aroundbooks

aroundbooks

13. april 2013

Den vanskelige Beckett (reprise i anledning Becketts fødselsdag i dag)

En kommentator på en annen blogg gjorde meg oppmerksom på Torsten Ekboms bok om Samuel Beckett (Ekbom er en svensk forfatter og kulturjournalist). Som lesere av denne bloggen kan ha fått med seg, er Beckett en av mine yndlingsforfattere. (Det er mulig jeg gjentar meg selv en del i dette innlegget.) Min strategi når det gjelder Beckett er å gi blaffen i om han er vanskelig eller ikke, bare oppleve ham. Og Beckett er en forfatter som lar meg oppleve mye, som pirrer min egen fantasi, som tilfredsstiller min hang til det merkelige og absurde, og - som jeg ofte har påpekt - har mye humor.

Baksideteksten til Ekboms bok lyder slik: Torsten Ekbom går i denne fyldige og velskrevne boken om Samuel Beckett gjennom hele forfatterskapet fra tidlig på 30-tallet og frem til nobelprisvinnerens siste og minimalistiske verker fra 80-årene. I en inntrengende analyse av dette særegne litterære univers legger forfatteren vekt på at svartsynets mester aldri resignerer. Det eksisterer en ukuelig lyst til å protestere mot livets håpløse bestemmelse hos alle Beckets figurer, og en stor humor ligger bak hans litterære visjon.

La meg her bare skyte inn at det kanskje kan virke som om jeg motsier meg selv når jeg sier at jeg ikke har forutsetninger for eller kunnskaper til å analysere Beckett, men bare er ute etter å oppleve ham, og samtidig tyr til sekundærlitteratur, slik jeg også gjør i andre tilfeller, for eksempel gjorde jeg det da jeg leste Ulysses av Joyce, en annen av mine yndlingsforfattere. Det er ingen selvmotsigelse her, for min lesing av sekundærlitteratur har bare ett mål, nemlig å forsterke leseropplevelsen. Slik jeg bestemmer over min egen lesing, slik bestemmer jeg også over lesingen av sekundærlitteraturen. Jeg tar det jeg kan bruke, det som interesserer meg, det jeg klarer å forstå, resten overlater jeg til andre.

Så et sitat fra Ekboms bok, om denne vanskelige Beckett: Beckett er utvilsomt en vanskelig og krevende forfatter, lærd og lukket, et takknemlig objekt for sinnrike hermeneutiske utlegninger. Bygger romanen Watt på Wittgensteins filosofi? Hvilken rolle spilte Heidegger og Sartre? Er Beckett kartesianer, eksistensialist, symbolist, heideggerianer, absurdist, agnostiker, ateist, manikeist, nihilist, mystiker, buddhist, senmodernist, preminimalist eller poststrulturalist? Liknende spørsmål kommer sikkert - så lenge sivilisasjonen består - til å luftes i Akakakakademiet for Antropopopometri, som Godots Lucky maner fram i sin berømte «tenkning». Men i alt det innfløkte og vanskelig tilgjengelig hos Beckett må man ikke glemme enkelheten. En landevei. Et tre. Kveld. Det nakne scenebildet i Godot feier bort all teaterstaffasje. Beckett snakker om «grunntoner», som han forsøker å gjøre så sterke som mulig. I et brev til en instruktør insisterer han på «den største enkelhet med hensyn til dramatikkens situasjon og problem». Grunntonene: fødsel, liv, kjærlighet, smerte, død, intethet. De såkalte evige spørsmål, fortersket allerede i Gilgamesj-eposets kileskrift. «Jeg elsker de gamle spørsmålene,» utbryter Hamm i Sluttspill. «Å, det er ingenting som de gamle spørsmålene og de gamle svarene!»
Enkelhet på det elementære menneskelig plan behøver ikke å gjøre krav på originalitet, og derfor blir kritikken så feilrettet når en av de ledende Beckett-kjennerne, John Fletcher, skriver: «Jeg tør påstå at om man skulle trekke ut en livsfilosofi av Becketts verk, vil den vise seg å være bemerkelsesverdig uinteressant.» Det kan for så vidt være sant at Becketts livsfilosofi ikke skiller seg nevneverdig fra for eksempel Predikerens. Grunntonenes akkorder er evig de samme. Predikerens tomhet klinger ikke med andre toner i Leopardis dikt. Men Fletcher føyer vel å merke til: «Store forfattere kan ikke parafraseres.» Det kunstneriske uttrykket er, som Beckett skriver i det tidlige essayet om Joyce, en udelelig helhet av form og innhold. Og i denne helheten finnes den umiskjennelige, vanskelig definerbare Beckett-atmosfæren, sammensmeltningen av farse og moralitet, slapstick og tragedie.
For den som vil trenge inn i denne verdenen, er noen ord av den franske skuespillerinnen Madeleine Renaud verd å ta med på veien: «Den beste måten å forstå Beckett på, er å lese ham uten å lete etter noen annen filosofi enn en stor menneskelig medfølelse.»

Oversatt av Tone Formo

3 kommentarer:

Bjørg sa...

Beckett er ein forfattar eg endå har til gode å lese. Eg har hatt Den fremmede liggjande på nattbordet ganske lenge og tenker stadig på å gå laus på Molloy-trilogien, som og har stått lenge i bokhylla. Men det kjem stadig andre bøker i vegen, så eg får aldri begynt på dei.

Tehme Melck sa...

"Den fremmede" er Camus, men Molloy-trilogien er vel verd å lese. Min yndlingsbok av Becket er for øvrig "Watt".

bloom sa...

Hm, da er Beckett den ene av to irske nobelprisvinneren i litteratur som har fødselsdag 13. april. Seamus Heaney er den andre. Satt nylig en meter unna ham på pub i Dublin.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...