31. desember 2014

Godt nyttår!


Et leseår går mot slutten, og i morgen begynner et nytt. Jeg rakk akkurat å bli ferdig med Middlemarch i går, og er fornøyd med å ha lest den, men har ikke forandret mening (se tidligere innlegg). Jeg har vanskelig for å se på George Eliot som en stor forfatter.
Leseåret 2014 er preget av klassikere; Proust, Dickens, Strindberg, Kafka, Woolf, Eliot. Jeg begynte året med siste bind av På sporet av den tapte tid, og jeg fikk endelig lest Kafka. Dickens, Strindberg og Woolf er gamle venner, og jeg kan tenke meg å lese mer av alle disse tre.
Som det fremgår av listen, leser jeg ikke bare klassikere; det er fem unge norske forfattere der også.
2015 kommer nok til å bli et leseår etter samme mønster - en hovedvekt av klassikere, men med et innslag av ny litteratur. Tror jeg, i hvert fall. Men akkurat nå, etter å ha avsluttet Middlemarch, har jeg ingen konkrete planer. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal begynne på! Jeg får vel bruke min gamle intuitive metode og se hvilke bøker som kommer til meg. Gå en tur langs hyllene, kanskje. Det er spennende. Og husk - enhver bok man ikke har lest, er en ny bok!

30. desember 2014

Nytt element på siden


Elementet "Bok og bilde" (i margen til venstre) er nå endret til lysbildevisning. Det vil si at alle bilder jeg har samlet av bøker og lesende mennesker, nå blir vist der i tur og orden. Enjoy!

23. desember 2014

God jul!

 
Jeg ønsker alle mine blogglesere en riktig god jul
 (forhåpentligvis med bøker under treet),
og et godt nytt leseår i 2015.

22. desember 2014

Metode

Jeg leser fortsatt Middlemarch, og det er fortsatt dørgende kjedelig. Straks halvveis i bok 2 begynner jeg å skimte enden. Jeg har utviklet en metode for å lese kjedelige bøker, nemlig å intensivere lesingen for å bli ferdig. Forutsetningen for å bruke denne metoden, er selvsagt at man har bestemt seg for å lese verket. Og jeg har bestemt meg for å lese Middlemarch, eller rettere sagt: for å ha lest Middlemarch.
Selv om jeg fortsatt oppfatter Middlemarch som en litt avansert "dameroman", er det ikke bare elendighet. Eliot har en rekke skarpe psykologiske portretter, hun er da også først og fremst kjent for sin realisme og sin psykologiske innsikt. Hun er en god skildrer av mennesker og miljøer. Sånn sett bærer verket sin undertittel med rette: Bilder av livet i provinsen. Det er som å se en rekke svart-hvitt-bilder fra viktoriatiden.
Men samtidig opplever jeg at dette ikke er noe mer enn skildringer. Her er ingenting av Dickens' språklige artisteri og overskudd, og jeg tror heller ikke hun kan måle seg med Jane Austen, selv om det er lenge siden jeg har lest henne. Det står lite eller ingenting mellom linjene hos Eliot, alt blir forklart i minste detalj. Ren skildring hele veien, ingen litterære subtiliteter.
Jeg stiller meg fortsatt undrende til karakteristikken av Middlemarch som den beste roman på det engelske språk, og like undrende stiller jeg meg til andre norske bokbloggeres overstrømmende begeistring for denne boken. Men smak og behag, som det heter.

10. desember 2014

En drøy marsj

 

Det er Middlemarch av George Eliot jeg snakker om, boka jeg leser for øyeblikket. Jeg er nå ferdig med første bind på nær 500 sider. Underveis var jeg flere ganger sterkt fristet til å oppgi lesingen. Det var til tider noe av det kjedeligste jeg har lest; det får ikke hjelpe at boka av noen betegnes som den beste romanen i engelsk litteratur, og at Virginia Woolf har sagt at «denne praktfulle roman ... er en av de få engelske romaner som er skrevet for voksne mennesker». Hva hun nå måtte mene med det. For meg har den fortont seg som en litt avansert dameroman, unnskyld uttrykket. Og det var litt av en overgang å gå fra Dickens’ medrivende fortellerstil og språklige artisteri i Bleak House til den kjedelige Eliot.

Hvorfor la jeg da rett og slett ikke Middlemarch fra meg? Jeg tror at jeg tidligere en gang har sagt noe sånt som at en bok må fengsle meg i løpet av ganske få sider (eller var det allerede første side?) hvis jeg skal synes det er bryet verd å lese den. Men for det første ser jeg vel ikke så kategorisk på det lenger – jeg har atskillig større toleranse for at et verk kan være verd å lese selv om det gir motstand. Dessuten har jeg tross alt en ambisjon om å lese de viktige verkene i verdenslitteraturen, og Middlemarch hører til dem.
 
Men det var ytterligere en grunn til at jeg ikke ga opp. Det er en rekke gjennomgangspersoner i Middlemarch, som vi følger ganske tett, men hovedpersonen må vel sies å være den unge Dorothea Brooke, ved bokens begynnelse ennå ikke fylt tyve, som gifter seg med den atskillig eldre Mr. Casaubon, en tørrpinn av en teolog. Men velstående. (Selvsagt, hadde jeg så nær sagt. De var fryktelig opptatt av penger i viktoriatiden.) 

Til omverdenens (og leserens) fortvilelse, for det ligger mellom linjene at dette ikke kan gå bra. Ekteskapets fallitt avsløres allerede under bryllupsreisen til Roma, og dette er – det skal innrømmes – en av de mest gripende skildringene jeg noen gang har lest. Casaubon arbeider på et enormt verk som skal sammenfatte all verdens mytologier, og mye av grunnen til at Dorothea valgte å gifte seg med ham, lå i at hun så det som sin livsoppgave å hjelpe ham med dette verket, først og fremst ved å ordne den enorme mengden av notater. Kjærlig hustru og dedikert medhjelper.
Men under bryllupsreisen går det opp for henne at prosjektet er håpløst urealistisk og aldri vil bli fullført; han blir så å si avslørt av sin unge hustru. Som det heter lenger ute i første bind: «Det mest markante resultat [av hans intellektuelle anstrengelser] var ikke Nøkkelen til verdens mytologier, men en sykelig opptatthet av at andre ikke verdsatte ham etter fortjeneste siden han ikke hadde noe konkret å vise for seg – en evig, nagende mistanke om at folk ikke satte pris på ham – en sørgelig mangel på ekte lidenskap for det arbeidet han hadde bestemt seg for å bruke sitt liv på, og en like lidenskapelig motstand mot å innrømme at han ikke hadde oppnådd noe.»

En vesentlig del av hennes grunn til å gifte seg med ham er dermed borte; hun innser dessuten at hun hadde vært offer for en vanvittig illusjon da hun trodde Mr. Casaubon kunne gjengjelde hennes følelser.

Hennes kjærlighet går over i medlidenhet og pliktfølelse, hun er uhyre lojal, det skal hun ha. Men ekteskapet er en tragedie, en tragedie som ikke ender med ektemannens død, på grunn av testamentet hans. Men så langt er jeg ikke kommet ennå – jeg har bare lest et resymé av handlingen. Det kan sikkert høres dumt ut for noen, at jeg vet hvordan det går. Men det er ingen kriminalroman, dette, og et resymé er bare et resymé, som ikke kan måle seg med fortellingens virkelighet.

Og jeg leser videre i Middlemarch. I dag begynner jeg på bok 2.


5. desember 2014

Litterære julesitater




«Alle lys er tent hele dagen. Det er like under jul.»
 Cora Sandel: Alberte og Jacob

«Å ikke komme hjem til jul regnes som det aller verste man kan gjøre mot sine foreldre.»
Børge Skråmestø: Tårer i champagnen

 «Den vilt umåteholdne julefeiringen er for lenge siden utartet til en gudsbespottelse av sanseløse dimensjoner, en kremmernes salighetsfest, et plyndringstokt, et sugerør vendt mot menneskers oppsparte midler.»
Aksel Sandemose: Epistler og moralske tanker, «Kremmerne i templet»

«Visste du at eg heilt sidan eg var liten har vore livredd kvar veslejulaftan når eg skulle legga meg, redd for at eg ikkje skulle vakna att om morgonen.»
Agnes Ravatn: Veke 53

«Folk er ingen stabil og eintydig kategori som kan spikrast til eit sett med kulturelle preferansar. Og dei utdanna klassane? Dei kan ha det så minimalistisk dei vil i heimen, men til jul kjem krimskramset fram hjå dei aller fleste.»
Marta Norheim: Friksjonar

«Jeg greier ikke denne julehyggen jeg.»
Gunnar Larsen: Bull

(Dette innlegget er en reprise fra desember 2012. Illustrasjonen er forsiden på en antologi jeg laget en gang.)