Ukens nummer av Morgenbladet forteller at Ungarns mest kjente forfatter, Magda Szabó, døde denne uken - mens hun leste en bok (en ikke helt ueffen måte å dø på for en forfatter). Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har hørt om henne, enda hennes roman Døren ifølge den østerrikske avisen Der Standard er en av de ti beste romanene i verdenslitteraturen (Børge Kings omtale av Szabo, med lenke til hans omtale av Døren for De norske Bokklubbene, finner du HER).
Likevel vekker hennes død sterke følelser hos meg. Morgenbladet markerer dødsfallet med å trykke det siste intervjuet som ble gjort med henne, i oktober i år. «Hvem var dine litterære forbilder?» spør intervjueren blant annet. «János Arany er den dikteren jeg har holdt høyest,» svarer Szabó. «Men også Sándor Petõfi.» Jeg har ikke hørt om noen av dem heller. Og det er her de sterke følelsene kommer inn - jeg føler at en avgrunn åpner seg: Hvor mange store forfattere i verden, i tillegg til Szabó, Arany og Petõfi, har jeg ikke engang hørt om? Mange, er jeg redd. Det er på samme tid en både skremmende og fantastisk tanke. Skremmende fordi jeg altså ikke har hørt om dem, fantastisk fordi det viser at litteraturen er full av skjulte skatter.
3 kommentarer:
Og tenk så mye dårlig litteratur man leser seg gjennom, i håp om å finne edelstenene, mens det skjuler seg ukjente skatter der ute. Så mange bøker, så liten tid.
Tenk å skrive en bok som blir ranket som en av verdens mest betydningsfulle, men likevel være helt ukjent for mange litteraturelskende mennesker.
Det kan være til ettertanke for noen og enhver. Det finnes alltid nye dører å åpne. Jo flere dører vi åpner opp jo større blir vår verden.
God søndag!
anne walbeck: God søndag til deg også, og takk for både denne kommentaren og den forrige.
Legg inn en kommentar