God søndag!

Ein roleg søndag med ei god bok er ei gåve til deg sjølv. 
Helge Torvund

I serien gode selvhjelpsbøker

Det finnes bøker om absolutt alt, ikke sant? Men jeg håper og tror at akkurat
denne boka ikke er særlig aktuell i Norge.

Bøker i kunsten

Raymond Sheppard (1913-1958): Christine leser, ca. 1950. Akvarell. Mer om kunstneren i DENNE Wikipedia-artikkelen. Det er noe med barn og bøker; den fullstendig konsentrasjonen, fascinasjonen over tekst og bilder. Bøker er en viktig måte å utforske verden på.

Nytt fra Jørn Lier Horst

Jørn Lier Horst på Facebook i dag:

Pocketutgaven av "Når det mørkner" inneholder også den første boken om William Wisting: "Nøkkelvitnet" fra 2004

Når det mørkner er så langt den siste boken om William Wisting. Nøkkelvitnet er den første. I den nye pocketboken får du begge historiene.

Jeg begynte å skrive Nøkkelvitnet senhøsten 2001. Den ble utgitt første gang i februar 2004. Siden har den blitt trykket i til sammen 25 opplag.

Når jeg tar den fram og blar i den i dag, opplever jeg den som en relativt enkel kriminalroman, både i språket, formen og tonen – men jeg finner også deler som jeg er veldig godt fornøyd med.

Boken har en spesiell forhistorie. Den er basert på et av de mest bisarre og brutale drapene i nyere norsk kriminalhistorie, nemlig drapet på den 71 år gamle enkemannen Ronald Ramm i 1995. Selv var jeg en ung og nyansatt politikonstabel på den tiden, og Ramms enebolig på Rødberg, midt mellom Larvik og Stavern, var det første drapsåstedet jeg var på. Det bar preg av at det hadde foregått en kamp der, en kamp på liv og død som hadde rast fra rom til rom, til den endte i yttergangen, der Ramm ble funnet ihjelslått.

Undersøkelsene på åstedet viste at den eller de som drepte Ramm, ikke brøt seg inn. Alle vinduer, dører og låser var uskadde. Det betyr at Ronald Ramm trolig selv åpnet for drapsmannen.

Huset var endevendt, som om gjerningsmannen hadde lett etter noe. Skuffer og skap var åpnet og innholdet dratt ut. Smykkeskrin var brutt opp og madrassen skåret i, men det kunne ikke slås fast at noe var stjålet. Tvert imot lå lommeboken hans, med et større kontantbeløp, fremdeles framme, og safen i kjelleren var urørt. Det eneste som med sikkerhet kunne sies å være borte, var husnøkkelen, som drapsmannen hadde brukt da han lukket døra og låste etter seg.

Originalutgaven av "Nøkkelvitnet" fra 2004

Da Nøkkelvitnet ble utgitt nesten ti år senere, var drapssaken fremdeles uløst. Min tanke var at bokutgivelsen kunne gi fornyet oppmerksomhet til den gamle drapssaken, og at noen som visste noe, kunne stå fram og fortelle. Det skjedde også. I etterkant av utgivelsen kom det inn en rekke nye tips. Det førte til at saken ble tatt opp igjen til ny etterforskning, og vi vet nok mer i dag om hva som egentlig skjedde i 1995, enn det vi visste den gang. Men i skrivende stund har vi fremdeles ikke nok til å ta ut noen tiltale.

I Nøkkelvitnet har jeg selvsagt tatt meg store friheter, blant annet når det gjelder persongalleri, funn på åstedet og mulige mistenkte. Likheten med den virkelige saken er størst fram til Wisting forlater åstedet i kapittel 3. Men den avgjørende forskjellen på fiksjon og virkelighet er at i boken får du en løsning på drapsgåten. Jeg er for øvrig av den klare oppfatning at det, som i boken, ligger en annen forbrytelse i bunnen av mysteriet om Ronald Ramm.

Jeg hadde ingen planer om å skrive mer enn denne ene boken om William Wisting, men jeg likte fyren for godt til at jeg klarte å gi slipp på ham.

Jeg var opptatt av å skape en annerledes romankarakter enn dem jeg kjente fra før. Jeg ville ikke at han skulle være en ensom, alkoholisert etterforsker som løste drapssaker helt på egen hånd, slik heltene jeg hadde møtt i utallige kriminalromaner gjorde. Jeg ville ha en krimhelt som var mer lik den politimannen jeg kjente fra min egen arbeidsdag. William Wisting var en slik: en rettsindig og dyktig politimann, men først og fremst et godt og inderlig menneske.

Gjennom de ni påfølgende bøkene har Wisting utviklet seg og endret seg i takt med samfunnet. Han har sett på nært hold hvordan kriminaliteten har blitt grovere og mer profesjonalisert, og hvordan den har gjort oss mer utrygge. Samtidig som verden rundt ham har blitt mørkere, har Wisting blitt stadig mer desillusjonert. Jeg har på mange måter skrevet ham inn i et mørke.

Utgangspunktet for Når det mørkner var at jeg hadde lyst til å gå tilbake og finne ut hvor det startet, og hvordan William Wisting var den gangen, før den organiserte og brutale kriminaliteten vi ser så mye mer av i dag, gjorde sitt inntog. Derfor er handlingen lagt til begynnelsen av 80-tallet, den gang Wisting var en ung og nyutdannet politikonstabel.

Det jeg fant ut mens jeg skrev, var at noen sider ved Wisting var de samme, da som nå: han er like tålmodig og forståelsesfull, og har den samme drivkraften: den evige troen på at han vil lykkes. Den har alltid vært større enn frykten for å feile. Nettopp det har gjort William Wisting til den politimannen han er.

Og hvis du skulle lure: William Wisting har ikke løst sin siste sak. Jeg liker fortsatt fyren.

Stoner

Nå leser også jeg Stoner - äntligen, kan man kanskje si, for den har ligget høyt på bestselgerlistene og vært en snakkis siden den kom på norsk i 2014. Boka kom ut i USA i 1965 uten å vekke særlig oppsikt, men er blitt hentet frem fra glemselen og har gjort braksuksess. Jeg har lyst til å si at det er en av de beste, vakreste og mest deprimerende bøkene jeg har lest. Den er umulig å legge fra seg - i all sin tristesse er den spennende som en thriller. HER, på bloggen Forlagsliv, kan man lese om bokas historie. Og ja, den er hypet noe så ettertrykkelig både i USA og i andre land, men i dette tilfellet er det faktisk fullt fortjent.

Et rom med utsikt

På hjemmekinoen i går: A Room with a View, Oscar-priset filmatisering fra 1985 av E.M. Forsters bok med samme navn, regissert av James Ivory og med et topplag av skuespillere som Daniel Day-Lewis, Helena Bonham Carter, Judi Dench, Julian Sands, Maggie Smith. Filmen fikk Oscar for beste filmatisering, beste scenografi og beste kostymedesign. Den var nominert til ytterligere fem, blant annet for beste film. Filmens tema er velkjent fra britisk overklasse - ung pike av god familie må finne en passende ektemann, helst høyere oppe på den sosiale og økonomiske rangstige. HER kan du lese hva Marta Norheim skrev om boka da den omsider kom i norsk oversettelse i 2007. Jeg har ikke lest den, men har den i hylla, så jeg tok den fram og bladde litt i den etter at jeg hadde sett filmen. Mitt inntrykk er at filmen er svært tro mot boka. Og så er det noe med britiske skuespillere - de spiller så naturlig, uten å overspille slik deres amerikanske kolleger ofte gjør. Og  Helena Bonham-Carter er en av mine favoritter.
Som forfatter er Edward Morgan Forster (1879-1970) kanskje mest kjent gjennom gode filmatiseringer. Howard's End og A Passage to India er to kjente titler. Nytt for meg er at Forster var nominert til Nobelprisen i litteratur hele nitten ganger. HER er den norske Wikipedia-artikkelen om ham.

Hva skal boka hete?

"Ofte skapes romantitler idet forfatteren møter innvendinger fra omgivelsene. For eksempel hadde Jane Austen tenkt å kalle 'Stolthet og fordom' for 'Førsteinntrykk', Vladimir Nabokov hadde 'Kongeriket ved havet' som tittel på 'Lolita', og Lev Tolstoj kalte ganske enkelt 'Krig og fred' for 'Når enden er god, er allting godt'. Og hadde ikke Adolf Hitler endret 'Fire og et halvt års kamp mot løgn, dumhet og feighet: Et regnskap' til 'Min kamp', så ville Karl Ove Knausgårds mastodont kanskje fått beholde arbeidstittelen 'Argentina'."

Den svenske forfatteren Peter Fröberg Idling i Klassekampens bokmagasin i dag.

Hva jeg leser

Da jeg var ferdig med Speilenes bok av den rumenske forfatteren Eugene Ovidiu Chirovici, måtte jeg ha noe nytt. En vandring langs egne hyller ga ikke noe resultat; mange av de uleste bøkene jeg har, er jo av eldre dato, og jeg er nå ikke i en fase hvor jeg føler sterk trang til noe nytt. Da jeg var innom den lokale Ark-bokhandelen i dag for å få Dagbladet gratis, kikket jeg på et bord med nedsatte paperbacks, og der var det en bok som "kom til meg", nemlig Stoner av John Williams. Jeg har jo sett tittelen en del i det siste, men ikke festet meg noe ved den. Men jeg tror det var riktig bok som meldte seg, og jeg gleder med til å lese den. I likhet med Speilenes bok er også Stoner oversatt av min kollega John Erik Bøe Lindgren.  Dette er min tredje bok på rad fra Cappelen Damm. Det må være en tilfeldighet - bare Speilenes bok har jeg fått fra forlaget, de to andre har jeg kjøpt.

 Sik omtaler Cappelen Damm Stoner:

 "Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om"
The New Yorker


William Stoner er født mot slutten av det 19. århundre i en lutfattig bondefamilie i Missouri. Han blir sendt til universitetet for å studere agronomi, men forelsker seg i stedet i litteratur og omfavner livet som akademiker. Etter som årene går, møter Stoner motgang på motgang: Hans ekteskap inn i en respektabel familie fremmedgjør ham fra foreldrene, hans karriere bremses, hans kone og datter vender seg vekk fra ham og en skjellsettende forelskelse blir satt under press fra trusselen om skandale. Hans liv er stille, og etter hans død er det få som husker ham. Likevel, med oppriktighet, medfølelse og en intens kraft avdekker denne romanen universelle verdier. Stoner forteller om de konflikter, tap og seire som mennesker gjennomlever selv om de ikke noteres i historiebøkene og tar tilbake betydningen av hvert enkelt menneskes liv. Denne dypt rørende, lysende romanen er en stille, men perfekt leseropplevelse.

Les mer om boken her.
"Stoner av John Williams, er noe mye sjeldnere enn en stor roman - det er en perfekt roman, så godt fortalt og så vakkert skrevet, så dypt rørende at den tar pusten fra deg.»
The New York Times Book Review

Bjørnebok og Speilenes bok

Blogglisten min redigeres kontinuerlig. Passive blogger fjernes, og jeg orienterer meg mer og mer vekk fra personlige bokblogger. Men i dag har jeg tilføyd nettopp en slik, Bjørnebok. Bloggeren presenterer seg selv slik:  Bjørn Bakken. 1956-modell, bosatt på Evje. Uhelbredelig lesehest. Leser mest krim og vanlig skjønnlitteratur. Startet denne bloggen i oktober 2014. Jeg tar svært gjerne imot kommentarer, så skriv i vei! Som man ser har denne bloggeren og jeg svært ulik litterær smak, siden krim ikke står høyt i kurs hos meg. Men det er en blogg uten dill, med gode omtaler av bøkene og estetisk tiltalende.
Jeg kom over denne bloggen da jeg søkte etter anmeldelser om Chirovicis Speilenes bok, som jeg nettopp har lest. HER er Bjørneboks omtale av boka, og den er som jeg kunne sagt det selv. Det var en krim etter mitt hjerte, som Bjørnebok sier det: Det denne boka ikke er, er ei bok med full fart og ytre spenning, biljakter og blodige detaljer. Tvert imot, den flyter stille avgårde, men likevel med en indre spenning som ligger der som en dirrende, mørk undertone, ei bok som oppleves stillferdig eksplosiv.
Nemlig. Mangelen på ytre dramatikk til tross, dette var en bok jeg ikke klarte å legge fra meg. Intenst spennende og velskrevet. I likhet med Bjørn Bakken i Bjørnebok har også undertegnede fått boka fra Cappelen Damm for å blogge om den. 

 

God fredag!

Tarjei Vesaas' debutantpris for 2016

DET LITTERÆRE RÅDET HAR TALT:
Jan Kristoffer Dale, Sara Sølberg og Frederik Svindland er de tre debutantene som kan få Tarjei Vesaas' debutantpris 2016.
Prisvinneren utropes 25. mars, og får da heder, ære, 60 000 kroner, samt en god dose forventningspress rundt det videre forfatterskapet.
Les hele artikkelen HER.

Her har vi de tre nominerte, Jan Kristoffer Dale, Sara Sølberg og Frederik Svindland. Jeg må innrømme at de to første har jeg ikke engang hørt om. Det vil si - Dale stiftet jeg bekjentskap med i en fin artikkel i Aftenpostens kulturdel så sent som i dag. Sara Sølberg har gått fullstendig under radaren hos meg, mens Frederik Svindland er en personlig bekjent, en venn av min sønn, og hans bok har jeg selvfølgelig kjøpt og lest og omtalt her i bloggen.