4. september 2007

Duften av kvinne.



Mennesket er en dyreart, og lukt betyr mye mer enn vi tror for gjensidig tiltrekning og seksuell utvelgelse. I vår kultur fokuseres det altfor mye på visuelle inntrykk, og altfor lite på lukt. Jeg skulle gjerne sett at vi hilste som i sørligere strøk, det vil si med et lett kyss på begge kinn eller en lett berøring kinn mot kinn på begge sider, slik at vi ville få kjent hvordan andre lukter.
Det er noen år siden jeg leste Patrick Süskinds Parfymen, men jeg husker den som en fantastisk leseopplevelse. Nå er den blitt aktualisert fordi det er lagd film av den, og da jeg tok den frem og bladde i den i går, fikk jeg lyst til å lese den på nytt.
Det er en bok om lukt. For det første er den meget realistisk når det gjelder hvordan verden luktet, for ikke å si stinket (etter våre begreper) før i verden, i dette tilfellet 1700-tallet. Få bøker er realistiske på dette området. Vi skal faktisk ikke så mange generasjoner tilbake før man kunne lukte hvor folk hørte hjemme i det sosiale hierarki. Men fremfor alt er Parfymen en bok om fascinasjonen av hvordan mennesker lukter -- drevet ut i det ekstreme -- og om fremstillingen av parfyme.
Første gang hovedpersonen kjenner duften av kvinne, er da han på lang avstand kjenner en duft som med uimotståelig kraft trekker ham til seg, og som får ham til å snuse seg frem gjennom gater og streder inntil han ender i en bakgård hvor det sitter en pike på tretten--fjorten år og renser moreller -- og som er duftens kilde.

«Hennes svette duftet så friskt som vinden fra havet, fettet i håret så søtt som nøtteolje, hennes kjønn som en bukett vannliljer, huden som blomstrende aprikostrær ... og kombinasjonen av alle disse komponentene munnet ut i en parfyme så rik, så avbalansert, at alt det Grenouille inntil da hadde luktet av parfyme, alt han lekende hadde skapt av luktstrukturer i sin fantasi, med ett virket fullstendig meningsløst. Hundretusener dufter ble verdiløse mot denne ene. Denne ene var det høyeste prinsipp hvis forbilde alle de andre måtte innordne seg etter. Den var den rene skjønnhet.»

Forfattere, som jo har dypere innsikt enn andre i det menneskelige, kjenner selvsagt luktens betydning for den gjensidige tiltrekning mellom mennesker, først og fremst på det seksuelle plan. Her er noen eksempler fra litteraturen:

"I denne stund da hun stod ham så nær, med hodet lutende over hans hånd så han følte duften av hendes hår og hals, og ikke et ord blev talt, steg hans kjærlighet til galskap, til vanvid."
Knut Hamsun
Mysterier

"Cosette var for ham en skjønn duft mer enn en kvinne."
Victor Hugo
De elendige, del 4, bok 7, kap. 1



"Ofte hadde jeg luktet på henne som et nyfikent dyr ..."
Bernhard Schlink
Høytleseren



"I smug snuste han inn duften av tingene hennes – lommetørkleet, kammen, hanskene, ringene – for ham var de meget spesielle ting, like betydningsfulle som noe kunstverk og nesten like levende som et menneske. De grep ham om hjerterøttene og ga næring til lidenskapen."
Gustave Flaubert
Frédéric Moreau



"Når han bøyde seg mot henne, blandet den friske duften av huden hennes seg med den sterke angen fra skogen."
Gustave Flaubert
Frédéric Moreau

"Huden hennes har en liftig duft, som nyslått høy, den mest vederkvegende lukten jeg vet."
John Steinbeck
Vår misnøyes vinter



"Så trakk hun meg inn til seg og omfavnet meg, og jeg følte meg som i paradis, for duften av moskus og ambra strømmet mot meg fra kroppen hennes."
Tusen og én natt


"Lukten av henne er bedre
enn lukten av nogen blomst.
Jeg ånder den inn,
og den fyller mine lunger med fryd."
Arnulf Øverland
Adam takker Gud

Dette innlegget er inspirert av et innlegg i en annen blogg, som du finner HER .

4 kommentarer:

leselama sa...

Morsom luktreise gjennom litteraturen! :-)

(Jeg lurte faktisk spent på hvem som også hadde vært inne på temaet lukt i det siste, og måtte le da jeg så at jeg havnet hjemme hos meg selv. ;-) Trodde det var noe som gikk i bloggverdenen dette med lukt nå.)

cox sa...

Du har nok jobbet endel med denne siste bloggen, TM! Sterkt å finne så mange litterære henvisninger om ett emne.
Jeg har lest Parfymen tre ganger. Og den er såpass velskrevet at jeg tror jeg vil finne nye ting der også engang i fremtiden. Jeg kan tilogmed anbefale lydboka! Den blir lest av Toralv Maurstad. Han synes jeg ellers har en ganske plagsom nasal stemme. Med den opplesningen skaper han stor kunst. Oversetteren Tom Rønnow har mye av æren for at Parfymen er en stor leseopplevelse på norsk. Han har løst oppgaven på en så glitrende god måte at ikke ett ord i romanen er overflødig.

Anonym sa...

Er du nå så sikker på at forfattere har mer innsikt i det menneskelige enn folk flest?
Eller er det (for en gangs skyld)en litt klossete formulering fra din side?

Tehme Melck sa...

anonym: Takk for det med "for en gangs skyld" ... Jo, jeg mener vel at forfattere har mer innsikt i det menneskelige enn folk flest. Lærer vi ikke noe om livet og menneskene - og oss selv - ved å lese? Kanskje andre mennesker vet like mye, men forfattere kan i hvert fall sette ord på det slik at deres innsikt kommer andre til gode.

Juleroser

"Juleroser" fra Samlaget, det vakreste juleheftet man kan tenke seg. Et litterært julehefte med bidrag frå nokre av dei fremste...