aroundbooks

aroundbooks

23. oktober 2014

Middlemarch

 

 

Forleden dag havnet jeg i en merkelig situasjon. Jeg var ferdig med Dickens’ Bleak House og måtte finne en ny bok. Av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at jeg skulle lese Sartres Kvalmen. Jeg skulle ut og reise, og da er det spesielt viktig for meg å ha noe å lese om kvelden. Jeg hadde ikke lest mange linjene i Kvalmen før jeg husket at jeg hadde prøvd meg på den flere ganger før, uten å klare å lese den. Jeg tror det er Brikt Jensens oversettelse som irriterer meg fordi han skriver «der» i stedet for «det», i setninger som: «Der måtte ikke svares, der måtte ventes», «Nå vet han at der har vært andre i hans situasjon.» Dette er manerlig i mine øyne. En Bergens-manér, kanskje. Brikt Jensen var bergenser.  Det skaper en avstand mellom meg og teksten. (Men når jeg blar og leser i boken akkurat nå, for å finne eksempler, slår det meg at jeg kanskje har latt meg forlede av denne avstanden, slik at jeg ikke har sett selve teksten. For nå slår det meg at den ikke er så verst likevel, teksten altså, og at jeg kanskje burde se forbi Jensens manér og gi teksten en ny sjanse. Ja,faktisk. Kanskje det var det som var meningen med at jeg plukket den frem? Vel, det får bli en annen gang. Visste du forresten av Sartre er den eneste som har nektet å motta Nobelprisen i litteratur? Begrunnelsen finner du HER. Latterlig nok henvendte han seg noen år senere til Svenska Akademin og ba om å få prisen utbetalt likevel. Men det fikk han selvsagt ikke.

Mitt problem: Jeg hadde ikke noe å lese på. På stedet hvor jeg bodde, var det noen bokhyller ute i korridoren; jeg lette der, men uten å finne noe.  Dagen etter kjøpte jeg noe faglitteratur på Akademika på Blindern og hadde dermed noe å lese på senga den kvelden.

Da jeg kom hjem, måtte jeg finne en ny bok å lese. Mer Dickens? Ingen bok av Dickens «falt meg i hendene».  Det gjorde derimot et verk litt foran ham i hylla for engelsk litteratur, nemlig George Eliots Middlemarch, av flere kjente litterater betegnet som den beste engelske roman noensinne.  George Eliot (Mary Ann Evans)  var Dickens’ samtidige. Kjente de hverandre, tro?

Var det  tilfeldig at jeg valgte en bok fra samme tidsepoke? Jeg tror ikke det. For det første passer Middlemarch godt inn i min kanoniske lesning, dessuten er det noe med den brede, fortellende stilen i denne perioden som passer meg akkurat nå.


2 kommentarer:

Bloom sa...

Middlemarch er krevende, om ikke annet så bare på grunn av omfanget. De skrev langt, disse victorianerne. Og ja, det sies at det er den beste engelske roman noensinne, men derom vil det sikkert være delte meninger.
Men Sartre var vel ikke den eneste som nektet å motta Nobels littearurpris. En viss ire som bodde i Paris, stakk av til Tunis og gjemte seg der da han fikk prisen! Det var vel forleggeren som reiste og mottok den, så slik sett kan man kanskje si at han fikk den likevel ... Men av og til lurer man på dømmekraften i Akademien.

Tehme Melck sa...

Etter Dickens føltes det som en nedtur å begynne på Middlemarch. Det går bedre etter hvert, men den beste engelske roman noensinne? Foreløpig har jeg ingen problemer med å forstå at det er delte meninger om den saken. Jeg har faktisk vært inne på tanken på å gi den opp (men kommer neppe til å gjøre det).
Og hva dømmekraften i Akademien angår, kjenner jeg hvordan aggresjonen rører på seg bare jeg tenker på Graham Greene og Astrid Lindgren.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...