Siden jeg selv befatter meg en del med humor, synes jeg selvfølgelig det er interessant at Ulysses er en så morsom bok som den er. Men jeg synes også det er viktig å understreke akkurat dette poenget med tanke på alle dem som enten tror at Ulysses er fryktelig tung og vanskelig og/eller en slags intellektuell eliteøvelse. La oss se hva Joyces norske biograf, Bjørn Tysdahl, sier om akkurat dette:
«Hva slags bok var det Joyce hadde arbeidet med i alle disse årene, og som lå på bordet den 2. februar 1922? Et bestemt svar er et godt utgangspunkt for lesningen: Ulysses er en uhøytidelig bok som søker uhøytidelige lesere. Den er et oppkomme av anekdoter, vitser, populære sanger, gode replikker og skarpe inntrykk av alminnelig, ofte komisk, hverdagsliv. I fortellerteknikken dominerer det uventede, rare og lekne. Denne muntre siden ved romanen var ikke det som først slo meg da jeg begynte å kikke i den. Jeg har sett alvorlige litteraturhistorikeres omtale av et ruvende storverk i moderne litteratur, og leste boken med en ung students altfor store respekt for slike vurderinger. Det tok tid før jeg fikk øynene ordentlig opp for smilet og latteren vi møter fra side til side. Det hadde sikkert hjulpet hvis jeg fra først av hadde visst at forfatteren selv insisterte på at dette var et verk i den komiske genren.»
I så måte har denne leser et fortrinn fremfor Tysdahl (uten sammenligning for øvrig); jeg har alltid vært klar over og opptatt av nettopp denne siden ved Ulysses, og leser den ikke minst med denne siden for øye.
Et annet aspekt kan nevnes før jeg går i gang med den. Ulysses handler også om frigjøring, for Joyces vedkommende særlig fra det Irland han hatet og elsket. Som kjent bodde han og hans kone utenlands hele sitt voksne liv. Ikke minst var Joyce kritisk til den katolske kirke. Det er derfor et paradoks at jeg, som troende katolikk fra et høyst ikke-katolsk land, nå skal lese en bok av en ikke-troende katolikk fra et meget katolsk land. Fordelen med dette er at jeg kan ta en del referanser som andre norske lesere ikke vil oppfatte, fordi de ikke kjenner hverken messen spesielt eller den katolske begrepsverden generelt. (Nå skal jeg ikke gjøre religion til et større poeng her enn jeg allerede har gjort, men jeg kan ikke la være å bemerke i parentes at Norge har vært et katolsk land lenger enn det har vært protestantisk. Det er nemlig så mange som ikke er klar over akkurat det.)
«Hva slags bok var det Joyce hadde arbeidet med i alle disse årene, og som lå på bordet den 2. februar 1922? Et bestemt svar er et godt utgangspunkt for lesningen: Ulysses er en uhøytidelig bok som søker uhøytidelige lesere. Den er et oppkomme av anekdoter, vitser, populære sanger, gode replikker og skarpe inntrykk av alminnelig, ofte komisk, hverdagsliv. I fortellerteknikken dominerer det uventede, rare og lekne. Denne muntre siden ved romanen var ikke det som først slo meg da jeg begynte å kikke i den. Jeg har sett alvorlige litteraturhistorikeres omtale av et ruvende storverk i moderne litteratur, og leste boken med en ung students altfor store respekt for slike vurderinger. Det tok tid før jeg fikk øynene ordentlig opp for smilet og latteren vi møter fra side til side. Det hadde sikkert hjulpet hvis jeg fra først av hadde visst at forfatteren selv insisterte på at dette var et verk i den komiske genren.»
I så måte har denne leser et fortrinn fremfor Tysdahl (uten sammenligning for øvrig); jeg har alltid vært klar over og opptatt av nettopp denne siden ved Ulysses, og leser den ikke minst med denne siden for øye.
Et annet aspekt kan nevnes før jeg går i gang med den. Ulysses handler også om frigjøring, for Joyces vedkommende særlig fra det Irland han hatet og elsket. Som kjent bodde han og hans kone utenlands hele sitt voksne liv. Ikke minst var Joyce kritisk til den katolske kirke. Det er derfor et paradoks at jeg, som troende katolikk fra et høyst ikke-katolsk land, nå skal lese en bok av en ikke-troende katolikk fra et meget katolsk land. Fordelen med dette er at jeg kan ta en del referanser som andre norske lesere ikke vil oppfatte, fordi de ikke kjenner hverken messen spesielt eller den katolske begrepsverden generelt. (Nå skal jeg ikke gjøre religion til et større poeng her enn jeg allerede har gjort, men jeg kan ikke la være å bemerke i parentes at Norge har vært et katolsk land lenger enn det har vært protestantisk. Det er nemlig så mange som ikke er klar over akkurat det.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar