aroundbooks

aroundbooks

14. januar 2012

Lørdagsord

Noe av det første jeg la merke til i dagens aviser, var forsiden av Aftenpostens boligseksjon, hvor det er et bilde av en tapet som ser ut som en velfylt bokhylle. «Bøker er blitt så trendy at noen tapetserer dem rett på veggen.» Artikkelen som følger, handler om bokhyller og trender. En interiørarkitekt mener at «bokhyllen nå blir integrert i en type seksjonsmøbel som er en videretolkning av 1970- og 80-tallets seksjoner». Flere Ikea-systemer blir selvsagt nevnt. Selv hadde jeg Billy-hyller i flere tiår, inntil jeg for to år siden tok meg råd til å få en snekker til å bygge spesialtilpassede bokhyller fra gulv til tak i stua. Det har jeg ikke angret på. Men hyller nok har jeg selvsagt ikke, på arbeidsrommet mitt blir Ikea-systemet Ivar supplert med stabler på gulvet. Å la være å kjøpe bøker på grunn av plassmangel, blir neppe aktuelt for meg noen gang. Da heller stabler. For en tid tilbake tenkte jeg at jeg egentlig godt kunne desimere bestanden litt, og begynte å se litt nærmere etter i hyllene. Resultatet ble bedre orden, gjenoppdagelse av gamle skatter og fornyet glede over å ha så mange bøker som jeg har. Ikke en bok ble fjernet, og månedlig, om ikke ukentlig, anskaffer jeg nye bøker. Det hele dreier seg om den gleden og nytelsen ved bøker og lesing som har vært en del av livet mitt siden jeg knekte lesekoden. Bøker i form av tapet er ikke tingen for meg.

Aftenpostens Reise-seksjon har en artikkel om Ulysses av James Joyce, også karakterisert som «det største uleste verket i engelsk litteratur». Og mange er de presumptivt litteraturinteresserte og -bevisste mennesker som ikke har lest Ulysses, det er helt sikkert. Enda flere er kanskje de som har gitt opp undervis, på grunn av «detaljrikdommen, de språklige eksperimentene og forvirrende dialoger», som artikkelen uttrykker det. Selv leste jeg den for noen år siden og blogget en del om det. Poenget med artikkelen i Aftenposten, siden den står i Reise-seksjonen, er at Ulysses, som foregår i Dublin i løpet av én dag i 1904, skildrer byen så detaljert at den ifølge myten nærmest ville kunne rekonstrueres etter Joyces bok. Når det gjelder å lese Joyce og andre kanoniske verk som gjerne betraktes som utilgjengelige, Brødrene Karamasov som jeg leser nå, kan kanskje regnes til dem, har jeg kommet til at det rett og slett bare er å gå i gang, senke skuldrene og gå inn i leseopplevelsen på sine egne premisser. Gjerne lese seg litt opp om og rundt verket hvis man føler for det, men bare på et ganske elementært plan dersom man er en vanlig menig leser. Slike verk er nemlig en leseopplevelse, først og fremst det, og så får man den bonusen når man er ferdig, at man faktisk har lest et verk som mange andre bare snakker om. Og strengt tatt bør det vel være en del av allmenndannelsen, eller er det et utdatert begrep?

Klassekampens Bokmagasin fortsetter sin serie med essaier hvor oversettere skriver om et verk de har utført. Denne uken er det Steinar Lone som skriver om sin oversettelse av rumenske Mircea Cartarescus Orbitor-trilogi, «rumensk litteraturs mest medrivende samtidsroman». Et interessant innblikk i hvilke problemer en oversetter kan måtte stri med - mange av dem uløselige, som likevel må finne en løsning. Fotnoter og sluttnoter er uglesett i våre dager.

Tohundreårsjubileet for Dickens’ fødsel markeres både i Klassekampen (del 2 i en jubileumsføljetong) og i en stor artikkel i Dagbladet. Dickens er selvsagt en klassiker på øverste hylle, som et lesende menneske ikke kan komme utenom. Ja, så stor er Dickens ifølge Harold Bloom, han med Vestens litterære kanon, at «ingen av romanforfatterne på 1800-tallet, inkludert de store russerne og franskmennene, overgår Dickens.» Ikke rart han blir feiret. Barn spiller en sentral rolle i Dickens’ verk, og jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra den siste Dickens-boka jeg leste, nemlig Store forventninger. Men om sitatet utgjør avslutningen på innlegget, handler det om all leselysts begynnelse.  

«Til en viss grad uten hjelp, og i større grad med Biddys hjelp enn med den jeg fikk av Mr. Wopsles grandtante, kjempet jeg meg gjennom alfabetet som om det var en tornebusk, og hver ny bokstav førte med seg nye bekymringer og rifter. Da det var overstått, rotet jeg meg borti noen fryktelige røvere - de ni tallene - som hver kveld gjorde hva de kunne for ikke å bli gjenkjent og for å skape forvirring. Men endelig kunne jeg vaklende begynne å lese, skrive og regne, om enn i meget beskjedent omfang.»
(Oversatt av Ragnhild Eikli)

4 kommentarer:

scribo sa...

Ad. fotnoter, uglesett eller ikke, jeg har stor sans for fenomenet. Min anbefaling; les Dag Solstads "Armand V.", og bli nysgjerrig forvirret.

Tehme Melck sa...

Jeg har mye Solstad, selv om jeg aldri har lest ham ordentlig og ikke hører til fansen. Også "Armand V" står i hylla - jeg kjenner den bare av omtale, som det interessante romantekniske prosjekt den vel må sies å være. Men her er jo begrepet fotnoter ført ut i noe helt annet enn det jeg refererte til, nemlig fotnoter som nødløsninger for en oversetter.

scribo sa...

Hvorfor er fotnoter og sluttnoter uglesett? Jeg vet at et argument er at skjønnlitteratur og fotnoter ikke hører sammen, at de forringer flyten i leseopplevelsen.
Det har ikke alltid vært slik, kanskje kommer de på moten igjen. Selv setter jeg pris på slike referanser. Ved uløselige oversetteroppgaver, hvorfor ikke gi leseren mulighet til å vurdere selv gjennom en fotnote/sluttnote med en utdyping, kanskje med den aktuelle del av teksten på originalspråke?
Nå er faglitteratur det jeg leser mest, kanskje det er årsaken til min positive holdning til fenomenet. Jeg vil gjerne ha fotnoter som utdyper og som setter teksten inn i tid og rom, også den skjønnlitterære teksten.

Geir Isaxen sa...

Jeg har faktisk litt sans for bokhylle-tapeten. Hadde vært litt gøy å ha det i et rom der en ikke har plass til bøker.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...