James Joyce ble født i dag, i 1882, og døde i 1941. Et navn i verdenslitteraturens elitedivisjon. Han forlot sitt Irland som ganske ung mann og levde hele sitt voksne liv i selvvalgt landflyktighet. Alle som har fulgt litt med i denne bloggen, har skjønt at Joyce er en av mine yndlingsforfattere. Joyce er på samme tid både vanskelig og lett tilgjengelig. Han var, med Ulysses, en av de store fornyere av romanen, en av de første litterære modernister, og det er neppe noen overdrivelse å si at nesten alle moderne forfattere står i gjeld til ham. Hans språklige kreativitet var enorm, samtidig som hovedverkene hans, Ulysses og Finnegans Wake, er spekket med folkelighet og humor.
Joyce levde i det vi har all grunn til å tro var et lykkelig ekteskap med Nora, som med sin folkelighet og likefremhet ga ham mye av det stoffet han trengte, men som knapt nok leste mannens verker, og som bebreidet ham for ikke å skrive bøker folk kunne lese. Hun mente dessuten at han heller burde ha blitt sanger (Joyce hadde et meget stort sangtalent). Likevel støttet hun ham fullt ut i den kunstnergjerningen han valgte. To svært ulike mennesker intellektuelt sett, men likevel en meget god match, blant annet på det erotiske og på det økonomiske område.
Joyce levde i det vi har all grunn til å tro var et lykkelig ekteskap med Nora, som med sin folkelighet og likefremhet ga ham mye av det stoffet han trengte, men som knapt nok leste mannens verker, og som bebreidet ham for ikke å skrive bøker folk kunne lese. Hun mente dessuten at han heller burde ha blitt sanger (Joyce hadde et meget stort sangtalent). Likevel støttet hun ham fullt ut i den kunstnergjerningen han valgte. To svært ulike mennesker intellektuelt sett, men likevel en meget god match, blant annet på det erotiske og på det økonomiske område.
Stephen King forteller en historie om Joyce:
«Hvis ’les masse, skriv masse’ er Det Store Bud - og jeg kan forsikre deg at det er det - hvor mye skriving er ’masse’? Det varierer selvsagt fra forfatter til forfatter. En av yndlingshistoriene mine om dette temaet - sannsynligvis mer myte enn sannhet - handler om James Joyce. Ifølge denne historien kom en venn for å besøke ham en dag, og fant den store mannen liggende utover skrivebordet sitt i en positur som antydet den største fortvilelse.
- James, hva er i veien? spurte vennen. - Et det arbeidet?
Uten å løfte hodet for å se på vennen og uten å bruke ord bekreftet Joyce dette. Selvsagt var det arbeidet - er det ikke alltid det?
- Hvor mange ord fikk du skrevet i dag? fortsatte vennen.
Joyce (fremdeles fortvilet, fremdeles med hodet ned mot bordet): - Syv.
- Syv? Men James ... det er bra, i hvert fall til deg å være.
- Jo, sa Joyce og så endelig opp, - det er vel det ... men jeg vet ikke rekkefølgen på dem!»
«Hvis ’les masse, skriv masse’ er Det Store Bud - og jeg kan forsikre deg at det er det - hvor mye skriving er ’masse’? Det varierer selvsagt fra forfatter til forfatter. En av yndlingshistoriene mine om dette temaet - sannsynligvis mer myte enn sannhet - handler om James Joyce. Ifølge denne historien kom en venn for å besøke ham en dag, og fant den store mannen liggende utover skrivebordet sitt i en positur som antydet den største fortvilelse.
- James, hva er i veien? spurte vennen. - Et det arbeidet?
Uten å løfte hodet for å se på vennen og uten å bruke ord bekreftet Joyce dette. Selvsagt var det arbeidet - er det ikke alltid det?
- Hvor mange ord fikk du skrevet i dag? fortsatte vennen.
Joyce (fremdeles fortvilet, fremdeles med hodet ned mot bordet): - Syv.
- Syv? Men James ... det er bra, i hvert fall til deg å være.
- Jo, sa Joyce og så endelig opp, - det er vel det ... men jeg vet ikke rekkefølgen på dem!»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar