"For meg begynte ikke interessen for litteratur som en jakt etter dannelse, men fordi jeg hadde en hunger etter den: Bibelen, veldig tidlig, fordi min mor ble lei av å renne flere kilometer på biblioteket en vinter jeg hadde alle barnesykdommene. Jeg leste den som en utrolig røverroman med forvirrende persongalleri. Fordi en prestegård med en stor boksamling, også for barn, var mitt annet hjem, fikk jeg tilgang til samtidslitteraturen også. Senere kom sulten etter oversettelser. De russiske mestrene var en åpenbaring, særlig Dostojevskij.
Vår egen Knut Hamsuns bøker lå gjemt på loftet i min farmors hus på Hamarøy etter krigen. Men selvsagt fant jeg dem. Mitt møte med Pan da jeg var tolv var et vendepunkt. Plutselig forsto jeg at en dikter hadde gått de samme veiene som jeg sprang på. At han hadde klart å gjøre litteratur av disse steinene og strendene. At bladene på trærne i seg selv var poesi. At drøm, skam og svik kunne omformes og deles med andre mennesker. Jeg vil aldri få vite hvor mye denne oppdagelsen har betydd for min litterære selvtillit. Han var porten til litteraturen. Senere leste jeg meg gjennom våre røtter, så å si. Undset, Skram, Ibsen, Duun, Kielland og Lie. Så hadde jeg en periode med latinamerikanske og engelske oppdagelser. Pluss Kafka! På 70-tallet var det de modige kvinnefrigjørende romanene som gjaldt. Atwood, Morante, Munro, Hoffman, Gordimer. Jeg skulle imidlertid bli over førti før jeg ble kjent med Marcel Proust, Virginia Woolf og Thomas Bernhard. Thomas Mann og Sara Lidman har derimot fulgt meg hele tiden. Jeg kjenner et veldig varmt trykk når jeg tenker på alle dem jeg står i gjeld til, både som forfatter og som menneske."
Vår egen Knut Hamsuns bøker lå gjemt på loftet i min farmors hus på Hamarøy etter krigen. Men selvsagt fant jeg dem. Mitt møte med Pan da jeg var tolv var et vendepunkt. Plutselig forsto jeg at en dikter hadde gått de samme veiene som jeg sprang på. At han hadde klart å gjøre litteratur av disse steinene og strendene. At bladene på trærne i seg selv var poesi. At drøm, skam og svik kunne omformes og deles med andre mennesker. Jeg vil aldri få vite hvor mye denne oppdagelsen har betydd for min litterære selvtillit. Han var porten til litteraturen. Senere leste jeg meg gjennom våre røtter, så å si. Undset, Skram, Ibsen, Duun, Kielland og Lie. Så hadde jeg en periode med latinamerikanske og engelske oppdagelser. Pluss Kafka! På 70-tallet var det de modige kvinnefrigjørende romanene som gjaldt. Atwood, Morante, Munro, Hoffman, Gordimer. Jeg skulle imidlertid bli over førti før jeg ble kjent med Marcel Proust, Virginia Woolf og Thomas Bernhard. Thomas Mann og Sara Lidman har derimot fulgt meg hele tiden. Jeg kjenner et veldig varmt trykk når jeg tenker på alle dem jeg står i gjeld til, både som forfatter og som menneske."
Herbjørg Wassmo i tidsskriftet Bokvennen nr. 3, 2006.
Vi har alle vår egen lesehistorie. Om ikke jeg kjenner meg igjen i akkurat disse forfatterne og rekkefølgen, kjenner jeg meg igjen i hungeren etter å lese, i fellesskapet med bøkene og forfatterne livet igjennom. Wassmos lesehistorie ga meg lyst til å skrive min egen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar