4. desember 2006

Apebrøl i lugaren (en norsk sjømann leser Ulysses)


«Men i Sidney kjøpte han en bok av James Joyce, og Tom var god i engelsk og denne boka var snål, det var ingen annen måte å si det på, den var snål, det var en historie om ingenting, men det fine var at den utga seg heller ikke for å være noe annet, bortsett fra leveren, den fantastiske kalveleveren som Leopold Bloom hadde i jakkelomma; det var en roman om en lever og det var den endelige bekreftelsen, dette var den store, ærlige tomheten beskrevet som den var, ikke noe annet.
Tom leste Ulysses med måpende munn i begynnelsen, og etter hvert med stigende redsel for at Joyce skulle prakke på leseren en mening, en moralsk holdning, men den kom ikke, det var 768 sider om en lever. Takk skal du ha, James Joyce! brølte Tom til seg selv på lugaren. Takk skal du ha. Det endelige beviset forelå, 768 sider om en lever på en varm dag i Dublin. Den stinket mellom linjene og da kokken serverte nyre og lever til middag, inhalerte han lukta og løp ut, bort til rekka og spydde, James Joyce hadde vaksinert ham mot, ikke bare lever, men innmat i det hele tatt. Den impulsen satt for alltid og boka fikk en ny dimensjon da han så for seg dette blå, etter hvert oppsvulmete kjøttstykket innpakket i blodig papir i Blooms lomme på denne varme sommerdagen og Tom følte hvordan leveren vokste i Blooms lomme, modnet, råtnet, gikk i oppløsning, mens menneskene rundt den leveren levde ut sine fattige liv, uvitende om det ekte dramaet som utspilte seg i Leopold Blooms jakkelomme. Tom var rørt. Tom lo. Dette var sannheten. En lever var det som skulle til. Tom leste den en gang til, brukte ordboka flittig, skrev ned de ordene han ikke kunne og leste den enda en gang og til slutt hadde han den, han hadde taket på Ulysses. Ikke et ord hadde unnsluppet, bortsett fra leveren som viste seg å være en nyre, men det spilte ingen rolle. Ingen skjult mening hadde lurt seg unna. Dette var litteratur på sitt beste, Leopold Blooms lever, uspiselig, stinkende og råtten. Alle tanker av betydning møttes i en råtten lever.»


Fra Ola Bauers roman Magenta (Oktober 1997).

Min kommentar til dette sitatet: For det første må jeg åpent innrømme at jeg aldri har klart å lese Ola Bauer. Han virker altfor tøff og brautende og maskulin på meg, og det negative inntrykket jeg har av denne forfatteren bare forsterkes av dette sitatet. Som jeg har sagt før: Man må være uhyre skeptisk overfor folk som hevder at de har lest Ulysses. Men la oss nå anta at romanskikkelsen Tom, som formodentlig er forfatterens alter ego, faktisk har lest Ulysses. For det første er det ubegripelig for meg hvordan han kan få en nyre til å bli en lever. Dette stykke innmat, som Leopold Bloom går ut og kjøper for at hans Molly skal få det til frokost, omtales så vidt jeg vet aldri som noe annet enn nyre. Når det i Bauers bok blir til en lever, kan man jo spørre hvor godt Tom/Bauer hadde lest Ulysses. Om overhodet. Beklager skepsisen. (Jo da, han finner ut etter hvert at det er en nyre det er snakk om, men da har han drevet på med leveren en god stund.) Og så beskrives det hvordan Tom, som «var god i engelsk» (selv om han altså ikke vet forskjellen på nyre og lever ...)kommer seg gjennom Ulysses ved hjelp av ordbok. Godt gjort, siden svært mye av Joyces ordlek og språklige krumspring ikke lar seg dechiffrere ved hjelp av ordbok. Det er ikke måte på hvor godt Tom klarer å trenge inn i Ulysses: «Ikke et ord hadde unnsluppet ... Ingen skjult mening hadde lurt seg unna.» Litt av en leser, denne Tom. Ifølge Joyce selv var bøkene hans fylt med så mange gåter at det ville ta forskerne flere hundre år å finne ut av dem. Og ingen har vel tall på de akademiske årsverk som har gått, og som fortsatt går med til, akkurat det. Tenk på alle disse stakkars universitetsfolkene som sitter der og sliter og strever med Ulysses, uten å vite at en norsk sjømann for lengst har løst alle gåtene! Sorry, men jeg kjøper ikke dette maskuline skrytet, denne brautende tøffheten. Det gjør meg omtrent like kvalm som Tom blir ved tanken på leveren i Blooms lomme, denne leveren som Tom i første omgang ikke engang får med seg er en nyre.

Om Ola Bauer:
http://www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/bauerola.htm

Ingen kommentarer:

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...