Tarjei Vesaas' debutantpris for 2016

DET LITTERÆRE RÅDET HAR TALT:
Jan Kristoffer Dale, Sara Sølberg og Frederik Svindland er de tre debutantene som kan få Tarjei Vesaas' debutantpris 2016.
Prisvinneren utropes 25. mars, og får da heder, ære, 60 000 kroner, samt en god dose forventningspress rundt det videre forfatterskapet.
Les hele artikkelen HER.

Her har vi de tre nominerte, Jan Kristoffer Dale, Sara Sølberg og Frederik Svindland. Jeg må innrømme at de to første har jeg ikke engang hørt om. Det vil si - Dale stiftet jeg bekjentskap med i en fin artikkel i Aftenpostens kulturdel så sent som i dag. Sara Sølberg har gått fullstendig under radaren hos meg, mens Frederik Svindland er en personlig bekjent, en venn av min sønn, og hans bok har jeg selvfølgelig kjøpt og lest og omtalt her i bloggen.

Lina Undrum Mariussen

Som mange lesende mennesker sikkert har fått med seg, fikk Lina Undrum Mariussen nylig Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2011 for diktsamlingen Finne deg der inne og hente deg ut (Oktober forlag). Navnet virket kjent - og etter litt hektisk, men kort tankevirksomhet gikk det opp for meg at LUM jo er identisk med sekretæren i Norsk Barnebokinstitutt, som jeg hadde en hyggelig prat med under utdelingen av Kulturdepartementets barnebokpriser for 2011. Da var det jeg som var prisvinner og ikke hun - ennå. Blant annet snakket vi om hennes hjemsted Elverum, som jeg har gode minner fra da jeg gikk på folkehøyskole der skoleåret 1969/70. Det står det mer om i DETTE tidligere blogginnlegget.

Tarjei Vesaas’ debutantpris utdeles av Den norske forfatterforening, og juryen er foreningens litterære råd. Det må være en stor anerkjennelse å bli utpekt som beste skjønnlitterær debutant. I juryens begrunnelse heter det blant annet:

“Prisen går i år til ein lyrikar som skriv fram eit tema som ofte før er handsama i litteraturen, og formmessig sett er det då heller ikkje det nye og grensesprengjande som pregar denne debutboka. Men vi har å gjera med ein poet som viser ein genuin musikalitet i det strofiske; ei varm innføling i det emosjonelle og biletlege; og ein moden autoritet i skriveposituren. Den unge søstera som blir alvorleg sjuk, er aksen som desse dikta dreiar seg om, og som kastar den andre søstera: diktar-eget, inn i seg sjølv, på den eine sida, og ut i omgivnadene, i naturen, på den andre. Og endå går desse to storleikane, refleksjon og sansing, over i kvarandre hos denne forfattaren, der kjenslene er gjennomlyste av klar innsikt og tankane omskrivne til poetisk persepsjon. Mange av tekstane opnar seg fleirdimensjonalt, og blir såleis i stand til å romme både sorg, omsorg og rådløyse på same tid.” 

Som man ser av Wikipedia-artikkelen om prisen (HER) er mange av våre mest kjente forfattere blant de tidligere prisvinnerne (men det er også helt ukjente navn der, i hvert fall for meg). Jeg må innrømme at jeg ikke har kjøpt boka, men jeg kommer til å gjøre det  når den straks kommer i pocket. Ikke dårlig bare det - å komme i pocket, mener jeg - for en lyrikkdebutant.

En Facebook-venn hadde nylig følgende melding: Jeg tenker på at jeg i går gikk hen og gjorde noe jeg svært, svært sjelden gjør -- ti år siden sist, tenker jeg -- jeg gikk og kjøpte meg en diktsamling. Etter å ha hørt forfatteren lese fra den på torsdag. Nå har jeg begynt å lese, og jeg tør påstå at det er noe av det flotteste, muligens det aller sterkeste, som er skrevet på norsk i år. Dikt som søkker i magan. Jepp, hun vant nettopp Veaas-prisen for beste debutant. Lina Undrum Mariussen: Finne deg der inne og hente deg ut (Forlaget Oktober). Sånn, så er det sagt.

 Selv har jeg nøyd meg med å låne den på biblioteket foreløpig. Den er sikkert utlånt, tenkte jeg, men det var den ikke. Bibliotekets eneste eks sto der så pent på plassen sin. Boka handler om en storesøsters forhold til en syk lillesøster (depresjon? anoreksi?). Det er en handling her, et konkret hendelsesforløp, men fortalt i et klassisk poetisk språk som både antyder og konkret beskriver på samme tid. Eller, som typisk er for et ekte poetisk uttrykk: Ordene blir større enn de er. Bare se på formuleringer som:

jeg ror båten alene, brer blikket ut 

over den åpne flata 

jeg spurte om du ville være med 

du lå på sofaen og fant ikke føttene 

vi er søstre, to lyse streker 

i våre foreldres ansikt

En vakker og sterk bok, vel verdig en debutantpris. Skal du lese bare én diktsamling i år, kan det gjerne bli denne. Pocketutgaven kommer snart til en bokhandel nær deg.

Ikke forlat meg

Jeg skrev i et innlegg nylig at å lese er å velge. Med den enorme mengden bøker som utgis i dag, kan ingen hverken lese alt eller ha full oversikt. For min egen lesing opererer jeg med lange og korte linjer. Lange linjer er for det første klassikerne, dem vi alle vet om, de kanoniske verkene. Dernest forfattere jeg har et forhold til. De korte linjene er forfattere som dukker opp, og som jeg leser en bok av, kanskje to. Givende bekjentskaper, som regel (ellers gidder jeg jo ikke å lese boken ferdig).

I noen tilfeller utvikler det seg til et langvarig bekjentskap, da går det fra en kort linje og over i en lang. Men hvordan blir man oppmerksom på en forfatter? Det er jo så ufattelig mange av dem, bare av de norske.

Jeg leser Morgenbladet og Klassekampen, som begge skriver mye om bøker. Anmeldelser og navn virrer forbi. Gode bøker, viktige bøker, interessante forfatterskap. Hvordan velge? Jeg innbiller meg at jeg bruker en form for intuisjon, men jeg er ikke sikker. Den kan jo hende at det bare er tilfeldigheter. Tilbake til Stig Sæterbakken igjen. Som jeg sa i innlegget nedenfor, var han for meg bare et navn i vrimmelen. Helt til den dagen det sto i avisen at han var død. Det er selvfølgelig ikke så rart at man blir oppmerksom på en forfatter når alle medier melder at han er død, og man skjønner mellom linjene at det var selvmord. Først tenkte jeg at ham har jeg ikke noen bok av og har aldri lest. For sikkerhets skyld sjekket jeg i bokhylla, og ganske riktig - ingen bøker av Sæterbakken.

Men så slo det meg plutselig at jeg hadde den lille Flamme-singelen Umuligheten av å leve, kommentert i innlegget nedenfor. Og så, noen dager senere, begynte det å murre i bakhodet. Jeg kom til å tenke på en roman jeg fant på et restesalg i bokhandelen rett her borte på det lille lokale kjøpesenteret, men aldri har lest. Kunne det være en bok av Sæterbakken? Og hvor var den hen? I hvert fall ikke i hylla for norsk skjønn, der hadde jeg jo sjekket. Dermed begynte jeg å jakte i bunkene med «uspesifiserte» bøker jeg har liggende rundt omkring; bøker som ikke er satt på plass, som ikke hører hjemme i noen kategori, som jeg en gang fant frem for å lese uten å få gjort det, etc. Da jeg fant den, viste det seg ganske riktig å være Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken. Jeg tenkte tilbake på restesalget jeg var på. Det var veldig mange bøker der. Jeg kikket på en del - kjente navn og ukjente navn. Jeg plukket ut én eneste bok, som jeg kjøpte til den nette pris av kr. 39. Det var altså Sæterbakkens bok. Hvorfor valgte jeg akkurat den, blant så mange bøker? Var det noe med tittelen og omslaget? Jeg tror ikke det. Var det fordi underbevisstheten hadde merket seg navnet Stig Sæterbakken og skjønt at det var en forfatter for meg? Det virker mer sannsynlig. Uansett ble boken bare bladd litt i og deretter liggende ulest i en tilfeldig bunke. Nå har jeg altså funnet den frem, og begynte å lese den i går. Jeg har akkurat avsluttet første bind av Brødrene Karamasov og tar et mellomspill med Sæterbakken. Og jeg liker det jeg leser. Jeg-personen i boken er en ung mann som forteller om et lidenskapelig kjærlighetsforhold, fortalt bakover fra sorgen etter bruddet og til første gang han så henne. Jeg liker Sæterbakkens språk, det er et nydelig riksmål for det første, men rent litterært oppfatter jeg det som både stringent og poetisk på samme tid.

En anmelder sa, da boka kom ut: Om du ikke fristes av enda en ulykkelig kjærlighetshistorie, så skal du lese Sæterbakken på grunn av språket. Denne teksten gir meg følelsen av at hver setning er nøye gjenomarbeidet, at språket vil noe, er på vei mot noe, griper tak.

Men hvilken mann vil ikke kjenne seg igjen i dette, hvem har vel ikke vandret gatelangs med sin kjærlighetssorg, som en Munch-skikkelse, innhul og grønn av sjalusi og begjær, med hodet fullt av fantasier om drømmekvinnen i en annens armer, enten den drømmekvinnen han aldri fikk, eller hun som kom og forsvant for aldri å vende tilbake, og som tok paradiset med seg da hun dro.  

Og du ser henne for deg, ute under himmelen et sted, med sitt freidige ganglag vandrer hun avsted for atter en gang å la seg oppsluke av byen, inn blant glitrende butikkvinduer og blinkende kaféskilt og sjofelt dekorerte fasader, inn i diskoteker og nattklubbers kriker og kroker, inn blant alle latterbrølene, all stønningen og alle de ringende telefonene, utrettelige menn som alle kommer til å prøve seg på henne, klå på henne, puste henne i øret, stryke henne opp og ned over ryggen, kysse henne i all hast, slikke henne mellom bena hvis hun slipper dem til, ta henne bakfra på doen på nattklubben hvis de får lov til det, svarte gyngende skygger på boblete vindusruter, eventyrlige skygger i motlys, en forferdelig blanding av lyster, kraftanstrengelser og illusjoner som ulmer i vrimmelen av mennesker som kommer, som drar igjen, blandes, bedekker hverandre, kommer fra hverandre, forsvinner, samtidig som en ny, identisk vrimmel hiver seg frempå før også den går til grunne, og alt sammen, med henne midt i, med henne som det naturlige midtpunkt, vil trekke seg lenger og lenger unna deg, byen vil bli deg fremmed, jo mer av den hun legger under seg, desto mindre av den vil være kjent for deg, den vil fjerne seg med henne ombord, som et gigantisk cruiseskip vil verden fortape seg i horisonten mens du står alene igjen i havnen som den største dusten av dem alle: idioten, stakkaren, monogamisten, det godtroende fjolset. 

Som jeg har sagt så mange ganger; all litteratur handler om kjærlighet. Og om død, kan man nok si. For noe tar alltid slutt. Kjærligheten, livet, whatever.

Velskrevet om barndom

En leser spurte hva jeg syntes om Ina Åsheims Mamma vet ikke hva som er deilig. Det har jeg sagt noe om på DENNE siden hos Deichman, der 365 lesere uttaler seg om hver sin bok i år.

Intervjuet med forfatteren, som jeg siteter fra, kan leses i sin helhet HER.

Purkene snudde seg

Nå leser også jeg Kjersti Rorgemoens Purkene snudde seg. Av en eller annen grunn har jeg merket meg denne boka fra fjorårets bokhøst. Det skyldes vel ganske enkelt at den har fått mye omtale, både i mediene og i bloggverdenen. Blant annet også i den lokale presse her på mine kanter, siden Rorgemoen er telemarking.

Stilen minner både om Ravatn og Lindkvist, og kanskje er det ikke tilfeldig, i hvert fall kjenner Ravatn og Rorgemoen hverandre. Likevel er alle disse tre unge damene forskjellige nok til å ha sitt eget grep. Og de er så herlig fandenivoldske og humoristiske. For tiden foretrekker jeg dem, fremfor unge mannlige forfattere og karsligheten deres. Guttene skal tøffe seg så veldig (og det er ikke nødvendigvis Knausgård jeg tenker på). Jeg synes jeg finner mye mer av underfundighet og gode observasjoner hos jentene, uten at jeg dermed skal påberope meg annet enn min egen svært begrensede oversikt.

Baksideteksten til Purkene snudde seg lyder slik:

«Purkene snudde seg er Magda Bekk sine notat frå livet som Magda Bekk. Notata består av ei rekkje episodar, anekdotar og minne: om å bli fridd til i det offentlege rom, om den villeiande begeistringa for hesten Kloke-Hans, om eit forstemmande forsøk på å gå på dansekurs, om ei kort karriere som sjåfør på bokbussen og om oppvekst og frilansarbeid på ein svinefarm. Men mest av alt er Purkene snudde seg driven fram av hovudpersonen si særmerkte oppleving og vurdering av verda: skeptisk, analytisk og svært vittig.»

Leselykken tilbake

Som tidligere nevnt har jeg lenge slitt litt med leseinspirasjonen. På listen til venstre over hva jeg leser, står Janoschs selvbiografiske roman, som er interessant nok, bevares, men tysk er ikke så tilgjengelig for meg at jeg kan lese det helt fritt og utvungent, og Austigard sliter jeg med, som tidligere nevnt. (Pussig: En person i min umiddelbare nærhet hadde motsatt opplevelse av Austigards bøker, nemlig at den første (Krinsereglane) gikk lett, mens den andre var treg å komme gjennom.)

Nå vel - jeg har savnet den virkelig lystbetonte lesingen. Nå har jeg hatt ganske mye å gjøre i det siste, så jeg har ikke gått helhjertet inn for å finne noe. Men som så ofte ellers, har bøkene kommet til meg. For noen dager siden leste jeg DENNE anmeldelsen i Dagbladet, og det er klart at en så panegyrisk omtale pirrer ens nysgjerrighet. I hvert fall min. Egentlig har jeg sluttet å lese krim, men det er litt dumt med sånne kategoriske prinsipper, i hvert fall fant jeg ut at jeg skulle fravike det i dette tilfellet.
Og så var det omtalen av Nicolai Houm, referert til i innlegget nedenfor, som i like stor grad pirret min nysgjerrighet på denne forfatteren.

Følgen var at jeg tok turen til biblioteket i går. Hverken Claudels eller Houms siste var riktig nok kommet dit ennå, derfor begynte jeg med begynnelsen - Grå sjeler av Claudel og Knekk nakken, min venn av Houm.

Jeg var litt spent da jeg satte meg til med dem i går kveld, men det var full klaff fra omtrent første setning med begge. Leselykken tilbake!
Som et lite innlegg i den pågående debatten her i bloggen kan jeg nevne at handlingen i begge foregår langt utenfor granskauen, henholdsvis i en fransk småby og et fiktivt, krigsherjet land på Balkan.

Så nå er påskelektyren sikret - og jeg leser til og med krim, som seg hør og bør, men vel å merke ikke av det mest markskrikerske slaget.

Ut av skogen

I DETTE innlegget skrev jeg litt om min oppfatning av nyere norsk skjønnlitteratur, i forbindelse med lesingen av Marta Norheims Røff guide til samtidslitteraturen. Jeg sa blant annet:

«Det første som slår meg etter å ha lest denne røffe guiden til samtidslitteraturen, er at det er utrolig mye norsk samtidslitteratur jeg ikke får lyst til å lese. Dermed får jeg bekreftet et inntrykk jeg allerede hadde fra før, nemlig at den norske samtidslitteraturen stort sett handler om navlebeskuende særinger i by og bygd i steinrøysa Norge.
Hvis handlingen i boka foregår i en by, skal det være dop, banning og puling, og det hele skal være veldig trist og problematisk og minne mest mulig om en Wam og Vennerød-film. Hvis handlingen i boka foregår i en bygd, skal ingrediensene være nøyaktig de samme, bare med en del bilkjøring i tillegg, fortrinnsvis med gamle volvoer.

Slik jeg oppfatter norsk samtidslitteratur etter denne gjennomgangen, er den mer eller mindre kjemisk fri for enhver påvirkning fra de store kulturelle sammenhenger i verden utenfor steinrøysa. Her er ikke snev av europeisk åndstradisjon, historie, kunnskap eller åndelig utsyn. Eller av store følelser.»

I helgens nummer av bokmagasinet i Klassekampen leser jeg følgende i Silje Bekengs omtale av Nicolai Houm: Alle barn er laget av ild. Noveller, Tiden Norsk Forlag 2009:

”Houm er ikke redd for å krysse landegrenser eller la historiene behandler internasjonale spørsmål eller personer. Det virker kanskje ikke som noen big deal, men jeg ser dette altfor sjeldent hos unge, norske forfattere. Her er vi oppvokst med de beste muligheter for en bred, internasjonal forståelseshorisont, får utvekslingstilbudene kastet etter oss, reiser verden rundt og får inntrykk fra dette, men skriver likevel helst om ensomme, dysfunksjonelle menn som hogger ved og møter dyr ute i skogen. Denne tilsynelatende motstanden mot å trekke på erfaringer fra en større verden enn tre mål skog gjør for ofte lesningen av ung norsk skjønnlitteratur mindre interessant.”

Alltid godt å høre at det finnes andre som er enige med en (i parentes bemerket: Bekeng gjør oppmerksom på at hun generaliserer. Det gjør jeg også. Men vi mener antagelig begge at dette "innestengte" i norsk litteratur er såpass mye til stede at det setter sitt preg).

Houm er altså et av unntakene. Jeg ble nysgjerrig på denne forfatteren. HER er det som står om ham på forlagets hjemmeside.

Det er av sine egne man skal ha det

«Eg veit at du ikkje likar at eg seier dette, men det er sant: du er rett og slett ein betre forfattar! Du ser lenger inn i dine karakterars personlege indre, du knar teksten betre, du let han heve lengre og du tek teksten ut av omnen når han er akkurat passe godt steikt!»

Olaug Nilssen til Gunnhild Øyehaug i Flamme-singel nr. 21: Feste, skrifte - til Gunnhild Øyehaug på 34-årsdagen.

«Man kan aldri få for mye oppmerksomhet.»

«Man kan aldri få for mye oppmerksomhet» proklamerer en av høstens skjønnlitterære debutanter, Børge Skråmestø, i kulturdelen av Aftenposten i dag. Aftenposten har intervjuet tre av årets debutanter i etterkant av De Store Debutantdagene på Litteraturhuset.

Det er når man skriver skjønnlitteratur at man virkelig blir regnet som forfatter, ifølge Skråmestø, som har erfaring som sakprosaforfatter fra før. Og Aina Basso ville for sin del sikkert presisert utsagnet med at det først og fremst gjelder skjønnlitteratur for voksne. Men apropos det så jeg hos Norli nylig at både Børges og Ainas bok var på plass i egen hylle for debutanter i Norlis avdeling for skjønnlitteratur, altså voksenavdelingen. Selv kjøpte jeg Ainas bok i barne- og ungdomsavdelingen i sin tid, så det er jo bra at den er begge steder.

Børge sier om sin egen bok at det er en roman med ganske sterke underholdningselementer, og det kan jeg skrive under på. Det er en morsom bok, og humor er faktisk ikke så vanlig i nyere norsk skjønnlitteratur. Det er da heller ikke lett å skrive morsomt. Alle ulikheter til tross minte den meg om Agnes Ravatns Veke 53. Også hun klarer å kombinere glitrende skrivekunst og humor. Her er et knippe sitater fra Børges bok Tårer i champagnen:


«Madsen fingret med servietten. Den var påtrykt det apatiske ansiktsuttrykket til Virginia Woolf som følsomme mennesker som leser kvinneromaner liker.»

«Det var kanskje ikke hver dag at en norsk A-kjendis satt på Kvinnekafé Kristeva og gråt i champagnen. Stort sett var det bare studenter her, som hadde strøket til eksamen, eller kunder fra Tronsmo lenger borte i gata, som leste i de nyinnkjøpte bøkene sine om afghanske kvinneskjebner. Og de gråt helst i urteteen.»

«Jeg mente å høre Jane Austen sukke anerkjennende fra dypet av min forleste sjel.»

«Jeg gikk ned trappene til Wilses gate. På de nederste trappetrinnene satt en gruppe emoer og var stille sammen.»

«Å ikke komme hjem til jul regnes som det aller verste man kan gjøre mot sine foreldre.»

«Jeg ble rolig av å be Fadervår. Jeg blir alltid rolig av å be Fadervår. Men så måtte jeg gå bort til stereoen og sette på ’Your disco needs you’ med Kylie for ikke å bli altfor rolig.»

«Naturlig vakker hud kan ikke overlates til naturen, selv om det høres slik ut.»

Ingen må vite

Jeg har både gledet og gruet meg til å lese Aina Bassos Ingen må vite. Gledet meg fordi jeg har fulgt en del av tilblivelsesprosessen slik Aina har formidlet den i bloggen sin, og gruet meg fordi det kunne jo være at jeg ikke likte den og dermed ble nødt til å si noe negativt om den. Den bekymringen viste seg heldigvis å være ubegrunnet.

Ifølge baksideteksten er det en spennende og poetisk roman om kjærlighet og blodskam. Og det er det. Den er så spennende at den er vanskelig å legge fra seg, og den er så vakker at det nesten er vondt, for det vakre og det vonde er uløselig sammenknyttet. Og siden jeg nå allerede har foregrepet begivenhetenes gang ved å røpe at jeg likte denne boka, kan jeg også røpe at jeg var på gråten da jeg var ferdig med den.

Boka er skrevet med en språklig minimalisme og er en såkalt punktroman, jfr. Paal-Helge Haugens Anne (1968) som formodentlig har vært et av forbildene. Når jeg tar Anne ut av bokhylla og blar raskt gjennom den, slår det meg at Ingen må vite kanskje er en bedre bok. Det kan være fordi det er svært lenge siden jeg leste Anne og lesingen av Ingen må vite sitter friskt i hukommelsen, men det kan også være fordi det slår meg at Anne er mer av en kollasj enn Ainas bok er. Haugen tar inn en del sitater herfra og derfra for å tegne tid og miljø, noe som bidrar til å gjøre selve fortellingen nokså løs og springende, mens Aina holder seg til saken og bruker selve teksten mer effektiv til både å fortelle historien og til å tegne tidsepoken og omgivelsene. Bare tre ganger tar hun inn sitater utenfra. Her står det ikke noe ”OBS! Research!” i margen, selv om det jo nettopp ligger mye research bak, åpenbart. Men det er nettopp her skrivetalentet kommer inn, i evnen til å gjøre dette stoffet så levende, gi det en så kunsterisk vellykket form. Aina økonomiserer med virkemidlene, i god harmoni med bokas minimalistiske stil. Vi ser hus og landskap og mennesker for oss. Både ytre og indre skildringer er uhyre troverdige. Som alle ekte forfattertalenter, imponerer Aina med skarpe og presise observasjoner og evnen til å drive handlingen fremover på det jeg vil kalle en ”organisk” måte, det vil si naturlig, uten cliffhangere og andre kunstgrep.

Ainas tegninger av personer og miljø og omgivelser er så nydelig presise og poetiske at teksten blir en estetisk nytelse, samtidig som den rommer så mye dramatikk og følelser som den gjør. Se bare på denne beskrivelsen (særlig den første setningen!) av hovedpersonens første morgen i fengsel.

«Ho vaknar i eit røyktynt lys.
Auga svir. Tunga er tjukk og tørr i munnen.
Der er lydar.
Tresko over golvet. Eit teppe som blir banka.
Dumpe stemmer og latter gjennom taket.

Små bekkar renn nedetter murveggen. Nokre bleike kryp
har stimla saman i et tomt matfat.
Ho set seg opp i senga. Lener seg innåt veggen.»

Handlingen i boka er festet til tid og sted, men problematikken er som vi vet dessverre evig aktuell. Noe av det fine med denne boka slik jeg opplever den, er at det ikke er en ”problemroman”, ikke en sånn ”nå-skal-vi-snakke-om-et-alvorlig-tema-dere”-bok. Samtidig tenker jeg at boka nettopp derfor kanskje kan hjelpe noen, blant annet på grunn av den historiske distansen og fordi den forteller en historie som virkelig griper leseren.

HER, på bloggen Frilansliv, finner du et intervju med Aina om bakgrunnen for boka og tematikken. DETTE intervjuet i Bok & Samfunn er også verd å ta med seg.

I et av innleggene på sin egen blogg har Aina lurt på når man kan kalle seg forfatter (HER). Hun kan trygt kalle seg forfatter, ikke fordi jeg liker debutboka hennes, men fordi hun har utgitt en bok på et anerkjent forlag. I hvilken sammenheng det er naturlig å kalle seg forfatter, er en annen sak. I mange sammenhenger vil det være naturlig å bruke yrkestittel/akademisk grad (for eksempel ved utfylling av diverse skjemaer), i andre sammenhenger (for eksempel ved litterære arrangementer) vil det være naturlig å kalle seg forfatter. Det kommer an på sammenhengen. Men forfattertittelen kan hun bruke med full rett.

Ainas bok

Det bokbloggende Norge gleder seg nå selvfølgelig med Aina over debutboka hennes Ingen må vite. I motsetning til bokas tittel må alle vite at den nå er kommet i handelen eller er på vei til en bokhandel nær deg, og jeg går som en selvfølge ut fra at alle bokbloggere kjøper denne boka i ren og skjær solidaritet med debutanten. Og blogger om den, selvsagt. HER finner du Samlagets omtale av boka. Denne omtalen var ikke der tidligere i dag, men jeg pushet litt på dem, så nå er den på plass. Men de fleste som har fulgt med på Ainas egen blogg har jo fått et godt innblikk i boka allerede.

Mer, mer ...

Det slår meg, når jeg leser Hermanas, at den største komplimenten man kan gi en forfatter, er å lese bok nummer to av vedkommende. Og Hermanas er altså min andre bok av Torgrim Eggen, men blir garantert ikke den siste.

La oss nå se på forfatterne jeg har lest så langt i år: Fjodor Dostojevskij, Witold Gombrowicz, Knut Hamsun, Beate Grimsrud, Agnes Ravatn, Kyrre Andreassen, Heidi Marie Kriznik, Merete Lindstrøm og Aasne Linnestå. Hvem av disse kan jeg så tenke meg å lese en bok til av?

Dostojevskij, selvsagt. Først og fremst Brødrene Karamasov, som jeg har begynt på jeg vet ikke hvor mange ganger. Men etter Raskolnikov er jeg så absolutt moden for Brødrene Karamasov også. Og sikkert mer Dostojevskij etter det.

Gombrowicz? Tja. Ferdydurke var en opplevelse, men jeg tror kanskje jeg kommer til å nøye meg med den.

Hamsun? Selv om jeg aldri hadde lest Sult skikkelig, har jeg lest en god del Hamsun, så jeg vet ikke. Det er ikke så mange årene siden jeg leste Mysterier, for eksempel. Antagelig kommer jeg til å lese en klassiker som Hamsun igjen, men han står ikke høyt på prioriteringslisten akkurat nå.

Beate Grimsrud? Ja. Hun var befriende annerledes og spennende, helt sin egen. Ja, jeg fikk lyst til å lese mer av henne.

Agnes Ravatn? Ja. En spennende debut - jeg må se hvordan hun følger opp.

Kyrre Andreassen? Vet ikke. Svendsens catering var god, men miljøet og stilen ikke helt min kopp te.

Heidi Marie Kriznik? Tviler på det. Borte en vinter var glimrende skrevet og sikkert en verdig vinner av P2-lytternes romanpris, men litt for mye innadvendt, bygdefiksert norsk samtidslitteratur for min smak.

Merete Lindstrøm? Gjestene var mitt første møte med henne, men innfridde ikke forventningene. Godt skrevet, bevares, men uten dette lille ekstra som gjorde meg til en begeistret leser.

Aasne Linnestå? Så absolutt. Jeg har allerede lest to av henne, og venter spent på neste. Hun er en av mine favoritter.

De som er sikret videre lesning fra min side er altså: Dostojevskij, Grimsrud, Ravatn og Linnestå. Det skal vel godt gjøres å finne en fellesnevner her. Dostojevskij er en klassiker som tiltaler meg med sin menneskeskildring og ikke minst sin religiøse tematikk. Ravatns debutbok var ganske enkel, men med en nerve som gjorde meg nysgjerrig. Og så er hun noe så sjeldent som en morsom forfatter. Humor er sjelden vare i litteraturen.

Hos Grimsrud og Linnestå, derimot, finner jeg en fellesnevner. Jeg tror det var Graham Greene som engang sa noe sånt som at en forfatter, i tillegg til talent og alt det der, må ha en form for galskap. Det er det jeg føler at Grimsrud og Linnestå har, og det er det som gjør at de skiller seg ut i samtidslitteraturen i mine øyne. Begge har en unik stemme, men det er de jo ikke alene om. Men så har de altså denne galskapen i tillegg, noe helt særegent, en ekstra dimensjon i språket, som sprenger grenser og gir i hvert fall meg opplevelsen av å lese noe jeg ikke har lest før.

Ord for dagen.

"Unnskyld meg, men jeg er så nervøs for fortsettelsen av livet mitt. Jeg vet ikke om det vil være spredt eller samlet. Jeg vet ikke om det er orden eller kaos."

Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje

At jeg kunne ta så feil ... sa han ironisk.

I høst leste jeg Helene Uris De beste blant dere og likte den så dårlig at jeg ga opp underveis, etter å ha gitt den det jeg mener var en fair sjanse. Nå er den kommet på dansk, og ble anmeldt i Politikens bokbilag sist lørdag. Politikens anmelder er vilt begeistret og avslutter anmeldelsen slik:

«Uris sprogvidenskabelige baggrund fornægter sig ikke. Med formidabel sprogfornemmelse folder hun stilsikkert sin grumme fortælling ud i et til tider stærkt sarkastisk toneleje. Og det luner, gør det, at få den akademiske selvhøjtidelighed klædt af, tilmed i en så begavet en diagnosticering, som det kun er en passioneret observatør og spidskompetent analytiker forundt at foretage. Uris legende lette omgang med sproget kombineres med generøse, nesten overdådige indblik i sprogteori. Og føler man sig dum undervejs, er det meningen. Med grebet, som passer med romanens overordnede satiriske modus, bliver den akademiske verdens subtile marginaliseringsstrategier tindrende klare for læseren.
Må hendes perfide miljøskildring leveret med kendermine og humor være en lise for alle, der ikke får tildelt forskningsmidler dette forår. Og for alle andre: subtil underholdning.»

Subtil underholdning. Intet mindre. Jeg er glad anmelderen i hvert fall bruker order «underholdning», for Uris etter min mening flate språk og ubehjelpelige klisjeer ligger underholdningslitteraturen nærmere enn noen annen sjanger. Betegnelsen «subtil» vil jeg følgelig reservere mer lødige litterære produkter enn Uris. Men som vi vet - det går an å ha svært forskjellige oppfatninger av og meninger om en bok.

Mine innlegg om Helene Uris bok finner du HER .

Ord for dagen.

"Hvordan skal jeg vite hvilke samtaler om små ting som tilhører det store i livet? Og hvilke samtaler om det store som sliter en ut?"

Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje

Enda mer "Veke 53".

Mer Ravatn. Hovedpersonen, lektoren Georg Ulveset, deltar i det store juleselskapet til kollegaen Sissel Meyer og hennes mann Jacob, en sosial begivenhet med omtrent samme status i det lille øysamfunnet som Aschehougs hagefest. På et noe fremskredent stadium i festen står Georg og Jacob på terrassen og røyker, og følgende samtale utspiller seg:

-- Kven er forresten ho som sit nede på enden med meg? spurde Georg.
-- Kven?
-- Ho som sit nede med meg, heilt på enden.
Jacob Meyer såg ut til å tenka seg om.
-- I svart kjole, litt slik glinsande. Omtrent femti år, kanskje litt meir, forklarte Georg.
-- Nei ... sa Jacob.
-- Jo da, ho som liknar litt på, hm, ein fisk? føreslo Georg litt nølande.
-- Åå. Å, ja, det er jo Janne det. Janne Frank.
-- Janne Frank?
-- Ja, sa Jacob Meyer. Janne Frank.
-- Heiter ho det?
-- Ja, det er det ho heiter.
-- Å ha eit slikt namn er som å be om bråk, sa Georg.
-- He he, ja. Kanskje det, sa Jacob fråverande.
-- Dersom nazistane skulle få kloa i henne, meiner eg, sa Georg.

Diverse ord for dagen.

Livet er kanskje ikkje så fantastisk, men det er ikkje nødvendigvis så dårleg heller.

Svaret på alt eg lurte på kom til meg i ein draum. Men draumar er jo berre grums og undertrykte behov, det er noko alle veit, så det var ei kortvarig glede.

Det er ei kjend sak at sorg med få grep kan gå over i lyst.

Heile mitt liv har eg berre levd etter ein einaste regel: Smink deg som om kvar dag skulle vore din siste.

Det slo meg ein dag at forholdet vårt først og fremst var basert på at ingen gjorde det slutt.

All kjærleik er egoistisk.


Fra Agnes Ravatn: Veke 53. Roman, Samlaget 2007.

Gårsdagens bokkjøp.

Jeg var en snartur i hovedstaden i går, invitert av Cappelen-Damm til lunsj på Grand Café med den svenske forfatteren Karin Alvtegen og hennes norske redaktør. Jeg har oversatt alle Alvtegens bøker til norsk.
På vei fra parkeringshuset i Vika til Grand, hadde jeg beregnet tid til en liten handleseanse hos Norli. Følgende bøker ble kjøpt:

Ole Robert Sunde: Jeg er et vilt begrep (essays, Gyldendal 2007). Sunde fikk nylig Gyldendal-prisen. Jeg har tenkt at det kan være på tide å lese noe av Sunde, samtidig som jeg har stor appetitt på essays for tiden. Les mer om Sunde HER .

Pierre Bayard: How to Talk About Books You Haven’t Read.
Kan jo være kjekk å ha for en bokblogger, tenkte jeg.

Bevingat. Svensk sitatbok. Jeg får aldri nok sitatbøker.

Men först lite musik!
21 bilder och 60 texter om konsten att lyssna.
«En bok om det mesta som låter: om mobilsignaler och countryfestivaler, Beethoven och Cage, syntar och stråkkvartetter, Coltrane och Sjostakovitj, ljuddesign och filmmusik ...»
Hvordan klarer svenskene å lage så billige pocketbøker, og så mange morsomme og innholdsrike faktabøker/antologier/essaysamlinger av denne typen? Jeg begynte å bla i denne i går kveld, og klarte nesten ikke å legge den fra meg.

Beate Grimsrud: Søvnens lekkasje. Roman, Cappelen 2007.
Hun vant jo nylig P2-lytternes romanpris - bloggerkollega leselamas innlegg i den forbindelse finner du HER . Grimsrud passer dessuten bra inn i mitt pågående prosjekt med å bli bedre kjent med norsk samtidslitteratur, og det er vel på tide at jeg får lest henne? Jeg har vært nysgjerrig på henne lenge.

Bjarte Breiteig: Folk har begynt å banke på. Noveller, Aschehoug 2007.
Et typisk eksempel på en forfatter og en tittel som jeg har et sted i bakhodet, fra anmeldelser og omtaler. Passer også bra i prosjektet mitt med norsk samtidslitteratur.

Jan Kjærstad: Kjærstads matrise. Samlede essays, Aschehoug 2007. Det var dette med essays ... Jeg har egentlig ikke noe forhold til Kjærstad, men innholdsfortegnelsen avslørte mange interessante temaer for en bokblogger. Kjærstad er jo en av våre fire nye store, og størrelsen på denne boka står i stil med det. Kan man tenke seg en like diger essaysamling av en kvinnelig forfatter?

Smakebiter fra "Veke 53".

«Sissel Meyer såg så håplaust lukkeleg ut at det truleg ikkje var trygt for henne å kjøra bil.»

«Georg var ikkje tilbake før etter fire timar. Då hadde han òg teke ein tur til frisøren. Der hadde han fått håret klipt av ein tidlegare elev som nå var lærling, og det stemte at ho hadde ein del å læra.»

«Georg låste seg inn i leilegheita og der, ikke overraskande, såg alt ut akkurat som da han forlét det.»

«Frå radioen fanga han opp utsegna ’mange følelser kommer opp når man blir fratatt ritualene sine’, men rakk ikkje å reflektera over dette før telefonen ringte att.»

«Sissel og Jacob Meyer sitt årlege juleselskap var segnomsust på øya. Dei inviterte blei nesten for samfunnstoppar å rekna, rett nok i eit samfunn først og fremst prega av botnar.»

Fra Agnes Ravatn: Veke 53 (roman, Samlaget 2007)

Veke 53

I går begynte jeg på en ny bok - Veke 53 av Agnes Ravatn. Ifølge innbretten er Ravatn født i 1983, fra Ølen i Vindafjord og debutant. Baksideteksten opplyser at denne debutromanen er «ein original, humoristisk og sår variasjon over eit kjend tema». Og temaet, det er en middelaldrende, fraskilt mann, lektor av yrke, som innser at han er misfornøyd med de fleste valg han har tatt i livet.

Jeg har ikke kommet så langt i boka ennå, men langt nok til å registrere at Ravatn i hvert fall har talent for å skrive morsomt. Bare se på bokas tittel. Og åpningssetningen slår an tonen: «Ein gong hadde eg ambisjonar. No har eg berre ekstrem mangel på søvn, tenkte Georg Ulveset heilt tydelig då han blei vekt av klokka.»

Fordi årets første snø har kommet i løpet av natta, velger Georg å gå til skolen i stedet for å sykle som vanlig. På veien blir han påtvunget bilskyss med kollegaen Sissel og hennes mann Jacob.

-- Vil du ha skyss, Georg? sa Sissel.
-- Nei takk, det var no så fint å gå i dag.
-- Tull, hopp inni med deg! kommanderte Jacob.

«Georg hadde truleg kome seg fram raskare til skulen dersom han hadde fått lov til å gå. No sat han i staden i baksetet i Jacob Meyer sin mørkeblå Mercedes, som om han var ungen deira. Sissel var ikkje i stand til å vera ei kvinne av få ord og prata ustanseleg for å unngå stillheit.»

Georg holder til på en øy utenfor Bergen og har mest lyst til å forlate hele øya. «Alle som bur på ei øy tenker på å flytta, viss ikkje er det noko gale med dei,» sier vennen Ottar til det.
Ravatn har mange aforistiske formuleringer av denne typen, og mange vittige observasjoner. Og jeg har sans for hennes sans for det småabsurde i hverdagen. Jeg gleder meg til å lese videre.

Som et lite PS vil jeg bare tilføye at jeg igjen leser en nynorsk bok, og at jeg nå rett og slett liker å lese nynorsk. Det var Beckström-boka som fjernet min tidligere aversjon mot å lese nynorsk - selv om Austigards nynorsk er litt - hva skal man si - pussig, så opplevde jeg å komme langt ut i boka uten å reagere på at det var nynorsk jeg leste. Og nå er det helt likegyldig for meg om en bok er på bokmål eller nynorsk, ja, jeg vil faktisk si at nynorsk nå har fått en form for egenverdi i mine øyne. At jeg nå rett og slett liker å lese nynorsk. Det er Samlagets fortjeneste, som pushet på meg Beckström-boka, og som dermed har gitt meg et helt annet syn på nynorsk litteratur. Det har også medført at Samlaget nå er et interessant forlag i mine øyne - ikke lenger bare for spesielt interesserte, slik jeg tidligere har betraktet det - men også et forlag for meg.