aroundbooks

aroundbooks

12. april 2015

Kaste, nei


I Aftenpostens artikkel "Ti ting det er på tide å bli kvitt" anbefales det blant annet at man kvitter seg med leksikon man ikke lenger bruker, både fordi informasjonen kan være utdatert og fordi man bruker mobiltelefonen i stedet for å slå opp i dem.
Vel, et poeng kan det vel være her. Det man ikke bruker, har man unektelig ikke bruk for. Jeg derimot, har et forhold til leksikonene jeg har. Oldefars Konows Konversations Lexikon, Kristiania 1891 (en norsk utgave av Kürschners Taschen-Konversations-Lexikon, Berlin 1884) bruker jeg riktig nok ikke, men det er et samleobjekt som jeg aldri kommer til å kvitte meg med. Det samme gjelder Gyldendals Konversasjonsleksikon i 12 bind fra 1935, som faren min fikk til myndighetsdagen. For ikke å snakke om Salmonsens Konversationsleksikon, 2. utgave i 26 bind, 1915-1930. Det har riktig nok ikke personlig affeksjonsverdi, men et gildt verk å ha for en boksamler. Kastes skal heller ikke Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon, populært kalt "Store norske", 3. utgave, fra 1998. Norges siste papirleksikon. Folk på min alder husker hvor stort det var med leksikon, det var egne leksikonselgere med stands på Blindern, Karl Johan, etc.
Men så kom internett.
"Leksikon man ikke lenger bruker" snakker Aftenposten-artikkelen om, med tydelig adresse til papirleksikonene. Men for meg er faktum at jeg bruker dem alle, bortsett fra oldefars. Mye kunnskap blir selvsagt ikke utdatert. Når jeg sitter i stua og løser kryssord, har jeg Gyldendals fra 1935 og Salmonsens innen nær rekkevidde, og jeg slår gjerne opp i dem. Det kan dessuten være svært interessant å lese i gamle leksikon, både historisk og kulturhistorisk. "Store norske" har jeg på kontoret, og det skal innrømmes at jeg sjelden slår opp i det. Men det hender. Det man ikke finner ett sted, finner man kanskje et annet sted. Internett kan gi svar på det meste, men noen ganger er det morsomt rett og slett å bla i en bok. Og samler man, så samler man. For meg som oversetter er oppslagsverk selvsagt også som arbeidsverktøy å regne.
Noen spesialleksikon har jeg også, blant annet Norsk Kunstnerleksikon i 4 bind fra 1982-86. Dessverre uten varebind. Dette er et av svært få nyere leksikon som er ettertraktet av antikvariater, og som prises deretter. Det skulle digitaliseres leste jeg for noen år siden, men jeg har ikke inntrykk av at det er blitt gjort.



 

 

 

2 kommentarer:

Anonym sa...

Et gammelt leksikon er gull verdt. Jeg bruker mitt, Aschehougs konversasjonsleksikon (1938-1951)både som kilde og kontroll av kilder. Der finner jeg ofte mer informasjon enn i Store Norske på nett. Gamle leksikon har ofte lengre artikler av datidens fremste eksperter og ikke all kunnskap er ferskvare. Wikipedia kan heller ikke brukes som sannhet, for eksempel i studier, uten å sjekke mot andre kilder, som for eksempel gode, gamle leksikon.
scribo

Hege sa...

Jeg bruker aldri papirleksikon til å finne informasjon, men jeg kaster dem ikke. Salmonsens er fortsatt deilig lesestoff.

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...