Dagens navn: Max Brod

Det er lenge siden jeg har hatt noe innlegg under denne rubrikken nå. Teksten bygger på en notis i Klassekampen i dag, men er bearbeidet og utvidet av meg (Klassekampen har hovedsakelig brukt den norske Wikipedia-artikkelen om Brod som kilde):

Han er bedre kjent for sitt vennskap med Franz Kafka enn for sitt eget forfatterskap. I dag er det 125 år siden den tyskspråklige, bøhmiske forfatteren Max Brod ble født i Praha, som da lå i Østerrike-Ungarn.

Brod studerte juss på Karl-Ferdinand-universitetet og gikk inn i statstjenesten etter eksamen i 1907. Kafka og Brod traff hverandre første gang i 1902 i forbindelse med et foredrag om Schopenhauer som Brod holdt i Lese- und Redehalle deutscher Studenten i Praha.

Bror var kritiker i Prager Tagblatt fra 1924, samme år som Kafka døde. Som Kafkas litterære testmentfullbyrder tok han vare på vennens upubliserte verk i strid med dennes ønske, som gikk ut på at alt skulle ødelegges (Kafka rakk dessverre å ødelegge en del på egenhånd). I 1937 kom Franz Kafka, eine Biographie, deretter Franz Kafkas Glauben und Lehre (1948). Blant Brods egne verker kan nevnes romanen Schloss Nornepygge (1908) og filosofiske verk som Heidentum, Christentum und Judentum (1922) og Rassentheorie der Judentum (1936).

Brod var medlem av Jüdische Nationalrat fra 1918 og var en ivrig sionist. I 1939 flyktet han og hans hustru til Palestina. Brod døde i Tel Aviv 20. desember 1968.

I forordet til sin bok Franz Kafka – et liv skriver Ernst Pawel:

«Hadde det ikke vært for Max Brods klarsyn og mot, ville det overhodet ikke vært mulig å skrive noen Kafka-biografi. Det var han som to ganger reddet Kafkas verk, først fra fysisk ødeleggelse og siden fra likegyldighet og glemsel. Ham skylder vi også den første Kafka-biografien, et dypt personlig dokument som kom ut i 1937. At forfatteren i dette tilfellet også var objektets nærmeste venn, og hadde vært vitne til hans liv og tiden han levde i, var kanskje ikke utelukkende et gode. Nærhet skaper blinde flekker; ser man noe på for kort hold, blir perspektivet lett forvrengt. Men selv om det kanskje kan stilles spørsmålstegn ved Brods meninger og slutninger, kan intet nålevende menneske håpe på å kunne konkurrere med hans intime førstehåndskunnskap til Kafkas verden. Som alle Kafka-biografier er derfor også denne en tributt til Max Brods troskap og lojalitet og til hans enestående åndelige storsinn.»

Ernst Pawel: Kafka – et liv. Tiden Norsk Forlag 1991, oversatt av Birgit Tønnesson.

Under arbeidet med denne teksten kom jeg over DENNE boken, A Franz Kafka Encyclopedia, og den måtte jeg faktisk bare ha, enda så dyr den var.

Dagens navn: James Joyce.

I fjor hadde jeg en serie som jeg kalte Dagens navn, som jeg dessverre ikke har fulgt særlig opp. Derfor blir det en reprise i dag, siden det er James Joyces fødselsdag. Den ble markert i fjor på DENNE måten.

Dagens navn: Henrik Ibsen

Den kjente skiensmannen Henrik Ibsen,
her portrettert av porsgrunnskunstneren Nina Resch.

Kommer jeg utenom? Kan jeg bare late som ingenting? Nei. Ibsen ble født i dag. I Skien. Eller i «nordbygda», som vi kan finne på å si her i Porsgrunn, når vi skal være morsomme. Porsgrunn og Skien er et av disse byparene i Norge som på grunn av sin nære geografiske beliggenhet (én mil fra sentrum til sentrum) er dømt til et liv i evig konflikt og konkurranse. Men det er for så vidt ikke poenget. Det er et ubestridelig faktum at Skien er og blir fødebyen til en av verdens største dramatikere. Men hva har det gjort Skien til? Ingenting. Byen er en soleklar favoritt til tittelen «Norges kjedeligste by», blant annet er den blottet for ethvert tilløp til urbant kaféliv. Tross enkelte krampaktige forsøk fra byens side, som å kalle kulturhuset for Ibsenhuset og teateret for Teater Ibsen, har Ibsen absolutt ikke kunnet redde den. Naturlig nok, etter som han selv må ha hatet sin fødeby. Han flyttet i hvert fall hjemmefra som femten-sekstenåring og vendte visstnok tilbake bare én gang i hele resten av sitt liv, og da bare på en liten snartur. Det sier jo sitt.
Skien er definitivt ikke Norges svar på Stratford-on-Avon. For sikkerhets skyld har Skien kommune nettopp sagt nei til enda en statue av Ibsen, også den en såkalt «frakkemann», dvs. helfigur med frakk. De har nemlig en lignende statue fra før, som står i en park midt i byen. Den gamle statuen er utformet slik at når man ser den fra den ene siden, ser det ut som om Ibsen står med tissen ute. I virkeligheten er det hånden hans, men som sagt - fra en viss vinkel ser hånden ut som noe helt annet. Morsomt, ikke sant? Det har i hvert fall skolebarn i Skien syntes i generasjoner. Tipper at Vigdis Hjorth også har vært og sett den, hun har jo funnet seg en bilselger fra Skien, og har med «Hjulskift» gjort sitt til for å gjøre Telemarks hovedstad mer synlig i norsk litteratur.
Ellers må jeg si det om Ibsen at jeg aldri har fått taket på ham. For det første er jeg ingen teatergjenger, og dramatikk er jo ikke det man helst setter seg ned og leser. Jeg føler at alt som har med Ibsen å gjøre blir så forpliktende og intellektuelt og støvtørt, noe man liksom må kunne og mene noe om som god nordmann. Men Ibsen har ikke noe poesi i seg, som Shakespeare, og han har ikke den samme galskapen i seg som Strindberg. Og hvor det ble av Nora, interesserer meg overhodet ikke. For å være helt ærlig forbinder jeg Nora mest med syltetøy. («Noras hjemmelagede bringebærsyltetøy» er faktisk innmari godt. Det minner meg på at jeg må få beskåret og bundet opp mine egne bringebær skikkelig i år. Ingenting er som egen avl, tross alt. Men ikke et ord om Ibsens røde ripsbusker og andre buskvekster i denne sammenheng.)
Nei, skal vi konkludere med at dette var et forfatterportrett som sporet litt av? Eller som kanskje aldri kom seg på sporet i det hele tatt? Sorry, Henrik. Men gratulerer med dagen, uansett.

Et tidligere innlegg i bloggen, om James Joyce og Skien (!) - og Henrik Ibsen - finner du her.
Hvis du vil gå mer seriøst til verks, ser den norske Wikipedia-artikkelen om Ibsen god ut. Den finner du her.

Dagens navn: Sully Prudhomme

Hæ? Hvem da? Kanskje den største ikke-kjendisen i litteraturhistorien. Kjent bare for én ting: At han var førstemann som fikk nobelprisen i litteratur. «René François Armand Prudhomme med forfatternavnet Sully Prudhomme hadde et stort ry som dikter bak seg da han fikk nobelprisen, og siden har mosen grodd tett over det meste han har skrevet. Navnet hans mangler i mange ettbindsleksika og i mange litteraturhistoriske håndbøker. Uten nobelprisen ville denne dikteren ha vært helt glemt utenfor hjemlandet.» (Helmer Lång i boken Nobelprisen i litteratur 1901-1985. Den norske Bokklubben 1986, oversatt av Eiliv Eide.)
Trivelig attest å få. Han deler skjebne med en rekke andre nulliteter i nobelprissammenheng, som tyskeren Rudolf Eucken («den største fadese i prisens historie»), amerikaneren Pearl Buck («en middelmådighet»), svensken Erik Axel Karlfeldt («hvem er herr Karlfeldt?»), dansken Karl Gjellerup («noen stor dikter ble han aldri») og enda flere som du hverken har hørt om eller har lyst til å høre om, langt mindre lese. Vår egen Bjørnstjerne Bjørnson kan for så vidt gjerne inkluderes i denne mistrøstige oppramsingen - han ruvet voldsomt på hjemmebane, men har som kjent ikke gitt noe varig bidrag til verdenslitteraturen. Det er og blir en skamplett på nobelprisens historie at ikke Strindberg eller Ibsen fikk den i stedet.
Men tilbake til dagens navn - Sully Prudhomme, som dette innlegget egentlig skulle handle om. Eller nei, forresten. Jeg tror ikke vi sier mer om ham.

Dagens navn: Zelda Fitzgerald

Ikke en forfatter som dagens navn i dag, men en av litteraturhistoriens mest kjente ektefeller. Zelda Fitzgerald, født Zelda Sayre, døde på denne dagen. Hun var gift med Francis Scott Fitzgerald, i Norge mest kjent for romanen Den store Gatsby.
Zelda, datter av en av Alabamas mest fremstående advokater, var den vakre sørstatsjenta han omsider fikk gifte seg etter at suksessen med debutromanen This Side of Paradise hadde gjort ham akseptabel i svigerforeldenes øyne. Sammen levde de et hardt liv, Fitzgerald selv sa en gang at de drakk for 40 000 dollar i året, og det var mange penger den gangen. Kombinert med Zeldas store psykiske problemer gikk det helt galt. Deres eneste barn kom i fosterhjem, Fitzgerald døde fordrukken og glemt i 1940, og Zelda tilbrakte siste del av sitt liv på et mentalsykehus hvor hun døde i en brann åtte år etter mannens død.
De er begravet sammen, og innskriften på gravsteinen er siste linje fra The Great Gatsby: «So we beat on, boats against the current, borne back ceaselessly into the past.» I den norske oversettelsen, ved Peter Magnus, lyder det slik: «Slik kjemper vi oss fremover, som skip i motstrøm, og føres ustanselig bakover mot fortiden.»

Et innblikk i Fitzgeraldenes samliv og livsførsel får man i Hemingways beretning fra "de gylne årene" i Paris, En varig fest. I et tidligere innlegg som du finner ved å trykke her, har jeg beskrevet en biltur Hemingway og Fitzgerald hadde i denne tiden. Wikipedia-artikkelen om Zelda finner du her.

Dagens navn: Rolf Jacobsen

En av Norges mest markante lyrikere, Rolf Jacobsen, ble født i dag for hundre år siden. Derfor skrives det mye om ham i disse dager. Jeg må innrømme at min lesing av Rolf Jacobsen har vært uhyre fragmentarisk. Han er ikke en lyriker som har betydd spesielt mye for meg, selv om han selvfølgelig er der i min litterære bevissthet og alltid har vært det. Noe som er interessant i disse dager, er å se hvordan tre av avisene jeg abonnerer på, Aftenposten, Morgenbladet og Klassekampen, vinkler sine omtaler av Jacobsen i forbindelse med hundreårsjubileet. Klassekampens artikkel handler om Jacobsens fortid som nazist og medlem i det norske nazipartiet Nasjonal Samling (Quislings parti). Morgenbladets artikkel handler om Rolf Jacobsens Gud og spør om han først og fremst var en religiøs dikter. Jacobsen konverterte til den katolske kirke i 1951. Morgenbladets skribent Kristian Kjelstrup gjør overbevisende rede for religionens rolle i og betydning for Jacobsens diktning. Tom Egil Hverven i Klassekampen nevner religionen med én setning, enda det på meg virker helt opplagt at religionen spilte en større rolle i Jacobsens forfatterskap enn NS-fortiden og diverse private forhold som Hverven også er inne på, alt dette som Jacobsen var taus om. Men det er klart - Klassekampen er vel ideologisk forhindret fra å interessere seg for det religiøse i det hele tatt. Aftenposten har en ren litterær vinkling. Det er greit nok, men også Aftenpostens litteraturredaktør Terje Stemland nøyer seg med å omtale Jacobsens religiøsitet med én setning: "Hverken hans politiske gjerning, på godt og ondt, eller hans konvertering til katolisismen, avspeiler seg i hans diktning." Nei, neppe det spesifikt katolske, men det religiøse er altså der, som Morgenbladet tydelig påpeker. Og som Aftenposten blankt ignorerer, i likhet med Klassekampen. Stemland i Aftenposten tar ikke engang med årstallet for Jacobsens konvertering i den biografiske oversikten, og avslører dermed sin uvitenhet om hvilken skjellsettende erfaring en slik konvertering er. Den katolske kirke er ikke en forening man melder seg ut og inn av sånn uten videre. Og som Morgenbladet påpeker, spiller troen en ganske stor rolle i Jacobsens forfatterskap, slik den nødvendigvis også må ha gjort det i hans liv. Både Aftenposten og Morgenbladet skal for øvrig ha honnør for at de ikke kaster seg på NS-bølgen og den grafsende interessen for det private i omtalene av Jacobsen, slik Klassekampen gjør. Men er ikke Jacobsens gudstro og hans katolisisme også noe privat? Nei, det er noe personlig, og det er noe ganske annet.

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Guds hjerte (1956)

Dagens navn: George Moore

Så kan man jo spørre seg: Hvem var George Moore? Hvis du leser Wikipedia-artikkelen du finner her, vet du like mye om George Moore som jeg. Hvorfor da gjøre ham til dagens navn i denne bloggen? Fordi, må jeg innrømme, det ikke var noen andre og større ånder som ble født på denne dagen. Bortsett fra den ene av brødrene Grimm (Wilhelm) kanskje, men han inspirerte meg ikke.
Hvorfor da si noe om George Moore, en forfatter jeg aldri har hørt om før? Nettopp derfor. Det er nemlig mange av dem der ute; forfattere man aldri har hørt om. Forfattere som kanskje var kjente i sin tid, som levde et liv av og i og med litteraturen, men som av ulike årsaker er glemt og borte og bare lever sitt obskure etterliv på litteraturhistoriens gjenlukkede sider.
Nå tror jeg riktignok ikke at George Moore er blant de helt glemte der hjemme i Irland. Han var en av de første britiske forfattere som tok opp den franske realismen (han hadde i det hele tatt et nært forhold til franske forfattere og andre franske kunstnere i sin tid, portrettet av ham her er for eksempel malt av Manet), og novellene hans inspirerte den unge James Joyce. Men ellers er det visst ikke så mye å skryte av: «Although a number of his books remain in print, Moore's work remains somewhat outside the mainstream of both Irish and British literature; he founded no school or movement and has had few, if any, followers.» Alt ifølge Wikipedia.
Av nysgjerrighet sjekket jeg Norbok (Norsk Bokfortegnelse - du finner lenke dit under "Lenker" til venstre på bloggen) for å se om noe av Moore var oversatt til norsk. Det var det. Esther Waters. Ifølge Norbok en novelle på 721 sider. Hallo? En novelle på 721 sider? Snakk om oversettertabbe. "Novel" på engelsk er som kjent "roman", og ikke "novelle" (som heter "short story"). Håper ikke oversettelsen av Moores roman står i stil med dette, men det er det neppe noe poeng i å prøve å finne ut av. Moores eneste oversettelse til norsk kom nemlig i 1895 og er nok derfor ganske utdatert uansett. Men at den kom på norsk allerede året etter originalutgivelsen, tyder vel på at Moore var en størrelse. En gang.

Oscar Wilde ble en gang spurt om han kjente George Moore, og svarte: «Om jeg kjenner ham? Jeg kjenner ham så godt at jeg ikke har snakket med ham på ti år.»
Hva nå han mente med det. Uttalelsen kan ikke akkurat oppfattes som smigrende for Moore, men den sier kanskje mest om Wilde, for Wilde sa jo så mye, ofte bare for å si det.
Det minner meg om Dorothy Parkers lille poetiske kommentar til Wildes slagferdighet:

Når jeg blant fagfolk prøver på
å si et treffende bon-mot,
vil aldri jeg ha æren av det.
Vi vet jo godt at Oscar sa det!

Men dette skulle handle om Moore, og ikke om Wilde. Som forfatter kan det jo hende at Moore hadde fortjent å bli husket like godt som Wilde. Hva vet jeg? Jeg sender de beste tanker til Moore og hans ettermæle, og til det deilige hjemlandet hans - som forfattere riktignok har hatt en tendens til å reise fra, når jeg tenker meg om. Men jeg reiste til det en gang; jeg har vandret i regnvåte gater i Dublin, sittet foran torvilden på en bondegård i Kerry og tålmodig stoppet bilen på smale fjellveier oppe blant Mcgillycuddy’s Reeks fordi sauflokkene har forrangen på de kanter. Omtrent som på Vestlandet, for øvrig - som også er en ganske eksotisk verden. Men det er en annen sak.

Dagens navn: Georges Simenon

Født i Liège i Belgia 13. februar 1903 (en fredag den 13., faktisk) og død i Lausanne i Sveits 4. september 1989. Simenon er en av de store talls forfattere. Hans produktivitet var legendarisk, på gode dager kunne han komme opp i 100 sider. Alle tall angående Simenon varierer fra kilde til kilde, men han skrev visst alt i alt rundt 400 bøker (et antall på over 500 forekommer også), som ifølge en av mine kilder til nå har solgt noe sånt som 600 millioner eksemplarer på verdensbasis. Uansett eventuell unøyaktighet i disse tallene snakker vi om en produksjon og et salg som rangerer ham som en av verdens mest suksessrike forfattere. Ett av de bemerkelsesverdige aspektene ved dette er at han klarte å kombinere den enorme produktiviteten med så høy litterær kvalitet at han er trygt plassert på de fleste kåringer og lister over de viktigste forfatterne og bøkene på 1900-tallet. En god ressurs når det gjelder hans verdensberømte detektivskikkelse Maigret, finner du her.

Store tall er det også snakk om når det gjelder kvinner. Simenon er ikke minst berømt for å ha påstått at han at han hadde elsket med ca. 10 000 kvinner, hvorav 8000 prostituerte. Jeg overlater til andre å regne ut hvor mange hyrdestunder det blir per dag. For det første må man lure på hvordan dette er mulig i seg selv, for det andre og tredje må man lure på hvordan det er mulig å kombinere det med den ekstreme flittigheten og et i hvert fall tilsynelatende normalt familieliv med skiftende ektefeller og fire barn. Mer om Simenon og damene kan du lese her.

Forklaringen er selvfølgelig at det neppe er sant. Det kan godt hende at fyren var promiskuøs så det holdt, men 10 000 da gitt ... Det er jo dessuten et kjent fenomen at menn gjerne plusser på når det gjelder seksuelle erfaringer (mens kvinner derimot har en tendens til å trekke fra ...) Simenon tilbrakte sine siste år med å skrive hele 27 bind med memoarer som vrimler av motsigelser. Ja, han advarte visst selv leserne om at her var det mye som ikke stemte.

Det er lenge siden jeg hadde min Simenon-periode. Biografien som er avbildet over, kom i 1992, så det begynner å bli en stund siden jeg leste den også, men jeg husker at jeg ikke klarte å legge den fra meg. Det var et fengslende forfatterliv å lese om.

Her kan du lese om Simenon på engelske Wikipedia.

Dagens navn: Charles Dickens

Charles Dickens (7. februar 1812--9. juni 1870)

Illustrasjon fra min samling av forfatterplakater.

«Fru Phelps så bortover hyllene og tenkte seg godt om. Hun visste ikke riktig hva hun skulle ta fram. Hvordan går man fram når man vil finne en berømt voksenbok til en pike som er fire og et halvt år gammel? [...]
- Prøv denne, sa hun til slutt. - Den er veldig berømt og veldig god. Hvis du synes den er for lang, kan du bare si ifra, og så skal jeg finne noe annet som ikke er for langt og ikke så vanskelig.
- Store forventninger, leste Matilda. - Av Charles Dickens. Den vil jeg veldig gjerne prøve.
Jeg må være helt gal, sa fru Phelps til seg selv. Men til Matilda sa hun: - Selvfølgelig skal du få prøve den.
De neste ettermiddagene greide fru Phelps nesten ikke å slippe den lille jenta med øynene. Hun satt time etter time i den store lenestolen lengst borte med boka i fanget. Hun var nødt til å ha den i fanget fordi den var for tung å holde, og derfor måtte hun lene seg framover for å kunne holde den. Det var et merkverdig syn. Den lille mørkhårede skikkelsen satt der med føttene ut i været, fullstendig oppslukt av historien om Pip og gamle frøken Havisham og huset hennes som var fullt av spindelvev og akkurat så fantastisk som bare den fantastiske fortelleren Dickens kunne gjøre allting. [...]
I løpet av en uke hadde Matilda lest Store forventninger. Den utgaven hun hadde var på fire hundre og elleve sider. - Den var nydelig, sa hun til fru Phelps. - Har Dickens skrevet noen flere bøker?
- Ganske mange, sa den forbløffede fru Phelps. - Skal jeg finne en annen til deg?»

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at Roald Dahl lar Dickens være Matildas første møte med voksenlitteraturen. Det er hans måte å vise sin beundring for den store mester på. For ikke lenge siden leste jeg selv Store forventninger om igjen, faktisk for første gang siden jeg leste den som barn, som Illustrerte Klassikere, altså i tegneserieform, og da gikk det virkelig opp for meg hvor stor Dickens egentlig er.
Å lese Dickens er som å træ rett inn i viktoriatidens England, men som alle store diktere skaper Dickens også sitt eget univers. Dickens har de store forfatteres magi, og kanskje klarer Henning Hagerup, i sitt innledende essay til Bokklubbens praktfulle utgave av Store forventninger, å sette ord på i hvert fall noe av hva denne magien består i:

«Det var altså Pickwickklubben som ble min inngang til Dickens’ univers. Det er ingen dårlig inngang, og det kan være hensiktsmessig å begynne der, i og med at det dreier seg om forfatterens første roman, men spørsmålet er om ikke nesten en hvilken som helst av romanene hans ville hatt samme virkning. Sannsynligvis ville jeg blitt like oppslukt uansett hvilken Dickens-bok jeg hadde tatt med meg på turen, for på alle stadier av sin kunstneriske karriere bevarer Charles Dickens en enestående evne til å forføre - slik et utall av lesere opp gjennom tidene har kunnet bevitne. Dette har riktignok fått enkelte kritikere til å konkludere med at han ikke kan tas helt alvorlig, men Dickens’ generelle litteraturkritiske posisjon er i dag så fjellstø at de aller færreste ville reagere negativt når noen kaller ham Englands største romanforfatter. Det råder dessuten enighet om at hans betydning for romanens senere utvikling vanskelig kan overvurderes. F.eks. har både Dostojevskij og Kafka åpenbart lært av ham, og det er ikke mange senere engelskspråklige romanforfattere som er fullstendig frie for dickenske trekk.
Og hva kan i så fall karakteriseres som «dickenske trekk»? Ganske mye, men jeg skal nøye meg med å vise til noen av de viktigste egenskapene. Dickens har en fortellerevne at det mest frapperende slaget, urban (og i en alt annet en nedsettende betydning) primitiv på en gang. Historiene hans fortelles av et opplyst menneske i industrialismens tidsalder, men med hypnotisk-suggererende virkemidler som delvis later til å gå helt tilbake til fortellerkunstens fødsel: Det er ikke vanskelig å forestille seg en Dickens som trollbinder en forsamling rundt et leirbål. Han har også en gudbenådet evne til å skape minneverdige skikkelser, bl.a. fordi han så ofte fremstiller dem med en superb blanding av komikk, ironi og dyp hengivenhet. Dertil kommer at han er en samtidskronikør av en slik art at en moderne leser kan få fornemmelsen av at 1800-tallets England var mer Dickens’ verk enn en historisk realitet, eller at det oppstod i kjølvannet av bøkene hans. Denne tanken ville han selv betraktet med en viss gru, i og med at et annet fremtredende trekk er hans sylskarpe blikk for nettopp urettferdighetene og grusomhetene i den verden han skildrer; hans reformiver og sterke indignasjon på vegne av Englands fattige bidrar til å gi bøkene ekstra nerve. Ennvidere har han et våkent deskriptivt blikk som får med seg alt som trengs for å formidle en stemning eller situasjon - samt det som for så vidt ikke «trengs». George Orwell lovpriste hans talent når det gjaldt å finne «den unødvendige detalj». Sansen for situasjonskomikk svikter ham dessuten aldri; selv noen få ord henslengt i forbifarten kan være nok til å få leseren til å gapskratte, men han viker heller ikke unna for tragedie, patos eller - for den saks skyld - rent melodrama, og med enkelte unntak slipper han unna med det siste. Endelig besitter han en fenomenal fortellerglede som, via en litterær smitteeffekt, avføder en tilsvarende leserglede.»


Mer om Dickens finner du her, på engelske Wikipedia.

Dagens navn: James Joyce

James Joyce ble født i dag, i 1882, og døde i 1941. Et navn i verdenslitteraturens elitedivisjon. Han forlot sitt Irland som ganske ung mann og levde hele sitt voksne liv i selvvalgt landflyktighet. Alle som har fulgt litt med i denne bloggen, har skjønt at Joyce er en av mine yndlingsforfattere. Joyce er på samme tid både vanskelig og lett tilgjengelig. Han var, med Ulysses, en av de store fornyere av romanen, en av de første litterære modernister, og det er neppe noen overdrivelse å si at nesten alle moderne forfattere står i gjeld til ham. Hans språklige kreativitet var enorm, samtidig som hovedverkene hans, Ulysses og Finnegans Wake, er spekket med folkelighet og humor.
Joyce levde i det vi har all grunn til å tro var et lykkelig ekteskap med Nora, som med sin folkelighet og likefremhet ga ham mye av det stoffet han trengte, men som knapt nok leste mannens verker, og som bebreidet ham for ikke å skrive bøker folk kunne lese. Hun mente dessuten at han heller burde ha blitt sanger (Joyce hadde et meget stort sangtalent). Likevel støttet hun ham fullt ut i den kunstnergjerningen han valgte. To svært ulike mennesker intellektuelt sett, men likevel en meget god match, blant annet på det erotiske og på det økonomiske område.

Stephen King forteller en historie om Joyce:

«Hvis ’les masse, skriv masse’ er Det Store Bud - og jeg kan forsikre deg at det er det - hvor mye skriving er ’masse’? Det varierer selvsagt fra forfatter til forfatter. En av yndlingshistoriene mine om dette temaet - sannsynligvis mer myte enn sannhet - handler om James Joyce. Ifølge denne historien kom en venn for å besøke ham en dag, og fant den store mannen liggende utover skrivebordet sitt i en positur som antydet den største fortvilelse.
- James, hva er i veien? spurte vennen. - Et det arbeidet?
Uten å løfte hodet for å se på vennen og uten å bruke ord bekreftet Joyce dette. Selvsagt var det arbeidet - er det ikke alltid det?
- Hvor mange ord fikk du skrevet i dag? fortsatte vennen.
Joyce (fremdeles fortvilet, fremdeles med hodet ned mot bordet): - Syv.
- Syv? Men James ... det er bra, i hvert fall til deg å være.
- Jo, sa Joyce og så endelig opp, - det er vel det ... men jeg vet ikke rekkefølgen på dem!»

Dagens navn: André Bjerke

"Mot Friedrich Nietzches valgsprog: Lev farlig! har jeg alltid med ubønnhørlig konsekvens satt Bernhard Borges ord: Lev koselig!"

De dødes tjern

André Bjerke ble født i dag i 1918 (død 1985), forfatter, først og fremst av lyrikk og krim (sistnevnte sjanger under psevdonymet Bernhard Borge), men også meget aktiv som oversetter, gjendikter, teatermann og riksmålsforkjemper. Et intellektuelt lekende menneske, og et meget sentralt navn i norsk kultur i sin tid. Og han er fortsatt populær, det erfarte jeg i min korte karriere som antikvarbokhandler for et par år siden. Særlig diktene hans er meget etterspurt.

Blant dagens norske oversettere er han derimot ikke alltid like populær. Engelskspråklig litteratur er krydret med Shakespeare-sitater, skjulte eller åpenbare, og sedvane blant oss oversettere når vi støter på et sitat, er å bruke en eksisterende norsk oversettelse hvis det finnes. Når det gjelder Shakespeare var det lenge bare Bjerke som fantes, og fortsatt er det vel en del Shakespeare-stykker som bare finnes i Bjerkes oversettelse. Problemet med Bjerkes Shakespeare-oversettelser er at det kan bli veldig mye Bjerke, og at sitatet ofte fungerer dårligere på norsk enn på engelsk. Nå er det heldigvis begynt å komme en del nyoversettelser, som etter oss oversetteres mening er bedre. En litt spesiell vinkling dette, selvfølgelig, men tross alt et problem som jeg og andre oversettere kjenner godt. Kan vi ikke bare oversette sitatene selv? Tja, det kan vi kanskje i noen tilfeller, men som regel er det lite gunstig å oversette kanskje bare én replikk løsrevet fra en stor helhet.

Førsteutgave av kriminalromanen Skjult mønster, med hilsen fra Bjerke til daværende sjefredaktør Einar Diesen i Aftenposten. Fra min boksamling.

Jens Bjørneboe skrev i 1963 et meget fornøyelig «Portrett av André» til tidsskriftet Vinduet. Det sto også i Bjørneboes essaysamling «Politi og anarki» som kom i 1972 (Bjørneboe og Bjerke var fettere). Bjørneboe forteller blant annet om Andrés intellektuelle lekelyst:

«... fremfor alt [...] en hang til ordleker, puslespill, rimleker - i det konkrete, - og tankemessig en trang til å behandle idéer, tanker og teorier som abstrakte brikker i et tenkt sjakkspill, - men et sjakkspill som kan legges sammen i esken, og puttes på plass i hyllen, hvor det ligger pent og stille til neste gang det tas frem igjen. Det var den samme lekelysten som fikk ham til å skrive sin første kriminalroman, - en bok som innbrakte ham en del penger, som han igjen brukte rundhåndet. Samtidig så jeg selv med like stor forbauselse på hans lidenskap for riktig sjakkspill, noe han efter hvert utviklet til en høy kunst ...»

Dagens navn: Anton Tsjekhov

Anton Tsjekhov ble født i dag i 1860. En av verdens mest spilte dramatikere, og en av verdenslitteraturens mange skrivende leger. «Medisinen er min ektevidde hustru, litteraturen er min elskerinne,» skrev han i et brev til sin forlegger. Til tross for sin medisinske fagkunnskap nektet han å se i øynene at han selv hadde tuberkulose, inntil sykdommen ikke lenger lot seg fornekte.
Et annet kjent Tsjekhov-sitat er hans angivelig siste ord: «Det er lenge siden jeg har drukket champagne.» Da Tsjekhov skjønte at slutten nærmet seg og legen ble tilkalt, avviste han tilbudet om oksygen fordi det ikke lenger ville gjøre noe fra eller til, og foretrakk den i form av perlende champagne i stedet. Tyske og russiske leger hadde nemlig som skikk å by på champagne når de satt ved en kollegas sykeleie og situasjonen var håpløs. Etter å ha tømt glasset og uttalt sine berømte siste ord, la Tsjekhov seg rolig ned og døde.

En god artikkel om legen, pasienten og dikteren Tsjekhov finner du her, i Tidsskrift for Den norske lægeforening.

Dagens navn: William Somerset Maugham

William Somerset Maugham var knapt ferdig med legeutdannelsen og turnustjeneste på Londons østkant før han opplevde skandalepreget suksess med sin første bok og dermed ga medisinen på båten for å vie seg til et liv som skrivende menneske. Et meget langt og produktivt sådant, han ble over nitti år, og var aktiv nærmest til det siste. Homofil var han også (fant han ut etter å ha vært gift og fått barn), i en tid da det var noe man ikke var altfor offentlig med. Maugham er vel aldri blitt regnet som en av de helt store, selv omtalte han seg som «verdens fremste annenrangs forfatter». Det var en ironi han trygt kunne koste på seg, for hans kommersielle suksess var førsterangs.

Som hans biograf Ted Morgan sier det: "He did so well that he became known as the Grand Old Businessman of English Letters. He occupied and took pleasure in the position of most celebrated English writer. His pen earned him at least four million dollars. The writer is a man alone, without affiliation, but Maugham turned his Moorish symbol into a trademark the world over. No one else so exemplified the profession of a writer. His concern over money matters, his quarrels with publishers, his directives to agents were all a part of his ambition to control his product. There was in Maugham a supreme efficiency of performance that has rarely been seen in literature."

Ifølge Ted Morgan var Maugham også en av fire engelskmenn som hadde gledet sitt folk mer enn noen andre på 1900-tallet. De tre andre var Charles Chaplin, Noel Coward og P.G. Wodehouse.

En pussighet er at han selv, formodentlig spøkefullt, ga stammingen skylden for at han ble forfatter. "You see, what has influenced my life more than any other single thing has been my stammer. Had I not stammered I would probably have had the same sort of classical education as others in my class of life. Instead of becoming a wanderer on the face of the earth, I would have gone to Cambridge as my brothers did and perhaps become a don and every now and then published a dreary book about French literature. I once said to Winston Churchill: 'If I had not stammered I might have gone into politics and with my knack for speaking languages I might have become a foreign minister.' He looked at me and grunted. So I became a writer."

Litterært sett raget han nok høyest som novelleforfatter. En av de mest kjente novellene hans, Regn, har en av de beste åpningssetningene jeg vet om: «Det nærmet seg sengetid, og når de våknet neste morgen, ville de ha land i sikte.» Den som klarer å la være å lese videre etter en slik setning, vet ikke hva nysgjerrighet er.

For deg som er nysgjerrig på å vite mer om Somerset Maugham, er det en god og grundig Wikipedia-artikkel her.

Dagens navn: Vicki Baum

Hvem leser Vicki Baum i dag? Neppe mange. Hvis folk i det hele tatt har hørt om henne. Et godt eksempel på en forfatter som er meget populær i sin samtid, for deretter mer eller mindre å forsvinne i glemselen. Men i mellomkrigstiden kjente alle lesende mennesker navnet Vicki Baum, en av de første virkelig bestselgende forfattere i moderne tid, med over 50 romaner på merittlisten. Hennes største suksess, romanen Menschen im Hotel, ble Hollywood-filmet under tittelen Grand Hotel i 1932 med Greta Garbo i hovedrollen som danserinnen Grusinskaja, og fikk Oscar for beste film. Det er i denne filmen Garbo ytrer sin kanskje mest berømte replikk: «I want to be alone. I think I have never been so tired in my life.»
Bilder av Vicki Baum er ikke lett å finne, men jeg har gått i egne hyller og funnet frem den norske oversettelsen av Menschen im Hotel, som kom i 1952 med tittelen Hotellet.

Er det bare meg, eller handler all litteratur om kjærlighet, direkte eller indirekte? Baum virker i så måte heller desillusjonert, med ytringer som: «I alle verdens senger ligger elskende så tett opp til hinannen og så langt fra hverandre ...» og «Enhver mann spiller teater, og enhver kvinne tror på det.» Kanskje hennes egne erfaringer, hvem vet. Eller kanskje hun bare, som alle gode forfattere, var en god iakttager av menneskene. Men hun generaliserer litt vel mye, og maler med litt for bred pensel etter min smak. Men det var kanskje en del av forklaringen på suksessen?

Om filmen Grand Hotel kan du lese her, på International Movie Data Base, internetts beste filmressurs, som du sikkert kjenner fra før.

Les mer om Vicki Baum på Wikipedia her.

Dagens navn: Stendhal

Egentlig navn Marie-Henry Beyle (1783--1842), en fransk forfatter jeg ikke vet annet om enn at han er en gjenganger i sitatlitteraturen, at han skrev under 171 pseudonymer og at han ifølge sin egen gravskrift "levde, skrev, elsket med like stor glød som han tilbad Cimarosa, Mozart og Shakespeare". Hvis du vil vite mer om ham, kan du lese om ham på Wikipedia her.

Jeg finner frem et av hans mest kjente verk, Rødt og svart, i bokhylla, men jeg har ikke lest det, så det er ikke avmerket et eneste sitat der. Derimot er det raskt konstatert at Beyle ikke bare selv uttrykte seg meget siterbart, men at han også likte å sitere andre, siden alle kapitler innledes med et sitat av en annen dikter. Jeg har likevel brukt Stendhal i sitatbøker jeg selv har lagd, som dette, trolig noe enhver forfatter kan kjenne seg igjen i:

«Jeg skjelver alltid av frykt for bare å ha skrevet et sukk, når jeg trodde jeg hadde nedtegnet en sannhet.»

Stendhal er også kjent for å ha gitt navn til eponymet stendhalsyndromet, en psykosomatisk lidelse, stress vil man kanskje kalle det, som kan inntre når man blir overveldet av spesielt vakker kunst og/eller altfor mange store kunstinntrykk på en gang. Les om stendhalsyndromet på Wikipedia her.

- Og hva er Deres profesjon, monsieur Beyle?

- Iakttager av det menneskelige hjerte.

Dagens navn: August Strindberg

«Såsom jag leker med livet -- jag var ju diktare.»
fra Till Damaskus I

Strindberg, Strindberg ... At jeg har et forhold til Strindberg, fremgår blant annet av at den siste hunden jeg hadde, het Strindberg (hunden Sascha, som kan forekomme på denne bloggen, er ikke min, om enn ofte på besøk. For øvrig litt paradoksalt å snakke om hunder i et innlegg om Strindberg, for ikke å si å oppkalle en hund etter ham, siden Strindberg var en kjent hundehater. Eller rettere sagt var det vel hundeeierne han hatet).
Jeg har besøkt Strindberg i Blå tornet flere ganger, og også vært oppe i biblioteket hans i 6. etasje. Såpass syntes jeg at jeg skyldte ham. Strindbergsmuseets ikke spesielt inspirerende hjemmeside finner du her.
Strindberg har betydd merkelig mye for meg, i betraktning av at det er så mye av ham jeg ikke har lest. Mest inntrykk har Inferno gjort, som jeg leste i en vanskelig periode av livet. Der var det trøst å hente: «Trösten eder därför, och varen stolta över den nåd som beviljas eder, I alle som ären bedrövade och hemsökens av sömnlöshet, maran, syner, ångest och hjärtklappning! Numen adest! Gud vill hava er!» Og kanskje en mening med det hele, tross alt: «Då uppdyker åter hos mig den föreställningen att försynen har bestämt mig för en mission här i världen [...]» Uten sammenligning, for all del. Men likevel.

Jeg kan ikke si mer om Strindberg.
Les om ham selv her, på svenske Wikipedia.

"Vilket skämt, vilket dystert skämt är ändå icke livet!"

fra Inferno

Dagens navn: Johannes V. Jensen

Da jeg bodde i Danmark, pleide jeg å si at jeg bodde i Danmarks litterære sentrum. Det var mest ment som en morsomhet. Halvøya Salling på sørsiden av Limfjorden, i det nordvestre Jylland, kan ikke akkurat kalles et sentrum for noe som helst, det måtte i så fall være for fiskehermetikk (Glyngøre). Men Jeppe Aakjærs (han med havren) dikterbolig Jenle lå bare noen kilometer borte, det samme med Sandemoses fødeby Nykøbing Mors (modellen for Jante), og det var ikke mange milene hverken til Jens August Schades fødeby Skive (Schade som dagens navn finner du her) eller J.C. Jacobsens Thisted, til Blichers heder, eller til Hans Kirks og Knuth Beckers karrige fiskermiljøer helt vestpå. Og litt nordøst for Salling lå Farsø, Johannes V. Jensens fødested, som jeg ofte kjørte gjennom på vei til og fra Frederikshavn.
Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere Jensen litterært, men med sin Nobelpris i 1944 rager han selvfølgelig meget høyt på det danske parnass. Jensen var sønn av en dyrlege, studerte selv medisin en stund før litteraturen overtok, og var svært interessert i teknikk. «Jeg priser meg lykkelig over å leve i teknikkens tidsalder,» sa han i 1913. Maskinen var fremskrittets synlige symbol. Men det skal sies at han også så farene, i romanen Dr. Renaults Fristelse (1935) heter Mefistofeles Herr Asbest!
Og i novellen ”De nåede Færgen” skildrer han et ungt par på motorsykkel som skal rekke en ferge, de fryder seg over det tekniske vidunderet som får dem til å fare gjennom landskapet, og det går fort, veldig fort. De rekker fergen, men ikke den fergen de hadde tenkt. Det er Karons sorte ferge de havner på, den som frakter menneskene over elven Styx, til dødsriket Hades. Et mesterlig litterært bilde på trafikkdøden. Teknikkens nemesis.
Romanen Kongens Fald (1902) (les mer om den her) er vel det av Jensens verker som er mest kjent i Norge. Den foregår på Christian 2.s tid, altså på begynnelsen av 1500-tallet. Norsk utgave 1938, oversatt av Sigurd Hoel. Den ble i 1999 valgt til århundrets danske roman og er opptatt i den danske kulturkanon. Også mytene hans er praktfulle. Jensen bekjente seg til én livslang kjærlighet og ga et inderlig litterært uttrykk for dette i Norne-Gæst:

Som groende Urt
udfolder et Ur-Under
funkler du af Forstand,
hvorfra fik du den, Kvinde?

En Afgrund af Godhed
gemmer dit Hjerte!
Alverdens bundne Varme
viler i dig, Veninde.

Det skal her bekendes
at aldri saa jeg en Kvinde
uden at Blodet stødte
begærende mig i Brystet.

Dog Livet var ikke langt nok,
selv med Natten lagt til,
til at jeg kom til Ende
blot med en Enestes Elskov.

Fangen blev jeg for evigt
i dine fagre Arme,
saa yndigt var dit Væsen,
saa varig din Vakkerhed.

Af Norne-Gæsts Kvad

Fra Norne-Gæst (1919)

Og i Kongens Fald har han dette deilige bildet av sitt kjære hjemland, et bilde som så absolutt gir gjenklang i meg, som kjenner dagenes og årstidenes veksling i det landskapet han selv var runnen av.

«Det er i al Evighed sandt, at Danmark ligger mellem de to blaa Have, grønt om Sommeren, rustent om Høsten og hvidt under Vinterhimlen. De danskeStrande viser sig vidunderligt vinkende, Agrene derinde runder sig fortroligt, de klædes med Korn og fælder Kornet igjen. Solen staar i Vifter over Bakkerne ved Limfjorden, hvor Vestenvinden blæser hjemligt; Dagens Veksel i Danmark er altid forskellig og altid den samme. De smaa Fjorde og bifjorde gentager Danmark hundrede Gange, Øresund er som en Port ind til det endelige Land. Her rinder Aaerne ud mod Havet, Skovene gror i Havets Nærhed, du ser en Maage, du øjner en sættende Hare i Heden, Sol og Sorgfrihed, det er Danmark.»

Fra Kongens Fald (1902)

Dagens navn: Hans Henrik Holm

Hans Henrik Holm (1896--1980), norsk lyriker, mest kjent for sitt stort anlagte og meget spesielle norske folkeepos i syv bind, skrevet på et så arkaisk norsk at det nesten er uleselig, også karakterisert som Holm-norsk.
Bak dette verket lå en enorm forskerinnsats. Få eller ingen fagfolk kunne hamle opp med dikteren Holm når det gjaldt viten om det norske folks liv og hverdag og helg opp gjennom århundrene, skikk og bruk, myter og trosforestillinger, menneskenes forhold til døgnet og årets rytme, opplevelsen og tolkningen av naturen, refleksjoner over liv og død.
Men hos Holm er hele denne enorme viten gjenstand for en kunstnerisk innlevelse og formidling som gjør at det hele får en dyptloddende sammenheng og mening.
Jeg har selv bare ett av de syv bindene, det siste, Kongsfuglen yver gullfjølli, nydelig illustrert med original-tresnitt av Inggard Rosseland. Det handler om det unge kjæresteparet Gjyvi og Bjug, som er på vei gjennom skogen og opp i fjellet jonsoknatt - til de står i en solrenning som gyller fjell og skog og hav i en veldig livsbekreftelse, «der vår Skapar som bonde dreg si pløgjande sol!» Et i seg selv makeløst bilde - sprunget rett ut av de unges opplevelsesverden, hvor ytre virkelighet og indre tolkning danner en uoppløselig enhet. I sin kjærlighet bæres de to unge av en sprengende lykkefølelse, forventning, livstillit:

Gjentelått og fele
hev kvar sin toneflaum
og ingen rettleg béle
er utan song og draum.
Av ljuvaste blomeull
stend engvollen full,
frå sekstan til tjuge
spinn vi draumar av gull.

Er det ikke vakkert? Er det ikke utrolig vakkert?

Boka er tilegnet C.G. Jung:

Stig-hittar i dúlheims-myndi,
kjynde-granskar og såle-lækjar,
Carl Gustav Jung
er mi lykting i bok-radi vigd.

Selv om boka er utstyrt med ordliste bakerst, er den likevel litt av en leserutfordring, for å si det mildt, men det er edelsteiner å finne for den som tar seg bryet. Så skulle man tro at Holm kom fra bygde-Norge et sted, men nei, han var ekte Oslo-gutt og bodde hele sitt liv i familiens bygård på tykkeste Karl Johan (Karl Johansgt. 23). Derimot befinner «dikterstoga» han hadde i takleiligheten i Karl Johans gate seg nå på Setesdalsmuseet på Rysstad. En omstridt og meget spesiell dikter, av noen betraktet som geni, av andre som gal. Sikkert er det at han skapte et av de største, merkeligste og mest utilgjengelige diktverk i norsk litteratur.

Dette innlegget om Holm er delvis basert på Carl Fredrik Engelstads omtale av Kongsfuglen yver gullfjølli i Aftenposten mandag 27. september 1971.

Les om Holm på norske Wikipedia her.

Dagens navn: Jack London

Jeg har aldri lest noe av ham, har du? Eller lest og lest ... jeg har faktisk oversatt "Når villdyret våkner" en gang, men bare i en dessverre nokså miserabel forkortet svensk versjon for barn. Jack London ble født i dag i 1876 og døde i 1916. Han var en produktiv forfatter med stor kommersiell suksess. I 1910 kjøpte han en ranch i California som ble hovedinteressen i hans liv, og som nå er et nasjonalt landemerke. "Next to my wife, the ranch is the dearest thing in the world to me." Forhåpentligvis var det sant (jeg mener prioriteringen). Om kritikerne noen gang var særlig glad i Jack London, vet jeg ikke, men de mistet i hvert fall interessen for ham etter hvert fordi det var åpenlyst at han bare skrev for å tjene penger (jeg sier ikke at det er noen dårligere motivasjon enn noe annet, men det blir ikke nødvendigvis interessant litteratur av det). Eller som han sa det selv: "I write a book for no other reason than to add three or four houndred acres to my magnificent estate."
For tre år siden startet jeg hjembyens første og hittil eneste antikvariat, som jeg solgte for ett år siden fordi jeg ikke klarte både å drive antikvariat og jobbe full tid som forfatter og oversetter (det eksisterer fortsatt, med nye eiere). I min tid som antikvarbokhandler registrerte jeg en ganske stor interesse for Jack London. Alt jeg fikk inn av ham, gikk relativt raskt ut igjen. Smak og behag - jeg må innrømme at jeg ikke føler noen trang til å lese ham.
Les om ham på engelske Wikipedia her.

Dagens navn: Jens August Schade

Jeg tenkte å begynne med en ny spalte, dagens navn, og ta for meg en dikter som er født på den aktuelle datoen. Hadde egentlig tenkt å begynne i går, fødselsdagen både for Karel Čapek(1890) og Simone de Beauvoir (1908). Det rakk jeg ikke, men jeg kommer uansett tilbake til Čapek. Det er også mulig at det blir for pretensiøst å komme med en ny dikter hver dag, så jeg må kanskje velge ut noen. Vi får se.

Men i dag: den danske forfatteren Jens August Schade, "den lyse digter", fabulerende, naivistisk, surrealistisk, mest kjent for sine livsbejaende, ofte erotiske dikt, og for romanen "Mennesker mødes og sød musik opstår i hjertet" (vakker tittel, ikke sant?) Født 10. januar 1903.
Jeg har et nært forhold til Danmark, blant annet har jeg bodd i nærheten av Schades fødeby, Skive på Jylland. Den hadde han ikke noe spesielt godt forhold til selv, han skulle overta familiens industribedrift (den eksisterer fortsatt i beste velgående) men "flyktet" som ung til Købehavn, først for å studere, men så ble han altså dikter. Til foreldrenes fortvilelse, men til berikelse for så mange andre.

Jeg traff Jens August Schade en gang. Da hadde jeg flyttet hjem igjen til Norge og kjørte drosje i hovedstaden.
Schade hadde mange muser, en av dem var norsk og bodde i Oslo. En sommerdag i 1978 fikk jeg en henting i Maridalsveien, og hvem andre dukket frem fra portrommet enn dikteren selv, sammensunket, nærmest pukkelrygget å se til, tydelig preget av alderdom og iført en omfangsrik og godt fôret vindjakke. Svettende satte han seg inn i baksetet og spisset sin berømte munn, i den ene hånden hadde han bøker og papirer. Vi førte en springende samtale, jeg fortalte om min danske fortid, at jeg var kjent i barndomstraktene hans, at jeg hadde lest "Mennesker møtes". Han fortalte at han skulle til NRK og bli intervjuet i anledning av at et av teaterstykkene hans skulle oppføres i Radioteateret.
Da han gikk ut av bilen, myste han mot solen, krumrygget i den enorme vindjakken, med svetteperler på pannen. Få måneder senere leste jeg i en dansk avis at han var død.

DIGTEREN
Kender I den lyse digter Schade?
Har I set ham selv ved solnedgang?
Dér på kanten av af den runde kugle
sidder han og kysser på sin blyant.

Tar et stykke sol --
og spiser det med munden,
fløjter lidt og trykker på sit hjerte,
... ud af hjertet flyver solens fugle.

"Digteren" er fra samlingen Hjertebogen, 1930.

Les om Jens August Schade på danske Wikipedia.

En god Schade-ressurs finner man her.