aroundbooks

aroundbooks

23. desember 2006

Fødselen begynner


«Da hun kom tilbake, var Josef helt fra seg og ante ikke hva han skulle gjøre, og det er ikke noe å si på det, for ingen har lært menn hvordan de skal være til noen nytte i den slags situasjoner, og ikke vil de vite noe om det heller, det måtte i høyden være at de kunne få seg til å holde den plagede kvinnen i hånden og vente på at alt løser seg til det beste. Men Maria er alene, verden ville ha gått under av bare forskrekkelse om en jøde på den tiden hadde våget å gjøre bare noe så lite. Slavinnen kom inn og sa oppmuntrende, Friskt mot, og så la hun seg på kne mellom de skrevende bena til Maria, for så mye er kvinnene nesten nødt til å skreve både for det som skal inn og det som skal ut, Selomi var allerede kommet ut av tellingen med hvor mange barn hun hadde sett bli født, og denne stakkars kvinnen lider akkurat som alle de andre kvinnene, slik det ble bestemt av Gud Herren da Eva gjorde seg skyldig i ulydighetens sund, Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap, med smerte skal du føde dine barn, og i dag, etter så mange århundrer, med så mye oppsamlet smerte, syns Gud ennå ikke at det får være nok, og pinslene bare fortsetter. Josef er ikke der lenger, ikke engang ved inngangen til hulen. Han har rømt derfra for å slippe å høre skrikene, men skrikene følger etter ham, det er som om selve jorden skriker, til de grader at tre gjetere som var der ute og passet på saueflokkene sine, kom bort til Josef og spurte, Hva er dette for noe, det er jo akkurat som om jorden skriker, og da svarte han, Det er min kone som skal føde der borte i den hulen, og de sa, Du er ikke fra disse kanter, vi kjenner deg ikke, Vi er kommet fra Nasaret i Galilea for å la oss innskrive i manntall, og da vi kom frem, satte veene inn, og nå skal hun føde.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

Ingen kommentarer:

Kanskje du også liker

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...