Ofte når jeg står med en antikvarisk bok i hånden tenker jeg på at denne boken har noen eid før meg, sannsynligvis en person som nå er død. En gang var den en del av et annet hjem og et annet menneskes liv. Den er preget av vedkommendes bruk (eller ikke bruk), kanskje har den et navnetrekk som forteller meg hva vedkommende het, kanskje har den en hilsen som forteller noe om vedkommendes forhold til andre mennesker.
I det første bindet av Prousts På sporet av den tapte tid, som jeg nylig kjøpte i Oslo Nye Antikvariat, står det: «Kjæreste Håvard julen 1988 med glede over begynnelsen, fra din Hæge Rachel.»
Det er snart tyve år siden. Lever de fortsatt? Formodentlig ikke. Hva slags forbindelse var det mellom dem, og hva slags begynnelse er det snakk om? Forlovelse eller ekteskap? I så fall er tyve år ikke så lang tid, hvis de var unge den gangen. Men de er kanskje skilt, eller det var kanskje en ny begynnelse mellom to mennesker som ikke var helt unge, eller Håvard er død og Hæge Rachel er ikke blitt sittende med boligen og alle bøkene ... Formålsløse funderinger, egentlig.
I det første bindet av Prousts På sporet av den tapte tid, som jeg nylig kjøpte i Oslo Nye Antikvariat, står det: «Kjæreste Håvard julen 1988 med glede over begynnelsen, fra din Hæge Rachel.»
Det er snart tyve år siden. Lever de fortsatt? Formodentlig ikke. Hva slags forbindelse var det mellom dem, og hva slags begynnelse er det snakk om? Forlovelse eller ekteskap? I så fall er tyve år ikke så lang tid, hvis de var unge den gangen. Men de er kanskje skilt, eller det var kanskje en ny begynnelse mellom to mennesker som ikke var helt unge, eller Håvard er død og Hæge Rachel er ikke blitt sittende med boligen og alle bøkene ... Formålsløse funderinger, egentlig.
En gang blir mine bøker kanskje også spredt for alle vinder. Jeg kan jo ikke ta dem med meg ... Selv om mange forhåpentligvis kommer til å havne hos mine etterkommere, er det snakk om slike mengder og til dels så spesielle og jobbrelaterte emner at antikvariater og loppemarkeder sikkert også kommer til å få sine rikelige andeler.
Når mennesker blir borte, avsjeles også stedet hvor de bodde og tingene de omga seg med. Men som vi vet, kan både ting og bøker plasseres i nye sammenhenger og få nytt liv. «Hver gang en bok skifter eier, hver gang noen lar blikket gli over sidene, vokser dens ånd og styrkes,» sier Carlos Ruiz Zafón i Vindens skygge.
Kanskje nettopp dét skjer med de tolv bindene med Proust, nå som de igjen har fått en identitet, i et nytt hjem, i en ny sammenheng, her hos meg?
Når mennesker blir borte, avsjeles også stedet hvor de bodde og tingene de omga seg med. Men som vi vet, kan både ting og bøker plasseres i nye sammenhenger og få nytt liv. «Hver gang en bok skifter eier, hver gang noen lar blikket gli over sidene, vokser dens ånd og styrkes,» sier Carlos Ruiz Zafón i Vindens skygge.
Kanskje nettopp dét skjer med de tolv bindene med Proust, nå som de igjen har fått en identitet, i et nytt hjem, i en ny sammenheng, her hos meg?
10 kommentarer:
Eg likar også gjenbruk, på eit generelt plan. Eg likar gamle smykke, gamle koppar, gamle møblar, og gamle bøker.
Eg har også ein vane med å skrive namnetrekket mitt i boka, men først når eg byrjar å lese henne. Slik held eg også ei slags oversikt over lesne og ulesne bøker (dersom eg skulle vere så uheldig å gå i surr). Set du også ditt namnetrekk i bøkene, slik at ein seinare eigar kan drøyme seg tilbake om kven du var, og kva du tenkte då du hadde nett denne boka i hendene?
Ja, faktisk. Navn og årstall (året jeg kjøpte dem). Bøkene representerer jo faser og perioder i livet for meg selv, og kan, som du påpeker, sikkert også gi grunnlag for fremtidige eieres funderinger.
Årstal, ja, det var ikkje dumt. Kanskje eit døme til etterfølgjing... (eg er ikkje historikar for inkje)
Av og til skriver jeg f.eks "kjøpt til påskeferien i London 1984". Det er fint for meg å lese senere og kanskje for andre om noen år.
Denne Hæge Rachel visste å formulere seg flott. "Med glede over begynnelsen" var en usedvanlig enkel, samtidig intens vedskrift til en gave, som angir noe de deler i sin relasjon og som skiller de to fra andre mennesker, og som gir et håp om fremtiden.
Veldig fin post som fikk mange tanker i sving hos meg.
fr.martinsen: God idé.
Tiqui: Det var da nydelig å høre, at denne hilsenen satte noe i gang hos deg. Også en form for gjenbruk, og en god påminnelse om at det som er skrevet, aldri blir helt borte.
Kan jeg spørre hva du ga for verket? Selv måtte jeg ut med over 100 kroner for de to første bøkene - på biblioteket. Det var da det slo meg at jeg kanskje burde kjøpt hele rekka i stedet.
Sånn går det når man er arbeidskar og småbarnsfar og ikke får lest ferdig lånebøkene i tide.
vk: Det var priset til 1000 kr. I praksis fikk vel jeg det noe rimeligere, siden jeg er fast og god kunde i dette antikvariatet og kjøpte en del andre ting i tillegg.
Denne bloggen har jeg lest flere ganger, for jeg syns den er så vakkert formulert, og fordi tankene i den er så interesante.
Mennesker blir jo ikke egentlig borte, så lenge de lever videre i andres tanker. Det er også en form for tilstedeværelse.
Takk for flott blogg og utfyllende kommentarer.
Mvh Jorunn
Legg inn en kommentar