aroundbooks

aroundbooks

3. februar 2007

Som hund og katt

Det er mange måter å dele menneskeheten inn i to kategorier på. Menn og kvinner, for eksempel. Men det er en naturgitt inndeling. Et mer kulturbetinget skille går mellom mennesker, for eksempe forfattere, som foretrekker katter, og forfattere som foretrekker hunder. Jeg drister meg ikke til noen analyse av personlighetstyper og karaktertrekk på grunnlag av disse preferansene, det overlater jeg til andre. Her bare noen spredte kuriosa.

Ikke så rent få forfattere har hatt et så inderlig forhold til dyrene sine at de har skrevet bøker om dem. Tor Åge Bringsværd har sin Samtaler med svart hund, Doris Lessing sin berømte kattebok. Den franske forfatteren Colette ga den første boken hun skrev under eget navn tittelen Dialogues de bêtes (Samtaler mellom dyr). Hun likte både hunder og katter, men var så avgjort mest kattemenneske, naturlig nok kanskje, for en forfatter så tett forbundet med kattenes by Paris. På sine eldre dager omga hun seg med katter, og var etter noens mening den inkarnerte katt. Ja, det var dem som var hellig overbevist om at hun likefrem var besatt av en katts sjel.

Agnar Mykle elsket også katter - og hatet hunder. I Rubicon har han likegodt puttet inn et helt essay om hunder og katter, kapitlet "Si meg hva slags dyr ..." Han etterlater ingen tvil om hvor han står; her er det hunden som får sitt pass påskrevet, og katten som idealiseres. Blant annet sier han at hunden er et selskapsdyr som umuliggjør selskap, mens katten på sin side har innsikt for det riktige og inspirerer til det utsøkte. Ingen gyllen middelvei her. Og apropos Colette og Paris, så mente Mykle at når folk fra Norden reiste til Frankrike, gjorde de det for å hvile ut fra hunden (uten å være klar over det selv). Fransk er kattens språk, Paris «er intellektuell; byen er ikke behersket av den virkelige katt; i byen hersker kattens prinsipp; i Paris føler du nærværet av kattens formel».

Også den franske forfatteren André Malraux omga seg med katter hele sitt liv, og var kjent for sine rare små kattedrodlerier som han etterlot seg i manuskripter o.l.
Den russiske revolusjonslyrikeren Vladimir Majakovskij derimot, var en stor hundevenn og strødde om seg med hundetegninger, ofte som signatur i brev.

Strindberg hatet hunder, eller kanskje først og fremst hundeeiere. Bjørneboe skrev om katter i sin essaysamling Politi og anarki. Storm P., en av mine personlige favoritter (eget tema i denne bloggen) var så avgjort hundeelsker (det var blant hundene han fant de behageligste menneskene, sa han), og skrev flere bøker om sine egne hunder og deres venner (dessuten hadde han skotsk terrier, en rase jeg selv har lang erfaring med).
Johan Borgen «delte husholdning med hunder i svært mange år» og skrev en bok med tittelen Mitt hundeliv. Dorothy Parker hadde også hund, det samme hadde Hemingway på Cuba (men han var også glad i katter), G.K. Chesteron hadde en hund av ukjent rase, og Kipling hadde foxterrier. Carlyles hustru ble visstnok så sønderknust da deres hund omkom i en ulykke at hun tok sin død av det.

Skal man foreta en opptelling, virker det likevel som om katteelskerne i klart flertall blant skrivende mennesker. Til kattesiden kan vi føye navn som Victor Hugo, Anatole France, Lord Byron (Shelley derimot, hatet katter, han sendte en gang en katt til værs med drage i tordenvær i håp om at den skulle bli truffet av lynet), Brontë-søstrene, Walter Scott, Baudelaire, Zola og Dickens. Edgar Allan Poe skrev med katten på skulderen (vi må formode at det var en svart katt), og Hippolyte Taine, som kjente både filosofer og katter, var overbevist om at de sistnevnte var klokere enn de førstnevnte. Olaf Bull var kategorisk: "Katten er dikterens dyr."

Og jeg selv? Jeg har konvertert - fra katteelsker til hundeelsker (uten at jeg dermed er blitt kattehater; jeg har stor respekt for katter. Men som jeg sier - en katt er en gjest, en hund er en venn). Her sammen med Sascha igjen, under en pause i hagearbeidet i høst en gang. Og Sascha er i hvert fall tindrende klar når det gjelder dette temaet: Katter er noe herk.

Jeg har aldri skrevet noen bok om hundene mine, men jeg fikk da med de to siste skottene mine, Juno og Strindberg, i forordet til Vitsen med dyra, som kom i 2002 og i ny utgave i 2006. Klikk på bildet, så kan du lese teksten. Illustrasjoner av Per Dybvig, som har illustrert mange av bøkene mine. Skotsk terrier, bare for å gjøre det klart, er sånn som den svarte hunden i logoen til Black & White whisky, eller som Scotty, en av vennene til Lady og Landstrykeren. Eller som logoen til den danske butikkjeden Netto. Eller som bikkja du ser på dette bildet her. Skotlands nasjonale hunderase; lavbeint og liten, men kraftig, med fjeset skjult bak mye barter og skjegg. Rolig og litt reservert, en bikkje du ikke blir venn med uten å behandle den seriøst og med respekt.

2 kommentarer:

Karen sa...

.....og hunden til president George Bush jr. Som skotteeier vet jeg ikke alltid hvordan jeg skal føle meg når bildet av herr eller fru Bush sammen med skotten sin dukker opp

Tehme Melck sa...

karen: Jeg tenker det er godt at det i hvert fall er noe sympatisk med fyren.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...