Festrapport

Eksempel på mingling. Fra venstre mot høyre: forlagsredaktør XX, forfatter YY, forfatter og oversetter ZZ, og nederst undertegnede (skoene er mine ca tyve år gamle svarte Sebago-mokkasiner, meget velholdte, og som man ser ulastelig blankpussede).



I går var jeg på høstfest hos Gyldendal. Gyldendals høstfest er ikke like sagnomsust som Aschehougs hagefest, men gjev nok for gyldendøler. En eller annen ondskapsfull person har riktignok uttalt at det bare er de som blir invitert på Aschehougs hagefest som teller i norsk kulturliv, og jeg blir ikke invitert dit. Man trenger ikke være Ludvig Holberg for å trekke den logiske konklusjonen av dette. Til gjengjeld håndhilste direktøren i Gyldendal Litteratur hjertelig på meg da jeg ankom Sehesteds plass i går ettermiddag, og det holder for meg. Det gjorde også inntrykk på security-personalet i døra, kunne jeg se. De trodde sikkert at jeg var noen, mens jeg i virkeligheten har mer enn nok med bare å være meg selv.

Inne var alt som det pleide, det vil si folksomt og ståkete, og akustikken like elendig. Ove Røsbak leste fra det jeg går ut fra er en bok av året, og det gjorde han utrolig godt, med hele kroppen, rene showet, og etterpå var det mat og drikke og mingling. Mingling går i hovedsak ut på at folk du hadde en hyggelig prat med i fjor og innbilte deg at du ble litt kjent med, ikke kjenner deg igjen året etter. Dermed må du finne noen nye å prøve å ha en hyggelig prat med, sånn at det er noen andre som ikke kjenner deg igjen til neste år. En oversetterkollega som pleier å mobbe meg fordi jeg er hundeeier, mobbet meg i år for en dialekt jeg ikke snakker. Men han skal ha kred for variasjonen.

Da jeg hadde fått meg litt mat (etter å ha stått i matkø sammen med blant andre Ingrid Espelid Hovig), tok jeg en prat med dem jeg hadde bestemt meg for å prate med, det vil si redaktørene mine. Det er jo ikke så ofte man ser dem ansikt til ansikt. For dem er dette jobb, så man kan like gjerne benytte anledningen til en jobbprat. I slike sammenhenger blir man ofte presentert for andre av redaktørens forfattere, ikke minst debutanter som er så ivrige og entusiastiske som man skal være når man har fått virkeliggjort forfatterdrømmen og deltar i det pulserende forlagsfestlivet for første gang. Når man befinner seg på Gyldendals høstfest, er man ikke wannabee lenger.

Selv klarer jeg ikke engang å komme i gang med den vanskelige tolvteboka (eller hva det nå er, jeg har mistet tellingen), men det problemet er det ingen som snakker om. Verden kunne allikevel ikke care less, kanskje ikke jeg heller når det kommer til stykket. (I parentes bemerket har jeg aldri skjønt hvilket stykke man skal komme til, men det er så mye jeg ikke skjønner.)

Ved halv ni-tiden forlot jeg festen like edru som da jeg kom, viklet den sølvgrå ekvipasjen min ut av det labyrintiske parkeringshuset den var plassert i, og fulgte ledestjernen hjemover i kveldsmørke og piskende regn.