Lesetid

Middlemarch

 

 

Forleden dag havnet jeg i en merkelig situasjon. Jeg var ferdig med Dickens’ Bleak House og måtte finne en ny bok. Av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at jeg skulle lese Sartres Kvalmen. Jeg skulle ut og reise, og da er det spesielt viktig for meg å ha noe å lese om kvelden. Jeg hadde ikke lest mange linjene i Kvalmen før jeg husket at jeg hadde prøvd meg på den flere ganger før, uten å klare å lese den. Jeg tror det er Brikt Jensens oversettelse som irriterer meg fordi han skriver «der» i stedet for «det», i setninger som: «Der måtte ikke svares, der måtte ventes», «Nå vet han at der har vært andre i hans situasjon.» Dette er manerlig i mine øyne. En Bergens-manér, kanskje. Brikt Jensen var bergenser.  Det skaper en avstand mellom meg og teksten. (Men når jeg blar og leser i boken akkurat nå, for å finne eksempler, slår det meg at jeg kanskje har latt meg forlede av denne avstanden, slik at jeg ikke har sett selve teksten. For nå slår det meg at den ikke er så verst likevel, teksten altså, og at jeg kanskje burde se forbi Jensens manér og gi teksten en ny sjanse. Ja,faktisk. Kanskje det var det som var meningen med at jeg plukket den frem? Vel, det får bli en annen gang. Visste du forresten av Sartre er den eneste som har nektet å motta Nobelprisen i litteratur? Begrunnelsen finner du HER. Latterlig nok henvendte han seg noen år senere til Svenska Akademin og ba om å få prisen utbetalt likevel. Men det fikk han selvsagt ikke.

Mitt problem: Jeg hadde ikke noe å lese på. På stedet hvor jeg bodde, var det noen bokhyller ute i korridoren; jeg lette der, men uten å finne noe.  Dagen etter kjøpte jeg noe faglitteratur på Akademika på Blindern og hadde dermed noe å lese på senga den kvelden.

Da jeg kom hjem, måtte jeg finne en ny bok å lese. Mer Dickens? Ingen bok av Dickens «falt meg i hendene».  Det gjorde derimot et verk litt foran ham i hylla for engelsk litteratur, nemlig George Eliots Middlemarch, av flere kjente litterater betegnet som den beste engelske roman noensinne.  George Eliot (Mary Ann Evans)  var Dickens’ samtidige. Kjente de hverandre, tro?

Var det  tilfeldig at jeg valgte en bok fra samme tidsepoke? Jeg tror ikke det. For det første passer Middlemarch godt inn i min kanoniske lesning, dessuten er det noe med den brede, fortellende stilen i denne perioden som passer meg akkurat nå.

Det er fortsatt fullt mulig ...

Daukjøtt

I DENNE artikkelen i Dagbladet i 2012 om nyoversettelsen av Dickens' Bleak House (se innlegget nedenfor), står det om den forrige oversettelsen, foretatt av Henrik Rytter i 1930-årene, og som er full av store og små utelatelse, til sammen flere hundre sider. Journalisten lurer på om dette var noe oversetteren hadde funnet på selv, eller om det var på oppdrag av forlaget. Det siste er sannsynligvis tilfelle. Uansett må utelatelsene ha vært godkjent av forlaget. Men det er ikke noe ukjent fenomen at det ble kuttet i teksten når bøker ble oversatt i gamle dager. "Kutt ut daukjøttet", lød parolen fra forleggerne. I dag rister vi på hodet over en slik praksis, og gremmer oss over at seriøse norske forlag kunne gi publikum mer eller mindre beskårne utgaver av kjente litterære verk. I dag ville en slik praksis vært uhørt, heldigvis.

Bleak House

Jeg leser Bleak House av Dickens, som kom i en ny og glimrende norsk oversettelse av Ragnhild Eikli i 2012. Originalen kom i 1850-årene. Bakteppet for handlingen er en av verdenslitteraturens mest berømte rettssaker, Jarndyce mot Jarndyce, som Dickens bruker til å rette hard kritikk mot det engelske rettsvesenet, og som førte til reformer på dette området. Men det er mennesker det dreier seg om, og som menneskekjenner og -skildrer hører Dickens til de største. Han vet hvordan han skal gripe leseren og fremkalle både tårer og latter. Engelske Wikipedia har en fyldig omtale av boka HER.
Boka er stor, over tusen sider, og det er vanskelig å lese den fort. Det kryr av personer, men det er relativt lett å holde oversikt over dem. De fleste har en eller annen tilknytning til den famøse rettssaken, men det er hovedpersonen, Esther Summerson og hennes liv og skjebne, som er bokas røde tråd.
Kanskje jeg, mer eller mindre ubevisst, har vært på jakt etter et nytt "leseprosjekt" etter at jeg ble ferdig med Prousts På sporet av den tapte tid tidligere i år. Jeg tror jeg har funnet det i Dickens. Fortsatt har jeg noen hundre sider igjen av Bleak House, og jeg vet ikke hvilken som eventuelt blir den neste, men hos Dickens er det nok å ta av.

Nydelig bilde