Mer bibliotek

 

La oss håpe vi ikke opplever denne dagen! Heldigvis var alt i orden på det lokale biblioteket da jeg nettopp var innom der.

Nemlig

Stillbilde fra filmen "La Chinoise", Jean-Luc Godard 1967

Hvis noen tror at biblioteket er et kjedelig sted ...

Havboka

Jeg leser nå Havboka av Morten Andreas Strøksnes.  Kritikerprisen og Brageprisen for 2015. Alle de begeistrede omtalene og anmeldelsene gjorde meg nysgjerrig på denne boka. Og for en bok! Forlaget Oktober presenterer den slik: To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.
Utdrag fra anmeldser kan leses på Oktobers nettside HER.

Visste du at det var havet som forløste Rimbauds poesi? Eller at de norske havforskerne Michael Sars og sønnen Georg Ossian Sars var blant de første i verden som med vitenskapelig sikkerhet kunne fastslå at havdypene ikke er en livløs undervannsørken? Eller at eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen opprinnelig var godt i gang med en karriere som marinbiolog og havforsker før han ble en av Norges første forstmestere og en progressiv kraft innen norsk forvaltning av skoger og myrer? I Havboka får man vite så utrolig mye på mange felter. 

Et lite utdrag, livet i havdypene:

Dypet som vi inntil nylig trodde var dødt, yrer egentlig av liv. Det er stummende mørkt, men de fleste arter produserer selv lys, i alle tenkelige farger og varianter, for å lokke eller lure andre. Det blinker og gløder på dypet. Siden langt flere arter lever nede i mørket enn på landjorda, er denne typen språk, altså lyssignaler, den meste utbredte kommunikasjonsform på jorda. I mange soner, tusenvis av meter under overflaten, lever de mest absurde skapninger, som avgir glødende, blinkende, pulserende lys. Mange fisker, som dyphavsmarulken, har en stang som går i bue fra toppen av hodet, eller fra underkjeven, med en lykt i enden som dinger foran øynene. [...] En art blekksprut har store lysorganer på alle åtte armer, og når den jakter, kan alle lys blinke samtidig, slik at byttet må tro det blir angrepet av en enorm juledekorasjon. Om glassmaneten Atolla wyvillei! angripes, blinker den med tusenvis av blå lys, som et utrykningskjøretøy. 

Boka har et nydelig format, den faller godt i hånden både i format og vekt, og et uhyre smakfullt design av kanskje Norges fremste på dette feltet, nemlig Exil Design/Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg. Egil Haraldsen har også illustrert boka. 

Ord for dagen

Av og til opnar eg ei bok. Av og til opnar boka meg.
Helge Torvund

 Richard Boyer, "A Good Book"

Dagens humor

There was some Confucion when no Wong would help me.

 Hentet fra FB-siden Unknown Punster

Ord for dagen

Å lese en bok handler om så mye mer enn å lese.

Maurice Sendak

 

"Reading a Book" av James Charles (1851-1906)

Påminnelse

Om formidling

Siste nummer av den norske utgaven av Le Monde diplomatique har et to siders oppslag om Stein Mehren, skrevet av kritikeren Espen Grønlie, i anledning utgivelsen av en samling av Mehrens essays: Her har du mitt liv. Utvalgte essays. Utvalg og etterord ved Eivind Tjønneland, Aschehoug, Oslo 2017.

Noe av det Grønlie skriver om Mehren, fikk meg til å tenke på all formidlingen som foregår i dagens litteratur. Jeg får jevnlig nyhetsbrev fra Litteraturhuset i Oslo med en lavine av arrangementer. Litteraturhus finnes det jo nå også andre steder. Det fortelles og leses og intervjues og bokbades og debatteres over en lav sko. Jeg tenker av og til tanken: Er dette blitt et sirkus? Handler det egentlig om litteratur, om leseropplevelsen, eller handler det mest om kjendiseri og salg? Er det bare et symptom på vår tids forbrukerkultur? Jeg vet ikke. Jeg går ikke på slike arrangementer selv, bortsett fra for et par år siden, på det lokale litteraturhuset (Skien), hvor jeg gikk for å høre på en av yndlingsforfatterne mine, Rune Christiansen. Det var interessant nok, men ga det meg noen større opplevelse av å lese bøkene hans? Nei. For å si det brutalt: Jeg ser ingen grunn til å blande forfatterens person inn i min opplevelse av kunstverkene hans.

Og nå siterer jeg fra Grønlies artikkel om Mehren:

Selv for essayisten Mehren er diktningen det sentrale. Og diktningen er i sitt vesen grunnleggende uparafraserbar: Den lar seg ikke gjengi med andre ord, og slett ikke i hverdagsspråk. Som det heter i den eminent titulerte "Den menneskeligste artikkelen jeg har skrevet på lenge" fra 1975, der Mehren går til angrep på de som vil ha ham til å snakke om seg selv, som om mennesket "bak diktningen" var det interessante: "Og jeg, som har gitt meg selv nettopp i diktene. Det er der jeg er."
    Å skulle prate om seg selv som dikter vil bare foranledige hule fraser. Likevel er det dette Mehren talløse ganger blir bedt om, skriver han, her med adresse til en programleder for Skolefjernsynet: "Det du vil, er at diktets lyn og den menneskelige forferdelse dette lyn avslører og dekker over - du vil at dette lyn skal utlades i alminnelige vendinger og løst, tomt prat. All denne formidling som TV og radio pakker sitt stoff i, kastrerer, ødelegger og alminneliggjør enhver virkelighet som er virkelig."
     Det er ikke slik at Mehren ikke vil lese opp sine egne dikt. Snarere er det det eneste han ber om - å få "slynge" diktene ut i eteren,, til "et hvilket som helst ubeskyttet hjerte som våger å ta imot". Men nei, det hele skal "anrettes" og "uskadeliggjøres". Nok en gang er formidling er skjellsord.

Jeg er tilbøyelig til å mene det samme. Jeg skyr i hvert fall all den formidlingen som preger bokbransjen i våre dager. Når jeg leser en bok, inngår jeg en kontrakt med boken om å forholde meg til den som det kunstverket den er, om å la den virke på meg i kraft av seg selv, og bare det. 

Rome og Julie (i sterkt forkortet utgave)

 

Flere forkortede utgaver av verker fra verdenslitteraturen HER.

Lesing, klassisk stil

God papirbok i fanget. Eg seier ikkje meir.
Helge Torvund

Maleri: "Lesande ved omnen" (1961) av Oksana Dmitrievna