aroundbooks

aroundbooks

5. februar 2010

Kjærlighet og søppel









«Helt siden barndommen har jeg villet bli forfatter, og lenge mente jeg at forfattergjerningen måtte være et edelt yrke. Jeg trodde en forfatter burde være vis som en profet, ren og enestående som en helgen og dyktig og djerv som en trapesartist. Selv om jeg vet at det ikke finnes utvalgte yrker, at visdom, renhet, det enestående, mot eller dyktighet hos én person kan virke som galskap, sjuskethet, trivialitet og meningsløshet hos en annen, sitter den gamle forestillingen igjen i bevisstheten min og i det ubevisste. Det er antagelig derfor jeg er redd for å bruke dette ordet om meg selv: forfatter. Når noen spør meg om yrke, forsøker jeg å unngå å svare. Hvem har forresten rett til å si om seg selv at han er forfatter? Man kan i høyden si: Jeg har skrevet bøker. Iblant tenker jeg at jeg ikke engang kan definere hensikten med arbeidet mitt nøyaktig, avgjøre hva som egentlig skiller ordentlig litteratur fra sånne skriverier som hvem som helst kan klare, selv den som knapt har gått på skole og lært seg bokstavene.»

Ivan Klima: Kjærlighet og søppel. Roman 1989.
Norsk utgave Aschehoug 1991, oversatt av Kjell Olaf Jensen og Michael Konupek.


Jeg har flere ganger vært inne på at lesingen tar sine egne veier. Og jeg lar meg som leser gjerne føre av lesingen selv, av tilfeldigheter (og av «tilfeldigheter», innfall, synkronitet, whatever. Forleden kveld gikk jeg bort til bokhylla og tok ut Ivan Klimas Kjærlighet og søppel, og nå leser jeg den. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg hadde ikke planlagt å lese den. Egentlig leste jeg Laxness' Himmelens skjønnhet, oppfølgeren til Verdens lys. Ikke noe galt med den, men den fenget ikke like mye som den første. Bare mer av det samme, liksom. Trangen etter å lese noe helt annet lå og ulmet.

Kjærlighet og søppel kjøpte jeg i en bruktbokhandel for et år eller to siden. Den ville bli kjøpt, bød seg frem. Eller - jeg hadde nok hørt navnet Ivan Klima, og nysgjerrigheten ble pirret. Jeg har flere ganger sagt at jeg er forbauset over hvor utrolig mye bra litteratur det kommer fra Spania og Portugal. Jeg har det litt på samme måte med Øst-Europa. Det er noe der.

Klima ble stående i hylla, men noen dager før jeg plutselig reiste meg fra sofaen og tok den frem, hadde jeg lagt merke til den i forbindelse med et annet ærend i bokhylla. Så har den vel romstert i underbevisstheten, og et par dager senere var tiden moden. Jeg liker sånne prosesser. De kan for den saks skyld vare i årevis, til og med i mange år. Plutselig en dag er tiden moden, det rette tidspunktet inne, for å lese akkurat den boka. Den gode litteraturen er tidløs.

Klima er født i 1931 og lever formodentlig i mer eller mindre beste velgående fortsatt. Han er en av Tsjekkias mest kjente forfattere, på linje med Kundera og Kohout. Kjærlighet og søppel er ifølge baksideteksten en personlig roman der Klima reflekterer over litteraturen og språket, over Franz Kafka, tomhet og nærhet, skyld og uskyld, paradiset og dommedag - søppel og renselse. Så vidt jeg vet jobbet han selv som gatefeier i sitt daværende kommunistiske hjemland fordi han ikke fikk utgikk bøkene sine. Han satt for øvrig også i konsentrasjonsleir under krigen. Et intervju med Klima i The Guardian finnes HER.

2 kommentarer:

Cyno Grassator sa...

Ivan Klima var levende i beste velgående på Litteraturhuset for noen måneder siden. I samtale med sin oversetter Kristin Sofie Kilsti. Han gjorde et litt matt inntrykk.

Tehme Melck sa...

Tenk det. Det har jeg ikke fått med meg. Eller kanskje jeg har registrert det ubevisst, og at det kan være forklaringen på at jeg leser Klima akkurat nå?

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...