Maria og Josef på plass i stallen

«Slavinnen Selomi, det var nemlig det hun het, går foran og viser vei, og hun har med seg et globekken til varme, en leirgryte til å varme vann, salt til å gni den nyfødte med, så han ikke skal få noen infeksjon. Og da Maria er godt utstyrt med klede til å svøpe barnet i, og den kniven som skal brukes til å kappe navlestrengen, ligger i Josefs pakksekk, om da ikke Selomi skulle foretrekke å bite den over, så kan barnet nå godt bli født, en stall er tross alt like bra som et hus, og bare den som aldri har hatt den lykken å sove i en krybbe, kan være uvitende om at det ikke fins noe i hele verden som ligner mer på en vugge. Eselet vil iallfall ikke merke noen forskjell, høyet er det samme i himmelen som på jorden. De kom frem til hulen sånn omkring den tredje time, da skumringen ennå henger som et gyllent skjær over høydedragene, og når de hadde brukt så lang tid, var det ikke på grunn av avstanden, men fordi Maria, som nå visste at hun skulle få husvære og derfor endelig kunne gi seg over til veene, kunne be alle engler om å bringe henne velberget frem, for hver gang eselet skled på steinene, jaget de frykteligste smerter gjennom henne. Inne i hulen var det mørkt, det matte lyset der ute stanset i døråpningen, men om litt, da slavinnen hadde tatt en håndfull tørt høy borttil glørne og blåst, og lagt på noe tørt brenne som fantes for hånden, hadde hun laget et bål som lyste som en hel morgenrøde. Så tente hun den lampen som var hengt opp på et fremspring på veggen, og da hun hadde hjulpet Maria å legge seg, gikk hun etter vann i Salomos brønn, som var like i nærheten.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.Oversatt av Kjell Risvik.

Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller denne erklærte ateisten «med en kristen mentalitet» historien om Jesu liv. Saramago fikk nobelprisen i 1998.
Som troende katolikk fra en svært lite katolsk kultur, leser jeg gjerne bøker av erklærte ateister fra erke-katolske kulturer. Sammen med verdens øvrige godt over én milliard katolikker er også jeg nå i advent på vei til Betlehem - i åndelig forstand. Og det er kanskje en kjettersk tanke, men jeg må innrømme at jeg ofte får et større utbytte av å vandre denne veien sammen med de store forfatterne, som f.eks. Saramago, om aldri så mye ateister, enn av dem som er ute i et misjonerende ærend.