aroundbooks

aroundbooks

17. desember 2009

Venn eller fiende?

På baksiden av Klassekampen i forgårs, tirsdag 15. desember, skrev Ellisiv Lindkvist om "verdens ensomste yrke", det vil si forfatteryrket. Det er jo slik vi forfattere og for den saks skyld også oversettere (mange av oss er begge deler) liker å fremstille det. I realiteten finnes det selvsagt mange andre ensomme yrker også, men vi har liksom tatt hevd på denne beskrivelsen. Slik synes Lindkvist det er når hun sitter hjemme og skriver på en roman: "Hver dag må jeg begrunne det jeg gjør. Hver dag må jeg selv lage rammer så arbeidsdagen blir noe av. Hver dag må jeg motstå fristelser som blogger, facebook, twitter, underskog."
Lett å kjenne seg igjen i det. Det første jeg gjør når jeg setter meg ved skrivebordet om morgenen, er å sjekke besøkstallet på bloggen og eventuelt skrive et blogginnlegg. Å blogge er det jeg har mest lyst til, men straks oppstår det da en stressende konflikt inni meg fordi jeg føler at jeg stjeler tid fra meg selv. Akkurat nå trosser jeg dette og blogger likevel. Før jeg begynner å jobbe, kommer jeg også til å ha vært innom Facebook, og mens jeg jobber, kommer jeg til å sjekke blogg, mail, Facebook, børsen og minst én nettavis ganske mange ganger. Av og til prøver jeg å sette betingelser for meg selv, for eksempel at jeg skal ha oversatt så og så mange sider før jeg gjør noe annet. (I parentes kan det bemerkes at det er noe lettere å jobbe som oversetter enn som forfatter, for man trenger jo ikke å sitte å dikte - innholdet i det man skriver, foreligger jo allerede. Da er det selvfølgelig lettere å sette seg konkrete mål i form av et visst antall sider.)
Også Lindkvist påpeker at nettsteder som de nevnte først og fremst ses på som tidstyver. Men så spør hun: Hvis det er slik at dette er verdens ensomste yrke, hvorfor ses de da ikke på som venner? "Blogger, facebook, twitter, underskog kan være venner som trøster og gir gorde råd framfor en fiendtlig tidstyv. På facebook kan du få hjelp fra en av dine 618 venner til å lese en tekst du står fast med. Du kan holde kontakten med forfatterne du møtte på Gotland som kommer fra Tyskland, Sør-Afrika og Sverige. På Underskog kan du, mens du sitter alene og skriver, gå inn i tråden og gjette på "Hvor er dette sitatet fra". De som er aktive i tråden er ofte litterater og forfattere, den gir inntrykk av fellesskap og miljø. Er det verre enn en som på jobben slår av en prat med en kollega ved siden av kaffetrakteren? Har du en blogg eller leser andres blogger kan du følge med på kollegers skriveprosess."
Så kommer hun med et vesentlig poeng synes jeg: "Likevel er også jeg redd for å bli spist opp av tull og fjas via blogger, facebook, twitter, underskog. Jeg er streng med meg selv."
Nettopp, og her er poenget: Faren for å bli distrahert ligger selvsagt ikke utenfor oss selv, men i oss selv. Det springende punkt er om vi selv er vår egen venn eller fiende. Er det noe dette "verdens ensomste yrke" krever, er det selvdisiplin. Friheten til å disponere sin egen tid har man i rikt monn, men å kunne håndtere denne friheten er noe helt annet. Man må være streng med seg selv, som Lindkvist sier. "Sånn hadde jeg aldri klart å jobbe," er en replikk jeg ofte hører når jeg sier hva jeg driver med og hvordan arbeidsdagen min er, helt alene på mitt eget arbeidsrom i mitt eget hus. Hver dag er det bare jeg som avgjør om det skal bli en vellykket arbeidsdag eller ikke.
La oss si at det var et bevisst valg å starte arbeidsdagen i dag med å skrive dette blogginnlegget. Som de fleste bloggere sikkert har erfart, går tiden uhyggelig fort når man blogger. En time er ingenting.
Klokka har fortsatt ikke passert ni. Dagen ligger ennå hel og fin foran meg. Mye kan bli gjort. Det er helt opp til meg. Og nettopp derfor velger jeg å ikke bruke tid på å finne illustrasjon til dette innlegget. Jeg bestemmer meg også for å la Facebook være i fred til jeg synes jeg har fortjent en liten pause. Nå skal det jobbes.

4 kommentarer:

Aina sa...

start på dagen-rapport:
ligg i senga med laptopen til eg har vakna, høyrer på spotify, t.d. ellylou harris 'wrecking ball'.

kva som kjem etterpå, veit ingen.

jau då, eg tullar berre. anten skriv eg, les eller gjer det ikkje. det beste er å gjere det.

Aina sa...

ja, og ho heiter emmylou, eg veit det.

Geir Isaxen sa...

Det at vi forbinder "ensomhet" kun som noe negativt, er et tankekors.
Jeg husker at Ferdinand Finne i et intevju sa at han savnet et norsk ord for det engelske "solitude". Det har jo en helt annen og mer positiv klang, ikke sant.

Anonym sa...

det jeg var ute etter, takk

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...