske meg med at jeg visste hvem hun var, og min generelt store beundring for bibliotekarer fikk seg ingen varig knekk. Dessuten feilinformerte jeg bibliotekaren om at Kriznik var innstilt til Nordisk Råd, hvilket hun ikke er, derimot til P2-lytternes romanpris.

PS Til listen over virkningene av å lese Krakow, kan nå føyes at jeg har abonnert på tidsskriftet Vagant, og at jeg til lunsjen i dag studerte veiatlaset over Europa for å finne ut hvor Krakow egentlig er.
Når det gjelder Vagant, ble jeg gjort oppmerksom på følgende artikkel i nr. 4/2007: «La oss hjemsøkes av de grusomme bildene», om Aasne Linnestås Krakow. Av Anne Helene Guddal.
Og så virket Vagant i det hele tatt så interessant at jeg like godt abonnerte på det.

Dagens bokkjøp

Jeg var en rask tur innom biblioteket i dag for å levere noen filmer. Som vanlig stoppet jeg opp ved hylla for nye bøker for å se om det var noe interessant. Det var det selvsagt, men denne gangen klarte jeg heldigvis å ta meg selv i nakken og si: Ikke låne mer nå! Hvor mange bøker har du tenkt å begynne på?
Og så klarte jeg å kvele den impulsen.
Neste hinder før utgangen var stativet med bøker til salgs. Her oppdaget jeg nemlig straks Alfred Döblins Berlin Alexanderplatz, en moderne klassiker jeg lenge har ment at min boksamling ikke burde være foruten.
Like ved fant jeg Sjø av Jean Echenoz. Ikke hørt om ham? Det hadde ikke jeg heller før jeg nylig hørte et lite foredrag om ham i Oversetterforeningen av hans norske oversetter Tom Lotherington. Echenoz er Frankrikes kanskje mest kjente nåtidsforfatter og absolutt et bekjentskap verd. Morsom og absurd. Beckett-inspirert.
Kjell Arild Pollestad samler jeg på, og tok derfor med meg hans Humørpiller. Jeg har ennå ikke fått sjekket om jeg allerede har den.
Til slutt En stille tilintetgjørelse av Hugo Claus, den formodentlig viktigste nederlandskspråklige forfatteren i dag, så dermed er han også representert i mine hyller.
Prisen for disse fire bøkene var beskjedne ti kroner til sammen.

Dagsrapport

Hva skulle vi gjort uten biblioteket?

En snartur innom biblioteket i dag, siden jeg måtte til byen likevel. Nye oliven måtte kjøpes i asiamatbutikken - jeg er olivengal og må ha skikkelige oliven med stein, ikke sånne pingleoliven som man får kjøpt i vanlige butikker. Dessuten måtte jeg ha ingredienser til dagens ratatouille, som det er jeg som lager. Men altså - biblioteket. Jeg må innrømme at hovedgrunnen til at jeg stakk innom biblioteket i dag, ikke primært var å få Helene Uris De beste blant oss fortest mulig ut av huset, som noen selvfølgelig vil tro, men derimot å låne Hässelby av Johan Harstad, sterkt inspirert av DETTE innlegget hos leselama. En annen bok ble plukket med samtidig, nemlig Aasne Linnestås Krakow. Jeg aner ikke hvorfor, og nå kan du godt le, men denne boka har flere ganger formelig tryglet om min oppmerksomhet. Av en eller annen grunn har denne boka festet seg i min oppmerksomhet, gjennom omtaler, annonser, gudene vet hva. Og når den nå sto i hylla for nye bøker på biblioteket, formelig falt den i hendene på meg.
Deretter fulgte en liten titt i filmhylla, bare for å se om noe falt meg i øynene. Og det gjorde det, Frokost på Tiffanys med Audrey Hepburn. Et kjent ansikt. Ja, selvfølgelig er Audrey Hepburn et kjent ansikt, men her var jeg nok påvirket av Norges beste blogg, The Glamourous Librarian, som du finner HER (eller i blogglisten til venstre).
Pussig nok har ikke Glamourbibliotekaren Audrey Hepburn som eget emne, la jeg merke til i dag. Men Audrey går jo som en rød tråd gjennom glamourbloggen, foruten å pryde headingen. Jeg tror faktisk aldri jeg har sett en film med Audrey Hepbrun, så nå får jeg gjort i hvert fall litt bot for mine unnlatelsessynder på dette området.
Også i dag hadde biblioteket en av mine bøker utstilt, nemlig ”Bokelskere går aldri til sengs alene”, en av tre sitatbøker jeg har utgitt i år. (De to andre er ”Jeg spiser aldri på tom mage” (sitater om mat og drikke) og ”Bare elsk meg, ikke prøv å forstå meg” (sitater om kjærlighet). Bøker, mat, vin og kjærlighet ... da skulle vel de fleste behov være dekket? (Rekkefølgen er tilfeldig ...)

Andre gledelige momenter i dag:
1) Solen sto opp som en praktfull, rød kule da jeg var i skogen med bikkjene tidlig i dag morges, og forgyllet landskapet med en aldeles nydelig fargeprakt. Dessverre hadde jeg for en gangs skyld ikke kameraet med meg (i tillegg til speilrefleksen har jeg anskaffet et Canon Ixus 900Ti kompaktkamera, som er lett å ha med overalt). Men man er ikke nødt til å fotografere alt mulig! Opplevelsen er det viktigste.
2) Jeg er kommet gjennom oversettelsen jeg holder på med. Nå gjenstår bare finpussen, og deretter kan jeg faktisk unne meg flere uker uten å være bundet til skrivebordet dagen lang. Det vil si at jeg, foruten å ta meg litt fri, også får tid til å se litt på egne bokideer med tanke på utgivelse i 2008. Jeg har nettopp lest siste korrektur på boka som skal være hovedbok i Bokklubben Barn i mars, så den er i boks. Men det gjelder å ha nye ting i arbeid hele tiden.
3) Antall besøkende på denne bloggen rundet nylig 20 000, et helt utrolig tall i mine øyne. For et par uker siden steg antall besøkende per dag til over 100, uvisst av hvilken grunn, og har holdt seg der siden.

På biblioteket i dag

Jeg var en snartur innom biblioteket i dag for å finne film til i kveld. Lørdagskveld er filmkveld. Det ble Balzac og den lille kinesiske syersken. Jeg er veldig glad i kinesisk film, og jeg har en naturlig dragning mot filmer med litterær tilknytning, og her bør vel disse elementene gå opp i en høyere enhet?

Biblioteket hadde funnet frem en del julebøker og stilt dem ut, deriblant min egen antologi Julehelg fra 1991. Undertittel: "Norsk jul i diktning og billedkunst." Alltid morsomt å se noe man selv har lagd!

Raidet på biblioteket

Jeg var på biblioteket for å låne Orlando i dag. Det gikk greit; den sto i hylla. Men på veien ut gikk jeg litt amok og rasket med meg tre andre bøker som ropte på meg. (Jeg kunne jo ikke ignorere dem når de ropte på meg, kunne jeg vel?) Enda en av Woolf - En uskrevet roman, Luis Buñuels selvbiografi Mitt siste sukk og Marta Norheims Røff guide til samtidslitteraturen (nyere norsk litteratur). Som om ikke jeg har ufullferdige leseprosjekter nok ... Jeg har allerede rukket å lese litt i alle, Virginia Woolf er bare praktfull, jeg gleder meg til å gå ordentlig i gang med henne. Buñuel skriver så ærlig og likefrem om sitt liv, ikke minst om alderdommen. Og Marta Norheim vil forhåpentligvis gi meg en liten oversikt over og smaksprøver på den norske samtidslitteraturen.

September!

Nostalgisk amerikansk bibliotekplakat fra min samling av plakater og annen kunst som har med bøker og litteratur å gjøre.



Det er bare å se i øynene at høsten er over oss. Back to work, back to school, back to books. Mørkere kvelder innbyr kanskje til mer lesing, men for virkelige lesehester er all tid lesetid, både sommer og høst og vinter og vår.









Interiør fra kontoret mitt, med lav sensommersol inn gjennom vinduet.

Fin bibliotekar-blogg.

Fin amerikansk bibliotekar-blogg. Jeg likte denne. Du finner den her .

Ord for dagen.

Ingen kan få hele sin utdannelse i et bibliotek, men ingen kan få hele sin utdannelse uten et bibliotek.
Ukjent

Hurra for bibliotekarene!

I innlegget den 4. juni, Slipp lesegleden løs, siterte jeg en forfatter som snakket om «de gamle tantene på biblioteket», som hemmet barns (særlig gutters) leselyst.
I går hadde avisen en notis hvor forfatter Tom Løberg opplyser at han ble feilsitert. Han sier:

«I artikkelen fremstår det dessverre som om jeg går i strupen på våre bibliotekarer og det ser ut som om jeg er sitert på å mene at ’de gamle tantene på biblioteket’ er et problem for barns leselyst. Her har dessverre journalisten misforstått, for dette har jeg ikke sagt, og det er ikke riktig at ’Løberg mener det er ’de gamle tantene på biblioteket’ som styrer.’ Saken er at jeg mener det halvveis. Men om andre enn bibliotekarene. Det fines etter min erfaring ingen ’gamle tanter’ igjen på norske biblioteker og de ansatte gjør etter min mening en glimrende jobb med å formidle leseglede til barn og unge. De er slett ikke deres skyld at de ikke får bøkene de vil ha eller nok midler til å gjøre en bedre jobb. Det skyldes uforstående politikere, sparekåte rådmenn og ’de gamle tantene’ i diverse statlige utvalg. Og her er nettopp problemet, som jeg forsøker å få frem. Det er de som velger ut hvilke titler som skal kjøpes inn til norske folkebibliotek som lider av ’tantete’ holdninger. Jeg tenker da på medlemmene av komiteene i Norsk kulturråd, som gjennom den statlige innkjøpsordningen i stor grad avgjør hvilke titler som havner på hyllene i norske bibliotek.»

Nettopp. Jeg sa da også i kommentaren min at jeg både håpet og trodde at holdningene hos bibliotekarene hadde gjennomgått en ikke ubetydelig bedring. Og så viser det seg at Løberg egentlig også mener det. Dermed er vi tydeligvis enige om at bibliotekarer er ålreite mennesker - og bra for leselysten.

Slipp lesegleden løs.

Illustrasjon: Rolf Jansson. Opprinnelig laget som forsideillustrasjon til en av sitatbøkene mine. Nå henger den på veggen på kontoret mitt.


I Kjærstads artikkel ”Den virkelige kanon” (Aftenposten lørdag 2. juni), som jeg nylig refererte til, sier han blant annet at han som et alternativ forsøker å tenke seg at kanon ikke er hva vi bør lese, men det som får oss til å lese. Ikke bare de første bøkene i barndommen, men de første bøkene som fører oss inn i voksenlitteraturen. «Det er tross alt få som er blitt lesere ved å starte med Ulysses eller Peer Gynt.»

Så enig, så enig. Jeg tror faktisk at leselysten er blitt drept hos ganske mange barn og unge, fordi de har måttet lese ditt og datt. Min mening er at barn, når de er blitt gamle nok til å lese selv, bør få lese akkurat det de selv vil. Mitt første møte med en del av klassikerne var gjennom tegneseriebladet ”Illustrerte Klassikere”. Og jeg slukte Detektivmagasinet og Hardy-guttene. Jeg husker fortsatt den enorme spenningen og forventningen foran hver ny Hardy-bok, som jeg lånte av en eldre fetter. Jeg tror knapt jeg har lest så intenst noen gang. Og litt senere, Greven av Monte Christo, i en serie med Alexandre Dumas som min mor kjøpte av en dørselger. Det var akkurat så fargerikt og eventyrlig som det skulle være.

En lokalavis på mine trakter har i dag et intervju med en barnebokforfatter jeg må innrømme at jeg ikke engang har hørt om (les om ham her), som er inne på nettopp dette.

«Jeg mener at barn bør få lese fordi de har lyst til å lese, ikke fordi de må lære noe. Voksne ser skit på tv hver kveld, men ønsker på død og liv at barna må lære noe av lesingen.
En grunn til at folk ikke leser bøker, er at man ikke før lese de bøkene man vil fra start av. Et godt eksempel er Hardy-guttene, som ikke var høyverdig nok og moralsk nok som litteratur.»
Løberg mener det er ’de gamle tantene på biblioteket’ som styrer.
«De har ødelagt for mange generasjoner menn. Hver gang debatten raser bør man sjekke hva bibliotekene kjøper inn og hva de ikke kjøper inn. Lesergleden kan ikke påtvinges.»

Jeg kan selvsagt ikke være mer enig. Den misforståtte pedagogiseringen på dette området har skadet lesegleden hos mangt et barn. Den bunner etter min mening i en feiloppfatning av hvordan lesing fungerer for barn. Serier som Hardy-guttene og Frøken Detektiv er en kongevei inn til lesegleden - og dermed til mer lødig litteratur senere i livet. Dersom, vel å merke, foreldrene selv står for en genuin kultur- og litteraturinteresse og respekterer barnas egne lesevalg i slukealderen. Det er nemlig dér det ligger.

Jeg jobbet en gang litt i en bokhandel som var en av landets første med egen barnebokhandel. Det var i de progressive syttiåra. Men det var dessverre også de politisk korrekte syttiåra. Det medførte at Hardy-guttene og lignende serier var bannlyste fra hyllene. Men det var akkurat de bøkene mange kom inn og spurte etter, for om tiden var aldri så politisk, så var det ikke alle som lot seg diktere til å kjøpe korrekte bøker av typen ”far steller hus, mor kjører heisekran”.

Den samme dogmatiske holdningen lever kanskje videre hos en del bibliotekarer, som Løberg påpeker, selv om jeg faktisk både håper og tror at holdningen i de kretser har gjennomgått en ikke ubetydelig bedring. Eller sagt på en annen måte: Jeg velger å tro at barnebokbibliotekarer fremmer atskillig mer leselyst enn de kveler.

Men altså: La barn lese det de vil. La dem bestemme selv. Inspirer dem med din egen leselyst, vær et godt eksempel ved selv å velge bokhylla fremfor fjernsynet, ved selv å være nysgjerrig overfor litteraturen, og del med deg av din egen glede over bøkenes verden. Men gjør det i full respekt for at barna skal gå sin egen vei, i litteraturen som i livet.