aroundbooks

aroundbooks

22. februar 2007

Dumt.


I siste nummer av Dagblad-Magasinet kunne vi lese om de angivelig mest intelligente av oss, nemlig medlemmene av en forening som heter Mensa. Der fremgår det at de intelligente ikke har det lett. Særlig sliter de med å finne en partner. Dagblad-spaltisten Anne Lene Johnsen, for eksempel, har problemer med å finne en mann som er like smart som hun selv er. Han må være oppegående og ha et raskt hode, kunne stimulere henne intellektuelt og samtidig ivareta henne følelsesmessig. Hun må ha en partner hun kan kommunisere og filosofere med. Stort flere floskler klarer visst ikke den superintelligente Johnsen å hoste opp. Det er i slike tilfeller man virkelig sørger over at Dusteforbundet er nedlagt.

Hos Morten Øen som er omtalt i artikkelen, henger det fortsatt i at han har vært nødt til å forklare alt i detalj hele tida. Man kan sannelig undre seg over hva slags partnere han har holdt seg med tidligere i livet. I Mensa har han heldigvis klart å finne en forlovede som er like smart som han selv, så nå ser han lyst på livet. Jeg antar at lettelsen er like stor hos hans tidligere feilvalg.

Og selvfølgelig må vi nok en gang plages med den forterpede myten om at menn er redde for intelligente kvinner, en myte Mensa-folk elsker å dyrke. Den går derfor som en rød tråd gjennom hele denne mildt sagt uintelligente pludre-artikkelen.

Det spørsmålet som melder seg hos meg hver gang jeg leser om noe som har med Mensa å gjøre, er: Hvor dum går det an å bli bare fordi man er intelligent? Et annet spørsmål som naturlig melder seg, er hvor arrogant og nedlatende overfor andre mennesker man kan tillate seg å være bare fordi man har høy IQ.
Når folk er så trangsynte at de klassifiserer de fleste av sine medmennesker som uintelligente og uinteressante, samtidig som man selv velger å fremstå som selvhøytidelig, selvnytende og elitistisk, nytter det faktisk ikke å komme etterpå og klage over at man ikke klarer å finne en partner. Da er det meget lett forståelig at de fleste holder seg langt unna. Når man er så innskrenket at man har problemer med å inngå naturlige forhold til andre mennesker fordi man har høy IQ, har man virkelig et problem. Sånn sett er det kanskje en fordel at disse menneskene har sin egen forening, sin egen lille lekegrind, hvor de kan studere sine egne og hverandres navler i stedet for å plage oss andre.

I dag vet vi at virkelig intelligens består av en kombinasjon av Q-er, hvor IQ bare utgjør ett element. Andre viktige elementer er for eksempel følelsesmessig intelligens og sosial intelligens. Det er ikke så interessant for Mensa-medlemmene. Og det skjønner jeg godt, for det er sikkert altfor truende for deres navlebeskuende lille IQ-verden.

Jeg har et forslag til Mensa: Quisling hørte visstnok til det absolutte toppsjiktet når det gjelder IQ her i landet. Han er den beste eleven som noen gang har gått ut fra Latinskolen i Skien, og visstnok også den beste som er uteksaminert fra Krigsskolen. Han har som kjent vært statsleder i Norge, og han er, for å si det mildt, et internasjonalt kjent navn. Jeg forslår herved at Mensa gjør Quisling til æresmedlem post mortem. Han er trolig det beste eksempelet vi har på hvor dum det går an å være når man er intelligent. Hans sosiale intelligens var nemlig lik null, så han ville sannsynligvis følt seg hjemme i Mensa.

Jeg kjenner én hyperintelligent person meget godt. Hun ble en gang anbefalt å melde seg inn i Mensa. Det lo hun rått av, og det gjør hun fortsatt. Kanskje derfor hun aldri har hatt problemer med å finne seg en partner.

Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...