Litterære Gaustatopper

I innlegget nedenfor kommer jeg med to utsagn som jeg skal gå nærmere inn på. Det er 1) «Jeg leser Trolldomsfjellet for tiden og blir ikke ferdig med det første.» og 2) «Den gode, ekte litteraturen krever mer av leseren – men gir også mer.»

Å lese Thomas Manns Trolldomsfjellet inngår i mitt «kanon-prosjekt» - det vil si å lese de store, viktige verkene i verdenslitteraturen og for den del også i norsk litteratur. Jeg betrakter det som en del av allmenndannelsen.

Når jeg sier at jeg ikke blir ferdig med Trolldomsfjellet med det første, handler det ikke bare om at boka er tykk, men også at jeg sliter litt. Mann skriver omstendelig, og jeg er nå i en fase hvor jeg må tvinge meg selv til å lese videre. Dermed er jeg inne på det andre utsagnet, nemlig at god litteratur krever noe av leseren. Nå kunne jeg sagt noe om hvorvidt man kan tillate seg å gi opp en bok, dvs. ikke lese den ferdig – jeg har vært inne på tanken under lesingen av Trolldomsfjellet – men det blir ikke aktuelt (mer om akkurat den problematikken en annen gang).

Så kan man spørre: Er det noe morsomt å lese når man må tvinge seg til å lese videre? Vel, for det første – hvem har sagt at lesing først og fremst skal være morsomt? Sakens kjerne er jo denne – hvis jeg skal ha lest Trolldomsfjellet, så må jeg gjøre det som er nødvendig for å oppnå det, nemlig lese verket. Og mitt mål er klinkende klart: Jeg vil ha lest Trolldomsfjellet. Slik jeg tidligere ville ha lest Ulysses. Og På sporet av den tapte tid. Og Juvikfolke.

Det blir litt som å gå til Gaustatoppen eller gå Besseggen – et jævla slit, men du verden så deilig det er å ha gjort det.

Du verden så deilig det er å ha lest dem når man diskuterer På sporet av den tapte tid eller Ulysses eller andre kjente verker med folk som mener noe om dem uten å ha lest dem. Da stiller man liksom med et overtak.

Men hovedpoenget er jo ikke å dupere folk i diskusjoner. Hovedpoenget er at leseopplevelsen og utbyttet man sitter igjen med etter lesingen, står i proporsjonalt forhold til anstrengelsen ved å lese verket. Eller sagt på en annen måte: For å kunne hente noe ut av verket, må man yte noe selv. Å bestige en fjelltopp er et slit, men formodentlig også en storslått naturopplevelse og en personlig bragd som gjør godt for både kropp og sinn. Tilsvarende er det også å lese de store verkene i verdenslitteraturen.

Påskekrim

En FB-venn av meg kom nylig med følgende spørsmål/oppfordring på veggen sin: «Hva med å droppe krimmen denne påsken og heller lese en ordentlig bok?»

Jeg kommenterte det slik: «Ypperlig forslag. Jeg leser Trolldomsfjellet for tiden og blir ikke ferdig med det første.»

Det kom flere andre kommentarer, blant andre denne:

«Det interessante er at de som ikke liker krimbøker sjelden har lest mer enn et par stykker.....»

Noe som ble imøtegått både av meg og min FB-venn med følgende kommentarer: «I så fall er jeg utypisk, for jeg har lest mye krim, men er helt ferdig med det.» (min kommentar), og «Jeg har også lest nok.» (min venns kommentar).

Vår holdning ble deretter karakterisert som åndssnobberi av en annen kommentator, en karakteristikk jeg for min del tar som en kompliment i denne sammenheng.

Hva går så min motvilje mot krim på? Alle kriminalromaner er det man på engelsk kaller «whodunnits» - de handler om en forbrytelse, i praksis ett eller flere mord, og oppklaringen av disse. Spenningen bygges opp, gjerne slik at leseren selv kan leke detektiv, og først på slutten får man vite hvem den skyldige er. All kriminallitteratur følger dette mønsteret. Det sies at kriminalforfattere bruker sjangeren for å beskrive samfunnet, etc. Det er etter min mening bare tull, bare et alibi, fordi alt er underlagt sjangerens kjerne, nemlig spenningen og oppklaringen av forbrytelsen. At noen krimforfattere skriver godt, gjør ikke det de skriver til stor litteratur. Jeg har lest bare én krimforfatter som har slått meg som en god forfatter, og det er Karin Fossum. Karakteristisk nok debuterte hun som seriøs forfatter med en diktsamling i 1974 som hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. I dag er hun vel mest kjent som krimforfatter, men til forskjell fra alle andre krimforfattere jeg har vært borti, tar hun altså sine reelle dikteriske evner med seg når hun skriver krim.

Det som gjør krim generelt sett til dårlig litteratur, er at når man har lest en kriminalroman, er det ingen vits i å lese den om igjen, for da er hele meningen med beretningen, det vil si spenningen, borte. Da er den som mat som for lengst er utgått på dato.

God litteratur, den ekte litteraturen, kan leses om igjen nær sagt i det uendelige og stadig åpenbare nye sider og gi nye leseopplevelser. Det er gjennom det klassiske romanformatet man kan utforske alle sider ved livet og menneskene.  

Hvorfor er krim så populært? Noe av forklaringen er sikkert at forlagene hausser denne sjangeren opp fordi den er så lukrativ. Og hvorfor er den det? Fordi lesere flest ikke stiller andre krav enn å bli underholdt.

Den gode, ekte litteraturen krever mer av leseren – men gir også mer.

Noen synes nok at jeg virkelig lyder som en åndssnobb nå. Det er helt greit. Jeg har lest mye krim, men er helt ferdig med det. Litteraturen er uendelig rik, og den mest givende litteraturen havner ikke på bestselgerlistene.

PS: Som oversetter er krim paradoksalt nok viktig for meg fordi det er så mye av den i dagens bokmarked. Det har jeg et profesjonelt forhold til. Akkurat nå gleder jeg meg for eksempel til å jobbe med en ny britisk psykologisk krim. Men å jobbe med krim som oversetter har ingenting med mine private lesepreferanser å gjøre.  

Litterær humor på lørdag

Lesing er bra for deg

 

 

 

 

Ord for dagen

Leserapport

På plass i sofaen med Trolldomsfjellet av Thomas Mann.

Kjære bloggleser, fikk du lest mye i helgen? Da mener jeg ikke først og fremst i denne bloggen, selv om det er mye å lese her også. Jeg leser nå Trolldomsfjellet av Thomas Mann, i Per Qvales glimrende oversettelse (HER er Wikipedia-artikkelen om boka). Det er en tett tekst med tildels lange setninger, jfr. bildet, men likevel overraskende lett å lese. Jeg fortsetter altså med kanonisk litteratur. Det slår meg at forrige leseprosjekt, Juvikfolke, og Trolldomsfjellet, er fra samme tidsepoke, dvs. rundt 1920. De er svært forskjellige både i litterær stil og i handling, men enkelte tidstypiske ting går igjen, som for eksempel tuberkulosen. Trolldomsfjellet foregår jo på et tysk sanatorium. Som litterære mesterverk flest, har de også det til felles at man blir trukket inn og ikke klarer å slutte å lese.

Nye Deichman

Oslo-politikeren Ivar Johansen skriver om nye Deichman på bloggen sin, HER. Det høres bra ut, synes jeg. Nå er det mange år siden jeg bodde i Oslo, så hovedstadens nye hovedbibliotek angår ikke meg direkte, men jeg mener generelt at biblioteker er blant de viktigste kulturinstitusjonene som finnes. Riktignok er jeg en boksamler og vil ha mest mulig i egne hyller, men det ene utelukker ikke det andre, snarere tvert imot. Jeg har alltid brukt biblioteket, og gjør det fortsatt. Og så er det jo noe spesielt med deichmanske da, for Deichman var jo fra Porsgrunn, hjembyen min, hvor jeg bor nå.

God helg!

Attåt-vinter

Hagen er tung av snø i dag, den tredje dagen i vårmåneden mars. 

Dette er kanskje det Olav Duun i Juvikfolke kaller "ein attåt-vinter"?

Apropos Olav Duun - hvis du har lyst til å høre en interessant podcast om denne forfatteren,
som ifølge Dag Solstad er "utdatert", kan du gå HIT.

Gammel eller ny litteratur?

Er de gamle eldst, også i litteraturen? Jeg har tidligere talt varmt for å lese kanonisk litteratur, og det har jeg tenkt å fortsette med. Etter å ha avsluttet Olav Duuns Juvikfolke har jeg nå gått i gang med Thomas Manns Trolldomsfjellet. Men nå mener jeg egentlig ikke at det er et spørsmål om enten eller - det går an å lese både gamle og nye forfattere. Kanskje tar jeg en eller flere avstikkere fra Trolldomsfjellet og leser noe nytt.

Best uten ball

Flere ganger tidligere har jeg vært inne på temaet hvorfor vi leser. En ikke uvanlig oppfatning er at lesing, og da tenker jeg først og fremst på skjønnlitteratur, er en form for virkelighetsflukt eller tidtrøyte. Slik fungerer lesing sikkert for mange, men ikke for meg, og formodentlig heller ikke for lesere av denne bloggen.

For meg er lesing og «det virkelige liv» to sider av samme sak, fordi romanen, slik jeg oppfatter den, er et tenkende, observerende, følsomt menneskes måte å erfare verden på gjennom et kunstnerisk høyverdig litterært uttrykk, slik at jeg som leser ut fra mine personlige forutsetninger kan bli delaktig i denne erfaringen og gjøre den til min.

Hvor ofte opplever jeg ikke at en bok stimulerer mine egne tanker og følelser, eller at jeg får bekreftet eller opplever gjenkjennelse når det gjelder noe jeg selv har tenkt eller opplevd. Det kan sågar være en trøst - noen har hatt det som jeg, noen har følt og opplevd det samme som jeg.

Det virkelige liv og litteraturen stimulerer og beriker hverandre gjensidig. Litteraturen er en berikende livserfaring like god som noen, men hvis man ikke lever et liv som litteraturen kan finne gjenklang i, kan man heller ikke høste av litteraturens frukter.  

Da jeg gikk på skolen, var gymnastikk en angstvekkende affære. Jeg klarte aldri å komme over disse monstrøse tingene som man skulle hoppe over, jeg klarte aldri å klatre i tau, og i ribbeveggen fikk jeg høydeskrekk. Den eneste jeg var god i, var å løpe sekstimeter – sannsynligvis fordi jeg ubevisst hadde lyst til å løpe fra hele greia. Skidager brakte angsten til uante høyder.

På gymnaset skulle vi sparke fotball. Det var en ukjent sport for meg, men gymlæreren tok det som en selvfølge at gutter i den alderen kunne sparke fotball. Allerede da erfarte jeg det som jeg har gjort så mange ganger siden, at menn har et slags fellesskap rundt dette med fotball – det er liksom en selvfølgelig side ved det å være mann. Jeg har aldri sparket fotball, jeg har aldri sett en fotballkamp. «Fotball med gutta» er en ukjent verden for meg. Jeg har aldri hatt noen «gutta» heller – og har ikke savnet det. En ensom nerd, tenker noen nå. Nei, men egenrådig nok til å gå mine egne veier og ikke la meg presse inn i tradisjonelle mønstre og sammenhenger. Det har jeg hatt det helt fint med, og min komplette udugelighet innen gym og især fotball var aldri gjenstand for mobbing.

Når jeg tenker tilbake, burde jeg vært tøff nok til å konfrontere gymlæreren med at jeg ikke kunne sparke fotball. Eller kanskje ikke – som den eneste som aldri hadde vært i berøring med en fotball.

En av mine franske nålevende yndlingsforfattere er Jean Echenoz. Under et opphold i Norsk Oversetterforenings leilighet i Berlin i fjor, hvor det selvsagt er et rikholdig bibliotek, falt en bok av Echenoz meg i hendene. Det var en biografisk roman om den tsjekkiske langdistanseløperen Emil Zátopek (verdensrekordholder, olympisk gullvinner etc.) Det ville ikke falt meg inn å lese den hadde det ikke vært for at forfatteren var Echenoz. Der fant jeg en beskrivelse av meg selv når vi sparket fotball på gymnaset:

«Han kan ikke fordra sport. Han ville nærmest se med forakt på brødrene og kameratene sine som bruker fritiden sin til å sparke åndsforlatt på en ball. Når de en gang iblant tvinger ham til å være med, deltar han bare motvillig, vet ikke hvordan han skal te seg, skjønner ingen ting av reglene. Han prøver å late som han er interessert, men ser en annen vei og forsøker diskré å holde seg godt unna ballen, som går i baner han aldri har forstått seg på. Og hvis han er så uheldig å få den i beina, langer han ut et stort spark for å bli kvitt den, uansett retning, altfor ofte mot eget mål.»

Jean Echenoz: Løpe. Oversatt av Tom Lotherington

PS Det er kanskje barnslig, men snart 66 år gammel føler jeg at jeg har fått litt «hevn» for gymtimenes uendelige rekke av nederlag. Med visse mellomrom samles folkeskoleklassen min til gjensyn og mimring. Sykdom er et uunngåelig samtaleemne, noen er sågar døde. En del bor i Spania av helsemessige grunner. Jeg har aldri vært syk, og jeg er formodentlig blant de fysisk mest aktive. Opptil hundre ganger i året går/jogger jeg opp til en lokal fjelltopp, en tur på innpå en mil. Etter nyttår begynte jeg å spille tennis. Jeg har kondis til tusen. Et paradoks, i betraktning av at jeg var den suverent dårligste i gym.