Noen tanker om Proust

Lei av Proust? Da er det like godt å styre unna denne bloggen, tror jeg, for Proust kommer nok  til å forbli et tema. Men ikke det eneste, da. Min filologvenninne som jeg leser På sporet av den tapte tid parallelt med, sa nettopp i en mail:

Jeg strever med siste bind av Proust-verket, men endelig har jeg kommet til at han tematiserer det å skrive. Det er oppslukende. Jeg kan ikke glemme beskrivelsen av forfatteren Bergotte i første bind. Er den ikke fascinerende? Han skriver at Bergotte er helt middels, at han slett ikke er spesielt begavet, og at dette er viktig for at han skal bli en god forfatter. En forfatter må ikke med sitt intellekt og sin begavelse stå i veien for sitt verk, han skal være et medium som kan speile menneskers liv. Jeg husker ikke eksakt disse refleksjonene, men jeg skal lese dem om igjen.

Formuleringen men jeg skal lese dem om igjen traff noe hos meg, for allerede i løpet av nest siste bind begynte jeg å glede meg til å ta fatt fra begynnelsen igjen! Når man nærmer seg slutten, vet man jo så mye mer, og jeg forestiller meg at det vil bli en like stor leseopplevelse å lese verket på nytt når man kan se alt i sammenheng. For å si det rett ut - jeg tror at Proust kommer til å oppta meg så lenge jeg kan lese.  

Jeg vet at det siste bindet er viktig, at det så å si inneholder nøkkelen til helheten. Verket handler nemlig om jeg-personen, Marcel (som både er og ikke er Proust selv), som drømmer om å bli forfatter. På en måte handler altså På sporet av den tapte tid om tilblivelsen av seg selv. Først i siste bind løsner det for ham, så han kan begynne å skrive. Skrive det verket leseren nettopp har lest, hvis jeg har forstått det riktig. Det er uhyre fascinerende og spennende.