Oslo by night (nostalgia)

Tehme Melck: Oslo Nostalgia (foto ca. 1977)





«Gateprostituerte tilbake i Oslo», melder Aftenposten i dag, både papir- og nettutgaven. Jeg gidder ikke å lese artikkelen, nøyer meg med overskriften, men blir inspirert til å komme med følgende bekjennelse: Jeg har stor erfaring med prostituerte. Utsagnet er hundre prosent sant, men samtidig opptrer jeg nå som illusjonist, det vil si tryllekunstner, jeg får leseren til å se noe som ikke finnes i virkeligheten. Og i motsetning til en ekte tryllekunstner/illusjonist, avslører jeg mitt nummer: Min erfaring med prostituerte er profesjonelt betinget, som drosjekusk. Prostitusjon er en av de bransjene drosjebransjen kommer i nærkontakt med. Horer og horekunder sykler ikke, og tar ikke bussen. Mange horekunder kjører egen bil, ja vel, men ellers er det drosje som gjelder. En drosjekusk ser kjønnsmarkedet fra første parkett. Det kan man like eller ikke like, men det hører til jobben. Og selv om dette foregår, eller foregikk, året rundt, forbinder jeg det spesielt med sommeren, med slike kvelder og netter som vi har nå, tropenetter, da Oslo fremstår som en eksotisk by. La meg gjøre en ting klart: Jeg har ingen politiske og/eller moralske synspunkter på prostitusjon. Prostitusjon har alltid eksistert og vil alltid eksistere i en storby. En erfaren og klok drosjekusk ser mye menneskelig atferd som han kanskje undrer seg over, men han nøyer seg med å være en observatør. For å si det rått og brutalt: Så lenge folk ikke pisser, driter og spyr i bilen (jeg har selvfølgelig opplevd alt dette) er det meste greit. Hva folk foretok seg før de kom inn i bilen, og hva de foretar seg etterpå, er likegyldig. Intet menneskelig er en drosjekusk fremmed, for å si det med en velkjent frase. Og som jeg har sagt før, når jeg har mimret om min fortid som drosjeeier i hovedstaden: Hvis du ikke tåler et nokså vidt spekter av menneskelig atferd, er drosjeyrket ikke noe for deg. Da bør du kjøre pakker eller pizza i stedet, og ikke mennesker. Men det er utrolig mye mer morsomt og utfordrende å kjøre mennesker, bare så det er sagt. Og potensielt farlig, i en storby. Det må man også takle.
En natt som denne, en tropenatt i Oslo, var jeg på vei inn til byen etter å ha levert et selskap ute på Bygdøy. Oslonatten er som et eventyr, et potpurri av dufter, av oppmagasinert varme fra dagen, av mennesker og lyder. Sommer-Oslo sover egentlig aldri, og en drosjekusk sover i hvert fall ikke bort sumarnatta. Plutselig kom et kvinnemenneske ravende ut fra Bygdøyskogen og praiet meg. En drosjekusk har alltid sin egen sikkerhet i ryggmargen, særlig nattestid. I løpet av sekunder må han bruke sin erfaring og teft på å avgjøre om han skal stoppe for en viftende hånd eller ikke. I dette tilfellet registrerte jeg raskt at damen var i nød, men samlet og ikke beruset. Ikke en prostituert av narkomantypen. Så jeg stoppet. Hun hadde hatt en ubehagelig erfaring med en kunde i Bygdøyskogen, og det bar hun preg av, men ville ikke gå i detaljer overfor meg. Greit nok. Mitt forslag om politi/legevakt ble blankt avvist. Greit nok det også. Ved hjelp av remedier jeg hadde for hånden; våtservietter, Farris, sminkespeil og –lys på passasjersetet foran - kanskje jeg måtte frem med bilapoteket også, det husker jeg ikke - benyttet hun turen inn til byen til å fikse på fasaden. Håndvesken, med sminkesaker, hadde hun i behold. Etter hvert så hun ganske presentabel ut. Gjentatte forslag fra meg om politi/legevakt ble iherdig avvist. Vi hadde det faktisk ganske hyggelig, og jeg innbiller meg at det hjalp henne å prate med en nøytral person, som jeg var i dette tilfellet. Hun skulle til strøket, tilbake på jobb. Og slik ble det. Etter en hyggelig avskjed var det bare å finne ny kunde for oss begge. En likhet mellom prostitusjonsyrket og drosjeyrket er at vi gjerne finner kundene på gaten. Andre likheter er at vi er ofte er alene med kundene, og ofte på øde steder nattestid.
«Er», sier jeg. Men det er fortid. En for lengst forgangen fortid. Min nåværende, sølvgrå Mercedes har et utstyrsnivå og en komfort jeg bare kunne drømme om dengang, men den har aldri hatt drosjelampe på taket og har aldri kjent storbynattens magi. Men det har jeg.
Og for at litteraturen skal få sitt (siden dette tross alt er en litterær blogg): "I denne sene time er kun nøden og lasten våken", som Hermann Hesse sier. Han kjente nok storbynatten han også.