aroundbooks

aroundbooks

11. februar 2007

Den virkelige virkeligheten.


I et innlegg 1. februar skrev jeg:

’Det fremgikk sikkert av innlegget «Kan man lære å skrive?» i går at jeg hører til dem som, slik Stephen King anbefaler, velger å lese eller gjøre andre ting fremfor å se på fjernsyn. Heller ikke her kritiserer jeg andres valg, selv om det forundrer meg at så mange mennesker lar et etter min mening så passiviserende og lite givende medium som fjernsyn sette dagsorden for livet sitt (noe mange mennesker gjør. Selv har jeg overhodet ikke problemer med å unnvære «fellesritualer» som Dagsrevyen og Skavlan. De handler ikke om min virkelighet, knapt nok om virkeligheten i det hele tatt, bare illusjoner av virkelighet. Men nå er vi over på et filosofisk problem som det blir for omfattende å gå inn på her.)’

I siste nummer av Morgenbladet har Søren Birkvad, førstelektor i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer en artikkel hvor han sier akkurat det samme:

«Seeropplevelsen i sofaen impliserer en absurd kontrast mellom simulert liv og sure sokker. Jo mer de roper og tigger i fjernsynet - Se meg! Ikke gå vekk! - jo mer slapper vi andre av. Det er folkene i frokost-tv som får smilerynker - ikke vi. Det er Jan Erik Larssen som har det fantastisk mens han kjører fantastisk fort i ’Autofil' - vi andre bare synes det er fantastisk. Kun når det monstrøst uventede finner sted i det virkelige liv, får fjernsynets berømte liveness oss til for alvor å føle at vi lever.
Hvorfor er det slik? Det gis allmenne forklaringer. Fordi tv må tilgodese ganske strikse hensyn (public service-forpliktelser, reklameinntekter) er forutsigbarhet en sentral verdi. Derfor tiltenkes alt i tv en seriell form. Programmer som for eksempel ’Dagsrevyen’, ’Brennpunkt’, Barne-TV’, ’Topp 10’ (på kabelstasjonen The Voice) eller ’Extra-trekning’ har én ting felles, nemlig sin seriekarakter.
Det er på denne måten serie- og sjangerkarakteren som binder formen i de respektive programmene: Christian Borchs sjangerkonstituerende øyekontakt med seeren i ’Dagsrevyen’, de insinuerende slow motion-opptakene av maktens menn i ’Brennpunkt’, hallodamens talemåte før ’Barne-TV’, hip-hop-pornoen i ’The Voice’ eller de ekstra smilene i ’Extra-trekning’.
Det er det samme standardiseringsprinsippet som gjør fjernsynet sårbart for radikal kritikk. Det konforme og banale ved fjernsynet tjener de herskende interesser, hevder samfunnskritikere som Noam Chomsky og Pierre Bourdieu. Der fjernsynet burde vekket oss, blir vi vugget: Fjernsynet er det motsatte av det virkelige liv.»

Nettopp. Som om jeg skulle ha sagt det selv. Forresten - jeg sa det jo selv!

Artikkelen jeg siterer fra over, sto som sagt i Morgenbladet. Den eneste avisen i Norge jeg vet om som behandler leserne som voksne mennesker, blant annet ved å utelate kjendiseri, sport og lignende idioti fra spaltene. At det fortsatt er for mye intellektuelt pissprat i Morgenbladets spalter, får vi foreløpig ta med på kjøpet. Heldigvis er det tegn til bedring. Og heldigvis er Morgenbladet som helhet betraktet så bra at jeg betaler abonnementsavgiften med glede. (Tenk bare på hva jeg sparer ved aldri å kjøpe Dagbladet og VG. Unntak: Jeg kjøper Dagbladet på lørdager på grunn av kryssorden i Magasinet.)

Den virkeligheten du opplever når du leser en bok - og nå tenker jeg på skjønnlitteratur, altså såkalt fiksjon - er paradoksalt nok atskillig virkeligere enn den innbilte virkeligheten du blir presentert for og tror du opplever i tv. Det er blant annet derfor det er så uendelig mye mer fruktbart å bruke tiden på å lese enn på å se på tv.

Groucho Marx sa: «Jeg synes fjernsynet er veldig lærerikt. Hver gang jeg setter det på, går jeg inn i et annet rom og leser en god bok.»
Dette er ikke bare en morsom formulering fra en av verdens største komikere. Som i all stor humor, ligger det intelligens og innsikt bak. Groucho Marx sier det samme som komiker som jeg sier som legmann, og som Søren Birkvad sier som fagmann.

Livet foregår ikke på tv. Livet foregår i virkeligheten.
Og i diktningen finner vi virkeligheten i enda høyere potens. Det er et praktfullt paradoks - som for det lesende menneske gjør den virkelige virkeligheten enda virkeligere.

Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...