aroundbooks

aroundbooks

10. desember 2014

En drøy marsj

 

Det er Middlemarch av George Eliot jeg snakker om, boka jeg leser for øyeblikket. Jeg er nå ferdig med første bind på nær 500 sider. Underveis var jeg flere ganger sterkt fristet til å oppgi lesingen. Det var til tider noe av det kjedeligste jeg har lest; det får ikke hjelpe at boka av noen betegnes som den beste romanen i engelsk litteratur, og at Virginia Woolf har sagt at «denne praktfulle roman ... er en av de få engelske romaner som er skrevet for voksne mennesker». Hva hun nå måtte mene med det. For meg har den fortont seg som en litt avansert dameroman, unnskyld uttrykket. Og det var litt av en overgang å gå fra Dickens’ medrivende fortellerstil og språklige artisteri i Bleak House til den kjedelige Eliot.

Hvorfor la jeg da rett og slett ikke Middlemarch fra meg? Jeg tror at jeg tidligere en gang har sagt noe sånt som at en bok må fengsle meg i løpet av ganske få sider (eller var det allerede første side?) hvis jeg skal synes det er bryet verd å lese den. Men for det første ser jeg vel ikke så kategorisk på det lenger – jeg har atskillig større toleranse for at et verk kan være verd å lese selv om det gir motstand. Dessuten har jeg tross alt en ambisjon om å lese de viktige verkene i verdenslitteraturen, og Middlemarch hører til dem.
 
Men det var ytterligere en grunn til at jeg ikke ga opp. Det er en rekke gjennomgangspersoner i Middlemarch, som vi følger ganske tett, men hovedpersonen må vel sies å være den unge Dorothea Brooke, ved bokens begynnelse ennå ikke fylt tyve, som gifter seg med den atskillig eldre Mr. Casaubon, en tørrpinn av en teolog. Men velstående. (Selvsagt, hadde jeg så nær sagt. De var fryktelig opptatt av penger i viktoriatiden.) 

Til omverdenens (og leserens) fortvilelse, for det ligger mellom linjene at dette ikke kan gå bra. Ekteskapets fallitt avsløres allerede under bryllupsreisen til Roma, og dette er – det skal innrømmes – en av de mest gripende skildringene jeg noen gang har lest. Casaubon arbeider på et enormt verk som skal sammenfatte all verdens mytologier, og mye av grunnen til at Dorothea valgte å gifte seg med ham, lå i at hun så det som sin livsoppgave å hjelpe ham med dette verket, først og fremst ved å ordne den enorme mengden av notater. Kjærlig hustru og dedikert medhjelper.
Men under bryllupsreisen går det opp for henne at prosjektet er håpløst urealistisk og aldri vil bli fullført; han blir så å si avslørt av sin unge hustru. Som det heter lenger ute i første bind: «Det mest markante resultat [av hans intellektuelle anstrengelser] var ikke Nøkkelen til verdens mytologier, men en sykelig opptatthet av at andre ikke verdsatte ham etter fortjeneste siden han ikke hadde noe konkret å vise for seg – en evig, nagende mistanke om at folk ikke satte pris på ham – en sørgelig mangel på ekte lidenskap for det arbeidet han hadde bestemt seg for å bruke sitt liv på, og en like lidenskapelig motstand mot å innrømme at han ikke hadde oppnådd noe.»

En vesentlig del av hennes grunn til å gifte seg med ham er dermed borte; hun innser dessuten at hun hadde vært offer for en vanvittig illusjon da hun trodde Mr. Casaubon kunne gjengjelde hennes følelser.

Hennes kjærlighet går over i medlidenhet og pliktfølelse, hun er uhyre lojal, det skal hun ha. Men ekteskapet er en tragedie, en tragedie som ikke ender med ektemannens død, på grunn av testamentet hans. Men så langt er jeg ikke kommet ennå – jeg har bare lest et resymé av handlingen. Det kan sikkert høres dumt ut for noen, at jeg vet hvordan det går. Men det er ingen kriminalroman, dette, og et resymé er bare et resymé, som ikke kan måle seg med fortellingens virkelighet.

Og jeg leser videre i Middlemarch. I dag begynner jeg på bok 2.


2 kommentarer:

Anonym sa...

Helt off topic, men her, helt på tampen av leseåret 2014, er det ikke på tide at du tar rede på om Marthinsen bare var en 'flinkis'?

Mvh,
Fast leser

Tehme Melck sa...

Takk for innspillet. Det kunne vært interessant, men jeg tviler på om jeg får tid.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...